Det er rart med forfattere man først og fremst kjenner via blogger. Du har ikke alltid lest det de har skrevet og utgitt, men du har lest så mye annet de har skrevet, du har lest diktene som ikke kom med i boka du vet ble utgitt, du har lest om den slitsomme prosessen med det var å komme på trykk og du har lest om de spede spirene til nye bøker.

Tarald Stein er en sånn. Jeg har et sterkt bilde av skribenten Tarald før jeg plukker opp boka hans. Det har ikke så mye å si for hvordan jeg leser boka, men det har mye å si for hvorfor jeg valgte å lese boka i utgangspunktet.

Jeg leste boken til lunsj. Det er sjelden jeg leser diktsamlinger i ett strekk. Jeg er en av dem som alltid har en diktsamling i vesken, som slår opp på en tilfeldig side og slurper i meg før jeg legger fra meg boka igjen.

Romaner må liksom ha en viss tid sammen med deg, og så er det slutt. Diktsamlinger varer.

Likevel – Framandkar var litt annerledes. Det er en liten, hvit bok med åtti små dikt. Diktene kan leses hver for seg, men de har en slags driv som gjør den til en poetisk pageturner.

Før jeg begynte å lese, så diktene nesten litt beskjedne ut. De tok så lite plass, de hadde så mye luft rundt seg. Den følelsen forsvant da jeg begynte å lese. Det er lavmælte, intense dikt, der hvert utsagn gjerne har trippelbunn.

Tematikken i Framandkar er transseksualitet – eller nærmere bestemt: Et forsøk på å beskrive det å være en mann i kvinnekropp fra innsiden for oss som ikke kan skjønne hvordan det er «å ha to kjønn i kraniet/et for fortid/et for framtid», annet enn som et tankeeksperiment.

Diktene er likevel mye større enn tematikken. Hvert enkelt er rett og slett en oppvisning i godt, poetisk håndtverk, og fremmedgjøringen, fortvilelsen og møtene med psykiatrien som Tarald beskriver er noe mange flere kan kjenne seg igjen i. Selv om Framandkarens historie er fremmed for de fleste av oss, er følelsen av å være fremmed noe allment.

Når jeg leser, tar jeg alltid notater om hva jeg føler jeg som skribent kan lære av det jeg har mellom hendene. Det var tre ting som jeg merket meg spesielt med Framandkar:

• Å fatte seg i svært innholdsmettet korthet.
• Å bruke oppsettet på diktene svært bevisst.
• Å vri på lekne ordspill for å få mer betyndning inn i få settninger.

Jeg skulle gjerne gitt noen eksempler her, men jeg sliter med å få til formatteringen riktig på bloggen, så jeg har ikke lyst til å gjengi dikt og dermed fjerne den delen av diktene som ligger i oppsettet.

Jeg nøyer meg med å publisere et par av diktene der oppsettet ikke er så komplisert:

Om morgonen vaknar eg
med bankande kjepp
mot døra til røynda
som om han trur
han finst
Slik drakan vakner i ei hole
der ingen ser
der ingen er

Teiknar meg sjølv
ein fyrstikkmann alltid på nippet
til å ta fyr
ta form
bli til

Oppsummert? Boka er sart og kortfattet, sterk og stilsikker. Det eneste jeg har å utsette på den, var at jeg ikke fikk den langdryge, oppstykkede leseopplevelsen jeg liker fra diktsamlinger. Igjen – det er et luksusproblem. Jeg synes du bør fange deg et eksemplar.