Gi blod til jul?

55 thoughts on “Gi blod til jul?”

  1. Så fint du skriver om dette!
    Jeg var blodgiver i mange år, men nå går jeg fast på noen medisiner som gjør at jeg ikke kan gi blod lenger. Jeg savner det litt – det å komme til de smilende sykehus-menneskene i hvite frakker og bli møtt med blid takknemlighet og en hyggelig stund mens en snau halvliter av blodet mitt sakte fyller en pose.

    Jeg gruet meg første gang, men jeg ble raskt beroliget da jeg oppdaget at det å få den forholdsvis tjukke blodgivernåla i armen er mindre vondt enn det lille stikket i fingeren for å sjekke blodprosenten!

    Jeg har selvsagt donorkortet i lommeboka.

  2. Ååå, du er en knupp! Så bra at du tar med de andre tingene også, og takk for at du minner meg på organdonasjon. Jeg skal printe ut et kort neste gang jeg er i nærheten av en printer. Samt informere mine nærmeste.

    For noen uker siden traff jeg en dame som hadde mistet sin tenåringsdatter nylig. Hun snakket om dette, og avsluttet med å si at.. hun lever på en måte videre i tre andre mennesker.. De hadde donert organene hennes og på den måten reddet tre andre. Det er heftig, det er sterkt og det er tankevekkende. Og ikke minst beundringsverdig.

    For hva ville jeg gjort om det var mitt barn? Tanken var ny og helt sjokkerende. Instinktet er jo å beskytte barna sine, også døden.. ligg unna med kniven. Men hva om det var mitt barn som hadde dødd om det ikke fikk et organ? Dette siste må være det som veier tyngst på vektskåla. Svaret må bli ja.

    Og du: Det er mange guder som er klare for utskifting. Helt klart.

  3. Nå har jeg virkelig noe positivt å fortelle når jeg kommer til Blodbanken på Ullevål på torsdag.
    Jeg synes det er så bra at den ene etter den andre tar imot utfordringen! Tusen takk.
    Men så spørs det, folkens: Greier vi å verve «brunkrembloggerne»? For der er det mer blod enn selv den mest garvete vampyr kan drømme om …

  4. Jeg har aldri vært det spøtt redd for nåler og blodprøver – så er litt trist at ikke jeg heller får lov til å gi blod. Forskriftene for hvem som får lov har noen morsomme punkter her og der, forøvrig.

    (Stiller visse krav til hvor mye oversikt man skal ha, mener jeg å huske – blant de som ikke får lov til å gi blod finner man feks «kvinner som har hatt sex med menn som har hatt sex med menn» om ikke det var enda flere ledd involvert. 😉 )

      1. De er dønn seriøse. Det hjelper ikke en gang om du er jomfru og lover å stoppe å gi blod fra første gang du finner det for godt å ha sex.

        Forøvrig synes jeg også at den 18-års grensen er litt rar. Folk er jo på sitt mest idealistiske midt i tenårene liksom?

      2. Før var det slik at kvinner som hadde hatt sex med menn som hadde hatt sex med menn heller ikke fikk gi blod. Men den regelen lurer jeg på om de har gått bortifra.

  5. Jeg får ikke lov, jeg har ring i nesa. (Eller «piercing i slimhinner» som det heter på fint. Og det er ganske latterlig, siden ringen i nesa har jeg aldri hatt problemer med, men hullene i ørene var infisert rett som det var. Og når det er «økt fare for infeksjoner» som er argumentet, så er det rimelig tynt…)

    Og jeg har hatt sex med en mann som har hatt sex med en annen mann! (eller kanskje tidsfristen har gått ut nå? Uansett. Siden jeg har en løsaktig ekskjæreste, så har jeg 99,9999% sikkert aids nå azzåeh!)

    Og hvor går egentlig grensen for å «få betalt for sex»? Jeg har jo tatt i mot alkohol og dyr middag, og begge var helt klare på at dette er for å få pult, vi gadd jo ikke å prate sammen bortsett fra rett før vi skulle ha sex. Men det heter ikke prostitusjon altså, det heter «stevnemøte».

    Tattis i utlandet? Check. (Jeg er vaksinert mot hepatitt, men jeg har det sikkert likevel, fordi tattis i utlandet = farlige greier.)

    Det er sikkert flere argumenter også, hvis jeg ser etter. Og jeg har faktisk oppriktig lyst til å gi blod, men oida, neida, jeg er tvilsom og farlig, så det er best å stenge meg ute fra å prøve å hjelpe til.

    1. Det høres ut som om reglene er laget av indremisjonstanter på femtitallet. Kanskje derfor det er vanskelig å få nok givere? Det er jo mange piercede, tattoverte folk med utsvevende sexliv som ellers er friske, anstendige folk?

      Mulig man burde bråke mer om regleverket deres, også.

      1. Ja, det er nesten så det høres sånn ut.
        Tro det eller ei, folk med piercinger og tattiser og utsvevende sexliv kan også ta vare på seg selv! Faktisk tror jeg det er folk med «utsvevende sexliv» som er flinkest til å bruke kondom… Hvis det hadde vært meg som hadde fått HIV og måtte ringe rundt til mange forskjellige folk for å få dem til å teste seg, så hadde jeg bedt folk om å tenke seg om. Og en gang til. Og så gi faen i «jamen det skjer ikke meg, og det kjennes ut som å spise sjokolade med plasten på azzåeh!» fordi det kan skje alle. Ikke bare homofile menn eller afrikanere eller prostituerte eller narkomane.
        Jeg tror også at folk med tattis vet mer om hvordan de skal få sår til å gro uten arr og infeksjoner enn folk som aldri har blødd før. En tattis er jo ett svært, åpent sår, og den blir stygg hvis den gror dårlig, og derfor tar folk vare på det store, åpne såret sitt.
        Piercinger også. Ja, det finnes idioter med piercinger, men da blir den stygg. Og siden en piercing er noe du tar for å se pen ut, vil det være litt mot sin hensikt å få ekle infeksjoner så det gror skeivt og blir arrete og stygt.

        Men jeg kan jo selvsagt ta feil. Det kan jo selvsagt være bare meg som fyller kriteriet «piercinger, tattiser, sex utenfor ekteskapet» og som samtidig greier å ta vare på meg selv.

      2. Marianne, jeg ville ringt Blodbanken og spurt. Jeg har hatt piercing i septum, og sa fra første gang jeg skulle gi blod (fordi de har dette punktet om piercing i sliminne). De var bare opptatt av om det var seks måneder eller mer siden jeg tok den, så var dét greit.

      3. Og det samme om punktet om sex med menn som har hatt sex med menn: snakk med Blodbanken. Det kan man jo faktisk ikke vite – hva om alle mine tidligere sexpartnere har hatt sex med menn, men løyet/tidd om det?

        Jeg er helt enig i at en del av reglene virker stivbeinte og gammeldagse. Det tok for eksempel åtte år fra jeg registrerte meg som blodgiver, da jeg ble myndig, til jeg første gang oppfylte kriteriene og kunne gi blod.

        Men mitt inntrykk nå er at mange av reglene er skjønnsregler. Personalet på blodbanken vurderer risiko i hvert tilfelle. For eksempel er det flere typer antidepressiva som ikke utelukker deg fra å gi blod, i alle fall om du tar dem i lave doser. Sånt kunne blodbankene bli flinkere til å opplyse om.

      4. Ja, jeg snakket med blodbanken, og de sa at jeg ikke fikk lov. Men selvsagt kan jeg spørre dem igjen… Men når jeg bare blir møtt med «eh… nei???» som om jeg hadde stilt ett veldig dumt spørsmål, så får jeg faktisk ikke lyst til å bry dem med enda en henvendelse. Men ja, jeg kan ringe og sjekke 🙂

      5. Gjekk ikkje Venstre inn for å fjerna punktet om at homofile menn ikkje kan gje blod?

        Karantena er 6 månader for partnerbytte om eg ikkje hugsar feil.

        Kjipt at du ikkje får lov 😦

  6. Nå står det vel strengt tatt ike at alt på skjemaet utelukker deg som giver? Bl.a. på infosiden står det at du kan gi blod med nesepiercing. Jeg veit ikke hvilke regler som utelukker deg, men det er iallefall dumt å skrive ting her som utelukker folk, uten å sjekke? Kanskje noen da tenker de ikke blir godtatt, og bare lar være.
    At de stiller spørsmålene er jo for å kunne ha bedre oversikt, kanskje det bare blir kjørt en ekstra prøve av folk som har vært i Afrika?

    1. Jeg har spurt. Og fikk nei. Jeg har ikke bare antatt at jeg ikke får lov. Som sagt – jeg har genuint lyst men får ikke lov!

      Men jeg er enig i at folk må spørre selv, siden det kan være forskjeller. (Selv om det er teit å forskjellsbehandle. «åja. liten feminin blomster-tattis i utlandet? men da er det ok. Stor hodeskalle-tattis på halve ryggen i utlandet? Sorry»)

      Og for å oppklare ett par ting til. Jeg fikk beskjed om at «ring i nesa»=sånn der på sida. Siden jeg har septum så er det ikke greit. Forstå det den som kan.
      Jeg er heller ikke tilhørende blodbanken i Oslo, så den informasjonen på akkurat den nettsida er ikke relevant for meg 😉 Jeg må sjekke for Trondheim, siden det er der jeg kommer til å gi blod.

      Det avhenger også litt hvem du treffer, tror jeg. Hun dama jeg snakka med var i alle fall ganske snerpete. Jeg mistenker at hun avviste meg på grunn av hårfrisyren min, faktisk. (Jeg hadde hanekam i vår da jeg spurte, og hun stirret på den hele tiden mens vi snakket.) Da jeg begynte å spørre om hva de mener med «bytte seksualpartner», siden jeg teknisk sett ikke har byttet, så ble hun (om mulig) enda surere. Så nei, jeg får ikke lov med det første. Men jaja.

      1. Hm, det burde da være likt over alt? Jeg får (fikk) iallefall gi, men det er jo lenge siden jeg tatoverte meg, dessuten ser jeg skikkelig ut! 😛
        Nå derimot har jeg oppført meg så uskikkelig at jeg ikke kan gi på en stund.. 😉

        Men jeg tenkte iallefall at det var lurt å hive inn lenkene, i tilfelle noen utelukket seg selv! 🙂

        Man får håpe du også får gi etterhvert! De løsner vel stadig litt på de reglene, får man tro! 🙂

      2. Ok, Marianne, skulle lest hit før jeg svarte på den første kommentaren din. 😉 Det er dessuten Blodbanken i Oslo jeg forholder meg til.

    1. Jeg vet heller ikke hvor grensene går. Men selv om du svarer bekreftende på spørsmål som du tror betyr at utelukker deg fra å gi blod, så betyr ikke det at du blir nektet å gi blod.
      De går nemlig igjennom skjemaet med deg i enerom før man får gi blod. Hver gang man gir blod. Og der spør de om det du har fyllt ut.
      Skjemaet alene bestemmer ikke om man får gi blod eller ei.

      Ikke gi opp før du har prøvd.
      Som bluefairy skriver: «det er bedre å tilby seg og bli avvist, enn at blodbanken får en giver mindre!»

  7. Bra du skriver om dette! Jeg forsøkte å bli blodgiver, men pga nasjonaliteten til min kjære (altså nåværende seksualpartner) får jeg ikke lov. Nesten så jeg håper det blir slutt slik at jeg kan gi blod om 6mnd.. Neida, joda, neida. Men dette er en sak jeg også brenner for!

    Og beklager at jeg nesten ikke kommenterer. Er fast leser og liker bloggen din utrolig godt og er imponert over deg som menneske med dine svake og sterke sider som minner en ung sjel på at livet ikke bare er svart og hvitt og firkantet. Takk, virrvarr.

  8. Som slimhinnepiercet mann som har sex med gutter så er jeg automatisk diskvalifisert.
    Og jeg vet at det er flere som pga bl.a. dette med nekt av homoblod gjør at slektninger og venner av slike også nekter å gi blod. Typ, «er ikke deres blod bra nok så får de ikke mitt heller.»
    Men det er sikkert nok av andre som gir blod slik at de ikke trenger å minke noe på forbudene sine. Eller var det ikke det kanskje?

    1. “er ikke deres blod bra nok så får de ikke mitt heller.”

      ja, dette er virkelig ett område hvor homo-aktivisme bør være 1. prioritet…

  9. Heia. Man trenger strengt tatt ikke ha donorkort utfylt for å være organdonor. Det er nok å informere pårørende om at man ønsker å donere, selv om det selvsagt er en fordel å ha et kort der det står skrevet på også 🙂

    1. Nei, men det kan være praktisk å ha et kort hvis man f.eks dør i en ulykke. Det første 112 eller 113 gjør er å sjekke lommeboka di for å fastslå identitet. Det første de tenker på er _ikke_ å kontakte dine pårørende for å sjekke om du er donor (det ville jo dessuten ha vært litt ufint 🙂 ).

      Organdonasjon kan være avhengig av minutter, man må ofte smi mens liket er varmt. Går det for lang tid kan du bli ubrukelig.

      Så jeg har donorkortet helt foran i lommeboka så det er det første man ser.

  10. Luc: Litt snever tankegang av de pårørende til homser, i tilfelle en av deres homseslektninger skulle trenge noen liter med blod for å redde livet en gang. Men jeg skjønner at man blir provosert. Jeg vet ikke om jeg får gi blod selv en gang, men jeg har meldt meg til tapping, så får vi se hva det blir til. Er jo fint at de som kan gir da, det kommer oss «alle » til gode. Ikke noe vits for noen å nekte å gi blod, for hvem er det man straffer?

    Så meld dere til tapping alle som kan! Håper de lar det være litt igjen til meg også!

  11. Jeg skjønner godt at det er mange som blir frustrert av hva dere opplever som tåpelige grunner til at dere blir avvist som blodgivere, men har dere tenkt på hvorfor det er slik? Blod er en aldeles utmerket smittebærer, og enten vi liker det eller ikke, er det noen ting som fører til økt risiko for smitte. Urettferdig for giveren? Uten tvil. Men den som skal få blod har ofte svekket helse, enten det er på grunn av leukemi, at kroppen er utsatt for ekstremt stress i forbindelse med en ulykke, at det er et nyfødt barn uten antistoffer osv., osv. Og ville dere ikke blitt dypt ulykkelige hvis noen ble alvorlig syke eller døde fordi dere var bærere av en bakterie eller virus som dere ikke ante at dere hadde, men som hos en annen ble livstruende? Selvfølgelig sjekkes alt blod før det brukes, men jo flere smittekilder som elimineres, jo bedre, selv om det er urettferdig for alle dem som tar ansvar for egen kropp og helse, uavhengig av hva de har gjort med kroppen sin, hvor de har bodd og hvem de har hatt sex med.

  12. Jeg får ikke gi blod fordi min ektefelle bodde noen år i Afrika under oppveksten. For over femten år siden! Det er da virkelig veldig rart, uansett hvor forsiktig man (selvfølgelig) skal være.

    For øvrig støtter jeg tiltaket: Verv blodgivere, det er bokstavelig talt livsviktig!

  13. Ein del av krava for å få gi synes eg er tullete. Greitt nok (eh, eller ikkje altså) at menn som har sex med menn har MYKJE større sjanse enn nokon som har sex med kvinner eller kvinner som har sex med menn til å bli HIV-smitta, men HIV-smitten som sådan er jo ikkje vanskelegare å påvise om den kjem mann-til-mann enn mann-til-kvinne, så den vanlege karantenetida på 6 mnd etter bytte av seksualpartner burde vere nok.

    Når det gjeld personar som har budd lenge i ein del utland så er dei utelukka fordi sjansen for å ha blitt smitta av noko auker dess lenger ein har budd der, og sjansen for at ein er smitta med noko uggent som vi ikkje tester for i Noreg er jo der. Det finst nok mykje gøy i blodparasittar som ein ikkje nødvendigvis blir synleg sjuk av, men som det ikkje er ynskjeleg å utsette folk i Noreg for om dei skulle trenge blodoverføring. (At ein risikerer det same om ein må ha blodoverføring i utlandet er i grunnen ikkje relevant, det er litt synd-trist-leit og dumt man ikkje kunne unngå det.)

    Eg skjønner veldig godt at helsemyndigheitane vil ha ei føre-var-haldning til kva grupper som utelukkast frå å gi blod, men samtidig må dei vere opne for ny forsking på området, og eg synes absolutt ein skal forsøke å få endra ein del av reglene. Men ikkje la eit regelverk du er usamd i hindre DEG i å gi blod (viss du kan) – det er faktisk viktigare å bidra til å redde liv enn å kjempe for rettigheitane til monogame homofile med nese-piercing og Afrika-stempel i passet!

  14. I lang tid har jeg ikke kunnet gi blod fordi jeg hadde en CFS-diagnose, og har fått pest-vaksiner. Så det er lissom noe jeg ikke tenker på.
    Men det er mulig jeg kan gi nå, så neste gang jeg får en formodning fra Røde Kors kan det hende at jeg melder meg. Selv om jeg har både tatoveringer og nesepiercing!

  15. Jeg skal melde meg i morgen =)

    Når det gjelder organdonasjon så er det til syvende og sist de pårørende som bestemmer, uansett hva den avdøde mener om saken. Men hvis de pårørende er informert om den avdødes standpunkt så er det vel liten sjanse for at de skulle gå imot «den siste viljen».

  16. Jeg er ikke donor. Jeg veit ikke nok om kroppen til å føle meg komfortabel med å ta en sånn avgjørelse. Men du må gjerne blogge et overbevisningsinnlegg. Folkeopplysning og sånn.

  17. Jeg har gitt blod en stund, men nå som jeg går på medisiner, må jeg være i karantene en periode. Først ville de ikke at jeg skulle gi blod pga faren for meg selv, men som jeg prøvde å forklare dem, så tar jeg ikke denne medisinen fordi jeg har epelepsi, så med meg vil det gå helt fint. Men damen ville ikke helt høre på det, så hun satte meg i karantene til påsketider *mumlemumle*

  18. Det er en viktig liten kampanje dette, og jeg håper absolutt at blodbanken får flere givere, men må si meg enig i at reglene for hvem som er passende blodgivere nok er moden for en revisjon…

    Men over til spørsmålet, nei, jeg er ikke blodgiver, og har aldri vært det heller. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke har fått lov. Når jeg var yngre først hadde ustabilt blodsukker og svimla i tide (midt i svømmetimen) og utide (midt i rulletrappa), så fikk jeg piersing og reiste til skumle steder. Nå har jeg måttet ta ut piersingen, men kan uansett ikke gi på grunn av sykdommen. Av samme grunn så vil jeg heller ikke aksepteres som donor, men de rundt meg er informert om at jeg ønsker at kroppen min brukes til reservedeler, om/når kroppen atter er brukanes til sånt.

  19. Den regelen om at homofile menn ikke kan gi blod er rett og slett diskriminerende. Vi har faktisk bare 3500 HIV-smittede mennesker i hele Norge, og jeg tror folk som gir blod tenker over at det muligens ikke er lurt å ha ubeskytta sex dagen før man skal gi blod.. HALLO! HIV smitter ikke bare homfile, og det er derfor meget tynt grunnlag for å holde dem utenfor. Dette burde helt klart vært debattert – utrolig latterlig regel, egentlig.

  20. men det gjør det jammen ikke lett. Organene mine skal noen få når jeg ikke lenger kan bruke dem – men blodet mitt er visstnok ikke rent nok etter jeg har bodd i London en del år. Når jeg leser kommentarene over lurer jeg på om Afrikareisene mine kan være en annen blokkering. *uff*

  21. Jeg har fått transplantasjon, og kan derfor ikke gi blod. Men å være donor (og gi blod) er så viktig, man kan ikke få understreket det nok. Det innebærer heller ingen farer ved å være donor, da du er tross alt død uansett.
    Veldig godt innlegg(:

  22. Jeg fikk ikke lov til å gi blod. Ikke fordi jeg har hatt sex med menn som har sex med menn, eller har piercinger som ikke tåler dagens lys, eller noen av de andre reglene; men fordi samboeren min for to år siden jobbet NATO/ISAF og var 13 mnd i et såkalt Gruppe H-land.
    Han hadde 6 mnd karantene pga det opholdet – jeg, fordi jeg har sex med ham – hadde 5 år (etter at forholdet var påbegynt, altså 4 år til når jeg var til kontroll) eller 6 mnd etter at forholdet var slutt. Forstå det den som kan.

    Jeg tror jeg aldri har vært så oppgitt i hele mitt liv. Jeg har VENTA på å få lov til å gi blod siden jeg var sikkert 16, måtte plutselig, når jeg omsider møtte alle kravene (er nå 22), vips vente i 4 år til. Dritgøy.

    Men, damen som sjekket meg sa at de drev å reviderte reglene, og dessuten syns hun det var den tåpeligste regelen hun hadde vært borti. Og for et par måneder siden fikk jeg brev fra sykehuset om at jeg var godkjent allikevel, og kan med andre ord begynne å gi blod over nyttår en gang (:

    Organdonor er jeg – benmargsdonor vurderer jeg sterkt. Det kommer nok.

    1. + jeg syns også du skal nevne det å donere kroppen sin til forskning/undervisning. Helt seriøst syns jeg dette er kjempeviktig! Det er mange faktorer som kan diskvalifisere en som organdonor, men forskning/undervisning tar «alt» de kan få. Og det trengs!

      Det soleklare eksempelet er jo leger under utdanning. Man vil jo helst at kirurgen som skal kutte deg åpen og plukke deg fra hverandre innvendig har sett et menneske på innsiden før. Ikke bare noen halvdårlige tegninger i en bok (for jeg lover deg, samme hvor god boka er, det blir ikke det samme).

      Men jeg syns også at sykepleiere skal få muligheten – for det har de såvidt meg bekjent ikke noe sted i Norge per dags dato. Helt feil. Sykepleiere gjør tross alt veldig mange ting med kroppen til mennesker – og det hadde vært greit om de fikk øvd seg på andre enn gamle og syke på sykehjem (som omtrent er det de gjør i dag). Ikke akkurat så veldig etisk det heller, vel?

      Og gruppen som jeg selv tilhører: psykologer. Eller, psykologstudenter da. Det er så utrolig mye biologi innenfor klinisk psykologi. Overraskende mye. Det er ikke uten grunn at Norges psykologutdanning består av 6-12 måneder med biologi (i alle hovedsak nevrobiologi, men også endel generell human biologi. Ikke så mye planter, dog). Selv har jeg vært på hjernedisseksjon, og det kommer nok til å være det jeg husker best når jeg har kommi gjennom min utdannelse! Ja, det tilfredsstilte min indre nerd uten tvil, men også gjør det å faktisk se en menneskehjerne så utrolig mye for forståelsen av hvordan alt dette fantastiske oppi skallen vår henger sammen. Og ikke minst hvordan disse biologiske prosessene påvirker det psykiske – og det er jo strengt tatt noe mine kommende pasienter forhåpentligvis blir glade for at jeg forstår noe av.

      Men knall post, virrvarr! Håper dette tenner et lys hos noen (:

  23. Inntil for et par tiår siden hadde man overskudd av blod i Oslo, og mye måtte kastes. Så ble det trendy med knivstikking og skyting – i tidligere mer uskyldige tider hadde folk stort sett slått hverandre ned – og det er derfor at Blodbanken nå er på konkursens rand.

  24. Flott med fokus på bloggiving.

    Og nå når selv KrFU har gått inn for å oppheve forbudet mot homsebloddonasjon i Norge (etter at Sverige nå har opphevet det), er det håp om litt mer blod i blodbankene.

    For å sette det litt på spissen: nå er det sånn at en heterofil mann kan ha usikker sex med 100 personer, vente seks måneder og så gi blod som før, mens en homofil mann som kun har hatt beskyttet sex med én person i hele sitt liv, aldri kan gi blod. Her bør det ryddes opp i reglene…

  25. Takk for påminnelsen! Dette havnet med ett på to-do-lista.

    Jeg har en ganske teit grunn til at jeg enda ikke har printa ut donorkort: Jeg er redd for at jeg kanskje blir erklært død, men så er jeg ikke det likevel, bare innsprøytet med noe mystisk som senker pulsen drastisk, eller andre ting. Som skjer i House og alskens krimserier. Urealistisk, jeg veit. Men jeg vil virkelig ikke dø, og da er det kjipern å våkne uten hjerte. (Høhø.)

  26. Det byrjar å prikke i albogen min med ein gong det er snakk om blodgivning. Var inne i fjor haust for fyrste gong, dama som tok meg imot var så nervøs for at det var fyrste gong og oppdaga ikkje at eg hadde eit nesten lega munnsår.

    Eg kom ikkje på det før eg var ferdig og sat og drakk brus for å få opp væskebalansen. Ga beskjed og dei måtte hive blodet.

    Planen nett no er å gje i januar 😀

  27. Jeg fikk en karantene på fem (5!) år fra den dagen jeg hadde krampeanfall. At de på nevrologisk ikke fant noe galt, men mente det kom av at jeg hadde feber da det skjedde, hadde ikke noe å si.

  28. Siden jeg sitter å leser dette fra Nigeria, som er så midt i malarialand som man kan komme, er nok det utelukket for en stund.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s