Curly har utfordret meg til å skrive noe med utgangspunkt i Unicefs kampanje «Den ene», om alle de enkeltvoksne som har reddet et barn i uføre. Jeg har hatt et halvferdig innlegg om kampanjen jeg var sikker på at jeg hadde publisert, men det viser seg at jeg ikke har skrevet noe om det likevel.
So. Here goes:
Den Ene?
Jeg ser kampanjen i Dagbladet og blir sår. «Det var INGEN der for meg!» sier jeg til Mr. Jackson. Jeg leser historie etter historie i Magasinet og tenker. Det må jo ha vært noen voksne? Jeg er her i dag snarere på tross av opphavet mitt enn på grunn av det, og selv om enkelte har påstått at de putter the fun back in dysfunctional, er de fremdeles grunn nr. 1 til at ting er vanskelig. Først da jeg sluttet å se dem, var det mulig for meg å ta tak i livet mitt.
Så jeg ligger på senga og leter etter voksne i historien min. Jeg finner dem til slutt. De er godt skjult, men her er et par:
Mannen med skjegg:
«Ida!» sier han og gir meg en klem, selv om jeg ikke har møtt ham på mange år. Jeg er femten. Jeg husker ham knapt. Jeg husker en teddybjørn og et teaterstykke, ikke ansiktstrekk. Han ser på meg. Lenge. «Hvordan går det med deg?» Spørsmålet er ikke ment som småprat. «Sist jeg så deg var du sju. Du klemte deg inntil meg som om noe forjævlig var etter deg og var helt “elskmeg-elskmeg-elskmeg”! Åh, jeg ville bare ta deg på armen og stjele deg ut og bort! Hvordan går det med deg?» Jeg stivner. Jeg trodde frykten min hadde vært usynlig. Vissheten om at noen andre var der og så det, gjør at de usynlige tingene finnes litt mer.
Dame med bil:
Jeg er søtten. Jeg arrangerer skoleball. Jeg løper i høyhælte sko og kjole med punchflekker og skriker til alle med sersjantstemme. «Du bærer inn osten!» «Vask hendene først!» «NEI! Bandet kan ikke spille fem låter ekstra! De låter som en støvsuger med strenger og folk vil først og fremst danse!» Midt i forbredelsene finner vi ut at vi mangler servietter og stearinslys. Jeg har nesten brølt på meg brokk da en av jentene i førstegym forteller at moren hennes kommer med kjolen hennes i bil og at hun sikkert kan kjøre meg ned til kjøpesenteret så vi får skaffet det som måtte mangle.
Minutter senere står bilen i oppkjørselen, jenta henter ut ting fra baksetet i all hast og jeg kaster meg inn i forsetet og sier noe usammenhengende om «Tusen takk og hei på deg og servietter og veldig snilt!»
«Ida?» sier damen i bilen. Jeg er litt forvirret over at hun vet navnet mitt, men jeg antar at jenta i klassen under må ha fortalt hvem jeg er og hva jeg heter. Det er tydeligvis ikke tilfellet. Hun smiler fra øre til øre: «Ida! Husker du meg!» Jeg rister på hodet. «Jeg var assistent! På skolen du gikk på! Du gikk alltid alene og sang for deg selv! Husker du? Jeg holdt deg i hånden alle friminuttene i hele førsteklasse!» Det demrer for meg. Jeg husker ikke navnet hennes, men jeg husker allværsjakken, jeg husker å løpe mot henne, å være litt mindre redd friminuttene. «For et sammentreff!» Hun gir meg en klem. «Jeg var så lei meg da jeg sluttet! Jeg lurte på hva det skulle bli av deg! Men jeg hadde bare jobb der det ene året, ser du!» Etterpå tenkte jeg på hvor godt hun egentlig måtte ha sett meg. Jeg var en førsteklassing i mengden, og likevel kjente hun meg igjen mange år senere, dekket i sminke og glitter, i en mørk bil.
Den slemme damen:
Jeg var alltid pissredd henne. Hun var moren til en veldig god venninne av meg, og hun snakket alltid til meg med skarp stemme og fikk meg til å stirre permanent på skoene mine hele besøket. Jeg var fjorten og dronningen av kjøpesenteret, kjøpte mine egne sigaretter, rullet min egen joint og skaffet mitt eget hjemmebrent. Hun var alltid, alltid i veien. Den heksa.
Jeg husker at hun kom og plukket meg opp i sentrum en gang jeg var så full at jeg ikke kunne stå oppreist. Jeg hadde stukket av fra venninnene mine for å drikke sprit med noen eldre gutter i parken, og bestevenninnen hadde ringt moren sin. Bitch. Hun dukket opp fra ingensteds, grep meg i armen og slepte meg hjem til dem. «Ånei! Der kommer den SLEMME DAMEN!» hadde jeg hoijet da jeg fikk øye på henne. «Yes. Jeg er den slemme dama.» hadde hun sagt.
Jeg traff henne i høst for første gang siden jeg sluttet å være tenåring. Hun ga meg en kjempeklem og sa hun var stolt av meg. Jeg ble så paff. Jeg var overbevist om at hun hatet meg. Hun hadde jo alltid vært så sint? Plutselig slo det meg at å plukke opp nær bevisstløse fjortiser omringet av suspekte gutter i begynnelsen av tyveårene ikke er en veldig slem ting. Det er omsorg.
Sist, men ikke minst:
Tankespinnet mitt om «Den ene» ble avbrutt av at jeg fant det siste og mest åpenbare svaret: Svigers. Her satt jeg og leste artikler i deres kjøkken i aviser de hadde kjøpt, også klarte jeg å glemme dem likevel. Jeg tror hovedgrunnen var at når de snakket om «Den ene», virket det som om de snakket om voksenpersoner rundt små barn, ikke rundt ungdom.
Svigermor og svigerfar kom inn i livet mitt samtidig som Mr. Jackson, og introduserte konseptet: «Et sted Ida kan sove uten å være kjemperedd». De hentet meg når jeg var i trøbbel, tørket meg opp når jeg var trist og stilte opp på skoleforestillinger. De laget rar allergikermat i perioden jeg bare spiste det, husket hvilke ting jeg likte og fulgte meg på legevakten. Da de skjønte hvor mye trøbbel jeg egentlig hadde, stilte de opp 500%. De var de første voksenpersonene jeg torde å fortelle noe som helst.
Jeg holdt foredrag for Landsforeningen for pårørende innen psykiatri, og de spurte meg om hva jeg tenkte når det kom til relasjonen «pasient-pårørende». Jeg sa at «Helt ærlig: Jeg har de beste pårørende i hele verden. Men jeg har valgt dem selv.»
39 kommentarer til “Om Den ene”
Dette innlegget traff meg! På mer enn en måte. Det fikk meg til å se deg og dine behov – hvor flott det er når sårt tiltrengt omsorg dukker opp. Men det fikk meg også til å kjenne på mine såre punkter, min sorg, mitt behov for “den ene” i oppveksten – ja, faktisk et behov som er der den dag i dag. En konskekvens av sårbarhet, men også et udekt behov i kritiske faser der støttespillere uteble.
Vondt-godt når du setter ord på det! Veldig bra skrevet! Er kjempeglad på dine vegne at du møtte disse “den ene” og fremdeles har noen av dem i livet ditt.
Klem, ella
Åh, dette var sterkt og fint å lese. En (av mange) ting jeg setter stor pris på med bloggen din, er at du skriver så enkelt. Dypt, men enkelt. Jeg hater vage metaforer og liknende alá Ari Behn (skal ikke gå så mye nærmere innpå hva jeg mener om han). Du gjør det så meningsfyllt, men likevel – ja, så enkelt. Utrolig bra!
Håper det er OK at jeg har linket deg på bloggen min. 😉
Jeg har en innrømmelse å komme med. Jeg leser ikke bloggen din fast, jeg er bare innom sånn av og til for å lese litt.
Det kan kanskje høres litt malplassert ut, men fy f så heldig du har vært som har hatt så mange snille og varme personer rundt deg. Jada, jeg vet at du nok har hatt personer som hverken har vært snille eller varme også, men du kan takle mange av dem hvis du bare har litt ekstra snillhet og varmhet i nærheten. Jeg kjenner faktisk igjen en del avbeskrivelsene dine. Tror faktisk jeg har møtt de samme selv, om på et annet sted og på et annet tidspunkt.
Egentlig tror jeg at du er en slik snill og varm person for flere og jeg er sikker på at du “er der” for flere gjennom bloggen din og andre steder du er på nettet i alle fall. Kanskje til og med uten at du vet det. Stå på og ha et riktig godt nytt år!
Amazing.
Tårene triller her også. Veldig bra skrevet. Og veldig bra du trekker fram et annet perspektiv av Den ene. Takk 🙂
🙂 Takk dette varmet Ida!!!!!! Ja jeg er kjempe stolt av deg!
Kjære Ida.
Eg er stor, sterk og slem dame som må tåle onde barneskjebner kvar dag på jobb.
Og no fekk du meg til å GRINE.
Det raraste er at eg er så stolt av deg at eg er heilt sprekkeferdig når eg snakkar om deg. Møtte Torgrim Eggen i Oslo sist, han sa han hadde lese opp saman med deg (eller noko slikt) og at han var veldig begeistra, og eg skraut og skraut av deg og snakka som om eg hadde eigne aksjar i deg.
Veit ikkje kva det er, frøken dings, men du smyg deg heilt innanfor skjorta, du. Fine menneske.
Blir så glad, men så trist av å lese dette. Du er heldig som har dine svigerforeldre og de heldige som har deg.
Innlegget ditt minner meg på at det er utrolig viktig å se andre. Det kan gjøre hele forskjellen! Fint skrevet.
Tusen takk for denne teksten, Ida. Jeg har lest den flere ganger nå; det er ofte det som skjer når jeg går inn på bloggen din – blir sittende å lese det samme flere ganger. Du skriver så bra. Du skriver på en måte som gjør det lett å lese om vanskelige ting.
Du er den beste.
Og jeg er så glad du har Lene & co 😀
Jeg sitter her og gråter, dette var det fineste jeg har lest på lenge. Jeg kjenner meg så godt igjen. Takk for at du deler slike ting med oss, det betyr mye.
Takk for at du delte med oss.
Sjøl har jeg nå kommet i den situasjon at jeg har muligheten til å være den ene. Eller aller helst et supplement for de unge jeg har med å gjøre. Og det gir så utrolig mye å kunne gjøre dette for noen. Håper mange som jobber med barn/unge eller har barn/unge rundt seg leser bloggen din og ser at det faktisk nytter, det kan gjøre en forskjell 🙂
Takk for at du skriver. Hjelper å vite at man ikke er den eneste som har det sånn. Selv om jeg er voksen for lengst så leiter jeg fremdeles etter noen voksne som kan passe på meg (leiter sånn inni meg, ikke aktivt).
Jeg må si meg enig med Mari, bare at jeg ikke har mascara på meg i dag
Kan jeg noen gang forstå undrer jeg når jeg leser slike innlegg. Kan en jente med en oppvekst, viss mest opprivende momenter besto av å hyle “Det er ikke min skyld at jeg ble født” til to som alltid har, og alltid vil bry seg forstå hvordan det er å mangle disse to personene, eller heller mangle den substansen de var, og fortsatt er i livet mitt? Jeg tror ikke jeg kan det, jeg tror ikke jeg kan forstå hvordan det er at ens egne foreldre ikke bare elsker deg, men også evner å sette grenser, oppdra, forsørge og ikke minst ha omsrog for sine barn. Jeg er en av tre som har hatt to av de mest fantastiske “den ene” som noen kan drømme om. Det betyr på ingen måte at livet mitt har vært en dans på roser, at jeg alltid har vært harmonisk, det betyr bare at jeg aldri har behøvd å tvile på hvem som skal sope opp knuste hjerter, ødelagte kroppsdeler, sinner i kok og alt som hører med i en oppvekst. Det betyr bare at bak alle mine rare påfunn finnes vissheten om at to mennesker alltid elsker meg. Og det har jeg etterhvert skjønt at ikke bare er en styrke, men også en ganske mye mindre vanlig ting enn jeg trodde da jeg vokste opp.
Takk Ida, for at du på en likefram, men likevel underfundig måte minner meg på at verden er ganske stor, ganske kompleks og slett ikke alltid slik jeg skulle ønske.
Guro
Neineineinei! Jeg skulle ikke lest det svigers-avsnittet. Nå har jeg våt maskara i hele fjeset…
Fine Virrvarr!
Ida, takk for at du er synleg NO! Kanskje det gjer det litt lettare å få auge på ‘Det usynlige barnet’ rundt oss, mummimamma-style.
Utrolig bra. Fantastisk. Jeg har vært fan av deg lenge, du er absolutt den beste bloggeren i Norge. Ingen over, ingen ved siden..
Dette var et viktig og bra innlegg. 🙂
*lang svigermorklem* 🙂
Nå er det jeg som blir sår.. men jeg skal tenke nøye etter… Er foressten glad for dine ene´r!
Takk for fantastisk flott, engasjerende og rørende innlegg. Det er godt du hadde noen i livet ditt, men de var tydeligvis ikke mange og de kom sent. En påminnelse til oss alle om hvor viktig det er å bry seg.
Jeg er så svingete i dag, jeg får lyst til å grine når jeg leser dette, men det gjør meg jo aller mest glad.
Jeg husker den psykologen de sendte meg til når jeg var 10 som skjønte at jeg hadde mer behov for et trygt pusterom i hverdagen heller enn spørsmål. Han lot meg alltid spille dataspill hele timen om snakking ble for vanskelig. Jeg husker at jeg gledet meg til de timene hele uka.
:storklem: Du har fantasiske svigers, det kan eg skrive under på! Hadde det ikkje vore for dei hadde eg kanskje ikkje møtt deg. Eg er heldig. 🙂
Jeg drømte om deg i natt, Ida. Det vil si jeg drømte om bloggen din. Jeg kjørte i en ny og rar tunnel i Oslo (en som ikke er bygget enda) – og plutselig i en krapp sving, står det på et skilt:”Revolusjonært Roteloft, sving til høyre”
Jeg smilte godt av drømmen da jeg våknet. Og da jeg omsider kom meg på nettet i dag, skjønte jeg på RSS-leseren min at du hadde tatt utfordringen. Så jeg svingte innom (eller av til høyre om du vil) – slik jeg alltid gjør når du har blogget. Jeg ble hjertevarm og glad av å lese innlegget ditt. Med klarsyn, innsikt og gjenkjennelige ord – forteller du historier om Den ene, som mange trenger å lese.
Takk for at du tok utfordringen, Ida 🙂
Jeg vasser i unge mennesker som jeg kan være både den ene og den andre for. Marerittet mitt er alt det jeg ikke ser, alt det jeg overser, alle jeg tar feil av, alt jeg skjønner når det er for sent. Og det verste er jo at det verste ofte ikke synes hos dem det gjelder.
Hei
Har ikke noe med saken å gjøre… men jeg så et bra initiativ som kankje hadde vært noe å skrive om 🙂 Syns å huske du er intresert i serier.
Skjekk ut serien som ble sendt til Trond Giske, med krav om mer støtte til serietegnerne i norge.
http://giskeserie.blogspot.com/
Hilsen Astrid Sofia
Åå, det var fint, Ida! Takk for sist foresten:) nå ble jeg skikkelig inspirert til å skrive om mine “den ene”! Jeg har blogget om selve prosjektet før, men tror jeg må skrive litt til:) god jul og varm klem fra Calima/Lisa
Dette var utrolig flott skrevet.
At du beveger,er jeg mer enn enig i: Jeg er både rystet og betatt.
Fysninger. Jeg er litt sånn “hvaskaljegsitildether, dettraffmegmidtimagen”. Du er norges desidert beste blogger. Du beveger, du setter tankene i gang.
Nydelig, vondt og vakkert innlegg.
Dette var et skikkelig fint innlegg! :o)
Tankevekkende… I begynnelsen av årtusenet skrev jeg en roman som like godt kunne hett “Den ene”. Hun het Anneli og det gjør passordet også (med liten a). Dessverre er hun et fantasiprodukt, men mye av det andre er hentet fra virkeligheten:
http://karibua.wordpress.com/les-min-bok-inniverset/
Boka var visst anbefalt litteratur på lærerutdanningen en gang.
[…] kan også være sånn at en ikke ser den som har støttet like klart, som jeg der Virrvarr blogget om etter jeg publiserte denne posten. Dersom det er slik og […]
Kor bra du e!
Dette var eit ufatteleg, ufatteleg nydeleg blogginnlegg. Heilt fantastisk. Eg er heilt skjelven faktisk.
Sånne “den ene” i mitt liv er grunnen til at eg skal bli lærar. Viss eg nokon gong kan vere denne eine for nokon i denne verda, så skal eg vere nøgd herifrå til månen.
Pokker. Nå angrer jeg på at jeg bare satte deg på 3.plass på Tordenblogg-listen min. Ja, ja. Hils svigers!
Det er ekstremt sunt for meg å lese om andres “den ene”, jeg lærer mye om hvordan livet til andre kan være. Selv har jeg hatt norges tryggeste oppvekst, og kan for bare livet ikke skille ut _en_ den ene ettersom jeg var og er omringet av folk som brøy seg. Ikke sånn å forstå at barndommen ble perfekt av det, men du verden så mye bedre barndommen min var en mange andres.
Takk for at du deler, takk for at du gjør meg klokere.
Dette er det beste og det fineste jeg har lest på lenge.