Vi er i Roma for å gå, Mr. Jackson og jeg.

Vi skal gå og vi skal se. Mr. Jackson er blitt arkitekturfrik av å gå på arkitekthøyskolen, og vi er her med en bok skrevet av en av foreleserne hans.

Vi går en forelesning hver dag. (Den heter Roma – syv vandringer av Thomas Thiis Evensen, den anbefales.)

Vi tjuvstarter den første forelesningen på nyttårsaften, og tar metroen til Piazza del Popolo – inngangsporten til antikkens Roma.

Jeg har forlest meg på Lonely Planet og vet at det er her nyttårsmoroa er. Mr. Jackson har forlest seg på kunsthistorie og kan fortelle langt mer spennende saker enn det.

Vi småløper opp fra undergrunnsbanen og gjennom triumfbuene og mister nesten pusten. Vi står med den varme, lumre vinden i ansiktet og tar inn Romas inngangsparti.

Hvor begynner egentlig Oslo? Hva er starten av London? Det er ikke så lett å si. Piazza del Popolo var Romas inngang mot nord, mot Europa og resten av verden.

Fra plassen går hovedgaten hele veien ned til Kapitol. Det var gjennom denne åpningen de romerske krigsherrene kom i triumftog med slaver og hester og alt som var fint.

Seierherren selv var forøvrig malt purpur for anledningen. Det fineste er å være purpurmalt, må vite.

Midt på plassen står en diger, egyptisk obelisk hentet fra graven til Ramses II. Keiser Augustus hadde den med tilbake til Roma etter et besøk i den delen av det daværende romerske imperiet. Den har pavesymboler på toppen.

Pavekirken rustet opp plassen rundt reformasjonen. Det var jo tross alt inngangen til Pavens egen by, og det var på tide å vise disse oppviglerske protestantene at Paven var minst like triumferende som de purpurmalte seierherrene.

I rett linje vest for plassen ligger dessuten Peterskirken, og Piazza del Popolo ble bygget om på attenhundretallet for å matche Petersplassen med den ovale formen, også.

Når vi kommer ut på plassen, er den full av sortkledde, hardt sminkede tenåringer. De to tvillingkirkene som står på hver sin side av hovedgaten, er nedtægget med et tydelig budskap: «Emo Inside»

Tenåringene står samlet rundt obelisken og kaster kinaputter, skudd og flatmarks-fyrverkeri ut på sidene av plassen.

I løpet av kvelden blir de flere og flere, skuddene høyere og høyere, helt til det eksploderer med fyrverkeri i alle rettninger ved nyttår.

Jeg er beruset på varm vind, emo-barn og stor arkitektur. Mr. Jackson og jeg løper opp og ned de tre hovedgatene som stråler ut fra plassen og snirkler oss gjennom alle de små smugene og sidegatene.

Så klatrer vi opp på Monte Pincho for å skue ut over byen. Roma er nemlig alt for flat, og de få høydedragene som er, både synes godt og er integrert som utsiktsposter i landskapet.

Vi holder hverandre i hendene mens vi klyver opp små, bratte trapper fra Piazza del Popolo og forsvinner inn i et landskap av små avsatser, små sirlige stier og grønne trær.

Du skjønner, det er grønt om vinteren her. Joda, trærne som har pleid å ha blader har mistet dem, men alle de myke nåletrærne holder parkene eviggrønne.

Vi finner den perfekte utsikten mot Vatikanet og vinker til folkeplassen og paveplassen og forsikrer oss om at det er hit vi skal komme når fyrverkeriet tar av.

Værmeldingene har spådd regn, regn og mer regn, og jeg var forbredt på regn da vi dro. Jeg har skiftetøy og regnponcho og varme klær og paraply.

Men det var opphold og varm da vi kom ut av flyet. Det var opphold og varmt da vi kom inn i byen. Det var opphold og varmt da vi løp rundt og ruset oss på en helt ny by. Skyene hang mørkelilla over himmelen, men de slapp ikke noe vann.

«Kjære Gud» sier jeg av gammel vane, «Kjære Gud, vi er jo i pavens by og alt, hør på meg for en gangs skyld, pretty please, kom igjen, ikke vær kjip, la det forbli oppholdsvær. Oppholdsvær. Vi trenger ikke sol, vi trenger bare fravær av regn, det er ikke for mye å be om?»

Jeg deler bønnene mine med Mr. Jackson og han er enig med meg. Vi har jo Paven rett i nærheten, og han er tross alt Guds mann på jorda. Han burde kunne fikse oppholdsvær om han er noe tess.

Det funker ikke. Regnet kommer. Himmelen åpner seg og Paven pisser oss i trynet. Vi søker tilflukt på en restaurant som er altfor dyr, men som har ly for regnet.

Tordenværet slåss med fyrverkeriet om hvem som kan lage høyest smell mens jeg spiser østers. Mr. Jackson får én og skjærer grimaser som ikke lar seg beskrive med ord. «Det smaker snørr!» grøsser han. «Nei, snørr er faktisk bedre. Blæh.»

Vi hører på regnet tromme, drikker oss fnisete og snakker høyt og grovt på norsk. Vi finner ut at vi er Asterix og Obelix på tur. Vi krangler litt om hvem som er hvem av oss.

Mr. Jackson mener jeg må være Obelix, siden jeg er feitest av oss. Jeg mener jeg må være Asterix fordi jeg tross alt er minst, rent høydemessig. Restauranten vi sitter på gjør gode penger på ly mot stormen.

Paret ved siden av oss er utkledd for nyttårsfeirning med afroparykker og blinkende reinstyrhorn og ser mildt sagt ukomfortable ut med den fancy maten og den stive stilen. Likevel er det ingen som vil stikke nesen ut i syndfloden.

Kvart på tolv bestemmer vi oss for å prøve likevel. Da slipper regnet taket og vi småløper gjennom folkemassene og får sjampanje fra fremmede som vil skåle med alle.

Jeg sier «Awwww!» og «OOOOOOOO» og «ÅÅÅÅÅÅH» sammen med resten av mengden etterhvert som rakettene sendes opp, mens Mr. Jackson insisterer på at Holmekollen hadde finere fyrverkeri da han var barn.

Vi klatrer opp på høyden over plassen og ser utover folkemassene. Noen sender opp gyldne varmlufstballonger. Mange sender opp raketter inn i seg selv og kompisene sine.

Hele plassen flyter over av sjampanje og billigere varianter. Mr. Jackson og jeg kysser og hopper og kliner og får nyttårsønsker fra fremmede.

Så må jeg gråte litt. Fordi jeg også er «Emo inside». Fordi jeg plutselig skjønner at jeg står og hopper sorgløs opp og ned, alene med Mr. Jackson i en fremmed by.

Jeg er tullete og fjasete og ubekymret, også husker jeg at jeg brukte nyttårsaften i fjor på å være takknemlig over å være overleve enda et år. Også ser jeg avstanden og må gråte. Men det er fin gråting, jeg lover.

Vi sovner i en krøll under samme sengeteppe, med vinduet på vidt gap og halve kroppen utenfor teppet. Det er varmt. Vinter i Roma er ikke som vinter andre steder.