Tredje Romabrev

Skumle lyder:

Natt til første nyttårsdag våkner Mr. Jackson av en skremmende lyd. Det er noen som skriker på hjelp. Noen ute i natten er i livsfare.

En kvinne skriker som om hennes siste time var kommet. Mr. Jackson hopper opp og løper mot vinduet. Hva skal han gjøre? Han kjenner ikke byen. Han er alene.

Han vet ikke hva nummeret til politiet er, eller om politiet faktisk vil hjelpe om han fikk tak i dem. Noen dirrende øyeblikk tenker han gjennom hva han kan gjøre, før han innser at han er liten, maktesløs og ikke en gang vet hvor lyden kommer fra.

Han kan jo ikke ransake alle hotellene i bygget, heller. Klokken er fire på morgenen. Han lukker vinduet for å få stillhet til å tenke. Skrikene fortsetter, like kraftige.

Panikken griper ham. Er det noen som skriker INNI i hostellet vårt? Plutselig skjønner han at skrikene er merkelig synkronisert med pustingen min.

Så mye for å reise forkjølet på ferie, folkens. Nesen min var forvandlet til en jamrende jomfru i nød.

Første nyttårsdag:

Første nyttårsdag drar vi ut på ekspedisjon nr. 1, skrike-nese eller ei. Vi starter dagen med å kjøpe to kvalitetsparaplyer etter at de to vi kjøpte kvelden før hadde blitt vrengt av vinden.

Romatips nr. 1: Ikke kjøp noe av gateselgerne. Varene deres får Nille til å virke som solid kunsthåndverk.

Idéen bak den første vandringen, i følge vår guide i bokform, er å få en oversikt over Roma og underlegge oss byen. Vi drar tilbake til Piazza del Popolo hvor vi feiret nyttårsaften.

Nå er plassen full av barnefamilier, tryllekunstere, gjøglere og ballongdyr. 1. nyttårsdag er barnas festdag i Italia, og folkeplassen yrer av liv.

En mann med Harlequin-maske går rundt og fanger barn med hov. En dresskledd bartesam deler damer i to.

Det er tradisjonsrike greier – plassen har alltid vært full av moro og ablegøyer når det ikke var offentlige henrettelser som tok publikums oppmerksomhet.

Vi går opp på høyden vi så på fyrverkeri fra dagen før. Monte Pinchio er den åttende av Romas syv høydedrag, og var opprinnelig en park for fintfolk og adelige.

Kor er alle heltan hen?

Etter samlingen av Italia på attenhundretallet ble den omgjort til park for alle innbyggere, og dekorert med statuer av alle nasjonens helter. Alle bystene var like høye, for nå var det demokratiet som var in.

Parken er grønn og sval, og gir meg en sterk følelse av at jeg burde hatt krinolinekjole og blondeparasoll og gått en langsom promenade her, ikke løpt rundt og pekt på ting og lest høyt fra guideboken.

Italias helter er forøvrig en broket forsamling. Noen av dem er tægget ned. Noen av dem har fått skåret av nesen. En rekke har fått påmalte barter og fiffige øyenbryn.

Det er forøvrig et kjennetegn ved Roma: Det er ingen som rydder og mange som roter. Utvalget av helter er også påfallende.

Vi treffer på slåsskjemper fra samlingen av landet side om side med Kamerat Dante og Thomas Aquinas. Dealen var vel å sette de moderne heltene på lik linje med fortidens kjemper.

Og jodda, Tito, Marcus Arelius og Augustus ville sikkert stilt opp frivillig på listen over Italias store menn.

Vi er imidlertid litt mer usikker på Archimedes, Pythagoras og Platon. Romerne invaderte grekerne, tross alt.

En av datidens fascist-helter har fått hugget hodet av bysten sin. Noen andre har forklart ståa under med sprittusj, og erklært sin støtte til den halshuggede.

Roma, mitt Roma:

Midt i parken har noen fått lov til å montere en syngende, blinkende karusell som skriker mot resten av omgivelsene. Det grelle er aldri langt fra det spektakulære her i byen.

Vi har utsikt over byen mens vi går. Hvert eneste bygg har små takterrasser og balkonger som flommer over av planter og blomster. Sitrontrærne henger ned over gatene under.

Vi ser en skole omkranset av storslagne bygg og en masse søppel det er meningen at vi ikke skal se. Det hjelper tydeligvis ikke at byen har vakkert utformede søppelkasser som skal matche omgivelsene:

Folk setter søpla si i søppelsekker ved siden av kassen.

Spansketrappen:

Før vi vet ordet av det, er vi ved begynnelsen av Spansketrappen. Vinden og regnet kommer brått ved full styrke og nesten skyller oss og en rekke andre ned fossen av en trapp.

Jeg gledet meg ikke spesielt til Spansketrappen. Jeg hadde liksom tenkt at det var…vel. En trapp? Hva er så spennende med trapper? Når vi snur oss og ser opp på den, skjønner jeg hvorfor folk er begeistret.

Trappefallet med obelisken og den store kirken bak og med den klukkende fontenen under oppsummerer hva som gjør Roma fantastisk: Rommene byggene danner.

Livsrommene, fellesrommene, byen som kunstverk i seg selv. Trappen er et fuglefjell, et fossefall, tre bølgende bånd og en vifte.

Trappen ble reist for franske penger av den franske kirken som ligger på toppen av trappen. Før hadde det bare vært en sølete bakke opp, og det ville franskmennene gjøre noe med.

Egentlig ville de ha en statue av Ludvig den 14 på toppen av obelisken over, også, men Paven protesterte. Det var bare Peter-statuer og pavesymboler som skulle pynte Pavebyen, basta bom.

Hvorfor Spansketrappen når den egentlig er fransketrappen? Fordi trappen munner ut på plassen der den spanske ambassaden holder til, kjent som Piazza del Spagna.

Alt franskmennene fikk for utgiftene var noen diskrete, franske liljer på hver fløy.

Men det regner. Og regner. Og blåser. Mr. Jackson og jeg kjøper ristede kastanjer av en mann på hjørnet.

Vi har aldri spist det før, og man må jo smake på sånt man ikke har spist før. Mr. Jackson spiser én og jeg spiser resten. De smaker nøtter med konsistens av kokt potet.

Afternoon tea:

Bygget på høyre side av spansketrappen er Keats & Shelly-Memorial House, og butikken ved siden av der igjen heter Byron. Jeg får romantikk-kick og begynner å sitere masse poesi høyt og blir fan-girl-ivrig.

«Seasons of mist and mellow fruitfullness!…»

Alle attenhundretalls-kunsterne rømte nemlig til Roma for å skrive og male og drukne sine sorger i billig, italiensk vin.

Spansketrappen var full av malere på leting etter autentiske motiver og bønder i sin fineste skrud som poserte «tilfeldig» og håpet på å tjene en slant ved å stå modell.

Her hang Ibsen, Bjørnson og Undset og skildret den norske folkesjelen.

Men det blir for kaldt. Vi må inn. Fort.

«Tea room!» sier Mr. Jackson og peker på et bygg rett ved. Vi småløper inn og blir mødt av et sydende og veldig, veldig britisk lokale.

En veldig høflig dame finner et bord til oss på null komma svisj og vi får en meny. Prisene er svimlende høye – tre hundre kroner for te med scones for to.

Men betjeningen kan si «please» og «you’re welcome» og det er varmt og stille og før vi vet ordet av det har vi latt oss forføre fullstendig.

I følge guideboken vår har tehuset vi sitter i ligget der siden 1813 og var vankested for alle de britiske poetene, så de ikke skulle føle seg så langt fra hjemme.

Bordet foran oss blir dekket med sirlig servise, en stor kanne te, scones, krem og jordbærsyltetøy. Mr. Jackson gliser. «This better be good.»

Det er orgasmisk.

Vi stønner og MMMMMMer oss gjennom teen som er krydret og kraftig uten å være bitter og smaker kvalitets-assam lang vei.

«Jeg har aldri skjønt dette her med scones, men det gjør jeg nå» sier Mr. Jackson.

Vi lover oss selv at vi skal bli sånne folk som inviterer vennene våre på scones og te, at det er teselskaper vi skal holde. Føkk øl, gi oss te. Te for alltid. Te er best. Heia te.

Mr. Jackson plukker opp bestikket og betrakter det. «Sølv.» Tekannen er også sølv. Te med bling.

Mektige klær:

Etterpå går vi nedover gaten som går i en rett linje fra Spansketrappen og ut i Tiberen, eller elve-veien som den heter i hodet mitt.

Det viser seg å være den mest luksuriøse gaten i Roma. Vi går forbi Gucci, Prada, Dolce Gabbana, Louis Vitton og en drøss andre merker. Alt er rent, pent og veldig stilrent.

Vi studerer utstillingene i vinduene som om de var kunstgjenstander. «Du kan jo få hansker til 4000 euro?» ler Mr. Jackson.

Gaten føles som en maktoppvisning. Vi ser ingen som går inn i en eneste butikk. Hvem trenger kunder, lizzom.

Hellige Olav:

Neste mål er en katolsk kirke. I følge guideboken er den ikke spesielt imponerende, men vi mister pusten for det.

Det er en eksplosjon i gull og røkelse og bling og orgelbrus. Vi går rundt og ser på de mange helgenalterene som er felt inn i veggene.

Du kan be til din favoritthelgen og tenne lys. Bønnene står under på små kort i tilfelle du ikke vet hva du skal si.

Mr. Jackson og jeg tenner lys hos en rekke forskjellige helgener og ber for de viktige tingene.

«For vitenskapen», «For selvbestemt abort», «For prevensjon» osv. «Vi må jo bruke deres egne våpen mot dem» gliser vi.

Bakerst i kirken er det glassgulv, så du kan se ned på boksen med hjertet til St. Charles. Relikvier er ganske kinky business. Av og til tar de boksen ut og går gjennom byen med den, for good measure.

Målet vårt er helgenalteret til St. Olav, Norvegiae Rex. «En utfordring for en hver norsk katolikk med god smak» lyder guidebokens beskrivelse.

Olav har på seg romerkappe og ridderrustning og poserer på en felt drage med…med negerhode. Tore Hund var egentlig en sånn jævla svarting, må vite.

Vi ler av rasismen og tenner lys for avkristningen av Norge. Tross alt.

Moderne utskudd:

Vi fortsetter videre ut i regnet og ned forbi Augustus’ mausoleum. Det er ruskete og under ombygging.

Moussolini var i ferd med å få det tømt og revet, fordi han ville gravlegges der selv, beskjedne mannen. Målet vårt er Romas eneste virkelig moderne bygg, som ligger rundt Augustus` fredsalter.

Bygget er hvitt, kritthvitt og veldig, veldig kvadratisk og flatt. Thiis Evensen bruker halvannen side av guideboken på å forbanne bygget som offentlig arkitektonani.

Grunnen? I Roma harmonerer alle byggene med hverandre. De tar hensyn og danner en helhet. Her står det hvite bygget og skjærer i landskapet. Vi utforsker firkantblokkene i regnet, før vi går oss bort.

Get lost:

Roma er nemlig en labyrint.

Vi holder hverandre i hendene, peker og ler og kysser oss bort på vei til neste mål for turen.

Vi ler av stygg julepynt og rare butikker, vi skvetter av bilene som braser gjennom så smale gater at du ikke ville kalt det en sykkelsti i Norge.

Et sted går vi inn for å kjøpe et pizzastykke. Mannen bak disken kan ikke et ord engelsk, så vi peker oss frem. Jeg kjøper noe jeg tror har kjøtt og tomatsaus.

Danny får et med sopp og mere sopp. Kjøttet på min viser seg å være ansjos. Ansjos med koster av ben. Jeg spytter og vi bytter.

Doen på pizzastedet er gresselig. Idet jeg går ut, ser jeg en ansatt kaste sagflis på gulvet for å suge opp drit fra gulvet. Såpe er for moderne.

Krigsherren Peter:

Til slutt når vi neste mål, Piazza Colonna. Det er en diger, åpen plass med en enorm søyle på over førti meter.

Det var en triumfsøyle for Keiser Marcus Aurelius, men pavekirken gjorde den til sin egen og satte Peter på toppen istedet. Underdelen av søylen viser likevel bilder fra Marcus Aurelius sin triumf:

Barbar-slakt og atter barbar-slakt. Den salige blandingen av vold og kristendom er symbolsk nok i seg selv.

Nasjonalistisk bløtkake:

Neste og siste stopp er Il Vittorino – det moderne, italienske nasjonssymbolet. Det ligger opplyst i enden av hovedgaten, med ryggen mot Kapitol og er overveldende i kveldsregnet.

Det er skinnende hvitt og gull og minner mest av alt om en diger bløtkake full av antikke symboler.

Monumentet ble reist etter at Italia ble samlet til et rike, og er fritt for pavesymboler, men henvender seg direkte til antikkens kulturarv. Halve bygget er dekket i plast.

Det viser seg å være fordi det er bygget i en bestemt hvit kalkstein fra Nord-Italia som må renses for forurensning hvert tiende år.

Grunnen til at vi ser noe hvitt og ikke sort-grimete, er fordi det er i ferd med å vaske seg. Inne i bygget ligger et bittelite krigsmuseum som stiller ut relikvier fra 1. og 2. verdenskrig.

Vi danser rundt det og leser høyt arkitekturhistoriske detaljer for hverandre og driter i regnet.

Rundt monumentet kjører bilene i full fart. Vi har underlagt oss byen og sett viktige bygg fra de tre viktigste strømningene i Romas historie:

For republikken og keiseren, for paven og for nasjonen Italia.

10 kommentarer om “Tredje Romabrev

  1. Nå vil jeg også til Roma. Da skal jeg på Den protestantiske kirkegården for å besøke graven til P A Munch. Så dere forresten noe til Jenny?

    Kos dere videre, og skriv gjerne mye mer. Dette er jo rene, skjære underholdnngen.

  2. Svigermor har oppdratt sin sønn til en ridder som vil redde jomfruer i nød. Denne gangen var han imidlertid en Don Quijote som slåss mot vindmøller– en svært liten en.

  3. Du skriver kjempegodt og jeg var i Roma 1. helg i advent så nå bare koser jeg med det du opplever og drømmer meg tilbake !! Gleder meg til mer – kos deg/dere masse !!!

  4. Haha, du er genial. Likte spesielt den første teksten om nesa di. Du er utrolig flink til å skrive, men det vet du vel, og jeg kommer til å stalke deg helt til du skriver tilbake til meg. Jeg vil fortsatt være en del av feministcrewet ditt. NEMLIG!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.