Jeg fikk gavekort på Norli til jul og siden jeg øver meg på å bli Onkel Skrue kunne jeg ikke la sjansen til Gratis Bøker gå fra meg. Siden det teite gavekortet ikke fungerte på Norlis nettsider, måtte jeg faktisk ut av huset og gå i bokhandel.

Jeg bestemte meg for å kjøpe en norsk bok, siden jeg tross alt ikke har lest noe på morsmålet siden jeg ga opp Hanne Ørstavik for Frank Millers “Batman”. Jeg leser for lite norsk.

Unnskyldningen min pleier å være at norske forfattere skriver så dårlig, men det er ikke egentlig sant. (Og det er hvertfall ikke noe du bør si til norske forleggere når de spør deg hvilke av forlagets stoltheter du liker best. Bare et lite råd.)

Så: Jeg gikk i bokhandelen og kikket. «Lyrikk» tenkte jeg. «Føkk roman. Yay, lyrikk.» Jeg plukket opp en enslig bok fra Flamme Forlag og begynte å bla. Og lese. Og bla litt mer. Og lese enda mer. Også stod jeg i butikken og lo høyt og måtte kjøpe boka.

Boken var Audun Mortensens Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det. Jeg hadde lest om den og sett den skrytt opp i skyene, men det var utelukkende det som fikk meg til å plukke opp boken. Jeg kjøpte den fordi den hadde html-kode på innsiden av smussomslaget.

Jeg kjøpte den på en ganske grå og trist dag, og den reddet meg. Mortensen har skrevet en hel diktsamling om å være fjoms, tafatt og kaste bort tiden sin på Internet. I tillegg til å være morsom og veldig godt gjennomført, er den egentlig over hundre sider med trøst.

Som søsteren min sa da jeg leste høyt for henne: «Aww. Jeg trodde det bare var meg som stod og stirret på knekkebrødene på Rema og ikke skjønte hva jeg skulle ha.»

«Men jeg tror ikke det er dikt» sa hun. Og nei, hvis dikt for deg er André Bjerke eller The Best of Tor Ulven, er det kanskje ikke poesi slik du forventer det. Du forventer ikke at utskrifter fra gmail og lister over ip-adresser skal være poetisk. Jeg synes det funker, og selv de som har vært skeptisk til at det egentlig er dikt, liker boka.

Jeg har allerede begynt å bruke en del av Mortensens metaforer, som:

«Noen ganger føler jeg meg som et album som har lekket, men som ingen vil laste ned»

Det er diktsamlingen for alle oss som henger for mye på Internet, som lever liv fulle av filmsitater og facebook-oppdateringer. Og det er diktsamlingen for alle som synes Audun Mortensen er søt. For seriøst: Han har både bart, briller og plast-svane. Jeg har stjålet bildet fra NRK, men siden det ser ut som om det er Mortensens eget web-cam-bilde, satser jeg på at ingen sender meg noen sinte eposter: