Ida Jackson: Tekst, teknologi, magi

Fordi jeg fortjener det? av Kristin Oudmayer

Du kjenner den kanskje som Den store mobbeboka, Mobbebloggen eller tilsvarende. Du har bidratt med innspill, tekst, bilde eller kommentarer. Du har videresendt twittermeldingene om boka. Kort sagt: Du har deltatt i prosessen rundt boka jeg fikk i posten i går.

«Fordi jeg fortjener det?» har fått form som en antologi med introduksjon, innledning og epilog av Kristin Oudmayer, bedre kjent som Curly eller Vrangest her på Internetten. «En slags Råtekst om mobbing?» spurte søsteren min da vi bladde i den i går.

Jo, muligens, sa jeg. Bare at den minner mer om Barfot, den boka der unge homofile skriver om sine liv. «Fordi jeg fortjener det?» er mye, mye sårere enn Råtekst.

Jeg var litt usikker på hvordan Mobbeboka kom til å se ut som sluttprodukt. Ikke fordi jeg betvilte Kristins evner, men fordi jeg syntes prosjektbeskrivelsen var litt uklar: Hun snakket mye mer om hva boken skulle være enn om hvordan den egentlig skulle struktureres.

Slik Kristin snakket om den, trodde jeg hun skulle ha en større rolle som kommentator, men i sluttproduktet står de innsamlede tekstene løsrevet foruten noen få linjer introduksjon.

Innledningen og epilogen er gode, tydelige tekster og delen der Kristin forteller om hvordan det har vært å motta alle epostene med betroelser er noe av det sterkeste i boka. Refleksjonen hennes over hvordan nesten samtlige med en stygg mobbehistorie starter kontakten med å unnskylde seg og si at de ble nok ikke egentlig mobbet, gir et nesten bedre bilde av hvordan folk føler seg enn det en del av tekstene gjør.

Dugnadsånden rundt «Fordi jeg fortjener det?» har vært bemerkelsesverdig, og noe av det som gjør at folk føler seg knyttet til sluttproduktet på både godt og vondt. Jeg er dessverre redd for at noe av det som gjør boka mest fantastisk også er med på å trekke den ned.

Grunnen? Det er rett og slett for mange bidrag, og en del kunne med fordel vært valgt bort med hensyn til lesverdighet, språklig standard og innhold. Jeg skjønner at det er en vanskelig jobb å sitte med redaktøransvar i en setting der folk legger sjela si på bordet, men boka kunne med fordel vært seks-syv tekster kortere.

Og det er jo kanskje det vanskeligste med prosjektet? Når mange deler historier om å bli holdt utenfor, er det veldig vanskelig å skulle holde noen utenfor av hensyn til kvaliteten på det ferdige produktet. Sosiale media har plass til alle og litt fler, mens fysiske bøker har plassbegrensniger.

Likevel: Jeg tror det viktigste med boka er samtalene folk har om den og tekstene i den, og at historien om boka er like sterk som historiene i boka. Folk fra hele landet har gått sammen om å sette mobbespørsmålet på dagsordenen, og Kristin Oudmayer har gjort en enorm jobb.

Det er en bok som har fått folk til å snakke sammen om mobbing på en annen måte – lenge før den fysiske boken gikk i trykken. Sånn sett har «Fordi jeg fortjener det?» eksistert lenge før jeg fikk det endelige resultatet på papir.

Kjøp den, les i den og snakk om den.

Ikke minst: Skriv din egen historie. Det er ikke for sent selv om boka er ute.

Ida Jackson

14 kommentarer til “Fordi jeg fortjener det? av Kristin Oudmayer”

  8. Gleder meg til å lese boka! Men håper det ikke er en reise i elendighet fra side til side. Jeg tror vi trenger mobbebøker som viser at det tross alt er mulig å få til noe seinere i livet!
    Mobbeofre trenger å høre historier fra andre for å skjønne at de ikke er alene om dette! De trenger stemmer som støtter og oppmuntrer!
    Samtidig ligger vel den lille usikkerheten der og lurer: “Er det bra nok? Skrev jeg noe feil? Dummer jeg meg ut? Det er vel min skyld? Kanskje jeg fortjener det?” ….

    Svar

  9. Kjære Ida!

    Takk for flott og grundig omtale av boken – og ikke minst, takk for bidraget ditt både i boken og når det gjelder mobiliseringen rundt temaet! Du er – som jeg har sagt før – generøs og klok.

    Når det gjelder oppbyggingen av boken, så startet jeg skrivingen med å utdype betydelig mer enn det jeg endte opp med å gjøre. Underveis oppdaget jeg nemlig at det som ble både faglig og mer forskningsmessig forankret, forstyrret det sterke, viktige og personlige uttrykket i historiene.

    Det viktigste med denne boken har vært å slippe til stemmer vi vanligvis ikke hører – min stemme høres ofte både her og der. For første gang (?) er den mobbeutsatte i fokus uten synsing, analyser og spørsmålstegn. Jeg har ønsket å behandle disse stemmene med respekt og varme, og har derfor også valgt å ta med tekster som ikke er av høylitterær kvalitet (selv om de er betydelig bearbeidet språkmessig sett). Stemmer som allikevel forteller oss noe jeg mener vi trenger å vite. Jeg velger å stole på at leseren ser poenget med en slik prioritering 🙂

    Det fine er at jeg sitter med nok materiale til en bok til – og i denne tenker jeg å utdype, undersøke og kan hende driste meg til mer synsing. Jeg er i dialog med en journalist om denne oppfølgeren og ser frem til å ta fatt på dette arbeidet – dersom forlaget gir meg grønt lys, that is.

    Gleder meg til å se deg på lanseringsfesten! Altfor lenge siden sist 🙂

    Svar

  11. Jeg venter i spenning på mitt eget eksemplar. Ettersom jeg visstnok skal være med Kristin og snakke om boken på Studia i mars, så er det både spennende og litt skummelt 🙂

    Svar

Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: