Denne teksten stod i Fredriksstad blad på lørdag.
Jeg har meninger om det aller meste. Av og til mener jeg ting altfor sterkt og altfor mye. Derfor har jeg noen huskeregler jeg bruker når jeg skal uttale meg om noe.
Hver gang jeg har tenkt noe jeg synes er sinnssykt smart og innmari lurt, stiller jeg meg selv disse spørsmålene før jeg slår i bordet. Det er to grunner til at jeg gjør dette.
For det første er det ikke alltid at magefølelsen min er så smart. For det andre er det flaut å mene noe veldig bastant som i etterkant viser seg å være helt på jordet. En ting er å løse verdensproblemene over noen øl med gode venner.
En annen ting er å skrive den samme løsningen på verdensproblemene i avisen.
I disse internett-tider kommer denne teksten til å være knyttet til navnet mitt i mange år fremover. Da er det greit å være kritisk til seg selv.
Mange mener det viktigste er å ha sterke meninger og stå på sitt, uansett hva andre sier. Jeg tror på det å tvile på egne meninger og tenke seg om to ganger.
Det er også utgangspunktet for min første huskeregel, og den jeg minne meg om flest ganger: At du mener noe veldig, veldig sterkt gjør det ikke veldig, veldig sant.
Ja, det kommer rett fra hjertet eller rett fra levra, men det at noe er usensurert gjør det ikke automatisk lurt eller relevant. Som regel er det omvendt: Når du er veldig følelsesmessig engasjert i noe, er du ikke villig til å ta inn motargumenter uansett hvor gode de er.
Aslak Nores debattbok Ekstremistan handler først og fremst om at han med flere er bekymret over innvandringen, og at den følelsen må tas på alvor. Jeg er skeptisk.
Frykt kommer fra den delen av hjernen vi deler med mus og firfisler, og er ikke alltid til å stole på. Jeg er redd for edderkopper, men de er ikke farlige. Jeg er ikke redd for å kjøre bil uten bilbelte, men det er farlig.
At Nore med flere er redd innvandrere er ikke noe argument for at innvandrere er farlige. På samme måte må jeg, som har masse fordommer mot Frp, innse at min irritasjon over Siv Jensen ikke er et politisk argument.
Da jeg var en liten raddis hadde vi buttons med påskriften «Bush er en bæsj». Ikke akkurat en hardtslående kritikk av USAs utenrikspolitikk.
Resonnementer jeg kommer opp med når jeg er skikkelig provosert er det dermed en grunn til å være skeptisk til. Det betyr ikke at det ikke finnes velbegrunnet bekymring og rettferdig harme, men frykt og sinne i seg selv er dårlige argumenter.
Den andre huskeregelen min er mer filosofisk. Den lyder: «Husk at verden finnes på ordentlig.»
Jeg har den for å minne meg på at verden finnes uavhengig av meg, og at om jeg har feil informasjon om hvordan den henger sammen, er det mitt ansvar å skaffe ny informasjon og sørge for at verdensbildet mitt passer med den verden som faktisk fins.
Jeg kan mene at jorda er flat alt jeg orker. Det gjør ikke jorda flat. Eller for å ta et mer nærliggende eksempel: Jeg har alltid ment at å resirkulere plast er viktig for miljøet og følte at jeg hadde vunnet en stor politisk seier da det ble innført i Oslo.
Så kommer det en ny undersøkelse som viser at å plastgjenvinning er så godt som betydningsløst for miljøets del.
Jeg blir litt skuffet og lei meg, men jeg minner meg selv på at verden finnes, og at min idé om at gjenvinning er bra taper mot en undersøkelse gjort av folk som har studert det reelle fenomenet gjenvinning.
Jeg blir litt fristet til å be forskerne slutte å forstyrre engasjementet mitt med fakta, men det er en taperstrategi. Jeg må pent endre mening og slåss for andre miljøtiltak isteden.
Evnen til å ombestemme seg er ikke særlig verdsatt i norsk offentlighet. Da Willy Pedersen gikk fra å være kritiker av legaliseringsbevegelsen til å bli tilhenger av legalisering av hasj, fokuserte både Dagbladet og VG på at han hadde ombestemt seg.
Hvordan kunne folk stole på Pedersen når han hadde ombestemt seg før? Da kunne han jo bare ombestemme seg igjen senere? Å endre mening ble fremstilt som noe vinglete.
Man kunne ikke ha tillit til folk som ombestemte seg i hytt og gevær. Det var viktigere å være sterk i troen enn å tvile seg frem til en bedre idé enn man pleide å ha.
Personlig synes jeg det er noe veldig tillitvekkende med folk som kan ombestemme seg og innrømme at det er nettopp det de har gjort.
Siv Jensen var mot operahuset i Bjørvika helt til det var ferdigbygget og populært. Da hadde hun vært for operahus bestandig.
Å kunne innrømme at man har ombestemt seg er nemlig svært nærliggende å kunne innrømme at man har tatt feil.
20 kommentarer til “Sterke meninger”
Jeg synes du skriver svært godt og jeg er enig med budskapet, men jeg synes du gir firfislehjernen ufortjent tyn i samme slengen.
Firfislehjernen er god til sitt bruk, den lar deg ta kjappe avgjørelser når du egentlig ikke har tid til å tenke deg om og den styrer alle prosessene i kroppen som du ikke har tid til å ta gjennom høyere hjernefunksjoner hele tiden.
Men med en gang du begynner å handle eller tenke ut ifra “magefølelsen” så er det venstre hjernehalvdel som tar over uansett om du handler på en smart eller idiotisk måte. Så da handler det mindre om å slutte å lytte til magefølelsen og mer om å lære deg til smartere handlingsmønster på reaksjon av hva magefølelsen din forteller deg.
Etter min erfaring er det lettere å ta gjennomtenkte valg på bakgrunn av ryggmargreflekser dess mer en lærer seg å stole på at de forteller deg noe viktig. Følelsen er uro, frykt, sinne eller aggresjon, men det de forteller deg er at du må identifisere det som uroer deg og finne ut hvordan du best kan takle det som skjer.
Firfislehjernen er bad ass som få og den er pragmatisk og praktisk, det er venstre hjernehalvdel som skal ha tyn for alt det den tolker inn i beskjedene den får tilsendt.
Nå har Fredriksstad Blad lagt den ut på f-b.no også: http://blogg.f-b.no/lordagsgjesten/blog/2010/04/12/nar-du-har-sterke-meninger/
John Maynard Keynes svarte sånn, da han ble beskyldt for å være vinglete:
“When the facts change, I change my mind. What do you do, sir?”
Betimelig og godt formulert påminnelse. Aasmund Olavsson Vinje sa det omtrent slik: Ein ærleg mann skiftar stadig meining.
Jepp! Veldig godt formulert, Virrvarr 😀
Du har veldig rett og er veldig smart. Enkeltoggreit.
[…] Les med du også! […]
Jeg tror forskjellen avgjøres av om vi bruker synspunktene som livsplattform, eller om vi hele tiden søker ny erkjennelse for å kunne føle oss hjemme i og best mulig beherske den virkelige verden.
De som bruker synspunktene som livsplattform,er lette å kjenne igjen. Hvis de i en diskusjon ikke klarer å komme med motargumenter,innrømmer de aldri at den andre har rett. De trekker seg forurettet tilbake.
Hvis du dømmer slik kategorisk (sikkert ikke) tror jeg du tar feil om mange mennesker. Jeg har opplevd en haug med mennesker som i diskusjoner aldri innrømmer feil, men som allikevel har skiftet standpunkt en tid etter diskusjonen. Da er de faktisk villige til å sørge for at kartet og terrenget stemmer overens, de vil bare ikke revidere synspunktene sine i fullt påsyn, og det har jeg egentlig ganske stor forståelse for!
Godt med et nytt innlegg. Begynte å savne deg, Virrvarr.
Jeg lurer på om du har noen tanker om å være i den motsatte situasjonen: Jeg har ofte lyst å sette meg ned å skrive litt om hva jeg mener om en sak, men tør ofte ikke. Ting blir jo stående på nettet. Det kan jo hende jeg tar feil. Det kan hende jeg kommer til å skifte mening om noen år. Noen kan komme og pirke på fakta. Og så ender det opp med at jeg bare tier stille, når jeg egentlig hadde lyst å si noe.
Ah, jeg husker hvordan Willy Pedersen ble slaktet for det der og hvordan jeg irriterte meg grønn. Det må da være lov å bli klokere! Det er som om media er ute for å ta alle for enhver pris. Og da må selv de kloke opptre dummt for ikke å bli uthengt. Og det er dust for å si det kort og greitt.
Det eneste som er verre er når en journalist ukritisk feirer en politiker som tar tak i en sak journalisten selv fremmet i media. (Det journalisten gjør er jo i realiteten å feire seg selv og sin posisjon…) For du skal være sikker på at den samme journalisten hadde vært kritisk til tusan om politikeren hadde tatt opp den samme saken på eget initsiativ. Urk.
“Strong opinions, weakly held” var det noen som sa en gang, jeg synes det er en ganske god leveregel 🙂
Takk! Jeg har til tider lurt på om jeg mangler ryggmarg og ben i nesa når jeg har viket fra mitt opprinnelige ståsted i møte med motargumenter. Jeg skal huske på dette innlegget neste gang jeg begynner å tvile på meg selv.
Tiltredes
Dette var en fantastisk tekst! Du skriver veldig levende! (Og hvilke spørsmål du stiller deg, kommer helt klart frem av teksten..)
Og at “verden finnes på ordentlig” er en veldig god formulering! Det kan være vanskelig å akseptere at jorda ikke er flat som man tror eller syntes noen ganger, men om ikke annet kan det være en veldig fin øvelse i ydmykhet.
Man bør være minst like kritisk til seg selv, og de som er enige med en, som man er til ens motstander. Ellers er man bare sin egen, eller andres, nikkedukke.
Dersom man kan innrømme at man har tatt feil, beviser man bare at man er smartere nå, enn man var da. Det sa visstnok Newton har jeg hørt, men jeg finner ikke noen kilde på det, så det er muligens bare tull. Ett godt sitat er det likevel.
Etter å ha lest en del åpne spalter i aviser (og spesielt nettaviser) vil jeg tro mange ville ha godt av å lese teksten din! Håper den når frem! (Men om de som ville ha godt av å lese teksten faktisk ville fått noe ut av den får være en annen sak…)
Er det viktigst å ha rett eller å få rett? Det er egentlig et veldig godt spørsmål som jeg tenkte på da jeg leste denne teksten.
Mye bra her ja! Selv synes jeg det er helt uinteressant å diskutere med folk som “mener det viktigste er å ha sterke meninger og stå på sitt, uansett hva andre sier”. Hvis man har bestemt seg for å aldri gi seg uansett, så vil det si at ethvert argument jeg kommer med ikke vil endre noe som helst, uavhengig av hvor bra eller dårlig argumentet er. Da er det ikke diskusjon lenger, det er meningsutveksling…
Heisann. Jeg synes også dette var en bra og nyttig tekst, men jeg hang meg opp i layouten din. Du har stort sett 1 eller 2 setninger i hvert avsnitt, det er litt i minste laget, og gjør at teksten flyter dårlig og føles veldig oppstykket. Ellers var det mye fint å lese her 🙂
Fott tekst! Men hvor er spørsmålene ja?
Bra tekst! Men jeg hengte meg litt opp i dette: Hver gang jeg har tenkt noe jeg synes er sinnssykt smart og innmari lurt, stiller jeg meg selv disse spørsmålene før jeg slår i bordet.
Hvilke spørsmål?