Avisene var fulle av Knausgård vs Espedal rundt utdelingen av Nordisk Råds Litteraturpris, og så plutselig var avisene fulle av en dame med orange lebestift og fantastisk sveis jeg knapt hadde hørt om før.

Jeg husket vagt en anmeldelse i Klassekampen av en bok som handlet om Sovjet og spiseforstyrrelser, men jeg hadde ikke lagt noe videre merke til Sofi Oksanen før hun slo de norske finalistene.

Nå har jeg lest boka to ganger. En gang for å nyte historien, en gang for å plukke historien fra hverandre. Bøker blir enda bedre av å bli dissekert.

Boka heter Utrenskning på norsk, men det er egentlig en ganske svak oversettelse av den opprinnelige tittelen. Den betyr både å rense og å renske ut, så egentlig heter boken både utrenskning og renselse.

Renselsesbiten har forsvunnet i den norske tittelen, men dobbeltheten består i selve fortellingen.

Jeg må si at det er sjelden jeg har lest en ny bok som har så mye. En ting er den historiske delen. Du leser deg fra tiden i det selvstendige Estland på 30-tallet, gjennom den første invasjonen fra Sovjet, Tyskernes okkupasjon under andre verdenskrig, den Sovjetiske annekteringen, Stalins død, Tsjernobyl og til etter murens fall.

Du leser om mattradisjoner, naturmedisin, barnesanger og overtro, og om det særpreget estiske som må vike for kollektiviseringen og Lenin-plakatene. Og du leser om tre generasjoner kvinner som alle sammen har vokst opp med hver sin tids begrensninger.

Hva gjør du når mannen din var på tyskernes side under krigen og bolsjevikene står på døra? Hva gjør du når mannen din var høyt oppe i kommunistpartiet og muren faller? Hva gjør du når du er 18 år og uten fremtid og den gamle skolevenninnen din tilbyr deg «jobb» i utlandet?

Hva gjør du når ting ikke handler om «rett» og «galt», men om «død» eller «levende»? Dette, og mere til, finner du mellom de to permene i Sofi Oksanens bok.

Du kan lese boken fra perm til perm, som en slags blanding av et historisk drama og en spenningsroman, eller du kan bruke tid på å følge alle de mange trådene inn i romanveven.

Den er både komplisert og lettlest på samme tid, og det er en fryd å se hvor godt skrevet det faktisk er. Det eneste problemet jeg kan se at boken kan ha er at den er så troverdig at det er lett for folk å lese den som historieskrivning, ikke fiksjon.

Jeg har allerede bestilt den forrige boken hennes, Stalins kyr. Så synes jeg Oktober skal få ut fingeren og få oversatt Baby Jane, også.