Tina Åmodt skriver om betong, fjellspregning og istykkerslåtte negler, om kraner, blandemaskiner og brakker der folk spiser lunsj. Tekstene er korte, men utgjør en helhet.

Hun skriver om hvordan huset du bor i ble til, hvordan det så ut da betongen var bløt og området var sperret av. Hun skriver om den prosessen de færreste av oss ser før vi flytter inn et sted, om menneskene som bygger for menneskene.

Boken kom i våres på Gyldendals smale side – Kolon forlag. Det er en av få bøker jeg har kjøpt på grunn av en avisanmeldelse. «Jeg fant ut at alt kan være litteratur» sa tjuefemåringen til Klassekampen. «Selv forskalingssnekring.»

Jeg kjøpte boken og leste den i løpet av en kveld. Noen deler måtte jeg lese høyt for Mr. Jackson. Noen setninger måtte jeg gule ut.

Noen bilder ble med meg etter at boken havnet i hylla, som bildet av blokken som ligger som et inngjerdet senter av byggeplassen.

Men mest av alt fikk boken meg til å tenke gjennom alle disse tingene jeg ikke kommer til å gjøre i livet mitt. Jeg kommer antageligvis aldri til å kjøre en gravemaskin.

Jeg kommer ikke til å ha på meg en gul hjelm. Jeg kommer ikke til å snekre sammen med polakker. Jeg kommer ikke til å få sprengstoff på fingrene.

Jeg kommer ikke til å bygge vegger. Jeg kommer til å bo i en verden der jeg går inn i hus uten å tenke på hvordan veggene ble til. Jeg kommer til å gå inn på kafeer og studere te-krukkene, ikke taket.

Åmodt lar meg kikke inn i en verden som er helt fremmed for meg. Hun bruker ord jeg har aldri har hørt før. Hun beskriver prosesser jeg aldri har vært med på.

Anleggsprosa handler ikke om gjenkjennelse for meg, men om virkelighetsutvidelse. Og likevel vet jeg at de som kjenner byggeplassene kjenner seg igjen i Åmodts bok. Så forskjellig kan teksten leses.

Anmelderene snakker om kjønn og arbeiderlitteratur, om det å være kvinne i mannsyrke og det å være vemodig over det tunge arbeidet.

Jeg ser at teksten har dette i seg, men merker at det som griper meg mest er beskrivelsene av bygget og byggingen.

Mest av alt kjennes det ut som om Åmodt gløtter på en dør og sier: «Du? Sånn ble huset du bor i til.»

Du kan jo få en smakebit på teksten og bedømme selv:

Armeringsjern
Arbeidet sprekker opp huden i nevene, gjør leppene tørre, ligger som latente betennelser i underarmen, der belastningen er størst. Armeringsjernet bærer betongen. Jeg bærer armeringen. Sleper ut en lengde av bunten, en tolv meter lang strimmel av kamstål og brun rust. Jeg kapper den opp med vinkelsliperen. Gnistregnet drysser over bakken i en lang bue. Jeg kan skjære gjennom hva som helst. Likevel blir jeg aldri vant til selve lukten av svidd jern, av diamantbladet som trenger ned i kamstålet som er smeltet og presset og resirkulert: Her er et bilvrak. Her er hermetikkboksene. Her er flengene i skroget til den sytti tusen tonns oljetankeren som tjue tørrdokkarbeidere brukte måneder på å hugge opp.

Dette er en fullstendig korttekst. Boken består av ca. 140 tekster som forteller historien om blokken og de som bygde den.

Jeg anbefaler boka og kommer til å spionere på byggeplasser i tiden fremover.