Arachne har skrevet et blogginnlegg om matvaner og klasseskiller. Det er et interessant tema. Det fikk meg til å tenke på Frøken Makeløs sitt innlegg fra en tid tilbake, «Er det femi å spise sunt?», selv om innleggene er ganske forskjellige.
Arachnes innlegg handler om følgende dilemma: Selv om man kan se at det er sterke, sosiale strukturer som fører til overvekt og dårligere kosthold hos den lavtlønnede delen av befolkningen, endrer det ikke det faktum at det er hver enkelt person som må endre sine matvaner. Og at det ofte kan være både tungt og vanskelig.
En beskrivelse jeg kan relatere til. Som tidligere psykiatrisk pasient med en tung diagnose ligger jeg øverst på feiting-statistikken. Psykiatriske pasienter er også overrepresentert på røyke-statistikken og diabetes/hjerte-kar-statistikken. Det er fremdeles ikke informasjon som hjelper meg å gå ned i vekt. «Jeg er feit fordi jeg er sprø» er en veldig dårlig unnskyldning.
Makeløs beskriver sin forundring over den mannlige delen av omgangskretsen som synes det er snobbete med sunn mat og ler av fiber og antioksidanter. Et mannsideal jeg kjenner igjen fra omgangskretsen min. Du må ikke finne på si at noe er bra for dem. Da vil de ikke ha det. Det er maskulint å behandle kroppen sin dårlig.(Unntakene er en homse, en med for høyt blodtrykk og en med cøliaki.)
Matvalgene dine er også et uttrykk for identitet. Jeg er en sånn person som kan navnet på mer enn fire eplesorter og spør etter kalmataoliven, ikke «de lilla der». Jeg vet at pinjekjerner er rike på e-vitamin og at kroppen lettere tar opp antioksidantene i tomat sammen med litt, sunt fett. Eller, som flere av vennene mine har påpekt, «En sånn jævla vestkantsoss». En sånn jævla vestkantsoss hvis matidentitet kommer til å få meg til å leve lenger enn de hvis matidentitet involverer mye grændis og gräddost.
Det er den samme matidentiteten som kommer til uttrykk når folk begynner å skjelle ut vegetarianere ved middagsbordet. Utsagn som «Det er ikke mat uten kjøtt!» handler mer om identitet enn om politikk.
Dessuten er det ikke alle som responderer godt på statlige opplysningskampanjer eller lærebøker i godt kosthold: Hvis noe er en etablert sannhet, er det nemlig helt sikkert galt. Det er jo tilsettningstoffer i den lettmargarinen. Smør, derimot, er naturlig og kommer rett fra kua. Ideen om at de etablerte institusjonene tar feil, sitter sterkt i mange miljøer.
Dessuten er ikke sunn mat «ordentlig mat». Greit at det skal være bra for deg, men det er ikke «ordentlig mat». Ordentlig mat er gjerne biff med bernaise, egg og bacon, hamburger og pølse.
Eller for å si det med Bruce Feirstein:
Men det er mye angst forbundet med mat, også. Det er mye diskusjon rundt hvorvidt man skal inkludere tvangsspising som en egen spiseforstyrrelse i diagnosesystemet. Finn Skårderud skriver i en artikkel hos Lommelegen: «Med overspisingslidelser som en ny kategori av spiseforstyrrelser er vi i ferd med å forklare visse former for overvekt som primære psykiske tilstander.»
En del undersøkelser ser ut til å peke i en retning av at mange overvektige som sliter med å holde dietter selvmedisinerer med mat, ikke alkohol eller tilsvarende.
Jeg tror at det å se på følelsene bak de mest vanvittige matvanene kan hjelpe vel så mye som kostholdstips. Jeg har hvertfall fått mye ut av å legge merke til om jeg spiser fordi jeg er sulten eller om jeg spiser fordi jeg er stresset, trist eller sint. Mat er omtrent den eneste sosialt aksepterte måten å selvmedisinere seg på.
Eller, for å si det med Karin Sveen:
“Mat er mager trøst. Det er derfor det skal så mye til.”
29 kommentarer til “Mat, angst, identitet”
Jeg spiser hva jeg vil, men i en moderat mengde selvfølgelig.
På den annen side så trener jeg regelmessig og går en del tur i fjellet.
Jeg tror dette med fysisk aktivitet er viktigere enn hva man spiser.
Man blir ikke slank av å kun spise epler.
Jeg er en av de som ikke bryr meg om maten jeg spiser er sunn eller ikke, så lenge jeg synes den er god. Ikke fordi det er noe slags mannsideal, men fordi jeg tror det er feil ting å bry seg om. Du holder ikke vekta ved å spise riktig type mat, men ved å spise riktig mengde – og holde deg aktiv. Og jeg er skeptisk til mange av påstandene om hva som er sunt. Noen av dem stemmer nok, andre er myter eller misforstått forskning. Det enkleste er å ikke ta det for seriøst.
Så jeg vil heller si: Spis akkurat hva du vil, men pass på mengden, og kom deg opp fra sofaen.
Vet ikke hvorfor pinget ditt ikke funker forresten, kan ikke finne noe feil i min ende. Jeg har pinget det en gang selv og det fungerte jo..?
Mat er helt klart trøst, det har jeg også blogget om tidligere (i posten Hva? Trøstespiser du ikke ikke? Aldri? )
Jeg husker jeg så et program på tv en gang – det kan fort ha vært Oprah eller noe i den gaten – hvor de snakket om og med damer som hadde fått utført gastric bypass. Mange av disse damene (alle?) hadde brukt mat som selvmedisinering men det ble det jo brått en slutt på når magesekken ble snurpet inn til ertestørrelse. Og når den fysiske muligheten til å trøste seg selv med mat ble fjernet, så fant en del av dem trøst i andre avhengigheter. Noen ble alkoholikere, noen utviklet et usunt forhold til sex med stadig nye menn osv.
Det var tankevekkende syns jeg. Hvis man skal lykkes med vektreduksjon trenger man mer enn kunnskap om hva som er sunt, man trenger også å bearbeide sitt eget forhold til mat og følelser.
Litt av grunnen til at det i mange miljøer finnes en oppfatning av at de “etablerte institusjonene” tar feil er vel fordi det eksisterer en viss uenighet om hva som egentlig er et bra kosthold diss i mellom, dessuten kan lesere av dagspressen lett få et inntrykk av at meningene skifter i tide og utide. De som følger med i den seriøse debatten vil også få med seg at meningen faktisk forandrer seg med jevne mellomrom og ikke på ubetydelige måter.
Dermed etterlates skeptikerne til å lete etter beviser i sine egne erfaringer, og siden man i en stresset hverdag sjeldent registrerer en skadelig utvikling fra dag til dag, vil mange gå ut ifra at selv om maten de spiser ikke er direkte sunn, så gjør den heller reell skade.
Men det til side, hvorfor disser du smør? Jeg antar at du mener at noe annet er bedre, muligens olje, eller margarin? I så fall håper jeg du mener flytende planteoljer, for margarin er ofte noe vitaminløst, transfette dritt.
Jeg har alltid vært glad i usunn mat, men etter at jeg la på meg av det (no shit), så begynte jeg å spise sunnere. Det er dødsteit at menn ikke kan spise sunt uten å bli sett på som femi.. Jeg hyler inn i meg hver gang jeg hører om en gutt som er veggis, men det har jo mer med holdninger å gjøre, enn akkurat smak og image..
Jeg har en bug-rapport, forresten. Jeg får 404 når jeg prøver å laste inn sider med /blog/ i adressen. Eksempel: “The requested URL /blog/2010/05/24/mat-angst-identitet/ was not found on this server.”
Hvis jeg tar bort /blog/, så går det helt fint. Tror det er noe fishy med permalinkene dine, men hvis du driver og fikser på det akkurat nå, se bort fra dette, da jeg regner med at du har kontroll.
Du kan godt flytte denne kommentaren til ett sted som passer bedre, hvis det finnes. 🙂
[…] Heidi om Mat, angst, identitet […]
Jeg spiser egentlig ganske sunt til hverdags (om man regner mye grønnsaker og brød som sunt, ikke alle gjør det), og bruker mange snobbete ingredienser (ikke bare skal jeg ha kalamataoliven, men de skal også være med sten!), uten at jeg helt vet hvordan jeg ble slik, for jeg kommer fra en Toro-familie. Likevel har jeg alltid vært lubben, noe som også er blitt en del av identiteten min merker jeg, og jeg har lett for å spise mer når jeg er trist. Akkurat det synes jeg er helt greit, så lenge legen min er fornøyd med diverse verdier, og dét igjen er vel også blitt en del av identiteten min, at jeg endelig er mer opptatt av at kroppen min skal fungere enn at den nødvendigvis skal være smal. Men jeg kunne trent mer, og jeg merker at jeg har en aversjon mot å gå på treningsstudioer og slike steder, fordi jeg ikke har lyst til å bli identifisert som en person som bruker mye tid på å se ut på en bestemt måte.
Jeg føler meg ikke noe bedre som overvektig selv om den nå for tiden blir pakket inn i vitenskap og sosiologi. Ikke blir jeg tynnere av det heller. Mange av oss overvektige spiser jo aldeles utmerket: sunt, magert og allsidig. Ikke fortærer vi noe særlig med kaker, snacks, sjokolade eller fett heller. En diettist ville antagelig applaudere. Saken er bare den at vi lever i 2010, og i 2010 må man ikke ut å svette for å holde seg mett og tørr. Spiser man bitte litt for mye av det normale og sunne, og dessuten beveger seg bitte litt for lite i forholdt til inntaket, – ja, – så resulterer det i overvekt. Så enkelt og så sørgelig er det.
Ja, det er et regnestykke om energi ut og energi inn. Og det er jo bare de siste søtti årene at det ikke har lønt seg å lagre mat til det blir mindre mat. Kroppen er egentlig lur, den har bare ikke justert seg.
Det fine er at den sunne maten du spiser for mye av hvertfall er mat kroppen din kan bruke til noe, til å styrke immunforsvar og drive maskineriet.
Vet du, det der er ikke sant for alle. Jeg spiste så mye jeg greide en periode, men jeg ble tynnere av det. Jeg la på meg da jeg begynte å trene + sluttet å spise mye. Vanligvis er jo dette kuren for å gå NED i vekt, men neida. Hurra for meg, nå er jeg endelig normalvektig. Ja, faktisk, jeg har gått opp til normalvektig.
Heldig? Jeg? Ikke faen. Det er nemlig ikke særlig enkelt å finne klær dersom du er som en gjennomsnittlig tolvåring målt alle steder bortsett fra høyden.
Hurra for dette blogginnlegget! Jeg har selv merket hvor lett påvirket jeg blir av maten jeg spiser, etter jeg fikk vite jeg hadde irritert tarm syndrom, samt hvete og laktose intoleranse.
Det er helt utrolig hvordan energinivået har steget, generelt føler meg bedre, og ikke minst, jeg er mye mer glad om dagen. Men for meg så føltes det som ganske radikale endringer å legge om kostholdet så totalt, også når det gjaldt identitet og livsstil.
Ellers er matvaner og klasseskiller et veldig interessant tema. Merker at jeg tenker etter hvordan vi spiste da jeg vokste på en engelsk council estate, sammenlignet med de “rikere” vennene til faren min, og ikke minst sammenlignet med maten jeg fikk servert i Norge hos min mors familie.
Fikk litt å gruble på.
Eg forstår heller ikkje at me kan fortsetje å skrive vekeblad etter vekeblad etter blogginnlegg etter avisartikkel etter bok etter bok etter artikkel etter hovudfag om kvifor folk i dag blir feite.
Altså.
Me har satt oss ned. Me sit heile dagen.
Sånn er skulen, arbeidslivet og det meste av fritida. Me sit og sit og sit. Og så ligg me nokre timar, og så dusjar me før me sett oss ned igjen.
Eg blir sånn heilt gaah av alle insulinresistens og lavforbrennings og lavkarbo-teoriane.
Det som er interessant er jo egentlig mer hvorfor folk oppfører seg som de gjør. Man vet jo nå hva som gjør deg feit. 😉
Men folk gjør det allikevel!
I love lavkarbo. 😉
Jeg er veldig skeptisk til alle dietter som involverer å kutte ut en stor gruppe mat. Jeg mener, hjernen går på glukose, og det er ikke fiber i fett.
Javel. Spør du kroppen min, så har den det best med lite karbo. Den trenger også kjøtt hver dag, så jeg deler ikke helt statens bekymring for at nordmenn spiser for mye kjøtt.
Jeg er redd jeg ikke kan snakke generell ernæringsfysiologi med kroppen din. Etter det man har gjort av forskning ser det ikke ut til å være det generelle tilfellet. Men så bra du har noe som fungerer for deg.
Det er greit. Dette ble veldig på individnivå, så jeg skal heller ikke ta det lenger. 🙂
Jeg har merket en helt abnorm forskjell på livet før og etter at vi fikk hund. Hunden skjønner jo ikke hvorfor storparten av mine og Mr. Jacksons favorittaktiviteter består av å sitte stille og se på noe som ikke beveger seg. Vi skriver på skjerm. Vi ser på skjerm. Vi ser på papir. Vi skriver og tegner på papir.
Så hunden blir vilter og hoppete og må løpes med og lekes med og hoppes med. Og plutselig skjønner vi hvor mye vi faktisk har sittet stille, når vi er ute i parken med fotball for fjerde gang idag og bruker alle pausene våre på spasertur.
Det er jo ikke det at vi ikke har trent eller spasert eller noe sånt før, vi har bare gjort det en halvtime annenhver dag eller noe i den stilen.
YAY! Fokus på dette i norge! YAY!
…Etter litt jobbing med dette i skottland, som har stor klassebevissthet og et enormt problem (20 år kan være forskjellen på forventet levealder ned to postkoder som er nabo til hverandre i samme by..) er jeg blitt skikkelig bevisst på klasseforskjeller i mat.
Jeg merker at jeg spiser lite halvfabrikata, mye grønnt, lager olivenoljedressinger, og jeg VET der er et uttrykk for min identitet som en av disse innflytterne som kommer til bygda med skummel utdannelse. Og som god sosialist kjenner jeg meg jo som klasseforræder når jeg plukker opp en avocado og går rett forbi frysedisken…
Det er mange strukturer i tillegg til identitet som fører til usuanne vaner. En av de mer interessante er tanken om at det ikke er rasjonellt å investere mye jobb i et liv du ikke liker. Altså, at folk som er lykkelige bryr seg mer om de lever lengre enn andre. Og er villige til å forsake mer fordi det er noen vits. Livene deres er gode investeringsobjekter.
Og det merket jeg at var litt sannt. Da jeg hadde min siste hjernesnue (depressive episode) så ga jeg glatt faen i trening og vitaminrik mat. Jeg sluttet å kokkelere. Fpor hva var poenget egentlig?
Takk for skryt!
Jeg har også merket det med nedetid og mat, på mer enn en måte. For selv om du må pushe det under hjernesnue-rundene, så reduserer det depresjonssymptomene betraktelig om man får det til. Jeg sier _om_, for det er vanskelig.
Det sitatet har eg gått rundt og hugsa (og sitert) sidan åttitalet, trur eg (mat er mager…).
Når det gjeld dette med psykisk liding og diagnostisering og dårlege vanar og vanskar med å gjere det ein veit er “rett”:
Dersom ein med “psykisk liding” meiner “sjukdom” som i “har fått kreft – treng medisin”, så er det pinadø mykje av psykisk liding som ikkje passar inn.
Men dersom ein meiner “noko naturleg forekomande i menneskelivet tek så stor plass og er så hemmande/smertefullt/vanskeleg at vedkomande opplever at det går ut over normal fungering i livet”, så er det noko anna.
Å vere livsdugeleg er for meg det same som å vite korleis ein skal handtere kjensler, mtogang og medgang, og til dømes dårlege vanar og dårleg samvit, på eit vis som gjer at det blir overkomeleg i kvardagane. Det er noko mange har lært heime, av livsdugelege foreldre. Men så er det nokre som er født meir sårbare og kjenslevare, eller med mindre evner, enn foreldra. Og andre igjen har foreldre som er prega av dårlege strategiar sjølv.
Då er det fint og greit at psykisk helsevern freister stille opp med diverse former for terapi som skal styrke livsdugleiken til dei som strevar.
Men “sjukdom” er eit medisinsk uttrykk som ikkje lett let seg overføre til psykisk helsevern, og jammen strevar dei litt med heile omgrepet i somatikken også.
Ja, jeg er enig med deg. Sykdom er et dårlig ord. Særlig siden det ligger i det at man skal bli frisk av noe, istedenfor bare bli flink til å takle noe. Jeg mener noe ala «noe vanskelig som har vokst seg veldig stort og som mange andre kan kjenne seg igjen i».
Jeg er omtrent den sunneste jeg kjenner, enda min sosioøkonomiske status skulle tilsi at jeg var feit og digget Cola og Grændis. Og så har jeg en homovenn som er så usunn at jeg får mark av å se på alt han stapper i seg.
Ja, det er jo ikke sånn at statistikken stemmer på individnivå bestandig, for å si det pent (c;
Samboeren min har blitt beskyldt for å være femi fordi han ikke gidder å gå rundt og være feit. Han liker faktisk vegetarisk mat, og trener jevnlig. Veldig femi. Super-femi. Sikkert homo.
Problemet er at han beviselig har dame-kjæreste og ikke er særlig femi…
Han har veldig mye mer energi, og har mye bedre kropp enn de kompisene som ikke spiser sunt. Ølmage er ikke spesielt sexy sist jeg sjekket. Ikke manne-pupper heller. Men hva vet vel jeg? Jeg har jo en femi kjæreste. :p
Jeg tror noe av det rare manneidealet går på at du skal være sterk, muskuløs og barsk, mens du bare spiser søppelmat og drikker øl. Pussig nok fungerer det ikke så bra.