Takknemlig? Tja.

41 thoughts on “Takknemlig? Tja.”

    1. Gratulerer!

      Og ja – takketaler til seg selv er veldig bra. Du kan ha sånn Oscar-inspirerte taler til deg selv hver gang du har vært flink. «Og takk til meg for å ha vasket hele huset. En spesiell takk til meg for den ekstremt grundige, slitsomme dovaskingen! Og en ekstra stor takk går til – meg! For støvsuging av stua!»

  1. Synes psykologen din har et godt poeng. Du kan være takknemlig for å ha fått hjelp på veien, men stolt av å ha gått hele selv. 🙂 Da tar man også mer ansvar for hva man selv får ut av livet, enn å anse sin egen lykke som et resultat av andre menneskers omtanke.

  2. Jeg kunne ikke vært mer uenig med psykologen din. Det er mange som jobber hard hele livet uten å være i nærheten av å ha alle de godene som jeg vil tro de fleste som leser ovenstående innlegg har. Å være født i Norge (med alle mulighetene det nesten automatisk bærer med seg), å være født i en familie som ikke mishandler en, å være født med gener som gir grunnlag for god helse (eller i det minste overkommelige lidelser) m.m. er ikke noe man oppnår. Arbeid er viktig, og det kan bedre mang en situasjon, men det er ikke gitt at det vil ha den virkningen, og det er heller ikke gitt at gode resultater er kommet av hardt arbeid.

    Kan hende de en kan takke ikke får kjennskap til takken når vi skriver den ned for oss selv, men takken gir oss likevel en mulighet til å øve på ydmykhet – en mangelvare i «fordi jeg fortjener det»-samfunnet. Blir vi virkelig aldri lei av å skrive kjærlighetsbrev til oss selv?

    1. Heisann, Heidi.

      Uten å gå i altfor mye detaljer:

      «Å være født i Norge (med alle mulighetene det nesten automatisk bærer med seg), å være født i en familie som ikke mishandler en, å være født med gener som gir grunnlag for god helse (eller i det minste overkommelige lidelser) m.m. er ikke noe man oppnår.»

      Av de tre tingene å være takknemlig/ydmyk du lister opp over, har jeg bare én av tre. Det betyr at lykken jeg har opparbeidet meg definitivt har vært basert på mitt eget arbeid. Jeg forbeholder meg retten til å være selfmade-happy selv om jeg er født i et land som gjør at jeg har et heldigere utgangspunkt enn andre.

      1. Jeg nevnte bare noen få av mange mulige eksempler; for min del er det også verdt å vektlegge det overkommelige i de ondene mange av oss er blitt utsatt for. Ikke at jeg mener vi ikke kan føle sorg, strev eller hva det måtte være i møte med disse, men vi bør ta med oss at bare det å være i en situasjon hvor vi har mulighet til å oppsøke psykolog/hjelp, er et privilegium. Det bør være en selvfølge, men det er det ikke, og det gjør de av oss som får dette privilegiet heldige. Jeg kan selvfølgelig ikke beordre andre til å være takknemlig, men jeg mener det er perspektivløst å fremholde at vi skaper våre egne lykkelige omstendigheter – selv om vi har en god del å gjøre med erfaringen av omstendighetene vi lever i.

        Jeg har ikke alltid hatt et så veldig enkelt liv, og jeg har jobbet hardt, men det er likevel selve grunnlaget og rammene jeg er gitt, som har gjort det mulig for meg å nå små og store mål. Hele veien holdes jeg oppe av nestekjærlige mennesker, Velferdsstaten samt arbeidet jeg har hatt mulighet (!) til å utføre. Jeg har ingenting å være stolt av, og det anser jeg for å være endeløst positivt.

      2. Hvorfor er det positivt å ikke ha noe å være stolt av?

        Og hvorfor må vi si «takk» for noen ingen har gitt oss?

        Jeg forsøker å være positiv og løsningsorientert i vanskelige situasjoner – men det er jo ikke synonymt med å være takknemlig.

        Det er bra at vi har en velferdsstat, og jeg vil gjerne gjøre en innsats for at andre skal få det bedre. Men hvorfor er takknemligheten en nødvendighet? Hvem skal jeg takke for velferdsstaten?

        Alle andre som betaler skatt? Arbeiderbevegelsen? Alle som jobber i den? De får jo ikke vite det om jeg er takknemlige, om jeg finner ut at det er dem jeg skal takke?

        Det er vel ikke perspektivløst å se på seg selv som en drivkraft i eget liv, heller?

        Å innse at man er priviligert er ikke det samme som å være takke for privilegiet. Jeg vet strengt tatt ikke hvem jeg skal takke for at jeg ble født i Norge. Det var veldig tilfeldig, og ingen presang. Det betyr ikke at jeg ikke vet at nordmenn er veldig heldige.

        Jeg ser imidlertid ikke at det må være en nødvendig sammenheng mellom å takke for tilfeldig hell og gjøre en innsats for andre som ikke har vært så heldige.

        Jeg synes takknemlighets-greia smaker av «Takk helligdom x som har gitt meg noe som andre ikke har fått». Og siden jeg ikke tror på helligdom x må jeg innrømme at jeg ikke ser det poenget.

        Jeg mener ikke at vi lever uavhengig av omgivelsene våre, men vi er ikke uten ansvar eller cred for egne liv.

      3. Takknemlighet er ikke det samme som å takke, selv om man ofte kan bruke ordene om hverandre. Takknemlighet er en følelse (evt. sinnstilstand), mens en takk er en gest. Takknemlighet krever ingen mottager, selv om den kan være rettet mot noen. Det handler om å erkjenne det en har, og jeg mener at takknemlighet er uløselig knyttet til denne erkjennelsen. For det er også mulig å vite noe uten å erkjenne det.

        Prøver å bake inn resten av svaret i kommentar til den du nettopp skrev under.

    2. Ellers:

      Jeg leser kommentaren din slik at du mener at takknemlighet er en forutsetting for omsorg, medlidenhet, forståelse og engasjement? At den ydmykheten du ser etter er en forutsetting for empati med andre?

      Er det feil?

      Fordi jeg klarer ikke å se ydmykhet som en nødvendig kvalitet for å engasjere seg i at andre skal få det bedre. Det er jo ikke slik at min stolthet over å klare noe, mestre noe og få et god liv tråkker på andre som ikke har det bra? Det forhindrer jo ikke meg i å investere meg i at andre får det bedre osv?

      1. Ja, du tolker meg rett. Det er selvfølgelig ikke svart-hvitt, men jeg mener at ymdykhet er nødvendig for å kunne føle for, elske eller forstå andre til fulle. Om jeg er stolt fordi jeg fikk en god karakter på eksamen, krever det at jeg ser bort fra privilegiene jeg er gitt i form av tilgang til offentlig skole, lesekyndige foreldre, Lånekassen og alt det som noen gang har medvirket til at jeg i dag kan studere, og vie min fulle tid til disse studiene. Og det i en verden hvor så mange ikke engang har mulighet til å gå på skole. Når jeg da er stolt, må jeg nødvendigvis lukke øynene for alt som har gjort mitt arbeid mulig, og med dét har jeg plassert meg trygt inne i min egen navle. Jeg kan ikke både være stolt over egne resultater òg anerkjenne at arbeid for mange ikke nødvendigvis gir resultater. Jeg kan riktignok være fornøyd med innsatsen min, men det er noe annet.

        Og bare for å ha det klart, jeg mener ikke at jeg besitter en slik ydmykhet, men jeg anser det for å være et mål 😉

      2. Spennende. Vi er veldig filosofisk uenig. Det er veldig interessant, Heidi. Jeg setter pris på at du utdyper dette for meg.

        Jeg tenker:

        Det er ikke som om de som har det kjipt får det bedre av at du er ydmyk. Det finnes ingen usynlig regel som krever at du justerer ned din egen følelse av deg selv fordi du fikk gode karakterer med penger fra lånekassen fordi det finnes folk som studerer uten penger fra lånekassen (ev. folk som ikke studerer i det hele tatt).

        Jeg synes det er en veldig pietistisk idé at våre følelser i forhold til omverdenen skal spille en så stor rolle. Det er konkrete, materielle løsninger som hjelper folk i vanskelige situasjoner, ikke våre indre prosesser.

        Det er mulig at ydmykhet gjør oss bedre til å hjelpe andre, men jeg synes imidlertid det er en stagnasjon i ydmykhet. Bare fordi noe er bra, og vi vet at andre ikke har det tilsvarende bra, bør ikke det få oss til å tro at vi ikke har noe vi kan fikse. «By oss ikke noe smått» osv.

        Hva mener du at ydmykhet gjør med oss som er positivt?

      3. Jeg synes det var ganske interessant at du nevnte dette med å skru ned ens egen selvfølelse, for jeg ser nemlig ikke på det å være stolt over egne prestasjoner som en motsetning til et positivt selvbilde. Snarere tvert imot. Det er vel det selvbilde som justeres etter våre handlinger (samt handlingens frukter) som er skadelig eller negativt? Jeg har en rekke positive kvaliteter, som andre ikke har, og omvendt, men det er mine omstendigheter som tillater meg å utnytte dem. Og det er dét jeg må erkjenne – og med erkjennelsen av privilegiet blir jeg også nødt til å erkjenne mine styrker, hvilke jeg jo også mener jeg bør være takknemlig for. Jeg tror jeg finner den største gleden over disse i takknemligheten.

        Jeg opplever ikke dette som pietistisk, men jeg tror jeg kanskje har visse pietistiske personlighetstrekk, så det er kanskje ikke så overraskende. Grunnen til at jeg mener våre følelser (egentlig: intensjon) spiller en avgjørende rolle, er fordi vi lever i verden gjennom vår bevissthet, og den vil uunngåelig styre vår opplevelse av verden og samhandling med andre. Jeg mener at vi ikke kan gjøre noe godt (av varighet) uten å ha gode intensjoner, og vi kan heller ikke hjelpe noen om vi ikke vet hva vi hjelper med eller ut av. Og jeg tror altså ikke vi kan ha denne innsikten, om vi ikke forstår vår egen posisjon i verden.

        Nå må det være sagt at jeg ikke tror på tankens kraft alene (jeg er ingen tilhenger av The Secret), men jeg mener at tanker, følelser og intensjoner er viktige fordi de er uløselig knyttet til handlinger.

        Jeg opplever heller ikke ydmykhet som noe som rommer stagnasjon – igjen tenker jeg motsatt. Jeg ser på ydmykhet som noe som lett kan knyttes til arbeid for endring. Det trenger ikke bare gjelde andre, men også en selv. Når man ser at man ikke er bedre enn andre, ser man også at man ikke er verre, og det gir vel et grunnlag til å strekke seg for å fylle ens fulle potensiale? Igjen, innen gitte rammer osv. Vi har jo snakket om dem som har mindre, og jeg tror det er lett å knytte takknemlighet opp mot skyld. Som om vi må være takknemlige fordi noen har mindre, men det er vel helst fordi vi har noe. Den takknemlige sløser ikke bort godene, hverken ved å bruke mer enn nødvendig, eller ved å skusle bort muligheter ut av skyldfølelse.

        Jeg har på følelsen av at dette ble veldig uklart – jeg er litt trøtt – men jeg mener altså at ydmykhet ikke kan være noe annet enn positivt. Ikke fordi det gjør oss mindre, men fordi det gjør oss større. Jeg har lyst til å utbrodere det, men jeg det blir fryktelig vanskelig uten å samtidig måtte berøre spørsmålet om det egentlig eksisterer en fri vilje, og hva forutsetningene for denne eventuelt må være. Siden jeg er religiøs, knytter jeg ydmykhet, erkjennelser og frihet opp til Gud/gudstroen, men jeg føler ikke at jeg har hjernekapasitet til å samle alle trådene akkurat nå 😉

      4. For å formulere spørsmålet tydeligere:

        Hvorfor mener du at «ymdykhet er nødvendig for å kunne føle for, elske eller forstå andre til fulle»?

      5. Heidi: Ut fra argumentasjonen din ser det ut som at du ser på stolthet og egoisme som synonymer, aggresjonen din mot stolthet over egne prestasjoner er i alle fall ikke ulik aggresjonen andre har over egoisme, dvs. egoisme som i at man ser kun seg selv, og egne prestasjoner, og ikke samfunnet. Men jeg mener du skyter spurv med kanoner, her i kommentarfeltet, vel?

      6. At jeg har sterke meninger, gjør meg ikke aggressiv, og det er synd om jeg blir oppfattet slik. Jeg blir ofte oppfattet som en som bruker for mye tid og krefter på småtteri, for jeg ser sammenhenger over alt, og ser det store i det små. Jeg anser det for å være en gave, men jeg forstår det slik at omverdenen kanskje heller opplever det som en forbannelse.

        Til spørsmålet: Nei, jeg ser ikke på stolthet og egoisme som synonymer, langt ifra, men jeg mener at de har samme kilde.

      7. Heidi og Katarina:

        Jeg mener at en del egoisme er nødvendig for overlevelse. Når flyet styrter, tar du på din egen oksygenmaske først. Du er ikke til nytte for noen om du selv er i stykker.

        Mannen min pleier å si du må gi andre ut av egen styrke, at du gir på bakgrunn av dine egne reserver. Å ta vare på seg selv, være stolt av seg selv og ha en sunn dose egoisme blir dermed å fylle på lagrene du gir av.

      8. Jeg tror slike diskusjoner lett blir semantiske, og det kan være vanskelig å vite om man er uenig eller om man bare snakker forbi hverandre. Jeg mener ikke at det er egoistisk å ta vare på seg selv. Det egoistiske er om man kun tar vare på seg selv når en har overskudd også til andre. Derfor vil ikke jeg si at det finnes «en sunn dose egoisme», selv om litt egenpleie er både nødvendig og sunt. Jeg mener også at det er viktig å være tilfreds med seg selv – kanskje noen sier «stolt» der jeg sier «tilfreds»? 🙂

      9. Dette handler definitivt om semantikk, ja (c;

        Jeg tror vi befinner oss i forskjellige diskurser og legger andre ting i egoisme og stolthet her. Jeg tror også du legger andre ting i i ydmykhet enn meg.

        Det har fortsatt vært veldig interessant å diskutere med meg. Du har en prinsipiell argumentasjon som er ganske langt fra mitt livssyn.

  3. Men det må da vel jaggu gå an å være takknemlig for noe og stolt av noe annet? Jeg skjønner ikke «problemet».

    1. Ja, poenget er å vite forskjellen, samt at takknemlighet som modus operati ikke nødvendigvis er noe vits.

      Jeg har pleid å være takknemlig for at jeg har en leilighet, men den betaler jeg med egne penger jeg har tjent selv.

      Det er annerledes enn å være takknemlig for at vi lever i en tid der moderne medisin kan fikse flere og flere sykdommer (ikke min fortjeneste).

      F.eks

  4. Spennende! Jeg både skriver og deler sånne lister og får masse ut av det.

    Det gir meg masse å jobbe med takknemlighet, samtidig som det aldri har slått meg å forsøke å gjøre det du forsøkte på – å skrive opp ALT du kan finne på å være takknemlig for. Det høres egentlig mest slitsomt ut, så det er kanskje det som gjør det så annerledes.

    Men ikke bare. Det er ikke STOLT jeg er av å bo i en by som har vakre, blå busser, eller over grønt gress, eller den fine fargen på kjøkkenet mitt (som er min fortjeneste bare i den grad at jeg ikke gad å male da jeg flytta inn). Ikke over familien min, mulighetene mine eller te, både oppfinnelsen av og tilgjengeligheten til heller. Det er takknemlig.

    STOLT er jeg av det jeg skaper sjøl – i de forutsetningene jeg har blitt gitt. For meg er det ingen motsetning mellom takknemlighet og stolthet, jeg trenger begge deler.

      1. Yay, det synes jeg ble en veldig bra oppsummering. Jeg er veldig enig med deg.

        Jeg bruker jo også veldig mye energi på å glede meg over verden. Det er jo en overlapping mellom det å glede seg over noe og det å være takknemlig for noe, me thinks.

        Nå skal det sies at mye av min takknemlighetsfrustrasjon kommer fra alle som mener jeg må være takknemlig for at jeg jobber med det jeg gjør.

        Og selv om det i den store sammenheng ikke er min fortjeneste at jeg bor i et land der damer får lov til å jobbe, barn med fattigere foreldre får lov til å ta utdannelse og at vi har ytringsfrihet, er det en stor egenandel innsats i de tingene.

        Jeg har f.eks venninner som er på «jeg er så takknemlig for at jeg kom inn på medisin»-kjøret, mens de har sittet oppe dag og natt med leksebøker og jobbet som helter for å komme inn. Du kan være glad for at det finnes et legestudium, og feire 8.mars fordi noen slåss frem rettighetene som gjorde at du kunne gå der, men jeg tror det er viktig å skjønne at man kom inn for egen maskin.

  5. Jeg tenker at alle har litt rett, jeg. Og at det er like feil å gå i takknemlighetsgrøfta som å gå i «jeg er stolt over»-grøfta.
    Med det mener jeg at det er forskjell på det man skal være takknemlig for, det man skal være glad for, og det man kan være stolt over.

    Å være takknemlig synes jeg tilhører 3.person(er) sine prestasjoner som har kommet meg tilgode – og siden jeg ikke tror på noen guddommelighet så reserverer jeg det meste av takknemligheten til foreldrene mine (som lot meg ha en fin barndom osv) og litt til forfedrene/formødrene mine som bygget dette landet som tross alt er rimelig bra å bo i.

    Glede tror jeg at jeg stort sett forbinder med tilfeldighetene – som det at jeg ble født i Norge. At det er godt vær i dag er jeg glad for, men jeg ser ikke noen grunn til at jeg skal takke noen for det – og ikke kan jeg være stolt over det heller. 😀

    Stolthet er som du sier forbundet med det jeg på en eller annen grunn har oppnådd eller bidratt til å oppnå selv. F.eks at jeg har en grei økonomi.

    Jeg er ingen tilhenger at det jeg oppfatter som overdreven takknemlighet – da den ofte blir båret som en stolthetens kappe av type «ingen er så ydmyk som meg». Ikke sånn at alle gjør det – men jeg har truffet mange nok til å være mistenksom. Den blir ofte litt som barneskolevarianten «denne [tingen] er ikke noe fin» (fisker etter motsigelse). Jeg liker heller ikke troen på at «alt er tilfeldig» da den ikke gir noe incitament til å forsøke å forbedre egen situasjon.

    Hvordan var det sitatet fra Karl Paul Reinhold Niebuhr :
    «Gud, gi meg sinnsro til å godta det jeg ikke kan forandre,
    Og mot til å forandre det jeg kan.
    Og gi meg visdom til å se forskjellen!»

    Så det kan komme fornuftige ting fra religion, også.

    1. Takk for en fin kommentar!

      Jeg tror egentlig jeg er veldig enig med deg.
      En av grunnene til at psykologen over var litt sånn «nei, vet du hva», handler om at jeg har puttet alle de gode tingene under punkt 1. av listen din med tre punkter (c;

      Det er noe verdensfjernt med det å være takknemlig for _alt_ . Det er mye som ikke er noens fortjeneste (som at det er fint vær idag) og mye som er ens egens fortjeneste (som at en har spart penger og ikke trukket kredittkort til enhver tid).

      Og litt deterministisk, siden du har et utgangspunkt i at alt som skjer er noe du kan takke for.

      Samtidig skjønte jeg på Heidi over her at takknemlighet er tenkt som et «state of mind», uavhengig av årsaken til det man setter pris på. Så det kan være at det som jeg opplever som deterministisk egentlig er ganske meditativt for de som gjør det.

  6. Veldig fin differensiering av psykologen din! Jeg hadde ihvertfall ikke tenkt over dette selv. Er veldig sånn takknemmelighetsdame, du vet, sittet og sett Oprah hver morgen under hele studietiden 😉 Å skryte der det skrytes bør høres mye mer fornuftig ut!

    1. Ja, jeg syntes det var en fin differensiering.
      Og jeg har også sett mye på Operah. Jeg tror den gylne Operah-regelen er at man må ta alt med en skje salt. 😀

  7. Jeg lever visst under en stein (kalt masteroppgave), men jeg har altså ikke fått med med disse takknemlighetslistene i det hele tatt.

    Slik jeg ser det: Jeg er stolt over å ha gjennomført et krevende studium. Jeg er takknemlig overfor de som har hjulpet meg til å klare det (elskede venninner, elskede veileder, elskede tålmodige kjæreste). Jeg er glad for at solen skinner. Jeg er glad det er fredelig rundt meg. Og jeg erkjenner at jeg har vært avsindig heldig med å bli født i et rikt land og en ressurssterk (og stadig mindre dysfunksjonell) familie.

    Den store eksistensielle ydmykheten ligger vel heller i at jeg er forsiktig med å dømme, og aldri ser ned på, de som ikke er født inn i de privilegier jeg fikk.

    Man kan glede seg inderlig over de små tingene, uten at det betyr man skal være takknemlig for dem. Å være takknemlig er ikke det samme som å si «takk», men det forutsetter likevel en slags mottaker for takknemligheten. En generell takknemlighet mistenker jeg, som virrvarr, at man retter mot en eller annen vag guddom, og det ser jeg ingen grunn til.

    Jeg ser dessuten ingen grunn til å være takknemlig for at ressursene i verden er grundig skjevfordelt, og at vi her på berget har landet på topp.

  8. Jeg synes det er viktig å våge å være stolt. Det gjør oss ikke mindre empatiske eller mindre takknemlige, men det kan gjøre oss sterkere og sette oss i stand til å gjøre stadig bedre ting og bedre både våre egne og andres liv.

    Du har alle grunner til å være stolt. Gjennom bloggen og bøkene du skriver er du i stand til å hjelpe andre både personlig og faglig. Det er ingen liten ting, selv om du som alle oss andre sikkert har fått masse støtte på veien.

    Vær stolt for det du har å være stolt for, og takknemlig for det du kan være takknemlig for, og unn deg selv suksess og glede. Det har ingen vondt av.

  9. Det her er jo også kulturelt betinget. Vi har Janteloven – amerikanerne «The American Dream». Det gjør ganske så mye med folkementaliteten. 😉
    Som ellers her i livet trengs det balanse.

  10. Hei! interessant å lese andres tanker om dette.

    fort noen tanker om hvordan det er for meg:

    ydmykhet
    en følelse, holdning og innstilling som viser at jeg innser og ønsker å forstå ting i livet som ligger utenfor min kontroll. sånn jeg ser det er det meste av hvordan jeg er og hvordan jeg har det i dag prisgitt disse grunnsteinene. ved at jeg har en ærlig tilnærming til det uforståelige, det utenfor min kontroll er jeg ydmyk. jeg mener jeg er avhengig av denne holdningen før jeg i det hele tatt kan uttale meg om andre menneskers situasjon.

    takknemmlighet
    – min takknemlighet trenger ingen mottaker.
    – jeg har bestemt meg for å være takknemmlig, alltid.
    for meg betyr det at de sidene av min personlighet som reagerer med egoistisk og negativt (for eksempel dårlig humør eller misunnelse) må avta til fordel for takknemlighet. dette høres kanskje krampeaktig ut, og at jeg risikerer å sitte igjen og reagere direkte tåpelig i mange situasjoner. det er selvsagt en balanse i det, jeg blir også aggressiv og våkner med dårlig humør. likevel merker jeg at når jeg er takknemlig er det mange ting som blir lettere: jeg kan fokusere mer på andre (det er alltid noen som har det værre enn meg), jeg får en bedre dag selv og jeg utvikler min personlighet og mitt reaksjonsmønster i den retningen jeg mener er mest positivt for meg selv.

    stolthet
    for meg personlig er stolthet en mye tynnere følelse, eller tilstand, enn takknemlighet og ydmykhet. stolthet forbinder jeg med kick, som å vinne en konkurranse, et veddemål eller å ha suksess på jobben. den følelsen varer ikke så lenge og jeg tror jeg kan ha et like rikt liv uten noe særlig stolthet. jeg tror kanskje stolthetfølelsen kommer mye sterkere hvis man får barn, og at disse tre blir tettere knyttet når man er forelder…?

    Kort oppsummert: mine tanker, holdninger og idealer, som igjen speiler min ydmykhet, stolthet og takknemlighet er premissgivere (blant fler) for hvordan jeg er som person. I kontakt med andre mennesker, men ikke minst i min egen instilling, tanker og holdninger.

    I dette temaet, som alle steder, er selvsagt en god balanse viktig. noen ganger veier takknemlighet tyngst, noen ganger ydmykhet og noen ganger stolhet.

    Mitt ideal er at takknemlighet og ydmykhet er sterke drivkrefter i meg i alle avgjørelser jeg tar, i mine møter med mennesker, i standpunkt jeg tar, og i alle (ikke minst uforutsette og uønskede) situasjoner jeg møter i livet.

  11. Veldig interessant diskusjon! Og kudos for at utviklet seg til en respektfull diskusjon og ikke en skyttergravsordkrig. Nå lurer jeg på, siden det ser ut som bare jenter har diskutert her så langt, om ord som «ydmykhet», «takknemmelighet» og «stolthet» ilegges andre betydninger når gutter bruker dem. Men kanskje det er å skeie helt ut i forhold til utgangspunktet for innlegget…

    1. Jeg tror helt klart det er et kjønnet begrep. Jeg har sjeldent møtt noen gutter som er «ydmyke» på samme måte som halvparten av jentene jeg møter er, og jeg har i alle fall lært å være stolt av det jeg gjør og får til fra barnsben av.

      For min del handler det om å ha styrke nok til å kunne og ville hjelpe andre. Jeg ser på egoisme som et tegn på svakhet, enten fordi man må konsolidere kreftene sine og dermed trenger litt egoisme for å komme seg på bena igjen, eller fordi man er så usikker på sin egen posisjon at man ikke klarer å sette seg inn i andres problemer. Det er ikke en helt vitenskapelig konklusjon, men det er nå i alle fall det jeg er oppvokst med.

  12. Jeg synes selve utgangspunktet blir feil, jeg. Det er som om det sitter en diktator der ute som har rett til å bestemme hva vi skal føle – om vi skal være stolte,takknemlige,ydmyke osv. Den diktatoren vipper vi ned fra tronen, og så føler vi det vi føler – og har respekt for det. Følelser er reaksjoner og ikke prestasjoner gjennom viljen, og derfor har det ingen hensikt å appellere til viljen om å produsere bestemte følelser.
    Det som derimot er viktig for å kunne ta hånd i hanske med tilværelsen, er å være realitiske og ha åpne øyne for nye muligheter. Vi skal forsøke å være gartnere i livets hage,og skape nye livsmuligheter.

  13. Jeg må først slutte meg til at alt dette har vært spennende å lese. Stolthet, takknemlighet, og ydmykhet er store begreper, og det er mye man kan si om dem. Men i konteksten med psykologen, dreier stoltheten seg om noe mer spesifikt. Det dreier seg, som bloggeieren også nevner lengre oppe, om å bygge opplevelsen av å kunne ha innvirkning på sitt eget liv. Man er ikke bare offer for omstendighetene; det nytter noe, hva man gjør. Denne opplevelsen er, om jeg husker mine lærebøker rett, knyttet klart opp mot psykisk helse, og jeg tror det uansett hva slags livssyn man måtte ha ikke er til skade med en påminnelse om det en gang i blant.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s