Bokmerker gjorde meg oppmerksom på denne radiosendingen med Knausgård fra nittitallet. Sendingen ligger ute på nettsiden til Studentradioen i Bergen til glede for nye lyttere.
Sendingen er basically Knausgårs gjennomgang av det han mener er de ti mest overvurderte forfatterne i norsk offentlighet, og for oss som har litteraturvitenskapelig bakgrunn er innlegget spesielt morsomt.
Han åpner med å si at han er kontekstløs og dermed objektiv i sin bedømming av forfatterne, og følger opp med en kritikk av Marcel Proust som strengt tatt bare kan beskrives som å kaste sten i glasshus.
For å si det med Julie Eliassen Brannfjell i Bokmerker:
Spesielt fantastisk er det at han kritiserer Marcel Proust for å kun skrive om sitt eget liv(barndom, ungdom og voksenliv) i en” nesten kvalmende detaljrikdom”. “Han er riktignok flink til å skrive, men det veier ikke opp at han ikke har noe å si.” Tør jeg gi det et lite LOL!
Du kan høre hele radiosendingen med Knausgård her.
Det mest interessante med radioklippet er likevel hva vi kan lære av Knausgårds mediestrategi.
Siden han knapt har gitt et intervju, lest høyt eller stilt opp på noe arrangement, blir det de pinlige studentsprellene hans som får hovedfokuset.
Å ikke snakke i førsteperson i offentligheten gjør at folk leter etter klipp der du faktisk sa noe, samme hva det var du sa.
Oppdatert: I følge Zagh er radioinnslaget et ironisk innslag fra Knausgårds side, siden det er en kjent sak at Proust er favorittforfatteren hans. Jeg synes ikke innlegget blir mindre lol av den grunn, siden radiosendingen på den måten blir en slags omvendt-poetikk for hva det er han skriver.
Ida Jackson 
6 svar til “Kontekstløse Knausgård”
Til opplysning:
Knausgård er ironisk i det innslaget. Mange av forfatterne, deriblant Proust, er blant favorittforfatterne hans. Proust er den absolutte favoritten, og dette skriver han mye om i MK, som jo åpenbart er inspirert av ALRDTP, noe han heller ikke prøver å legge skjul på. Det er heller ingen hemmelighet at han er stor fan av bl.a. Bernhard, Fosse, Solstad og Dostojevskij.
Hvordan dette tolkes av media er en annen sak.
Vel, det forklarer hvordan han kan åpne innlegget med å si at han er kontekstløs. Det er jo en diger litteraturvitenskap-vits. (c;
Men det handler ikke utelukkende om hvordan dette blir tolket av media. Det handler om hvordan det å forsøke å være en «usynlig» forfatter gjør at folk graverfrem gamle tulleinnlegg fra radioen.
Det blei vel heller ikkje skrive for bastant i artikkelen at han var seriøs (noko som eg også meinar kjem godt fram i lydklippet), men at han her raljerar over gamle favorittar er vel ganske openbart.
Men det er jo sjølvsagt artigast å tenkje på det som eit seriøst innslag, i eit radioprogram som faktisk var – er – relativt seriøst!
For å vere ærleg, så trur eg Knausgård-klipp hadde blitt trekt fram i etterkant uansett, men når det er eit av få utsagn frå han, så er det klart det dukkar lengre fram i bevisstheita.
Pappa har alltid sagt det: Holde du én tale i ditt liv, vil den alltid være en flau affære som alle husker. Holder du tusen, vil ingen huske den første, og sannsynligvis ingen av de andre heller.
Eller, som venninnen min pleide å si: 90 % av det du sier er skikkelig teit. Men om du snakker mye, blir den 10%-andelen med bra stæsj større. Så lag lyd (c;
90% of anything is crud? Parafraserer man store, ganme SF helter som T. Sturgeon her?