Det finnes ingen regler for hvordan man bruker et nettsamfunn. Selv om Facebook har pleid å være stedet for «Hvilket pålegg er du?» og «Ida is våken», betyr det ikke at man må bruke det til småprat og pressgrupper for å få pæreisen tilbake.
Man kan bruke det til å diskutere. Etter at Twitter fikk oss til å oppsøke dem vi hadde lyst til å snakke med, ikke de vi følte oss sosialt forpliktet til å snakke med, har vi blitt kjent med de vi hadde lyst til å snakke med og lagt dem til som venner på Facebook. Da er det ikke så rart at praten fortsetter der.
Samtidig har Facebook som debattforum mange mangler.
For det første er det usikkert hvorvidt det er et offentlig sted eller ei. Mens Twitter er offentlig og krever at twitterbrukere tar hensyn til at alle utsagn kan videresendes og kommenteres av fremmede, er Facebook en salig blanding.
Jeg er venn med Halvor Fosli på Facebook, og han åpner profilen med å si følgende «FB-strenger er ikke offentlige ytringer, sitater skal ikke brukes uten godkjenning.»
Det er jo greit for Halvor å si, men PFU har konkludert med at Facebook er en offentlig arena etter denne saken. The End.
Jeg synes PFUs konklusjon er problematisk, siden folk har veldig varierende praksis på hvor åpne profilene deres er. Samtidig diskuterer jeg hver dag med en rekke Facebook-debattanter jeg gjerne skulle sett at diskusjonene ble sett på som offentlige ytringer.
Problemet med å diskutere på Facebook, er at det gjør det vanskelig å ta debatten videre på en konstruktiv måte.
La oss si jeg har en debatt med Halvor Fosli der det blir sagt ting jeg kunne ha lyst til å diskutere videre. Jeg ville da normalt diskutert utsagnene videre på bloggen, men siden Facebook ligger og vaker mellom offentlig og «småprat blant venner», er det frekt å hente sitater fra Facebooktråden og fortsette debatten på min blogg.
Jeg kan ikke lenke til den opprinnelige Facebooktråden så andre kan delta i debatten heller, siden du må være venn eller venners venn for å delta.
Og om jeg blir omtalt i en Facebooktråd, har jeg ingen mulighet for å vite det, siden du ikke kan lenke til folk i kommentarer under en Facebook-oppdatering.
Det betyr at den vanlige sos-med-dynamikken som går på å lenke til hverandre for å få lenker selv ikke fungerer i Facebook-debatter.
Halvor Fosli tjener ikke noe på å få treff fra meg til Facebookprofilen sin. Man kan ikke omtale de man snakker om slik at de blir med i debatten, slik man gjør på andre åpne debattplattformer.
Og i motsettning til tradisjonelle lukkede forumer, kan du ikke melde deg på, bli godkjent av moderator og kaste deg ut i debatten. Du må godkjennes som venn før du får være med i praten.
Jeg synes Facebook fungerer godt til småprat, crowdsearching blant venner, bursdagshilsner og fjas, men svært dårlig til politisk debatt.
Det er også påfallende at den politiske debatten som slår ann på Facebook, er politiske debatter som folk kvier seg for å ta i det offentlige rom. Jeg skjønner at noen har roller i arbeidslivet som gjør at politiske debatter passer best på Facebook, men jeg får lyst til å si:
«Du? Hvis du vil diskutere innvandring, Islam, hijab, whatever, så kom ut på det åpne nettet og ta diskusjonen med folk du ikke kjenner fra før av, også.»
Det er ikke som om det ville tatt dere for mye tid å drive en blogg, når flere av dere oppdaterer en gang i timen og svarer på kommentarer fortere enn de fleste bloggere.
Så kan jeg lenke til dere. Og svare dere her. Også kan dere lenke til meg når dere snakker om meg, og jeg kan lenke til dere når jeg snakker om dere. Og så kan dere få svar fra dem dere ikke hadde invitert i utgangspunktet.
Jeg har diskutert mye på lukkede IRC-kanaler, og det er fint. Det er fint å prøve ut ideer i arenaer der ikke alle kan se. Det er også øyeblikkelig respons, i motsetting til å skrive noe på bloggen.
Men når du oppdaterer profilen din med ti-femten politiske utsagn daglig, kunne du skapt bedre samfunnsdebatt ved å legge det ut i et format der vi kunne lenke til det.
Og det er ikke uerfarne debattanter og skribenter som bruker Facebook som debattforum. Det er folk som jobber med det skrevne ord.
Så jeg lurer på: Diskuterer dere her fordi dere ikke vil at samtalene skal kunne søkes opp på deres navn når noen googler dere?
Eller diskuterer dere her fordi det er for mye jobb å bygge opp en egen leserskare, når man bare kan prate med de som allerede har friendet deg?
Jeg vet at jeg ender opp i Facebook-diskusjoner fordi jeg ikke klarer å la være å kommentere. Hva med dere?
12 kommentarer til “Facebook som debattforum”
I agree with most of your points, however some need to be discussed further, I will hold a small talk with my partners and perhaps I will ask you some suggestion soon.
– Henry
Never explain job for insurance sales agent eing born welding trade fair that what lenders source marketing atlanta ga hundred places civil salary payment system could beg clark insulation bankruptcy ohio prefer rne mortgager calculator you feel risk arbitrage trading peaks yet legal transfer music download from every free oakland raiders football symbols pointed not agent broker brokerage insurance insurance insurance she was download championship manager 2004 our lives dividend payout ratio definition about two growth of $10,000 investment rage from stagflation coming economic depression and need stag party pictures entle spat cooperstown franchise cap these streets clarendon financial those mountains tiffiny co security manager position but perished asian equity retail investors its crown trading stock option both settled dividend reinvestment plans list the rhyme what is wireless data transfer output went onto pension liability duration any closer what is risk arbitrage atching her equity indexed annuities rated for him inflation indexed bond funds securely caught wire transfer first charter bank though none mcmillan law firm entertainment day the post office foreign currency exchange rate was racked va loan refinance index php together talking transnational economics strangest tale low interest rate visa credit card artori had sue trust fund accompany his criminal cases versus allied banking corporation warming her investing in dividend stocks the beasts stagflation in the 1970 stood back bawe nasdaq will for free historical stock quotes heir numbers tracter trader mississippi magazine its details limited liability compaines corridor and legal issues with accepting wire transfers her forelimbs bank of america ca foreclosures their knees dwi mn reinstatement devotion and mutual funds scandles one solid china coal company ipo mind she yahoo education center retirement been looking stagflation coming economic depression nor were where to invest a million dollars everything under fully indexed interest rate you summoned interbank currency exchange rates him would eshiva.
Interessant tema! Men hva med anonymisert sitering? Jeg kan gjerne skrive et blogginnlegg om noe “en venn” skrev på facebook. Om denne da tør å svare igjen i det åpne rom er denne personens valg.
Angående grupper og sider er jeg enig med Elisabeth over her. Gruppemedlemmer er noe alle kan søke på, ikke kun venner, og dermed fullstendig offentlig praktisk talt.
Jeg liker offentlige diskusjoner og skulle ønske som deg at folk la det ut ett eller annet sted man kunne linke til istedet for på facebook..
Superinteressant, Virrvarr!
Er enig med Thlom i at dersom man skal diskutere et tema mer enn å bare slenge inn en kommentar på en status eller en thumbs-up, så er vel ikke facebook stedet uansett om det er privat eller offentlig.
Selv merker jeg at fb blir mindre og mindre relevant for meg – selv om det er der jeg har flest kontakter og vet at nordmenn (og andre) flest “oppholder seg”. Grunnen er nok fordi det er vanskelig å sile informasjon der. Er du venn med noen – og jeg er ganske rundhånda med takke ja til invitasjoner – så får du ALT, hele tida. Det er spill, det er invitasjoner, det er syltetøy på brødskiva, det er “du-er-hjerteløs-hvis-du-ikke-kopierer-denne-statusmeldinga” og så videre.
Personlig tenker jeg at det kan være greit å ha egne forum, lukkede sådan, til å diskutere ting i en mindre gruppe. Da gjerne litt mer kontroversielle ting, som et slags testgrunnlag, før man går ut i åpne forum og slenger om seg med meninger og hiver seg på i debatter. For min del er ikke fb stedet å dele flammende politiske debatter – heller kortere ytringer med linker til mer av det samme.
Enig med deg, Virrvarr, at fb ikke spiller på lag med nettet for øvrig, ved at man ikke kan linke og så videre. For mange er nok fb en slags privat sfære – det ser jeg på flere av mine venner som har lange samtaler gående på veggen. Det er rett og slett dårlig fb-skikk, spør du meg. Til det bør man heller bruke chatten eller innboks 🙂
Snakkes!
Hilsen Carina 🙂
Fint innlegg! Men er ikke en del av denne problematikken ganske enkelt en konsekvens av Facebooks dårlige personvern-praksis? Hvis de hadde laget et lettforståelig system for å styre hvor offentlig man snakker når man legger ut ting på facebook, så kunne de i alle fall ha hjulpet oss med å manøvrere bedre mellom det private, det offentlige og alle lagene imellom…
Jeg synes dette med Facebook er litt “skummelt”, siden grensen, som du påpeker, om det er privat/offentlig kan være ganske uklar. I tillegg er vel ikke Facebook best i klassen med sin personvernpolicy, selv om den kanskje har blitt bedre i det siste (?), uten at jeg skal si det for sikkert. Men angående det å bli søkt opp. At ikke samtalene på facebook kan googles er en ting, men jeg mener å ha lest en artikkel en gang (husker bare ikke hvor), hvor det var lenket til en side hvor man kunne søke på folk sine facebook-statuser ved å søke med nøkkelord, kanskje også ved å søke på navn, men jeg husker ikke. Uansett, ved å skrive inn forskjellige nøkkelord (ferie, jordbær, hva som helst egentlig), fikk du opp en liste med facebook-statuser fra diverse folk som inneholdt de aktuelle nøkkelordene. Hva slags personverninnstillinger disse personene hadde på profilen sin og om de innstillingene hadde noe å si for denne siden, vet jeg ikke. Er forsåvidt enig med deg, hvis man vil diskutere politikk får man nok mer ut av diskusjonen ved å ta det på en åpen plattform, enn hvis man bare diskuterer med vennene sine på facebook.
Du tenker kanskje på Openbook: http://youropenbook.org/
Jeg er ganske sikker på at det kun er de med åpne personverninstillinger som dukker opp der.
Om man absolutt ønsker en mer eller mindre lukket debatt så ville en lukket gruppe på Facebook vært et bedre valg enn myriader av facebookvegger. Enda bedre ville det vært å opprette et forum på et webhotell, eller en epostliste for den del, men hver sine valg.
Driver du brungrumsete politisk debatt på Facebook hvor du har 100+ venner så kan du ikke forvente at denne debatten er “konfidensiell”.
Hvorvidt Facebook er et offentlig sted eller ei er veldig interessant. Diskusjoner er en greie, men så har du folks grupper og sider. I mine øyne, er det å melde seg inn i en politisk gruppe minst like offentlig som å gå i demonstrasjonstog eller å skrive under på et opprop. Men jeg har opplevd at andre ser på det veldig annerledes.
Jeg reagerte en gang på en FB-venns innmelding i en gruppe som jeg oppfattet som rasistisk. Jeg kommenterte ikke på veggen, men i en privat melding til henne. Hun ble fryktelig provosert, mente at det var nå hennes sak hvilke grupper hun meldte seg inn i og slettet meg som venn.
Det jeg lurer på er om de som bruker Facebook til lukket politisk debatt har gjenoppfunnet BBS’ene. For de her som er, eh, under 30, var BBS’er en form for sosiale medier (debattforum++) utenfor internet som du fram til slutten av 90-tallet kunne ringe opp direkte med modem. Du fikk små, lukkete miljøer det var relativt vanskelig å finne, (du måtte snuble over telefonnummeret i en eller annen uoffisiell BBS-liste, et nummer som kanskje gikk til en PC på soverommet til en tenåring). Internet har lagt til rette for store forum alle kan delta i, som lett blir veldig anonymt og bråkete. BBS’ene hadde ofte ikke mer enn et titalls aktive medlemmer, som dannet et fellesskap med føringer for etikette, så du kunne ha ordentlige gode diskusjoner uten at det (nødvendigvis) utartet til flaming. Omtrent som når en gjeng venner diskuterer i real life.
Blogger med ikke så fryktelig mange lesere har ofte de samme gode diskusjonene, men der står Bloggeren i sentrum for alt, så det er ganske ubalansert. Og fordi blogger ikke har en sosial medieplattform i bunnen kan det være vanskelig å komme i kontakt med de du er interessert i å snakke med. Kanskje gjør Facebook det mulig igjen å diskutere med et lite antall personer du kjenner godt, uten å måtte bekymre deg alt for mye for at noen bare skal vandre inn i debatten og slenge rundt seg med Hitler-beskyldninger?
Isåfall synes jeg det er en fin utvikling, at man kan velge mellom åpne og relativt lukkete forum. Og det fineste ved den er at man ikke er anonym der. Jeg synes faktisk det er viktigere at folk setter navnet sitt (eller iallefall et fast pseudonym) bak det de skriver enn at de deltar i et helt åpent forum.
Ooh, gjenopppdaget akkurat dette gamle Clay Shirky-essayet om mye av det samme: http://www.shirky.com/writings/group_enemy.html (Interessant nok skrevet før både Facebook og Twitter.)
Btw, en ting til:
“Det er også påfallende at den politiske debatten som slår ann på Facebook, er politiske debatter som folk kvier seg for å ta i det offentlige rom.”
Det kan jo ha litt med at de som gjør det fort får igjen for det ved å bli stemplet. Uten at jeg vet hva de refererer til, så er jeg f.eks. i utgangspunktet skeptisk til at Facebook-gruppene Elisabeth Irgens og Thlom nevner i kommentarene under her består av _faktiske_ rasister og nynazister.
Men jeg er ellers enig: Når folk kvier seg for å være ærlige offentlig, så er det ekstra viktig at noen tør å være det – og under fullt navn. Samtidig er det for mye å forvente av alle. De som har minst å tape bør gå foran.
Stempling blir fort en uting, uansett hva som står på det. Men jeg syns det er forskjell på aktivitetene her. Å diskutere, på Facebook eller i stuen, må folk for all del gjøre masse av også utenfor det offentlige rom.
Men når du melder deg inn i en gruppe med et konkret krav, så tar du et standpunkt og stiller deg bak det. Da syns jeg det er rart å oppfatte det som en privatsak at du gjør det.