Jeg har endret smak i møbler, smykker og design det siste året. Grunnen har vært Mr. Jacksons designstudier på Arkitekthøgskolen. Jeg klarer ikke å ha fagbøker hjemme uten å lese dem, og mye av forholdet mellom Mr. Jackson og meg går ut på at vi lærer hverandre det vi nettopp har lært selv.
Så jeg har lært mye om design, spesielt produktdesign, møbler jeg tidligere syntes var pene har blitt mindre pene og dingsebumser jeg tidligere syntes var kjedelige har blitt fantastiske.
For å demonstrere forandringen:
Her er noen hyller jeg pleide å elske. Nå synes jeg de både er upraktiske (du kan ikke putte noe inntil dem, du kan ha svært få gjenstander i dem) og litt harry.
Kult at du lager møbler som ser ut som de har rømt fra The Beauty and The Beast, men de er ikke særlig originale eller godt tenkt. Det er et artig konsept, men det er veldig uferdig og lite helhetlig design. Dessuten vet jeg ikke om jeg liker den historistiske stilen lenger, altså at møblene er konstruert for å se gammeldagse ut, selv om de er svært nye.
Her er et bord jeg tidligere ville syntes var svært kjedelig, men som nå gir meg litt frysninger etter å ha fulgt mannen gjennom designstudiet så langt. Det er et spisebord du monterer uten å bruke en eneste skrue eller umbrakonøkkel og som kan tas fra hverandre på to minutter hvis du skal flytte det. Det ferdige bordet er enkelt og praktisk, men det er helhetstanken rundt møbelet som gjør at jeg liker det nå.
Det var litt nifst å merke at smaken min endret seg i begynnelsen. Det er lett å tenke at jeg er en sånn person som liker fargerike snurrepipperier, ikke nøytrale bord i eik med en fiffig konstruksjon. Når smaken endrer seg, kjennes det ut som jeg endrer meg, og det til en person som mitt tidligere jeg ville synes var kjedeligere.
Samtidig har Mr. Jacksons designstudier fått meg til å se på dette med smak som en prosess: Jo mer du lærer om et emne, jo mer påvirker det smaken din. Når jeg ikke vet mye om møbler, liker jeg det som umiddelbart gir meg en positiv følelse.
Alle klassekameratene til Mr. Jackson har også begynt å like helt andre ting i løpet av de to første semestrene.
Jeg tror erfaringen kan overføres til de aller fleste områder. Når du kan lite om mat og har spist lite forskjellig mat, er ketchup veldig godt. Når du har hørt lite på musikk og kan lite om musikk, er det den mest tilgjengelige musikken du liker best, fordi du ikke trenger noen forkunnskaper eller erfaring. Mange av de bøkene jeg virkelig misliker er bøker andre har som yndlingsbøker og som har vært inngangen deres til litteraturen, som Da Vinci Koden og Eragon.
Å se på smak som en prosess betyr både at man ikke trenger å føle seg mindreverdig for å ha «dårlig smak». Det betyr også at vi som er svært interessert i et område ikke bør se ned på de mindre sofistikerte variantene av det vi liker.
Skapet over er lavterskeldesign: Det er lett å like. Det er tilgjengelig for folk som ikke kan mye om møbler. Det er en port inn i et fagfelt, inn i en ny interesse.
Jeg kommer fra et miljø der smak er synonymt med identitet: Du er det du liker. Problemet med denne innstillingen er at den er statisk: Hvis smak er en del av en læringsprosess, vil smaken endre seg etterhvert som du lærer mer.
Jeg har en teori om at det er to grunner til at jeg ikke liker ulike kulturuttrykk: Enten misliker jeg det fordi jeg kan for mye om det (som Eragons semi-plagiat av andre fantasy-romaner), eller fordi jeg kan for lite om det (som fotball, øl og samtidsmusikk).
Alt jeg kan for lite om, kan jeg lære å like ved å lære mer om det. Alt jeg liker nå, kan jeg slutte å like fordi jeg lærer mer om det.
Konklusjonen er at de aller fleste områder gir deg mye tilbake om du utforsker dem, selv områder du i utgangspunktet trodde var veldig kjedelige.
Ida Jackson 
31 svar til “Smak som prosess”
Hyllene hadde jeg sånn øyeblikkelig hurra-følelse rundt fordi de var litt Burtoneske, men så begynte jeg å se for meg bøkene mine i dem og så ble det bare rart.
Bordet spekulerer jeg i om ikke kanskje kan være litt ustabilt, og som Johanna sier, bli slarkete. Veldig praktisk i starten, men kanskje ikke over tid?
Og dette med smak er veldig interessant faktisk. Det er noe jeg har diskutert med mange. Jeg blir ofte kalt snobb av ulike typer (boksnobb, språksnobb, kunstsnobb generelt osv) fordi jeg kan være temmelig kresen og har sterke meninger rundt hva som er bra og ikke (dog jeg syns ikke dette er snobbete, jeg liker bare det jeg liker, som alle andre). Da tror folk gjerne at jeg sier at jeg har god smak og de har dårlig smak. Og det blir feil. Ja jeg mener sitcoms som regel er skikkelig kjipe greier som følger en oppskrift det er enkelt å finne ut av, men det betyr ikke at jeg syns mennesker som ser på dem er kjipe. Det er jo nettopp bare subjektiv smak, ikke universell dom.
Men så er det også litt interessant at når jeg sier jeg mener noe faktisk er objektivt dårlig, så blir folk sure. Man skal ikke kunne si det. Det må være greit å ha dårlig språk og masse skrivefeil, fordi innhold ikke språk teller mest osv. Lignende argument som det. Det syns jeg er merkelig. Det virker som om de generelle standardene i hele samfunnet synker.
Men så igjen, kanskje jeg faktisk bare er litt snobbete.
Jeg har litt motsatt reaksjon på bord og hylle.
Bordet ser jeg som en sånn over-fancy design-greie som ikke helt virker i praksis. Det ser kult ut på videoen, men jeg tror ikke på at det vil være stabilt – og ikke minst holde seg stabilt over tid. Det kan såvidt sees også på videoen når han setter inn det siste benet, og på måten han justerer det helt til slutt ved å bøye seg ned og skyve litt på bena. For at et tremøbel ikke skal bli slarkete trengs det lim, skruer, eller deler som sitter så tett at de må bankes sammen.
Bokhyllene er pyntegjenstander og ikke praktiske bokhyller. Ikke min stil personlig, men greit nok hvis det er det man vil ha.
Ellers har jeg litt inntrykk av at enkelte med mye kunnskap om et emne roter seg bort i det tekniske. Ting oppfattes som bra fordi de er «smart» uttenkt, eller teknisk vanskelig å lage, og ikke ut fra opplevelsen de gir brukeren. Kunst og design blir nærmest en slags sportsgren hvor det er kunsterens innsats som verdsettes, ikke produktet. Sang er «bedre» uten mikrofonforsterker enn med. En fiks løsning på et bord er «bedre» enn et helt vanlig bord.
Hør hør.
Man må jo gå kunstveien gjennom lyst og oppleving, elles sluttar ein å gå.
Dette innlegget satte faktisk fingeren på noe jeg har tenkt mye på – det går inn på pedagogikk, og på veldig mange filosofiske spørsmål, og – ikke minst – inn på sånt som venstresideaktivister (og den venstrekulturelle «eliten») klør seg i hodet over. Hvordan få folk flest til å forstå verdien av klassikerne, det være seg innenfor hvilke som helst fagfelt, foran «kitch»? (Klassikerne er jo i mitt hode utgangspunktet for å være i stand til å skille samtidsklint fra samtidshvete. Mulig andre hoder skiller dem på andre vis, med samme eller bedre resultat).
Men mest for akkurat det som Suziluz påpekte over her: skal man få noen til å begynne å interessere seg for litteratur, er det ikke gitt at det er lurt å prakke på dem Proust og se hvordan det går. Kjekke pageturnere med et ok innhold frister nok mer for gjentagelse.
Nå er det vel strengt tatt ikke den «venstreintellektuelle ‘eliten’» som er mest opptatt av å beholde f.eks den litterære kanon..? Å forveksle det praktiske med det estetiske er i min verden heller ikke det samme som å bli mer og mer opplyst.
«Å forveksle det praktiske med det estetiske» er neppe noe mål, nei. Men det er jo nettopp essensen i produktdesign (til forskjell fra kunst) at formen skal følge funksjonen (så til de grader at «form follows function» er blitt en klisjé). Klart noe som er upraktisk, kan være vakkert, men det kan ikke være et godt produkt.
Jeg forstår det vel som at det er kunst vi diskuterer.
I så fall ingen krav til at den skal være praktisk for min del. Men utgangspunktet her var jo produktdesign, og der mener jeg det er et absolutt krav til god design at den er både pen og praktisk. «The design of everyday things» er en strålende bok om emnet: http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=785393
Det er fint at ting er praktiske. Spørsmålet er om det er det som gjør dem estetiske. Det mener ikke jeg.
Nei, praktisk og estetisk er to forskjellige ting, naturligvis. Men god produktdesign er det bare hvis gjenstanden (enten det er ei bokhylle eller ei brødfjøl) er _både_ praktisk og estetisk.
Jeg ser ikke helt relevansen. Blogginnleggets start (produkt)design er et utgangspunkt for å diskutere områder som musikk og litteratur, ifølge blogginnlegget selv. Det er f.eks en fordel at man kan bo i et hus, men det er ikke et vellykket «produkt» når jeg blir rammet av en arkitektonisk depresjon på en kilometers avstand. På tross av at man kan få plass til alle de små firkantede møbleme ens hjerte kan begjære. Så langt er vi da enige?
Jeg skjønner egentlig ikke helt om du er uenig, eller hva den eventuelle uenigheten er? Det er en fare innenfor kunsten når praktisk blir forvekslet med estetisk, når innhold ikke er noen ting uten kontekst, og når teknikk drukner musikalitet. Det var i grunnen poenget mitt.
Jeg mente vel egentlig at det Ida snakket om, er noe *veldig mange* klør seg i hodet over, deriblant venstresiden. Jeg forsøkte ikke å tilskrive venstresiden den litterære kanon, eller den filosofiske diskurs, eller pedagogisk herredømme. Hadde jeg påstått det, ville jeg vært rimelig idiot. Men takk for at du leser meg som en.
Jeg snakker mer om at «venstresidens elite» (som både jeg og Virrvarr har kjennskap til) diskuterer akkurat dette opp og ned og i mente, for bare å unntaksvis komme i nærheten av en så presis, åpen og ydmyk forklaring på hvorfor ikke «massene» kan begynne å forstå seg på Bourdieu (eller Marx, for den del).
Og den ydmyke forklaringen er at massene ikke kan nok? 🙂
Det er ikke min mening å lese deg med ond vilje. Jeg svarer deg utfra hvordan jeg tolket din mening. Ser i ettertid at vi kanskje ikke deler klassikersyn, og dermed har en liten kommunikasjonssvikt fra start.
Synes det var en veldig smart teori. Samtidig krever det at folk som «elsker» Da Vinchi-koden innroemmer at de liker den, fordi de har lest lite litteratur.
Dvs. teorien krever en type ydmykhet som er veldig beundringsverdig (f.eks hos deg 🙂 ), men som kan vaere vanskelig i en diskusjon. Det er vanskelig aa argumentere for aa like noe utelukkende fordi man kan mye om feltet. Men som sagt – personlig synes jeg det hoeres fornuftig ut.
jeg synes dette er et så arrogant holdepunkt. får litt fnatt. det går an å like lett underholdning, som da vinci-koden, uten at det betyr man har lest lite. jeg leste den sammen med kjæresten på senga og vi koste oss gløgg. stor litteratur? nei. men underholdende var det, og det var det vi ville ha og det var slik vi leste den. poenget er at bøker kan fylle ulike roller, og at man liker det ene eller det andre ikke nødvendigvis betyr at man har lest mye eller lite, men også kan ha å gjøre med hvordan man leser og med hvilke forventninger.
Det same gjeld vin, biletkunst, litteratur, u name it. Å vite meir, oppleve meir, endrar smaken, kva ein blir sulten på, kva ein er mett av.
Er det slik at jo mer du føler du lærer om design, jo mer smelter «praktisk» og «estetisk» sammen?
Det å lære litt om produktdesign er også en vei til frigjøring: Plutselig skjønner du at når du ikke er i stand til å bruke en enkel hverdagsting, er det tingen som er teit, ikke du.
Første gang jeg begynte å tenke på dette her, var da jeg bodde et år i Guatemala, og så en kultur av «kitch», rosa rysjer og gulletterligninger, og jeg husker hvordan jeg selv jo elsket slikt da jeg var barn. Nå var alt det som hadde vært skatter neon få år tidligere billig plastikk.
Det du skriver om her har jeg alltid visualisert. Jeg ser for meg at det jeg lærer mye om, få mye innput av, får noen levende planteantenner på hodet mitt til å vokse. Jeg har for eksempel møtt veldig lite samtidsmusikk, så samtidsmusikkantenna mi er så vidt synlig over hodehuden. Litteratur har jeg møtt mye av, så den antenna er megalang. Den tar inn det meste, også nye ting som jeg må bearbeide, og jeg har få fordommer. Antenna for popluærmusikk er selvfølgelig ganske lang, for den har jo blitt gjødsla hele tida uten at jeg har bedt om det, og derfor kan mange typer musikk gi meg fysisk glede. Jeg kan like bildekunst, men jeg fryser sjelden på ryggen av det. Det er med andre ord om å gjøre å gjødsle hodet mest mulig tidligst mulig, sånn at man kan få en antenneskog på hodet. Å studere er vel som å bo i et drivhus der man blir vannet og gjødslet hele tiden. Man bør likevel være klar over at det er gartnere der, og de binder opp og klipper plantene slik de liker dem. Noen liker til og med bonsaier.
Det där är så intressant! Och ibland så svårt att minnas, att inlärning är en lång process. På teatern pratar vi ofta om «hur man ska få unga intresserade av teater». Och egentligen är svaret skitenkelt – man ska börja med att låta dem se sådant som är lättillgängligt, som påminner om film i sitt upplägg och som har en tydlig och rak historia att följa. Man måste börja där för att sedan långsamt och ett steg i taget föra in andra, mer svårtolkade och svårtillgängliga saker. Så lär man sig uppskatta och i vissa fall till och med älska sådant man skulle tycka är så tråkigt att man somnar, innan.
Det tråkiga är att folk gärna vill hoppa över processen och gå direkt på slutet – man tar med en hel skolklass på deras första pjäs, gärna en klassiker, Ibsen eller Strindberg, gärna på nationalscener, och dödar ganska effektivt mångas intresse på det sättet. En och annan älskar det förstås, men då är det gärna de som har ett teater- (eller åtminstone kultur-) intresse innan. Problemet är att de insatta tänker att det ju är kulturens högborg, det är BRA, alltså är det bästa stället att börja. Och så missar man helt att slutet är för långt bort om man är ny på det hela.
Må innrømme at jeg syntes de bokhyllene ser ut som noe en nybegynner lager etter å ha oppdaget «warp» i et fotobehandlingsprogram!
Min smak i ting som møbler har alltid vært litt kjedelig; jeg har aldri likt nygamle ting, jeg har alltid foretrukket bokhyller som ikke er veldig store men rommer masse bøker, og jeg har alltid likt glatte overflater som er enkle å rengjøre. Og jeg liker naturlige materialer og hater syntetiske materialer som lissom skal se ut som naturlige materialer.
Altså dødskjedelig!
Men min smak i mat og hårfarge har utviklet seg etter hvert som jeg har blitt eldre. Nå liker jeg faktisk mange av de «beiske» grønnsakene jeg ikke greide å spise da jeg var ung, jeg liker ikke lenger søte ting, og jeg foretrekker min naturlige brunsvarte hårfarge over alle de mer spennende fargene som grønn og lilla.
Man blir kanskje kjedeligere med alderen, men det forenkler tilværelsen, synes jeg.
Hehe, det er ikke så fantastisk som det høres ut. Men jeg mener at det tekniske er mye lettere å lære seg enn å komme i en «designer mind-state» hvis jeg kan få bruke noen så pretansiøse og fjasete ord. Det ser nesten ut som jeg mangler ord selv. Det jeg kanskje prøver å si er det handler like mye om følelser og assosiasjoner som konkrete ting. Selv om intuisjon er et nei-ord i disse New-Age dager er min erfaring at det å designe er en intuitiv prosess. De velvalgte ordene som forklarer hvorfor designet man selger er det eneste rette og hvorfor man har gjort som man gjorde finner man veldig ofte i ettertid. Nå snakker jeg riktignok bare for meg selv, men det skulle ikke forundre meg om andre kjenner seg igjen.
Jeg mener at noe av jobben til en god designer nettopp er å oversette for eksempel «litt mer tjo-hei» til en konkret form. Jobber selv som grafisk designer, og min erfaring er at man nesten kan se hva kunden mener bare ved å lese kroppsspråket deres. På den måten blir det hele litt mer spennende også. Pluss, hvis kundene hadde hatt språket til å forklare formen presist kunne de kanskje likegjerne designet det selv?
Kult! Det er jo litt av en kompetanse du har der, da! Jeg tror dog ikke at det bare er språket som gjør at kunden trenger en designer. Du har nok mye spesialkompetanse i utforming, teknikk, etc også (c;
Jeg fant dem: http://www.dustfurniture.com/06-purchase.html
Jeg falt helt for de skjeve bokhyllene! Viser bare hvor forskjellige vi kan være i smak og behag! Kan du fortelle meg hvor de er fra/hvor jeg kan finne dem?
Så bra du fant noe du likte 😀
Skapene er laget av Vincent Thomas Lehman og serien heter Dust Furniture. Jeg finner ikke dem til salgs på nett noe sted, bildene er blogget og spredd over hele google dusinvis av ganger.
Hehe, vi snakket endel om det på studiet (jeg er utdanna arkitekt på NTNU). Man sendes gjennom en kvern, som er litt ulik for ulike skoler og ulike klasser og ulike forelesere og tidsperioder, men hvor vi blir polert og inspirert og dyttet en viss vei smaksmessig. Det er nå fordeler og ulemper med dette, men det er naturlig at man får en mer annen oppfatning av hva som er god design når man har mer kunnskap, enn når man kun ser på det fra et ståpungt (en selv som mindre erfaren bruker).
Jeg synes dette er en utfordring for meg som formgiver, for det betyr at det jeg liker ikke nødvendigvis er det som en kunde umiddelbart kan gjenkjenne seg i. Så da må man være oppmerksom på hvorfor jeg liker noe, og hvorfor en kunde liker noe, og hvor det blir riktig å lande. Jeg er pro å lære opp brukere til å like mer, men ikke pro å tre noe ned over hodet på folk. Det viktigste er naturligvis at kunden blir fornøyd, men om jeg gjør jobben min rett så kan jeg gi kunden akkurat det denne Egentlig ønsker, og mer enn de så for seg.
Ja, det er en interessant utfordring.
Jeg vet om en del frisører med samme utfordring (selv om det er på en mye mindre skala), fordi folk kommer og har en idé om hva de vil ha som er ganske språkløs og ikke nødvendigvis vil kle dem.
Mye av problemet folk har når de jobber med designere/arkitekter/frisører etc er også at de ikke har et språk til å formidle hva det er de vil ha. «Litt mykere, litt rødere, litt mer tjo-hei» er ikke lett å omsette til en konkret font, en konkret klipp eller en konkret form, heller.