Hva jeg har lært om trening

Det siste halvåret har jeg begynt å like å røre på meg. Det hadde jeg aldri trodd at kom til å skje. Jeg trodde at det å opprettholde en treningsrutine var synonymt med å tåle tilstrekkelig lidelse over tid. Folk som trente mye var folk som var skikkelig disiplinerte og likte å ha det vondt.

Jeg hadde lest tusen gode grunner til å mosjonere: Man blir smartere, gladere, friskere, lever lenger og sover bedre. I tillegg til tynnere, sterkere og penere. Hvis mosjon var en pille, ville alle tatt den. Vi kan krangle om diett så mye vi vil, men alle er enige om at vi må røre på oss.

Men å vite at man bør noe er ikke det samme som å ville det. I år har jeg jobbet med å knekke trimkoden.

Her er nøkkelen min:

30 min hver dag:

Uansett hvor dårlig form du er i, uansett hvor god form du er i: Tredve minutter moderat trening hver dag er essensielt. Det betyr som regel 30 min rask spasertur i et tempo der du kan opprettholde en samtale.

Hvorfor? Fordi det er så mye mosjon du trenger for å holde helsa ved like. Ikke for å bli sterkere, ikke for å bli sprekere, men for å ikke forfalle.

I følge Idrettshøgskolen er det bare 20% av alle nordmenn som klarer å få beveget seg så mye hver dag. Er du i veldig dårlig form er disse tredve minuttene en god start. Du vil merke forskjell.

Mål pulsen:

Jeg kjøpte en pulsklokke, og det er det smarteste jeg har gjort. Den fikk meg til å forstå hva hovedproblemet mitt er når jeg trener: Jeg tar i for hardt.

Når den eneste erfaringen du har fra fysisk aktivitet, er å løpe til du spyr i gymtimene, tror du at trening = å holde følge med de andre. Det er det ikke. Trening handler om å ha kontroll, og gjøre øvelser på 60-80% av maxpuls og om å ikke skade seg, slik at du kan gjøre det ofte.

Jeg trodde alltid at å trene var å løpe som du hadde fanden sjøl i hælene og spytte blod i buskene. Det viser seg at min form for «lett jogg» var det samme som andres intervalltrening.

Passelig puls for feite, utrente Virrvarr var rask gange til å begynne med. Plutselig sluttet det å trene å gjøre vondt. Plutselig var det mulig å trene flere ganger i uka uten å pådra seg skader.

Svett = hurra

Jeg har en gammel gym-skade: Hver eneste gang jeg blir svett og andpusten føler jeg meg som den største taperen i verden. Svett først. Sliten først. Sist i mål. Alle er flinke, men jeg suger.

I ettertid har jeg skjønt at dette bare er tøv. Å bli svett og andpusten er et tegn på at man gjør noe riktig, hjertet jobber og resultatene kommer til å vise seg. Hver eneste gang jeg har blitt andpusten det siste halvåret har jeg tenkt: «Hurra! Nå blir jeg enda litt sprekere!»

Det gjør at jeg ikke får angst hver eneste gang jeg kjenner at jeg blir varm i trøya. Og det er hovedgrunnen til at trening har blitt mindre skummelt.

Å trene er å leke:

Dette har jeg lært av hunden. Hunden gjør nemlig ikke annet enn å løpe rundt mens hun gliser og peser. Hunden har lurt meg til å spillet fotball på gressbakken en hel dag og alltid orke litt mer enn jeg trodde, fordi det er så gøy.

Jeg har funnet ut at så lenge man blir svett, er det trim. Det betyr at hopping, dansing og vanvittige kromspring er trim. Å løpe rundt som en villmann med armene til værs mens man skriker alt man kan er trim. Man trenger ikke være en sånn seriøs joggedame med stiv mine og mekaniske bevegelser. Det er alltid rom for litt leking.

(Går jeg i barndommen? Nix. Da jeg var barn, satt jeg på rumpa og leste bok. Jeg hatet å leke. Jeg har lært å like det nå. Det er bikkjas fortjeneste.)

Gjør det når det klør:

Jeg har laget meg en ny regel: Hver eneste gang jeg er rastløs, sur, frustrert, irritert eller emo skal jeg ut og røre på meg. Det hjelper. Før pleide jeg å spise noe. Det hjalp mindre.

Når jeg rører på meg hver dag, blir jeg mindre rastløs, sur, frustrert, irritert og emo, også. Dessuten begynner jeg å merke at jeg får treningssug om jeg går uten for lenge. Mye vil ha mer.

Forandring fryder:

Det er deilig å merke at kroppen blir sterkere, flinkere og gladere. Det er deilig å merke at den lange bakken som pleide å være tung går som en lek. Det er deilig å merke at en «kjapp tur» blir en lengre og lengre strekning selv om du bruker den samme halvtimen. Det er deilig å løpe trapper.

Det er deilig å kunne løfte tyngre, ta flere push-ups, jogge lenger på lavere puls en før. Jeg hadde trodd at belønningen skulle være en mindre buksestørrelse, også kommer den i en følelse av å fly istedet.

Til slutt:

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle like dette. Jeg synes det er synd at jeg knakk koden først nå. Jeg er misunnelig på dem som har løpt og syklet fra de var barn, som alltid har visst hvor deilig det var å fyke etter en fotball eller klatre opp noe bratt.

Jeg skulle ønske at gymlærere var engasjert i å få den lubne jenta som peser desperat til å elske faget deres, ikke i å dytte frem guttene som spiller fotball fem ganger i uka uansett. Men det var ikke dyslektikerne i klassen norsklæreren tok med egne bøker til og kosepratet med etter timen, heller. Det var meg.

25 kommentarer om “Hva jeg har lært om trening

  1. Inspirerende, virkelig inspirerende! Veldig bra innlegg for alle vi som ikke elsker å trene, men som trenger å knekke koden, som du sier. Kudos!

  2. Hurra for å knekke treningskoden! Jeg er en av disse som fikk 6 i gym og som får fysisk vondt av å sitte stille i mer enn fem minutter (det er underholdning for folk å se meg stå opp etter en kinovisning), og jeg synes det er knall at jeg driver med noe som gjør at jeg svetter 6-8 timer daglig 😀
    Jeg er veldig for å lage en slags lekegruppe for voksne, der målet er å trene samtidig som man har det gøy, nemlig ved å leke alle varianter av sisten og spille kanonball og slåball! Det enkle er ofte det beste 😀

  3. Nå bor vi slik at vi må gå om vi skal et sted – jobb/skole, butikk, restaurant, lege etc – men ellers liker jeg også å ta meg en spasertur. Det jeg derimot ikke liker, er å trene. Jeg får vondt i hele kroppen bare av å tenke på det – ikke fordi det er slitsomt, men fordi jeg opplever det som litt påtatt og unødvendig. Trening blir et slags symbol på at vi har skapt et samfunn hvor svært mange innretter hverdagen på en måte som ikke gir dem det de trenger, og hvor de dermed må kompensere for dette ved å oppsøke treningsstudioer o.l. Når mosjon derimot blir en integrert del av hverdagsrutinene, en nødvendighet, så trenger man heller ikke motivasjon eller inspirasjon til å bevege seg – man bare må. Så hjelper det ekstra om man har interesser som også involverer bevegelse, men jeg har tro på det å leve på en måte som gjør «trening» overflødig.

    1. Du gjør det på samme måte som meg. Jeg går til og fra skolen hver gang jeg skal dit, og det tar meg 25 minutter en vei. Jeg kunne tatt bussen, og det gjør jeg også hvis det er skikkelig dårlig vær. Ingen grunn til å være fanatisk.

      Det beste tipset for å bevege seg mer, er: Selg bilen. Folk med bil, som bor i by, er jevnt over latere enn folk uten bil i samme by. (jepp, generaliseringer ftw!)
      Javel, så tar det SUPERLANG TID AZZÅEH å gå til butikken, men det er faktisk en vanesak. Det er billigere også, fordi du kan ikke kjøpe all den dritten du har lyst på, fordi du må bære den hjem 😉

    2. @Heidi Jeg er langt på vei enig, men en stor forskjell i folks hverdag de siste tiårene er jobbene vi har – og det er litt vanskeligere å innrette annerledes.

      Meg for eksempel: jeg tilbringer lange arbeidsdager helt i ro på en kontorstol. Å hente mer kaffe er det mest dramatiske som skjer av bevegelse. Ikke har jeg hund eller barn, og Bergen sentrum er jo pittelite. (Inntil nylig hadde jeg attpåtil hjemmekontor…) Uansett hvor mange turer jeg går eller hvor mange handleposer jeg bærer hjem, så gir ikke det den samme effekten som f.eks. én ukentlig styrketrening.

      Behovet for «å kompensere» er faktisk akkurat det begrepet jeg har brukt om medlemskapet på treningssenter. 😉

      1. Haha, artig 🙂

        Jo, jeg skjønner problemstillingen, og kanskje enkelte er nødt til å kompensere litt, men jeg tror likevel at de fleste *kan* bevege seg mer i hverdagen. Jeg baker for eksempel egne brød uten eltemaskin, og jeg merker at all eltingen gjør armene mine sterkere. De fleste av oss har slike muligheter som vi kan utnytte.

        Jeg bor forresten også i Bergen, litt i utkanten av sentrum 🙂

      2. Ja, det funker ikke for alle. På samme måte som å selge bilen når du bor åtte kilometer unna butikken blir litt drastisk 🙂

      3. Vaskemaskinen er også ganske grei å beholde, hehe. Men elting var smart! Det er altfor mange duppedingser som skal spare oss for den minste bevegelse. Jeg så nettopp en elektrisk røredings du setter oppi pannen med saus for å slippe å røre selv…

  4. Kjempebra innlegg! Jeg oppdaget dette temmelig sent jeg også, jeg var sikkert 21 før det gikk opp for meg at trening ikke bare er nødvendig, men at det også kan være skikkelig gøy. Problemet er bare at det ikke er mulig å _fortelle_ folk dette, de tror deg ikke! De må oppdage det på egen hånd 🙂

  5. Så flink du er! Mye flinkere enn jeg, men jeg har også i løpet av våren lært at hvis man trener litt mer jevnlig, så slutter det å gjøre vondt. Det kom som en fullstendig overraskelse.

  6. *elsk*
    Inspirert!
    Leking er noe av det morsomste som finnes, og det finnes så mange bra leker der ute som er skikkelig trim og sosialt.
    Anbefaler kylling og monster (særlig om man samler mange nok i alderen 20+)!

  7. Fantastisk innlegg! Og det passet midt i blinken for meg. I går ettermiddag satt jeg alene og var skikkelig emo. Så bestemte jeg meg for å dra å svømme (som jeg omtrent aldri gjør, selvom jeg liker å svømme). Jeg svømte 1000 meter på 45 minutter, noe som ikke er særlig imponerende. Men det var helt fantastisk herlig. Og jeg ble glad, jeg ble friskere og følte meg herlig. Jeg skal begynne å svømme fast. I dag er jeg litt stiv i kroppen etter treningen i går, men jeg har bestemt meg for å dra å svømme 1000 meter i morgen også.

    Takk for enda et fantastisk innlegg!

  8. Nøkkelen min ligner: Vit at du må, men gjør noe du kan bli glad i å drive med etterhvert som du mestrer det. Begynn med noe annet hvis du går lei. Og hvis du *virkelig* ikke vil en dag, så ikke tving deg.

    Min (viktigste) belønning er en glad nakke og rygg.

  9. Flott innlegg! Jeg begynte også og trene først i voksen alder. Jeg kan fremdeles synes det er et tiltak uten like, selv om jeg vet at det _egentlig_ er både godt og gøy. Jeg får fremdeles vondt både her og der også, men jeg er iallefall over treningsfobien min, hurra for det! 🙂

  10. Virrvar skrev:
    > Jeg er misunnelig på dem som har løpt og syklet fra de var barn,
    > som alltid har visst hvor deilig det var å fyke etter en fotball eller
    > klatre opp noe bratt.

    Nå er det ikke sikkert vi som alltid har løpt rundt og herjet _vet_
    så godt hva det innebærer å kjenne til gleden av dette. Vi har aldri
    kjent følelsen av å bo inni en stor, skummel kropp som bare er
    klumsete og i veien. Jeg tror den gleden du har nå er langt større.
    (=

  11. Bra tips, klø-tankegangen har allerede hjulpet meg ut en gang. Jeg har et til tips som jeg vil dele og det tror jeg sånne som synes det er mye arbeid å trene kan ha nytte av (altså sånne som meg):

    Tenk at alt du MÅ gjøre er å ta på treningsklær og gå ut av døra. That’s it. Å kle på meg synes ikke jeg er noen sak og heller ikke gå de to trappene ned. Og det er alt som er påkrevd, etter det blir det frivillig. Men det er få som vil gå opp igjen når de først står der ute, ferdig kledd for trening. Jeg gjør det ikke. Heldigvis.

    Jeg er også veldig glad i dedikerte treningsklær. Før brukte jeg å synes at det var tant og fjas og noe skikkelig jåleri. Men nå liker jeg at den skjorta og den buksa og den jakka og de skoene er bare til å løpe i. Fiks ferdig, i boksen sin. Sammen med refleksvest og sånt som heldigvis ikke behøves nå om sommeren. På med klærne. Ready to go.

  12. Jeg liker å bevege meg, men kan virkelig og grundig ikke utstå å trene. Med det mener jeg at jeg gjerne går (ø, gikk, nå går jo ikke dette) en fem timers frisk fjelltur når jeg var egnet sted, eller en halvtime til og fra jobben hver dag, mens jeg absolutt ikke kunne tenke meg å jogge en halvtime noensinne.. Jeg danset gjerne hele kvelden, men å ta en spinningklasse eller aerobikklasse eller lignende var drepen. Og alt med ball kan hilse på en spiss spiker…

    Gym var ikke gøy, for gym var trening. Men jeg skal nok når jeg blir frisk «trene», jeg skal bare ikke kalle det trening 😉 En av de organiserte treningsformene jeg faktisk har sans for er Yoga, når jeg oppdaget det ble jeg sprettglad 🙂

  13. Gratulerer. Det er så godt å være der at man liker å trene. Jeg kjenner meg som nyfrelst jeg også. Har begynt å trene mer og oftere siste året, blant annet pga mye rygg/skulder/nakke-vondt over mange år.

    Riktignok var jeg et barn som spilte fotball og forsåvidt trente og lekte (selv om jeg likte å lese bøker). Men jeg husker at jeg sluttet i noen år seint i tenåra og så på trening som noe som nærmest stod i opposisjon til å være intellektuell/kulturell og interessert i andre ting. Nå tenker jeg at nettopp vi som har stillesittende jobber må passe på å få bevegd oss nok.

    Selv om jeg akkurat nå i niende måned beveger meg så lite jeg kan. Nærmest sparer på skrittene og tar heis i stedet for trapp. Men jeg håper på å komme sterkere tilbake! Selv om det vil bli fint å kunne ha en vanlig bukse i stedet for en mamma-tights på seg, er jo det aller beste å ha en kropp som virker, og som man kan bruke nettopp når man er litt trøtt og sur. Ut på rask tur, eller løpe. Ah, det savner jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.