Mine beste sommerminner handler om å sitte inne i regnværet, høre på radioteateret og tegne. True story. Sommer for meg er regn og Dickie Dick Dickens.
Men takket være Internett har jeg hørt historien om «Chicagos farligste mann» for mange ganger til at det er morsomt lenger, så denne sommeren måtte jeg finne på noe nytt. Jeg gikk til anskaffelse av min barndoms store grøss: «I trifidenes dager».
Hørespillet er basert på en postapokalyptisk, dystopisk fortelling av John Wyndham, og er innspillingen er regnet for det beste norsk radioteater har laget.
Jeg tror at hovedgrunnen er at Wyndhams fortelling er som skapt for radioteateret. Plottet går ut på at et mystisk lysfenomen (Menneskeskapt? Naturkatastrofe? Ingen vet) gjør nesten alle mennesker blinde.
Det oppstår fullstendig kaos, folk dør i millionvis og kun noen få seende forsøker å organisere et nytt samfunn. Men mennesket er ikke sin egen verste fiende i kaoset: Før katastrofen hadde det blitt avlet frem en helt ny type planter – trifider – planter som kan gå. De løpende plantene har skorpionbrodder de stikker mennesker med, og selv om de hverken har hjerne eller noen form for sentralnervesystem, virker de foruroligende intelligente.
Radioteateret er den perfekte formen for å fortelle en historie om det å ikke kunne se, og lyden av skrikende mennesker og galopperende trifider gjør hørespillet langt skumlere enn noen filmatisering.
Du kan høre et lite utdrag på nettsidene til bokkilden.
BBC har også et fantastisk hørespill, men jeg er gammeldags: Det skal være norsk, NRK-radioteater om sommeren.
Så: Te. Regn. Trifider. Det er hvertfall min oppskrift på sensommer.
Ida Jackson 
10 svar til “Sommer = radioteater”
Du bør også sjekke ut Fruen fra Haven og oppleve hvordan toget/ havet kommer og den skumle stemmen hvisker ‘Til havet Elida’ – deilig grøssene – også god til biltur! Eller hva med Sort Messe – en av Nils Nordberg (produsent) beste krimhørespill.
Jeg vokste også opp med Dickie Dick Dickens. Fabelaktige saker!
Innrømmelse: Den var så skummel at jeg måtte lese sammendraget før jeg orka å høre hele.
Den er grusomt god. For et par år siden satte jeg på første episode i tiende klassen min. Jeg skulle bruke det som et eksempel. En gruppe elever ville høre resten. De satt inne i friminuttene for å få med seg alt. Den fenger med andre ord ennå.
Selv om hørespillet er gammelt, gjorde så sterkt inntrykk på meg, at det skal lite til før jeg får trifideassosiasjoner:
http://livetleker.wordpress.com/2009/07/29/trifidene-kommer-pa-soverommet-mitt/
BBC7 har et rikholdig 7-dagersarkiv om du kan bære over med å høre godt radioteater på engelsk – innimellom.
Wyndham? Science Fiction? Jeg får nesten lyst til å vende tilbake til sjangeren som jeg forlot for 20 år siden. Det er noe spesielt med tekstene til folk som Wyndham, Henlein, Bradbury og andre drømmere.
Du må ikke glemme Tordivelen.
http://www.nrk.no/programmer/radio/radioteatret/barneteatret/1518119.html
Åh! Den er det lenge siden jeg har hørt! *tordivelbehov*
..og så er triffidelydane så fantastisk skumle…
Det skumleste i hele verden.