Kjetil Rolness har en kommentar om feminisme vs klassekamp i Dagbladet, og selv om alle erfarne feminister og likestillingsentusiaster vil se de samme feilene som meg i Rolness’ gjennomgang av det han kaller «tellefeminisme», har han ett godt poeng: Vi snakker langt mer om kjønnsforskjeller enn klasseforskjeller i offentligheten.
Utgangspunktet hans er hvordan alle snakker om manglende kvinnelige artister på Øya, mens ingen snakker om dansbandfestivalen på Seljord, selv om den trekker mer publikum og går rundt uten statstøtte. Hva er mest glemt – de kvinnelige artistene alle savner, eller kulturen til en del av befolkningen vi liker å le av?
Hva foreldrene våre driver med har en langt større påvirkning på valgene vi tar enn kjønn og etnisitet. Likevel er det «ufint» å snakke om klasse. Det er gammeldags. Det lukter litt vulgærmarxistisk.
Men som en venn av meg sier: «Hvis noen sier til meg at Oslo ikke er en klassedelt by, vet jeg hvilken side av byen de bor på.» Folk på østkanten lever langt kortere enn folk på vestkanten, og forskjellene øker. Folk på Sagene lever 15 år kortere enn folk på Vestre Aker. Klasseskillet er fysisk.
Hovedforskjellen mellom skolekameratene mine og meg på barneskolen, er klasseforskjellen. Majoriteten av jentene er utdannet hjelpepleiere og er blitt mødre til halvannen unge i en alder av 22. Det er et liv ingen av venninnene mine lever.
Da jeg var aktiv i Rød Ungdom, snakket man mye om klasse generelt, og arbeiderklassen spesielt. Samtalen var normativ, ikke deskriptiv: Jeg burde ikke begynne på Universitetet, og jeg burde hvertfall ikke begynne på et abstrakt synserfag. Jeg burde ta meg en jobb på Rimi eller begynne i lære. Jeg burde snobbe ned.
Samtidig visste jeg at deler av klasseidentiteten min stakk dypere enn hva jeg eventuelt ville jobbe med: Jeg kom ikke til å slutte å høre på Miles Davis, lese Proust eller bytte ut P2 med TV2 selv om jeg fikk en jobb på en fabrikk.
Familien min var kanskje økonomisk underklasse, men det lille de hadde av penger brukte de på bøker, bøker og flere bøker. Da jeg begynte på Steinerskolen, var nesten samtlige foreldre slik: Lesende, nerdete og blakke: De kunne Haugtussa utenat, men de svimte av så fort noen sa «selvangivelse».
De kunne skrive kronikker i Aftenposten som ingen andre, men de kunne aldri registrere et enkeltpersonsforetak uten å bli skjønnslignet.
Min klassereise har ikke bestått i å snobbe oppover på kultursiden, men å lære seg hvordan man driver sitt eget foretak uten å dø.
Klasse er vanskelig. I tekstsamlingen «Tala om klass» skriver en rekke svenske damer om sine forsøk på klassereise – forsøk på å snobbe oppover når man ikke kan de sosiale kodene og alltid er feil. De skriver om skammen over å ikke være fin nok.
På ytre venstre sliter mange jeg kjenner med «klasse-skam», men det er skammen over å være for fin: Et problem i en politisk organisasjon som har som mål å organisere arbeiderklassen, men som tiltrekker seg store mengder medlemmer fra høyt utdannede middelklassehjem.
Eller som en venninne av meg sa til meg: «Jeg har bestemt meg for å omfavne min indre småborger. Jeg skal slutte å skamme meg over bøkene jeg leser og maten jeg spiser. Jeg skal slutte å skamme meg over den småborgerlige jobben min.»
Og samtidig er det kulturelle bare toppen av isfjellet. Jeg kan jogge meg en tur i løpet av arbeidsdagen. Jeg må aldri løfte tungt eller jobbe skift, og jeg kommer antageligvis ikke til å måtte slite med NAV fordi håndleddene mine er føkka innen jeg er femti.
Og når jeg må slite med NAV, med psykiatrien, med legevakten, får jeg bedre behandling enn dem som er rundt meg, fordi jeg kan kodene, behersker språket og har en jobb som med litt mer status.
Igjen – jeg er dårlig på å snakke om klasse. Jeg har aldri hatt en jobb som ikke involverte tekst. Jeg har aldri jobbet skift. Jeg har tilbragt storparten av ungdomstiden med å rynke på nesen av kulturen til dem som jobber skift mens jeg var aktiv i en politisk bevegelse som sang om arbeiderklassen.
Men det er den sosiale forskjellen som betyr mest, og det er den sosiale forskjellen vi snakker minst om. Så jeg forsøker å starte en samtale – en samtale med et mer interessant utgangspunkt enn Kjetil Rolness.
Fordi jeg ikke kjøper at det å være opptatt av likestilling er det samme som å ikke være opptatt av klasse.
Ida Jackson 
32 svar til “«Tala om klass»”
Ikkje ofte eg seier slikt Ida; så følg med: Heilt einig 🙂
Klassesnakket passer dem som vil føle at de på en eller annen måte har mer kapital. Det er ingen som like klassesnakk så godt som dem som tilhører middelklassen. Så kan de i fornektet hemmelighet leve i løgnen om at de er priviligerte og føle seg bedre enn mens de utad «kjemper mot klasseskiller». Klassekampen deres får dem til å slippe å konfrontere sin egen smerte, sin egen deprivasjon. Det er så mye enklere å redusere tilværelsen til klassekamp enn å konfrontere den egentlige konflikten; kjærlighetskampen. Den virkelige overklassen er dem som ble elsket og respektert stødig som barn. De kan ha vokst opp i materiell fattigdom, men ikke i mangel på stødig kjærlighet. De lever lenger på vestkanten fordi de har mer money og en identitet som handler om visse sunne fysiske livsvaner. Men det betyr ikke at de er noe dypere sunnere, eller at løsningen er at alle gjør som dem. De lever lenger fordi de er programmert og har råd til å ta vare på kroppen. Sjelelig kan de ha dødd før østkantens folk. Eller stort sett være like depriverte; det har ingenting med klasse å gjøre, men med hvordan vi behandles i barndomme. Dette er det virkelige tabuet i samfunnet, ikke «feminisme» eller klassespørsmål.
Her tror jeg du peker på noe vesentlig. Selv har jeg nylig innsett at jeg aldri i mitt liv har spist sunnere eller vært slankere og sterkere i kroppen min enn når jeg har vært innlagt i månedsvis på grunn av alvorlig suicidalitet.
Og jeg ble født inn i en familie som på det aktuelle tidspunktet var svært stresset, men rik nok til å ansette hushjelp.
Og ja: klassekamp på vegne av arbeiderklassen var enklere enn å gå inn i smerten over å ha vært en flink og snill pike som ikke visste hva sterke følelser var for noe før første gang hun drakk seg full…
Virrvarr: Tror du må omfavne snobben i deg.
Er «klasse» det samme som sosial status? Jeg synes i såfall det blir for upresist.
Med klasse forstår ihvertfall jeg mer en samlebetegnelse på årsaker til sosial status, nærmere bestemt de årsakene vi mener er urettferdige: foreldres status/inntekt, oppvekstmiljø, forbindelser og bekjentskaper, osv. Altså privilegier/hindringer som ikke henger sammen med den enkeltes egne evner og innsats.
Så til de som får pigger av tanken på at utdanning, yrke og kulturell kapital henger sammen med IQ: Hva mener dere blir igjen til å forklare variasjonen når vi har fjernet eller kompensert for de andre (urettferdige) faktorene? Neida, vi er ikke helt der ennå, men det er den veien uviklingen har gått til nå, og det bør vi være glade for.
Stein Mehren sin klasseanalyse:
Jeg er middelklassen, den fortapte sønn av sønner
Strukket på sin pinebenk mellom klasser som lever
troskyldige som dyr. Jeg er middelklassen, den som vet
hva klasse er. Jeg har oppfunnet og skrevet historien
og det som ikke jeg har beskrevet, det finnes ikke
Jeg tilber en overklasse som overser og forakter meg
Jeg proletariserer meg ned til en arbeiderklasse
som ler av meg og gjennomskuer mine klossete kjærtegn
Jeg har også beskrevet alle kjærtegn, mine beskrivelser
er beskyldninger begrunnet i klasse, barndom og kjønn
Jeg er middelklassen. Jeg skapte passet og arkivet
museet, toalettet og maktfordelingens labyrinter
for å beskytte meg mot fristelser jeg aldri falt for
Hva skapte overklassen? Keisere generaler golfspillere
mennesker som lever seg ut i sine lidenskapers sol
så ubevisst at de betrakter seg selv som ren natur
Hva skapte arbeiderklassen. Ammer. Og Jesus Kristus
Jeg er middelklassen. Jeg oppfant friheten, lenket
til den ufrihet jeg beskriver frihetens vilkår i
Alle mine begreper er nett jeg vikler fornuften inn i
Hver annen tanke, en mistanke der jeg gjør meg liten
for å slippe inn og enda mindre for å slippe ut igjen
Se de andre klassene besvare livets spørsmål med liv
Overklassen, nasale rovdyr som lever som om de er frie
Arbeiderklassen, flokkdyr som lever som om de er ufrie
De ifører seg kommunismens og fascismens klær og tror
de skal slippe unna som noe annet enn seg selv. Jeg er
middelklassen, jeg skapte kommunismen og fascismen
Jeg skapte også ideologianalysen av dem. Isme for isme
stiller jeg enhver til regnskap for de forbrytelser
jeg lot andre begå, lokket av tanker jeg først tenkte
Jeg skapte revolusjonen … og konsentrasjonsleiren
Jeg sprengte erkjennelsens grenser og oppfant deretter
piggtråden. Hva skapte de, klassene over og under meg
Dansetrinnene, selskapslekene, gleden. Et stort flir
som tryllebinder tiden og utsletter begreper. Latter
Det eneste fenomen som historien ikke kan fordøye
Saturnalienes og karnevalenes dionysiske latter
Er det meg de ler av. De finner alltid noe å le av
Latter spruter ut av dem. Jeg er middelklassen. Jeg
ler aldri. Jeg skrev latterens historie. Da lo jeg
Jeg er arbeiderklassens klovn, kongenes narr. Jeg
er den ene, som forakter ensomhet, jeg avskyr massene
og skapte allmannamøtet, resolusjonen og seminaret
Jeg er fornuften, tidens ånd som trommer i alle språk
Og det som språket ikke nevner, det finnes ikke til
Overalt sperrer jeg de levende inn i begreper: Keisere
frelsere, arbeidere og konger. Jeg er middelklassen
Språkets herre. De lidendes og sorgløses troløse elsker
Så hør meg, ja hør meg ennu en gang forlate meg selv
Gå under i alle og gjenoppstå som konge av intet
ved til enhver utid fortelle andre hvem disse andre
til enhver tid kunne vært, burde være og virkelig er
Hvorfor åtak på middelklassen?
Hvis ting skulle gå skikkelig galt, så er det faktisk dem som har kunskapen til å ta over.
Det er ingen grunn til at sosialister skulle ha noe spesielt varmt forhold til arbeiderklassen.
http://www.grendel.no/blog/2010/08/10/hva-har-sosialisme-med-arbeidere-gjre/
Hmm. Klasse. Jeg oppdaget klasse som teorien da jeg havnet på universitetet. Tilsynelatende et tydelig begrep, men i praksis veldig forvirrende, flytende, anakronistisk og aktuelt på samme tid. Jeg er født og oppvokst i middelklassen og har lenge lurt på hva det egentlig innebærer for min identitet. Så har jeg gjort en slags klassereise og har havnet et ganske annet sted, men er fremdeles i middelklassen et sted. Dvs. for meg personlig blir klasse et ganske hult begrep. Men det er relevant likevel. Det er forskjell på folk. Og noe av dette har med klasse å gjøre. Og ikke minst økonomi. Jeg har akkurat skrevet en blogg om tenner, det kanskje mest synlige symbolet på sosiale og økonomiske klasseforskjeller i dagens samfunn. Tillater meg å legge ved en link: http://wp.me/pMA6w-1e. Takk for tankevekker jeg tar med meg videre.
Jeg henger med i diskusjonen så lenge man snakker om sosiale strukturer, sosiale forskjeller og samfunnet som dynamisk system, men med en gang klassebegrepet dukker opp faller jeg sporenstreks av. Jeg opplever at vi har et kontinuerlig spektrum av ”klasseposisjoner” i et flerdimensjonalt rom, og at det ikke finnes en observerbar grense mellom ”klassene” annet enn det man selv finner for godt å definere.
En skuespiller som går på NAV, er han arbeider- eller middelklasse?
Kan to ektefeller med felles økonomi ha ulik klasse?
KVINNEKAMP ER KLASSEKAMP!
(minner om)
*manglet bloggadresse
I min bygd er det enormt lett å merke hvem som kommer fra «møblerte hjem» og ikke. Det handler mye om forventninger.
Mine foreldre får frysninger av tanken på at jeg kunne bestemt meg for å få en unge, ta en treårig utdanning (eller kassen på rimi, da hadde de dødd) og bli her i bygden. De vil at jeg skal tenke og oppleve alt før jeg slår meg til ro.
Jeg har en kompis med foreldre som ikke lot han vurdere folkehøgskole, friår eller en usikker utdanning. Vi sluttet på videregående for bare noen måneder siden – og han har allerede planen klar. Og han skal bo hjemme for å spare penger.
Dette fikk du meg til å tenke på, selv om det kanskje er litt på siden av innlegget ditt.
Jeg synes ordet sosialisme er interessant. På den ene side kan det bety bedre fordeling av materielle goder, og på den andre siden kan det bety en form for fascisme.
Nasjonalisme,nasjonalsosialisme og sosialisme er tre alen av den samme ulla. Forskjellen mellom dem er bare at de bygger på forskjellige klasser:
1. Ingen av dem ønsker et reelt demonkrati hvor alle ideelt sett skal ha lik innflytelse. Hodet skal ha full kontroll over lemmene -samfunns-med-lemmene. Sosialismen kaller samspillet mellom hodets hjerneceller for «demokratisk sentralisme»
2. Ingen av dem oppfatter mennesker som hele personer med egenverdi i kraft av seg selv. Mennesker er bare en «masse». En «masse» får først verdi når den er formet etter enhetens behov og underlagt hodets kontroll.
3.Ingen av dem er opptatte av individuell frihet. Lemmene på samfunnsorganismen kan ikke bevege seg fritt. Da ville alt gå i oppløsning.
4. Alle ender i brutalitet. Siden lemmene ikke kan ha verdi i seg selv,blir de amputerte hvis de ikke tjener helheten.
5. Alle snakker mye om moral og etikk. Det gjør alle som vil ha makt over andre, og som må skjuler det bak vakre ord uten innhold for at andre skal gå på limpinnen.
Jeg er veldig enig med Marianne i at folk er folk, men det er en interessant problemstilling du tar opp. Jeg har både jobbet på fabrikkgulvet og vært innom mange av Londons eksklusive private medlemsklubber som journalist, jeg var både fascinert og sjokkert av hvordan det britiske klassesystemet fungerte da jeg bodde i England, men selv har jeg følt at jeg vokste opp i et stortsett klasseløst samfunn.
Folk var rikere eller fattigere enn meg, men klasse var aldri et tema da jeg vokste opp selv om besteforeldrene mine på den ene siden definitivt var arbeiderklasse og på den andre kanskje hardt arbeidende middelklasse.
At vi til tider hadde veldig dårlig råd da jeg vokste opp ble aldri forklart med klasse og jeg fikk ikke med meg noen fornemmelse om at klasse var noe som kom til å påvirke fremtidsutsiktene mine – og det er jeg takknemlig for.
Noe av det mest skremmende med det britiske klassesamfunnet, spesielt i arbeiderklassen utenfor London, er nemlig hvordan manges identitet fullstendig formes av klassetilhørighet slik at et liv utenfor denne klassen for mange fremstår som helt umulig og fullstendig urealistisk. Klasseidentiteten blir selvforsterkende.
De som lykkes med å komme seg opp og frem tross en vanskelig bakgrunn er ofte folk som nekter å vedkjenne seg at denne bakgrunnen skal være en begrensning. Med andre ord synes jeg ikke klassebevissthet er det minste nyttig, men så har jeg heller ikke noe forhold til ideologi som sentrerer rundt dette utover at jeg har lest Marx etc. At det å være fattig er noe som man lett kan bli låst inne i, at det er selvforsterkende, vanskelig osv er jeg helt enig i – jeg har også kjent det på kroppen – men jeg har aldri opplevd at klassebevissthet har hjulpet på en slik situasjon.
Finkultur og lavkultur har det jo også alltid vært forskjell på, og ja: det er som regel knyttet til klasse, men det interessante her er at mange ting har gått fra å være finkultur til lavkultur etterhvert som det har blitt tilgjengelig for de store massene. Porno f.eks : en gang i tiden var det forbeholdt adelen og hadde ofte et element av politisk og religiøs satire… idehistorikeren i meg synes det er vel så interessant å se på hva som gjøre noe til fin- og lavkultur, og hva som skjer når noe beveger seg fra å være det ene til å bli det andre…
Siden jeg vet at jeg er ganske smart og leseinteressene mine strekker seg fra filosofi til Harry Potter har jeg ingen problemer med å innrømme at jeg leser masse som sikkert kan betegnes som lavkultur, men jeg tror kanskje det er en nøkkel her:
Folk som føler at de har mye å bevise, som er utrygge på hvor de selv står her i verden – det være seg i samfunnet eller i forhold til politikk, seksualitet, religion – er ofte de som er mest opptatt av merkelapper og føler seg mest provosert når noen ikke lar seg klassifisere i forhold til disse merkelappene, ikke er opptatt av dem, eller har ståsted veldig langt fra dem selv. Det er nå i det minste min erfaring…
Vel, men hvorfor skal folk som identifiserer seg som arbeiderklasse på død og liv bli middelklasse?
Og i England så finnes det da altså da to typer rike. De rike og de med gamle penger….
Dette har jeg prøvd å blogge om sikkert tjue ganger og bare gitt opp fordi det er for komplekst, men kanskje jeg skal innse at det ikke nytter å fange hele greia på en gang…
Hmmm… Fail better?
Jeg «sliter» med det motsatte når det kommer til NAV og psykiatrien. Fordi jeg fremstår som «smart» og «reflektert» , «intelligent» og «oppegående» (ikke mine ord 😉 så mistenker de meg nærmest for trygdejuks og for å være «frisk». En sånn person kan jo ikke ha en psykiatrisk diagnose. (Som forøvrig også er bipolar lidelse). Apropo klasse – bipolar lidelse er jo en diagnose for middelklassen, er det ikke? 😉
En lege fortalte meg at det er en overvekt av diagnosen i de øvre sjikt, ja. Signifikant forskjell, sa han.
Jeg elsker å lese om klasse 🙂 Det er den forskjellen mellom mennesker jeg legger mest merke til. Sjekk f.eks. kroppsspråket, middelklassen har oftere rett rygg.
Jeg har både jobbet på «gølvet» på fabrikk og i en kulturbedrift med stor andel besteborgelige.
Min anektdote er: Folk er folk, det er stort sett bare fordommene som varierer. (Pluss andelen belastningsskader og hvor mye penger de har.)
Arbeiderklassefolk har fordommer mot «de rike». «De rike» aner ikke hvordan de har det, «de rike» kjører rundt i BMW og har store fester til ingen nytte osv osv osv.
Borgerlige har fordommer mot «de der du vet». «De der du vet» hører på danseband og tar buss. (Sjokk! Krise! Buss! Hjelp! Da må du jo sitte ved siden av noen fremmede!)
Jeg har møtt like mange smarte, flinke, hardtarbeidende og reflekterte på begge sider av inntektskløfta.
Jeg tror derfor ikke det har så mye med hvem du er, men med at folk faktisk har ulike premisser helt fra fødselen.
Dette er min erfaring også.
Jan, kanskje arbeiderklassens problem med AP, RU, NAV-sosionomar (sosialistiske eller ikkje) og (for eksempel borgerleg vedtatte) NAV-regelverk ikkje botnar så mykje i lågare intelligens enn middelklassen (kjenner piggane strittar ved tankegangen), men heller i ubehaget ved at nokon definerer problema for deg, for deretter å tre løysingane nedover hovudet ditt. Korrekte analyser eller ikkje, effektive løysingar eller ikkje. Makt over produksjonsmidla høyrest bra ut, men kanskje er definisjonsmakt over eigne problem endå viktigare?
Vi er ivrige i dette landet (definitivt ikkje berre venstresida) etter å fortelle andre kva problema deira er og kvar løysingane ligg…..
Hvorfor skulle ikke arbeiderklassen ha lavere intelligens enn middelklassen? Om enhver skal yte etter evne, skulle ikke da de som har mer evner ytt mer? Og skulle det ikke da være nærligende å tro, i dagens kapitalistiske samfunn, at å yte mer skulle føre til at man stiger i klassene?
Det er naturlig vis ikke helt sikkert at klasseskiller går ved intelligensskiller, men det er veldig sannsynlig at utdanningsskillene i alle fall er proporsjonale med intelligensskillene, og det er ikke mye tvil om at utdanning fører til høyere lønn.
Og hva NAV angår vil jeg gå så langt som å si at det ville overaske meg enormt mye om ikke formuleringsevne også er proporsjonalt med intelligens, og skal man kommunisere effektivt er formuleringsevne viktig. Jeg er sikker på at man kan måle at opplevd servicenivå i nav er avhengig av klientens formuleringsevne, og om det også stemmer at formuleringsevne er avhengig av intelligens er følgelig også servicenivået i nav indirekte avhengig av intelligensen.
Nå kan det jo naturlig vis hende at intelligens ikke har noe med saken å gjøre og at alle har like høy intelligens ved fødselen, men det skulle i så fall være den eneste av de ekstremt mange målbare menneskelige egenskapene som er helt lik for alle, så jeg går apriori ut fra at ikke alle er like smarte. Spørsmålet står da fremdeles, kan det tenke at det finnes sjikt i samfunnet hvor man kan se at folk født med forskjellig intelligens havner i forskjellig sjikt, og kan det tenkes at disse sjiktene delvis er det vi opplever som klasseskille?
Og missforstå meg ikke, det ville vært veldig fint om det ikke fantes klasseskiller, for det er ikke tvil om at de finnes og at det er veldig uheldig for de i de mindre priviligerte klassene. Jeg er bare interessert i hvorvidt det at man stemmer FrP og har problemer med å prate med NAV kan ha noe med intelligens å gjøre. Mange stritter nok med piggene mot dette, men pigger bør ikke hindre oss i å stille spørsmålet, for svaret på spørsmålet kunne hatt interessante konsekvenser for hvordan man burde organisert en hel del etater – for ikke å si hvordan man burde lagt opp retorikken i en hel del partier.
Forsåvidt einig i at piggstritting ikkje betyr at ein ikkje skal stille spørsmålet, personleg har eg tru på at spørsmål skal bli stilt og besvart 🙂 Det i sin tur hindrar meg heller ikkje i å stritte litt vidare, når det passar meg. Slik er vi eingong.
Men intelligens i arbeiderklassen?
Grunnen til at min bestefar arbeidde på preservingen og at eg har doktorgrad og er tilsett på universitetet er ikkje at han var mindre intelligent enn meg. Han gjekk meg ein høg gang, han drilla meg med kritiske spørsmål, og om noko, førebudde meg på akademia. Forskjellen kan oppsummerast i eitt einaste ord: ‘lånekassa’, for meg og for mine foreldre. Vi hadde tilgang til økonomisk støtte, han hadde ikkje.
Grunnen til at venninna mi ikkje tok høgare utdanning, var ikkje at ho ikkje hadde evner til det. Heime hos henne for å kollokviere, høyrte eg vantru på at familien spurte om ho verkeleg var nøydd til å halde på med dessa leksegreiene no igjen, for det var hennar tur å ta fjøsen. Misforstå meg rett. Eg tok også (gladeleg) fjøsen, i den grad vi hadde ein, men mine (akademikar)foreldre ville aldri sette det opp mot leksene mine. Venninna mi, på si side, tok høgare utdanning ein femten års tid seinare, og det gjekk heilt fint. For alt eg veit, stemmer ho framleis FrP.
Foreldre sitt utdanningsivå heng, såvidt eg veit, tettare saman med barns utdanningsnivå enn barnas eigen intelligens heng saman med utdanningsnivå. Rett nok heng utdanningsnivå saman med lønnsnivå. På den andre sida ville eg ikkje bli overaska om barn av lågt utdanna foreldre tener mindre og sjeldnare er tilsett i relevante jobbar enn barn av høgt utdanna, rett og slett fordi nettverk tyder mykje for å få ein relevant jobb. Det handlar igjen ikkje berre om kjennskap og vennskap, men om å forstå korleis systemet verkar. Det gjer du lettare om du vel eit yrke som liknar på dine foreldre sitt…
Eg har studert for mykje evolusjonær biologi til å hevde at alle er fødd med same intelligens. Men det er ikkje lov til å slutte av det at den som har klart seg dårleg i livet har låg intelligens. Biologi er sjeldan deterministisk, nesten alltid miljøavhengig.
For meg blir det litt sånn bad karma og ei lettvinn unskyldning av det om ein seier at «kan det tenke at det finnes sjikt i samfunnet hvor man kan se at folk født med forskjellig intelligens havner i forskjellig sjikt, og kan det tenkes at disse sjiktene delvis er det vi opplever som klasseskille?»
Skylde seg sjølv, liksom.
Det at en kjenner en smarting som tjener lite eller en idiot som er høyt utdannet sier ikke så mye om arbeidere eller utdannede som helhet. «Den generelle trenden er» betyr jo ikke «alle er». Som nevnt, NRK målte i 2006 og fant at FrP-velgere har lavest intelligens av alle velgergruppene: http://www.nrk.no/programmer/tv/test_nasjonen/3098803.html Men målingen sier jo ikke at det ikke finnes smarte FrP-velgere, bare at sannsynligheten for å plukke en tilfeldig smart FrP-velger er mindre enn sannsynligheten for å plukke en tilfeldig smart Venstrevelger.
Det er en kjennsgjerning at barns utdanningsnivå er avhengig av foreldrenes utdanningsnivå, men er det ikke sannsynlig at barns intelligens likedan er avhengig av foreldrenes intelligens, og følgelig at sammenhengen dermed kan måles langs en annen akse? Det skulle forundre meg om det ikke var sånn, men jeg er ikke den som skal si at det er umulig, jeg bare holder det ikke for veldig sannsynlig.
Hvorfor dra inn politikk hele tiden? Jeg synes vi sporer litt av her, og eneste grunnen til at jeg svarer deg er at du er blant de mer aktive på lange politiske utlegninger. Jeg synes dette er på siden av temaet, og at vi heller bør diskutere partipolitikk og høyre/venstre temaer i andre tråder (noe jeg gjerne også gjør).
En av grunnene til at man tiltrekker seg høyere middelklasse er vel heller at man med utdanning (innimellom) skaper refleksjon, og med refleksjon ser man grunnleggende urettferdighet tydeligere, og agerer deretter.
Nå mener jeg dog at standpunktene Rødt står for vil skape enda mer urettferdighet enn den vi ser i dag, men jeg forstår beveggrunnen.
I likhet med Rødt mener jeg at noe av det som skaper denne urettferdigheten er den relativt lave avkastningen man har på arbeid sett i forhold til avkastning på kapital og ressurser. Jobber du for andre, vil du under dagens system få mindre og mindre reell makt og innflytelse, med mindre du blir del av ledelsesjiktet. De sosiale forskjellene vil derved også bare fortsette å øke.
Rødt mener at det er i innsatsfaktoren arbeid det meste av verdiskapningen ligger. Svaret blir da å kollektivisere kapital og eiendom for å skape rettferdighet. Men dette skaper bare en ny urettferdighet. Kapital er bare en videreforedling av merverdien av arbeid, og kan ikke sees på som «felles» eiendom på noen som helst slags måte. Ressurser og land derimot, burde helt klart være fellesskapets eiendom. Fordelen man har ved eksklusiv bruk av dette, bør skattlegges kraftig, kanskje opp til 100 %.
Dette vil føre til at kapitaloverskuddet ikke lenger kan pumpes inn i oppkjøp av land og ressurser (hvor tilgangen er begrenset), og verdien av arbeid vil derfor styrke seg relativt i forhold til verdien av kapital. Jeg tror dette er veien å gå i forhold til å utjevne den ekstreme skjevheten, og også en del (men på langt nær alt) av klasseproblematikken.
(Jeg bruker Rødt som eksempel siden de eksplisitt forfekter arbeidernes sak, ikke fordi bloggforfatteren nødvendigvis står for partiprogrammet i sin helhet)
Hovedgrunnen min for å stemme sosialistisk er at jeg opplever at de sosialistiske partiene i alle fall forsøker å handle med gode hensikter.
Jeg minnes særlig en runde hvor Erna Solberg som kommunalminister satte en hel gjeng ureturnerbare asylsøkere på gata i januar, og det har for meg i all ettertid stått som et lysende eksempel på den åpenbare ondskapen som regelmessig bobler til overflaten på borgerlig side, og det minner meg gang på gang på hvorfor det ikke er aktuelt å stemme borgerlig uansett hvor mye slipsnissene forfekter langsiktig økonomisk gunst.
Sosialisme kan være snillisme, javel, men det er i alle fall snilisme og ikke ondskap, og jeg vet hva jeg foretrekker. Om de fattige stemmer fram FrP, så får de heller gjøre det. FrP ville ført til at min personlige formue øker mye mer enn under et SV-styre, og jeg skal ikke takke nei til at de fattige velger å lasse meg opp med penger, men jeg skal kjempe med nebb og klør mot at det skal hende.
Og kanskje er det meg som er idioten, men det er i alle fall sånn det kan komme til å gå.
Interessant innlegg, og jeg stiller meg spørsmålet mens jeg leser: kan det tenkes at grunnen til at man prøver å organisere arbeidere og tiltrekker seg velstående middelklasse rett og slett bunner ut i at mennesker fra middelklassen gjennomsnittlig er grunnleggende smartere enn arbeideren, dermed tjener mer penger og blir middelklasse og motsatt at arbeideren er arbeiderklasse fordi arbeideren er dummere og lettere biter på FrP-retorikk?
Kan det være at grunnen til at du blir bedre behandlet på NAV er at du rett og slett er lur nok til at du ikke framstår som en idiot når du står i skranken? Kan det være at veninnen din rett og slett fant ut at hun skulle omfavne sin egen IQ, isteden for å late som om hun var dummere enn hun var for å prøve å tekkes det som overført kalles «arbeiderklassen»?
Det slår meg at en gruppe som snakker så mye om hvor viktig det er å unngå å bli høyt utdannet og heller jobbe på Rimi er ei gruppe som ikke bare bevisst prøver å låse dører for egen utvikling, men også aktivt hindrer samfunnsutvikling.
Hvem vet hvilke oppfinnelser som kunne vært gjort av en person som lot være å bruke sine evner til å bli vitenskapsmann men heller velger å forsake utdanning i et spedt forsøk på å framstå på linje med de menneskene han forsøker å «hjelpe». Er det på noen måte høyverdig å unngå å finne opp en kreftmedisin fordi mulig dummere venner ikke synes det er fett å sitte på Rimi alene?
Jeg har møtt like mange rike idioter som jeg har møtt arbeideridioter, så jeg er uenig. Jeg har stor tro på at i en hver stor nok gruppe mennesker, er det en viss prosentandel idioter, og det er uavhengig av hvor du henter gruppa. FrPs landsmøte? Mange idioter. Høyres landsmøte? Mange idioter. Hjørnesteinsbedriftsfabrikken i bygda? Mange idioter. Selvstendig næringsdrivende kunstnere? Mange idioter.
Mange idioter er ikke det samme som mange idioter. Spørsmålet er fordelinga av idiotene. Om du har møtt 10 arbeidere og en av dem var idiot, og du har møtt 2 fremskrittspartiere og en av dem var idiot, så var det klart at det var prosentvis flere idioter av fremskrittspartifolkene du hadde møtt som var idioter enn det var av arbeiderne.
Du må heller ikke glemme at idiot ikke er det samme som idiot. Motbydelighet er ikke idioti, ei heller blondhet eller høredreidhet. En idiot er en person som har problemer med å ha rett, og da mener jeg at selv om personen prøver og prøver blir ting mye oftere feil enn når en smart person prøver på det samme.
Det er også helt sikkert at prosentandelen idioter ikke er likt i alle grupper. Som et eksempel, NRK testet i 2006 og svaret er at fremskrittspartivelgerne har lavest IQ av alle partis velgere: http://www.nrk.no/programmer/tv/test_nasjonen/3098803.html
Jag skrev ett blogginlägg för ett tag sedan om klass, med utgångspunkt i min egen klassresa, http://suziluz.wordpress.com/2008/04/20/levande-charader/ Det är klart att klassfrågan fortfarande lever, även om den, precis som jag läser i det du skriver, har fått andra namn. Feminism och jämställdhet är i mångt och mycket en klassfråga.
Jag tror inte heller att det att vara upptagen av det ena behöver vara en motsättning till det andra, utan tvärtom. Jag tror att det ena på sätt och vis förutsätter det andra. Att en känsla av att kunna och vilja påverka samhället som enskild person, oavsett vad som är ens hjärtefråga, i mångt och mycket också handlar om social klass, att kunna prata och föra sig och lita på att man blir lyssnad till.