Pippi er babyen min. Pippi er bestevennen min. Pippi er en diger, sort snute og en lang, slafsete tunge som vekker meg hver morgen. Pippi er en hoppende, rumpevrikkende logredans. Pippi er lyden av en logrehale som dunker borti alt. «Dunk-dunk-dunk-så-glad-jeg-er-for-å-se-deg!»
Pippi er hunden vår. Hun er blitt stor, hun er blitt stueren, hun kan sitte, ligge, søke etter godbiter, vente pent og komme som en kanonkule når vi roper. Hun får meg til å bruke tonnevis av kroner på gummiballer og tørkede griseører. Og hun har åpnet Oslo for meg.
Vi går tre turer hver dag. Parkene rundt Akerselva er et eget samfunn, et økosystem av glisebikkjer og turglade hundeeiere. Jeg får lyst til å skrive barnebøker om alle hundene. Jeg er på fornavn med dem. Jeg aner ikke hva eierne heter, for vi prater bare om hundegreier. Men det holder. De vet at Pippi heter Pippi.
Turene våre er en serie av faste hundetreff.
Først er det Kaos og Krise. De er en blanding mellom rottweiler og amstaff, og de bader alltid i fontenen. Etter navnet å dømme lurer jeg på om eieren trodde han skulle få noe større og skumlere, men de er to lekne, tussete glisebikkjer som rølper rundt med hunden min.
Så er det Snorre – Oslos kjekkeste Alaskan Husky. Det ene øret er vrengt, det andre står opp og de sorte og hvite tegningene gjør at det ser ut som om han alltid går i dress. Snorre er alltid på tur, noen ganger sammen med katten han bor sammen med, og han kjenner lukten av Pippi fra den andre siden av parken og kommer snusende etter oss.
Han er alltid ute og løper sammen med eierne sine et sted langs Akerselva, og han plukker alltid opp en pinne og løper med den foran nesa på Pippi mens hun spurter seg lykkelig sprengt.
Noen ganger får de selskap av Brumlemann, Oslos sprekeste mops. De fleste mopser jeg har lekt med i mitt liv er fete, andpustne og langsomme, men Brumlis er mopsenes Peter Nortug. Han er slank og rask – til en mops å være, riktignok. Han holder følge med Pippi mens de løper etter ballen, men Pippi skrur ned farten litt og venter på ham når han blir sliten. Det er ikke lett å ha så korte ben og flat nese når det kommer til atletiske aktiviteter.
Det beste er likevel når Pippi løper inn i Tess, en diger Riesenschnauzer. Pippi tror at Tess er en spesielt diger terrier, og Tess tror Pippi er en litt mindre Schnauzer eller noe i den stilen.
De løper helt likt, leker helt likt og springer som gaseller over gresset med bartesnute mot bartesnute før de plasker i elva for å kjøle seg ned og slurpe litt av badekaret sitt. Jeg tror vi kunne hatt en Riesenschnauzer om vi ikke hadde hatt Pippi. Tess har den samme entusiasmen og smittende humøret vi elsker med hunden vår.
Men hvem lurer jeg? Jeg elsker alle Oslos hunder. Jeg elsker den lille Papillon’en Fido like mye som jeg elsker den klønete St. Bernadsvalp på fire måneder som er større en Pippi allerede. Jeg elsker den bløte spanielpelsen og glatte whippet-lemmer mot hånda.
Jeg elsker å gå ut i Oslo, bli kjent med hver krik og krok, kose nye hunder og prate med eierne deres om alt og ingenting. Jeg elsker å ha tilbragt halve dagen ute i sola med hunden. Jeg begynner å bli en hundenerd, og kjenner ikke bare igjen de ulike rasene, men også hvilke raser eventyrblandingene er blandet fra.
De sier: «Det er et hundeliv» og mener at det er begredelig. Ikke i Oslos parker, i hvertfall.
Jeg var ikke klar over at jeg måtte komme meg ut for å flytte inn.
21 kommentarer til “Hunde-Oslo”
hahaha, jeg elsker det der med å være på fornavn med hundene. “Åh god dag fru airdale terrier, hvordan har De det idag?” “Bare bra, takk, men De kan kalle meg Pippi, herr mops!” 🙂
Wee nå blir jeg også glad! Håper bikkja di hadde likt oss hvis de hadde møttes også!:)
Bortsett fra at vi hadde vel blitt omtalt som den gneldrebikkja som er tøff i trynet men skjelver i buksene…
Hunder er fantastiske!!!
Har en flatcoated retriever og en jack russell terrier på 10 uker 🙂
Akerselva blir helt fantastisk med hund. Den er fin ellers også, men med hund er den helt perfekt. Så lenge det er lyst.
Min hund er bitteliten, men tøff allikevel. Gidder bare å hilse på de eldre damene, valpene får bare et lite blunk. Han har blitt så kresen med årene. Masse personlighet.
Skulle ønske han var her nå så han kunne dratt meg ut av leiligheten.
Herlig innlegg! Hunder er fantastiske, de har sin egen personlighet og er lette å bli glad i 🙂 Har selv en border collie
Herlig! Heldige Pippi 🙂
Hyggelig lesing, fint inlegg 🙂 Jeg har oslohund selv. Koselig! Meeeen, litt mye asfalt og trafikk og andre fæle ting. Snart flytter vi på landet! Tror jeg.
Høres bra ut det der, skulle ønske jeg kunne gjøre sånn. Blir bare litt problematisk når du har tre stykk som mener de eier parken og kan ta rotta på alle som er mindre en seg (og tro meg, selv om de er ca 40 cm høye er det meste mindre en en flokk på tre). Alltid like kjipt å skrike “Hold bikja di i bånd!” “Men han er jo så snill!” “Ja, men det er ikke mine!”
Å, så fint innlegg! Jeg var kattemenneske helt fram til i Mars, da flyttet jeg sammen med en mann som hadde hund, og nå er jeg helt frelst. De er uten tvil de vakreste dyr som finnes. Nå skjønner jeg språket deres, og kjenner igjen min egen hund i alle hundeblikk jeg møter.
Du er heldig!
Jeg er Sagene-hundeeier, men vi kjenner ikke fult så mange hunder ved navn. Jeg har nemlig en dachs som ofte blir hoppet på av de større hundene. Det ække lett å være minst i klassen, bestandig!
Det er mulig hunden min har hoppet på hunden din, ja… *Skyldig hundeier med stor, hoppete hund*
Jeg er også (straks) Sagenebeboer og har dachs som ikke liker å bli hoppa på av alle de store. Kanskje vi skal lage dachsetreff istedet? 🙂
Jeg er med på dachstreff! Helt egen hundeglede når de treffer noen på sin egen størrelse, altså 🙂
Da gjør vi det! Hvor og når? Finne et mer passende sted enn virrvarr sitt kommentarfelt 🙂 ?
Åh, nå fikk jeg lyst på hund!! 🙂 Har sporadiske perioder der alt jeg tenker på er raser, valpeoppdragelse og hvordan-valpesikre-leiligheta før jeg kommer på at jeg er allergisk 🙁
Min beste venn, powderpuffen Silas, har også vært veldig flink til å sosialisere eieren sin. Vi er på fornavn med de fleste hundene i vårt nabolag. Men det blir litt pinlig når noen hilser veldig på butikken og så oppdager man at man ikke kjenner igjen eier uten hund, eller når man ikke legger merke til at hunden er på tur med et ukjent menneske.
Åh, som om jeg ikke var hundesyk nok fra før! Dette var en herlig historie å lese til søndagsfrokosten 🙂
Åherregud nå fikk jeg lyst på hund! Og jeg har allerede tre små schnauzere. Jeg burde nok begrense meg. :p Pippi minner meg i grunn om den yngste hunden min, bare at min hund ikke er særlig lydig. Hun er kronisk glad da. Jeg hadde en airdaleterrier til nabo en gang. Han tisset på skoen til søsteren min. Han likte jeg. Åååh, hunder!
Nå tror jeg at jeg skal tulle rundt på nettet for å se hvilken rase jeg skulle ha hatt om jeg ikke hadde schnauzere. De er herlige, men der er svært årvåkne og bjeffete. Et styr når vi får besøk.
Ååh! Pippi er helt herlig, kjapp, morsom – og på tross av at hun er en airdaleterrier unghund er hun istand til å utvise en imponerende grad av lydighet…. 😉 . Også er hun så innmari søt på bildet!
Og ja, man ser mye mer av en by når man har hund og derfor må ut og gå på hundevennlige steder.
Helt herlig å lese for en gammel hundeeier. Vi hadde to welsh corgier med verdens mest spesielle personlighet (selvfølgelig). De ble 15 og 16 år gamle, og vi har valgt å være “hundeløse”etter dem. Men når jeg leser din fantastiske beskrivelse av hundelivet får jeg virkelig lyst på hund igjen. Vi bor ikke i Oslo, men det er akkurat det samme andre steder. Man blir kjent med andre hundeeiere og ikke minst andre hunder. Men dessverre blir det ikke flere hunder på oss, vi reiser altfor mye og noe av det verste med å ha hund var å levere dem på kennel. Da kunne vi tydelig se at de gråt når vi reiste. Det var helt ille.
Men lykke til videre med livet som hundeeier, det er et herlig liv :o)
Høres helt normalt ut det der. Godt å høre at dere trives med hverandre. Og ja, man opplever Oslo på en helt annen måte når man har hund. Ha en forts fin helg 🙂