Å endre mening

37 thoughts on “Å endre mening”

  1. jeg vokste opp med søndagsskole, ba aftenbønner (dvs, jeg snakka. til gud, jesus, bestemor, mormor, døde slektninger og døde venner, før jeg sovna om kvelden), og tenkte alltid på meg selv som kristen, riktignok en noe tvilende/agnostisk en, men likevel. jeg konfirmerte meg fordi det føltes rett, sjøl om jeg kjente en slags nagende følelse av at noe ikke stemte (hvis gud er allvitende, hvorfor så overrasket over syndefallet etc). fjorten-femten-sekstenårsalderen var en regelrett religiøs krise, av forskjellige grunner. jeg gråt, jeg ba om tegn, og da jeg plutselig innså at jeg hadde bedt om tegn OG fått jevnlige besøk av jehovas vitner la jeg det på is.

    og alt etter har vært en sakte oppgivelse, om man kan si det sånn. jeg merka det da jeg var i barnedåp i fjor høst. jeg var ikke kristen lenger, uten at det var et punkt jeg kunne se på og tenke DER skjedde det. det bare skjedde. det føltes rart, men samtidig … rett.

    jeg skjønner de som tror. jeg skjønner de som ikke tror. men jeg liker ikke at folk skal fortelle folk som tror at de er dumme, akkurat som jeg ikke kan forstå at folk tror uten å ha reflektert.

    og det er mange meninger jeg har endret på, meninger som hang sammen med livssyn, idealer og tro, uten at jeg har gått inn for det. det har vokst frem naturlig, etter å ha blitt eldre, studert, lest, snakka med folk. det har kanskje ikke kommet av seg selv, for det er naturligvis en prosess, men for meg er det som om det har skjedd mer i underbevisstheten, før jeg plutselig har forstått at jeg ikke lenger mener og tror på det det jeg mente og trodde på for femten, ti, fem og to år sia.

    noen ganger er det litt trist. andre ganger befriende.

    og som deg har jeg ingen problem med å ta med meg det jeg likte, eller trekke ut kunnskap som er nyttig i andre sammenhenger. jeg synger gjerne med på salmer og søndagsskolesanger (og ten-singsanger), uten at jeg nødvendigvis tror på dem 🙂

    1. Takk for en veldig fin kommentar!

      Jeg synes det er fint å lese «ut av troen»-opplevelser. De kristne er flinke til å dele historiene om hvordan folk ble frelst, så dette er et litt underkommunisert tema.

      Jeg tror kombinasjonen av trist og befriende blir noe man tar med seg hele veien.

      1. helt enig! å gi opp noe man trodde på og levde med som en sannhet innebærer naturligvis en sorgprosess. jeg tror en av grunnene til at det er så vanskelig å endre mening når det kommer til religion, politikk og andre idealer og livssyn handler om at man føler at man tar livet av noe, en del av seg selv, noe man var. og å gjøre det offentlig innebærer jo også at man må forklare seg, stadig vekk, om og om igjen (som når man blir veggis i en familie av kjøttiser :P). det er ofte lettere å bare la det skure og gå, velge jeg-vet-ikke-standpunktet. det er ikke feigt, men det er ikke så givende som å ta en refleksjonsrunde (eller ti) på hva man faktisk tror og mener.

  2. Å ha vokst opp i et kristent hjem har gjort at jeg er fortrolig med religion på en måte mange av vennene mine ikke er. For mange som har vokst opp uten noe kontakt med religion overhodet blir religion enten noe veldig fremmed og truende eller fremmed og rart, og de vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til det. For meg er religion en måte å leve på, en vanlig del av livet, selv om det ikke er det for meg personlig lenger. Det fjerner noe av den overflødige respekten ig/eller mystikken.

    1. «Det fjerner noe av den overflødige respekten ig/eller mystikken.»

      Godt formulert. Jeg tror det er en av de viktigste erfaringene man sitter igjen med etter å ha vært religiøs.

  3. jeg har også brutt med kristendommen (wow, det hørtes drøyt ut…), for et par år siden. dvs, jeg var aldri veldig troende, det var mer en del av hverdagen min fordi familien min var veldig kristen. jeg var alltid med i kirken og sang salmer uten egentlig å sette spørsmålstegn med det. -men så har det seg sånn at jeg er veldig glad i rydding jeg også, og jeg valgte å bruke konfirmasjonstiden til å finne ut om dette faktisk var noe som jeg ville velge å tro på resten av livet (der blir jo troen presentert på en måte som var tilpasset min målgruppe). etter diverse diskusjoner med prester og konfirmasjonsledere kom jeg frem til at nei; dette var ikke min tro. det var litt rart, og jeg følte meg som en stor hykler da jeg på konfirmasjonsdagen visste at den tradisjonen jeg førte videre ved å knele i hvit kjortel ikke var noe jeg støttet; og at jeg kom til å fjerne meg mer og mer fra kristendommen. men det har føltes veldig befriende i ettertid, og jeg er glad for at jeg bestemte meg. jeg vet ikke om jeg faktisk har tatt med meg noen slike positive erfaringer som dem du ramset opp; bortsett fra den erfaringen om at jeg vet at jeg gjorde et valg og at jeg vil stå inne for det. jeg tror det gjorde at jeg vokste som menneske. faktisk.

    1. Så barsk du var som gjorde det ved konfirmasjonen! Jeg hadde skikkelig konfirmasjonsnoia og løp nærmest gråtende ut av kirken – alt føltes kjempefeil. Så jeg konfirmerte meg borgerlig istedet, men reaksjonene fra familien fikk meg til å begrense meg ganske mye. Jeg synes du skal være skikkelig stolt av at du tok det valget da du tok det. Klart du vokser på å bestemme deg for noe og stå for det.

  4. Utrolig bra post. Spot on.

    Jeg liker å henge med på internvitsene til kristne fortsatt. Var på en fest forrige helg med bare MF-ere, og da koste jeg meg stort med å le av altervin, hebraisk og prestekapper. Selv om ateist-kjæresten min også kunne henge med, syntes jeg det var ekstra koselig.

    Jeg er også, i den grad det var en ideologisk retning, hardcore boyband-entusiast. Det var en hobby som tok mye energi og all min fritid, men den fylte noe i meg da jeg var fjorten. Bra ting som er kommet av det: Gode sanger å lese til eksamen med og en forståelse av tenåringsjentehysteri. Dårlige ting som står igjen: Det sinte leserbrevet jeg sendte til Håkon Moslet som hadde gitt a1’s oppfølgerplate en treer.

    1. Hahahahaha!

      Aw, jeg liker kombinasjonen din av fandom og religion. Jeg tror det har mye til felles. Internvitser er jo det beste. Bestevenninnen min og jeg pleide å ha dype religiøse samtaler, og de har ikke gått sin vei selv om jeg sluttet å tro. Vi er jo like interesserte i å diskutere livssyn som vi var før – og le av kristenvitser, også.

  5. Som ein som delar delar av din politiske bakgrunn, så delar eg nok ein del av dine erfaringar. Eg lot meg aldri overtyde heilt dog, og eg valte alltid medvite å distansere meg frå den verste dogmatikken. Det gjorde det òg lett for meg å ta meir til motmæle når eg hadde fått nok.

    Men revolusjonær… det vil eg alltid vere. Eg er berre ikkje på lag med nokon 😉

      1. Du veit eg ikkje heilt vil gå frå spøk i det offentlege rom, det er ikkje ein mulla verdig 😉

        Så eg trur ikkje eg skal seie for mykje utover at eg ser eit behov for ei reell og radikal endring av vårt samfunn – politisk, økomomisk og – ikkje minst! – kulturelt. Om eg har trua på at det går an, det er noko anna, det vil ikkje skje ved parlamentarisk avgjersle.

        Hadde eg visst svaret på alt eg sitt og grublar på, så hadde du allereie mottatt mitt ferdige manifest veit du. Er tenkt mottakar om det nokon gong skjer 😉

        Men ja, ein debatt får vi ta i mindre opne rom.

  6. Jeg har vel sagt det før her, men på mange måter gikk jeg vel «andre veien» – fra å bli proppa hodet fullt av at religiøse var ansvarløse, dumme og til en viss grad også ondsinnende mennesker enten det var i egen menighet eller i en eller annen svart urskog, til å få en opplevelse av at «folk er folk».

    Men så har jeg jo vært innom religiøse menigheter som jeg tenker var usunne. Men jeg tror aldri jeg ble overbevist av dem på en måte, de var aldri «mine» folk, og jeg ble en som alltid sto på sidelinja og sa «men dette holder jo ikke vann.»

    Men jeg har kjepphester som jeg står på den dag i dag. At vi trenger solidaritet. At man ikke bør være seg selv nok. At vi burde være i stand til å leve mer bærekraftig.

    1. Så fint med et omvendt innlegg også. Jeg har en venninne fra en svært ateistisk familie som ble religiøs. Det var ikke noe enkelt den veien heller.

      Og jeg er hjertens enig med kjepphestene dine, politisk kursendring eller ei.

    1. Det er _helt_ greit at du er nysgjerrig. Jeg legger jo opp til det i teksten.

      Innlegget om hvordan jeg sluttet å være kommunist og hvor jeg befinner meg politisk nå har jeg prøvd å skrive mange ganger det siste året.

      Det har vært vanskelig å bytte politisk retning på bloggen fordi det er en del av merkevaren og fordi mange av leserne er langt til venstre.

      Men jeg har vært i tenkeboksen siden 2008, og har kommet frem til at jeg befinner meg et sted mellom sosialdemokrat og sosialliberal.

      Noe av det som har gjort prosessen vanskelig er at når du er langt til venstre, har du en veldig sterk idé om at du er den eneste som vil verden noe godt, mens alle andre kaster bensin på bålet med vilje eller av uvitenhet. Derfor er det å bevege seg til høyre på mange måter synonymt med «å bli slem» eller å svikte.

      Likevel har prosessen med å plukke fra hverandre ideologien som preget tenårene mine vært ganske likt med det å plukke fra hverandre religionen jeg vokste opp med: Jeg leste gjennom alt gammelt materiell, sjekket fakta på nytt og stilte spørsmål ved alt. Og jeg syntes ikke det holdt vann.

      Det betyr ikke at jeg har endret meg på mye av kjernespørsmålene som fikk meg inn i politikken, som miljø og menneskerettigheter. Jeg har bare endret syn på hvilken ideologisk grunnsyn som fremmer de sakene best.

      Jeg har generelt sett blitt mer liberal og mer pragmatisk av å drive denne bloggen og diskutere med folka i dette blogglandskapet.

      Og nå merker jeg at denne kommentaren skal få lov å vokse inn og bli et eget innlegg (c;

      1. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Selv om jeg ikke har vært så langt til venstre som deg, og ikke har hatt noen bindinger til et bestemt parti eller bevegelse, har jeg mye av de samme erfaringene som deg ved å være aktiv på nett. Jeg har også blitt mer pragmatisk, og langt mindre skråsikker.

        Ingenting er bedre enn å ha skiftet mening, for da har man ihvertfall kommet fram til sitt syn gjennom avveininger og refleksjon. Det vanligste er nok dessverre å starte med standpunktet, og så forsvare dette ved å filtrere informasjon.

        Det er lettest å konservere meningene sine når man greier å se på motstanderne som dumme eller onde, og når man slipper å ha noe særlig med dem å gjøre. Dette er vanskeligere på nettet, for der kommer man i kontakt med kloke og sympatiske mennesker som mener helt andre ting enn en selv, og man blir tvunget til å tenke etter.

  7. Jeg har nok aldri brutt med noe på den måten, men det skyldes nok at jeg stort sett har vært på det jevne. Er man i midten beveger man seg så kort vei hver gang man endrer seg. Jeg tror aldri jeg har trodd på noen gud, jeg har aldri vært kommunist (- bare nesten :-)) og jeg likte meg godt i den offentlige skolen, – og der var også alt på det jevne. Men hver gang jeg diskuterer med noen, kjenner jeg at jeg beveger meg litt i den andres retning, og diskuterer jeg mange nok ganger med tenkepauser i mellom har jeg brått fått et nytt standpunkt. Utvikling, kalles det. Jeg elsker diskusjoner der folk forsøker å overbevise meg om noe, samtidig som de forstår at de ikke kan overtale meg til å ta deres standpunkt uten gode argumenter.

    Denne posten eller noe i den duren kunne passe fint i FB en lørdag, Ida. Den er viktig, nemlig. Det er viktig at vi kan forandre mening og bevege oss. Alt for mange synes de gir seg selv et kompliment når de sier: «Det har jeg alltid ment, og det kommer jeg alltid til å mene.» Hadde alle tenkt sånn, ville vi stagnert.

    Det som interesserer meg mest i det du skriver, er at du ikke lenger er kristen. Jeg har alltid tenkt at man ikke kan slutte å tro på en gud man har trodd på, – at gudstro er noe som er så internalisert at det ikke kan fjernes, – at den ligger under som en grunntone uansett. Akkurat det vil jeg gjerne høre mer om.

    1. Takk!

      Og takk for tips om å gjøre det til en FB-tekst – jeg samler på mulige FB-tekster!

      Når det gjelder gudstro:

      Det var ikke følelsen av å tro på Gud som gikk sin vei for meg. Det det rasjonelle rammeverket rundt den følelsen som sviktet. Jeg konkluderte med at jeg ikke kunne bygge verdenssynet mitt på tro alene, altså at jeg avviste tro som en filosofisk modell. Det betydde at det føltes som om Gud fantes i perioden jeg konkluderte med at han ikke fantes. (Dette er den delen av «Ida slutter å være kristen» som høres spesielt kjettersk ut.)

      Jeg har lest mye om følelser og hva følelser er biologisk. Så langt jeg skjønner er en religiøs opplevelse en god blanding av det som får oss til å føle oss ekstatiske og det som får oss til å føle oss trygge. Jeg tror at det å være en «troende» er at disse følelsene blir trigget innenfor en religiøs ramme.

      Noe av det som fikk meg til å bli ateist var at jeg kom frem til at bare fordi jeg følte noe veldig sterkt inni meg, var det lite sannsynlig at det pekte på noe større utenfor meg.

      Jeg bestemte meg for å avskrive Gud og beholde den gode følelsen. For ateist-meg virker det som om gudstroen beveget seg over til å bli et slags verdens-hurra. Jeg antar at det er dette folk mener når de sier at de er «spirituelle».

    1. Vel, det var fortsatt ikke min form for humor. Sangen er ikke skrevet ironisk, og det er en ulekker ironisk-flørte-tulle-greie der som jeg aldri har likt. «Knekker nakken, hei og hå!» blir aldri morsomt når det er en sang som faktisk er skrevet seriøst og sunget av bevegelsen som seriøs. Den er ikke akkurat Arne går mot døra, heller.

  8. Jeg har forandret meg veldig mye det siste året, og jeg har tenkt en del på hvorfor.

    Jeg tror grunnen er tredelt.

    1 – jeg har møtt nye folk og fått nye impulser, lest nye bøker, sett nye steder, opplevd nye ting.
    2 – Jeg har blitt flinkere til å leve livet mitt sånn som jeg vil. Jeg har sluttet å tenke så mye på hva de andre tror, og har begynt å tenke på hva jeg vil.
    3 – Jeg har blitt eldre, og har ikke det samme behovet for å være den rareste av alle. Jeg er fortsatt veldig rar, men nå er det ikke så synlig lengre. Som Raga Rockers synger: Jeg sitter på trikken, ser ut som de andre / Ingen vet at jeg er gal 😉

  9. Blei inspirert til å skrive litt om Steinerskolen selv, siden det er første skoledag og alt i dag. 🙂

    Hva spørsmålet angår – så har jeg bare gitt opp et livssyn på papiret. Jeg er døpt og konfirmert (var ingen bønn, gitt) i kjerka – men jeg meldte meg ut av den samme dag som prestefrue-bestemora mi ble gravlagt. Utmeldingsbeviset er stempla samme dag som begravelsen var.

    Ironien der er litt… i overkant.

    Jeg hadde sagt til meg selv for flere år siden, rett etter konfirmasjonen, at jeg kom til å melde meg ut av kjerka fordi jeg ikke føler jeg bør være medlem av noe jeg selv ikke tror på; men at jeg ville vente til bestemor var død (bestefar, presten, var allerede død). Jeg fikk det vel for meg at på en eller annen måte var det å vente til hun døde et tegn på respekt for henne og hennes tro.

    De fleste kristne bestemødre jeg veit om vil helst ikke vite om barnebarna deres er medlem av kjerka eller ikke – de liker å tro at barnebarna er døpt og kristne – selv om det ikke alltid er sannheten.

    Om noe har jeg vel egentlig bare tilegna meg flere ideologier oppigjennom tida, uten å gi avkall på andre.

  10. Jeg gikk fra AUF til RU-kommunist til anarkist på ett år da jeg var 17/18. Jeg er fortsatt anarkist i bånn, men langt mer desillusjonert og nihilistisk enn da jeg var ung og engasjert. Jeg stemmer Rødt av ren nostalgi. I diskusjoner er den nordiske velferdsstaten min safe-haven, anarkismen et forlorent ideal, men i realiteten tror jeg vel ikke egentlig på noe lenger.

    Min reise har gått fra ideologi til ikke-ideologi, fra tro til vantro.

  11. Jeg har hoppa religion som tenåring.

    Jeg er døpt og konfirmert i Kristensamfunnet (utenfor egne rekker kjent som Steinerkirka), og fortsatte å gå til gudstjenester der etter konfirmasjonen.

    Egentlig var det fordi «lyset mangla» på konfirmasjonen. Jeg følte meg ikke klar for noen stor religiøs opplevelse, så jeg ba foreldrene mine om å få vente et år, men det var ikke snakk om. Kanskje det var min manglende klarhet som gjorde at den ikke kom. Det tok et og et halvt år før den dukka opp. Jepp, på med lyset og hele pakka.

    Da jeg seinere begynte å lese om paganismen falt ting på plass, men jeg tror ikke det hadde vært meningsfylt for meg uten den basisen jeg allerede hadde i religiøse opplevelser. Jeg ville vite om det fantes der også, det samme lyset.

    Det gjorde det. Ikke bare det, jeg var ansvarlig for det sjøl. Flott! Så jeg lærte det jeg trengte for å gå videre, og jeg lærte at religiøs følelse er noe annet enn religion i seg sjøl (lenge før jeg visste at Einstein skreiv om det samme), og at den finnes i minst to religiøse retninger. Etter det jeg har lest finnes den i dem alle, sjøl om langt fra alle opplever den, eller forsøker å oppleve den. Jeg lærte dessuten at religiøs følelse er Mye Av Poenget (i hvert fall for meg).

    Av Kristensamfunnet lærte jeg også mye om symbolikk, anstendigheten i å ikke misjonere (Kristensamfunnet er intenst ikke-misjonererende, og mitt nesten like ekstreme standpunkt har jeg derfra, sjøl om det også er vanlig, nesten standard, hos paganister), fine sanger og sånn.

    Åjo, også var det på Kristensamfunnets ungdomsleir at jeg lærte at hvis en brukte ordet vegetarianer slapp en unna å spise alt som het kjøttspising – det var mye veggiser der.

  12. Bakgrunnen min er fundamentalistisk kristendom. Denne religionsformen ga ikke trygghet,men bar preg av djevlelæren og helvetesangst.
    Da jeg begynte på en kristen realskole tenkte jeg at nå må jeg bli en kristen for å unngå den fryktelige straffen. Vi hadde lært i matematikken at et punkt er et sted på ei linje uten egen utstrekning. Jordlivet var som et slikt punkt,mens evigheten var linjen. Det å bli kristen ville bli ille,men jeg måtte gjennom «punktet» for å berge «linjen»- evigheten i himmelen i stedet for i helvete.
    Den fundamentalistiske kristendomsformen er farlig. Mennesker depersonifiseres – tømmes for eget innhold, ved at alt det de er i seg selv og av natur fremstilles som noe ondt som skal bekjempes. Til slutt blir en så fremmed for seg selv at en risikerer å miste seg selv.
    I tillegg kommer at den destruksjonen som oppstår av en slik indre mishandling fremstilles som synd og ettergivenhet for djeveler. Skadene blir dermed noe som må skjules som en farlig hemmelighet for å unngå fordømmelse.
    Jeg erfarte at alt hele tiden ble verre,og innså til slutt at nå er det bare en hensynsløs vilje til sannhet som kan redde deg. Etterhvert begynte jeg å forstå at det å depersonifisere seg selv og underkaste seg ytre makt ikke fortjener ros og aldri vil gi noen form for erstatning.
    Ideologier betrakter jeg som irrasjonelle,verdslige religioner. Alle er farlige fordi «religionene» overtar menneskers egenverdi. Mennesker selv sitter bare tilbake med bruksverdien. Dermed vil det det etterhvert betraktes som riktig å ofre mennesker på «religionenes» alter.
    I stedet bør vi etter min mening ta utgangspunkt i menneskerettighetenes grunnsyn om at alle mennesker har den samme verdi. Resten skal være et resultat av reasjonell og langsiktig tenkning.
    Viljen til rasjonell tenkning reddet meg fra det psykiske helvete religionen skapte,og den kan også redde oss fra det ytre helvete alle ideologier har potensiale i seg til å skape.

  13. Jeg leste innlegg ditt med en blanding av undring og nysgjerrighet. Følte med en gang at du var mye smartere enn meg, hadde mer livserfaring og at jeg hadde mye å lære av deg. Jeg skrollet nedover og lesete litt til, og du ga meg et innblikk i ting du liker og hvordan livet ditt er. Takk for en lærerik og god bloggopplevelse!

  14. «Godt formulert. Jeg tror det er en av de viktigste erfaringene man sitter igjen med etter å ha vært religiøs.»

    Det funker andre veien også.

    Som tidligere ateist har jeg nok langt større sympati for ærige tvilere enn en hel del kristne venner. Det virker i det minste sånn.

    Jeg gikk veien fra barnetro til agnostiker, til ateist og kommunist, til å brått bli en temmelig åndelig kristen, og så til en relativt «konservativ» kristen (da snakker jeg om teologi, ikke politikk, homofili osv, der er jeg vel fortsatt «kvalmende liberal»).

    Man lærer så lenge man vandrer, og man vandrer så lenge man lever. Tror jeg.

  15. Bra blogginnlegg om noe viktig som sjelden blir diskutert. Personlig har jeg aldri vært «hekta» på religion, men har vært innom mye annet rart som jamt og trutt har blitt forkastet etterhvert.
    Jeg var en stund innom noe som kalles Eckankar. Jeg ønsker ikke å snakke dritt om folka der, men det var altså deler av det hele som skurret litt for meg. Senere ble det vanlig å gå på nettet og sjekker saker, og da fant jeg plutselig ut at det fantes hjelpegrupper for folk som ville ut! Mange hadde investert så mye følelsmessig i noe som de etterhvert forstod var tøys, at det for mange endte i store psykiske problemer…
    Jeg slapp heldigvis noe «varig men» og er etterhvert blitt god på å avsløre humbug – men det ER lett å havne for langt inn i saker, og det er ikke alle som har Virrvarrs evne til å trekke ut det positive. Poenget mitt er vel egentlig; Tenk deg om før du investerer for mye i andres «verdenssannheter». Vi har nok ekstremister av alle slag fra før…

  16. Jeg er også et gammelt steinerbarn som gikk tolv år på steinerskolen, men jeg føler egentlig ikke at det ligger på nivå med en religiøs eller politisk overbevisning. Uansett er det morsomt å se tilbake på hva jeg sitter igjen med derfra.

    Siden jeg trivdes på steinerskolen er jeg nok fremdeles endel mindre negativ til en skole som tok utgangspunkt i antroposofi enn det mange andre er. Og jeg synes at å fordømme steinerskolen for å ha et uvitenskapelig grunnlag uten å se mer på hva de faktisk driver med er nokså urettferdig. Noe som ikke betyr at man ikke skal kunne kritisere steinerskolen som de absolutt fortjener iblant.

    Når det gjelder hva jeg har videre med meg derfra er det vel følgende:
    – Sansen for klassisk musikk og opera. Jeg var aldri musikals nok til at jeg fikk til så mye selv, men jeg måtte være med. Og det vises nok i cd-hylla i dag.
    – Mer håndverk enn vanlig skole. Jeg husker med glede at vi smidde sølvringer i 11. klasse (2. gym), noe som få andre har gjort i skoletiden.
    – Skoleturene og det klassen fikk til sammen. Det er ikke alle som kan skryte av at de har vært på operaturné til Russland med klassen (+ noen ekstra musikere), selv om det altså ikke var min fortjeneste at det fungerte musikalsk. Det som er sikkert er at ved å gjøre noe sånt får man en veldig sammensveiset gjeng som kjenner hverandre godt.

    Det må også sies at jeg ble ingeniør etterpå og da måtte jeg ta mer matte og fysikk, men jeg trengte ikke ta opp igjen noe av det lille vi hadde hatt. Og grunnlaget i forhold til hva jeg hadde på papiret var godt siden jeg var heldig nok til å få en god realfagslærer på slutten. Dette i motsetning til folk jeg kjenner som tok offentlig skole og sleit fælt siden de fikk dårlige lærere i matte. Så det er ikke bare steinerskolen som sliter med realfag, selv om de kanskje er verre.

  17. Rasjonell tenkning
    Rasjonell tenkning overvinner alle former for maktovergrep. Hvorfor? Både sjelelige og ytre maktovergrep bygger på to søyler: Det er nødvendig å tro på det totalitære menneskesynet, og det er nødvendig å tro at vilje til lydighet fortjener å roses som moral og etikk.

    1. Alle former for maktovergrep forutsetter at en tror at mennesker i utgangspunktet er et tomt råstoff med en fullkommen vilje. Da blir det riktig, som pottemakeren, å bruke makt for å forme leiren etter et ferdig,ytre mønster. Alle avvik fra mønsteret blir klandreverdige. Leire har ikke noe i seg selv som kan hindre mønsterlikhet, så det må være den fullkomne viljen som er brukt feil.
    Rasjonell tenkning sier at dette menneskesynet ikke er riktig. Mennesker fungerer selvsagt etter de samme grunnprinsipper som alle andre livsformer. All bruk av makt er derfor brutal vold. Maktbruk innebærer at den egenarten som gir mennesker egenverdi blir knust. Når mennesker behadles slik, elskes de derfor ikke for sin egen skyld, men bare som depersonifiserte nyttegjenstander.

    2. Alle former for maktovergrep er avhengig av at viljen til lydighet roses som moral og etikk. Bare da gir ofrene ved å vise lydighet belønning. Mennesker søker sitt eget beste i alle ting, så de påtar seg ikke offer uten belønning. Ved at viljen til lydighet roses som moral og etikk oppnår de en form for selvfølelse, håp om å bli verdige til fellesskap og drømmer om erstatning for ofrene en gang i fremdtiden.
    Rasjonell tenkning sier av viljen til lydighet ikke fortjener å roses på denne måten. Alle som viser lydighet gjør det for å oppnå egne fordeler,ikke av omsorg for andre. Omsorg er avhengig av identifisering. Jo mer lydighet mennesker viser, jo mer fremmede blir de for sitt eget,indre liv og dermed for livet rundt seg, og jo dårligere blir evnen til identifisering.
    Rasjonell tenkning knuser derfor maktens to søyler og setter mennesker i frihet.

  18. Det kom ikke som noen bombe dette. Den politiske degenrereingen vekk fra kommunismen var sterk i AKP på slutten, og den skjøt betydelig fart etter nedleggingen av partiet. Riktignok har det politiske nivået vært katastrofalt dårlig i dette miljøet i AKP, og folk som har kalt seg kommunister, har knapt hatt fanarier om hva det egentlig innbefatter.

    Du skal ha cred for i det minste å ikke late som om du står for det samme, men tatt et oppgjør og vist redelighet ved å nå ikke lenger definere deg som kommunist.

  19. En tysk essayist sa en gang noe sånt som at venstresiden i Norge var arvtageren til den kristne puritanismen.

    I Norge drev venstresiden moral og ikke politikk.

    Jeg tror det er spikeren på hodet.

    Jeg tror det også er årsaken til at Tjen Folket blir behandlet som spedalske blant mange som har ståsted like i nærheten. Og jo flere spedalske det blir, jo sterkere må de isoleres.

    Det er basert på en følelsesmessig reaksjon, ikke på en politisk analyse av Tjen Folket. På mange måter er det en repetisjon på 70-tallet.

    På mange måter har du nå har tatt et oppgjør med tre miljø der moral har vært det samlende.

    Derfor utfordrer jeg deg til å ta en ny kikk på Tjen Folket. Ikke fordi du skal bli enig med den organisasjonen politisk, men for at du skal se om den representerer et brudd med noe av tullet i den tradisjonen i Norge.

    Du må nok skjære deg gjennom noen myter på veien. Men for alle som kjenner organisasjonen litt fra innsiden, vil man se at den autoritetskritiske Mao som ikke vil følge strømmen, selv om den heter Sentralkomiteens Arbeidsutvalg er noe av det som særtegner Tjen Folket.

    «Det er riktig å bryte feilaktige vedtak,» sa Mao. «Tenke sjæl» er en mer beskrivende sang for TF enn Svartfotslusken, selv om sistnevnte har en lystig tone.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s