Bipper?

22 thoughts on “Bipper?”

  1. Jeg kan dessverre ikke utgi meg for å være tilhenger.

    Men at barna skal bli mindre selvstendige av dette, er jeg litt usikker på. Ethvert barn med noenlunde frihetstrang vil klare å «glemme» mobiltelefonen når de skal gjøre noe foreldrene ikke bør få vite om. Hvilket for øvrig medfører at hvis de kommer ut for noe skummelt, kan de heller ikke be raskt om hjelp.

    Fornuftige foreldre (og de finnes!) vil naturligvis kunne bruke Bipper fornuftig, ved å love barna å ikke bruke disse mulighetene hvis ikke barna blir borte osv. (og deretter faktisk holde det de lover).

    For øvrig forstår jeg ikke hvorfor Bipper kun skal brukes på barn. Det er da rikelig med folk som gjerne vil ha kontroll over sine ektefeller også – og sikkert kan oppkonstruere fine begrunnelser for at de bør få bruke denne teknologien til det…

  2. Vel som en person med «hang» til konspirasjonstankegang, ser jeg for meg at dette er et system som innføres med gode argumenter på barn for senere å bli brukt som ekstra overvåkning av oss voksne – først brukt kanskje på kriminelle i soning etc.
    Slik jeg ser det må vi slutte å ta i bruk elektronikk som inviterer til mer overvåkning. Men med RFID på alt som finnes snart, er vel den kampen tapt allerede(?).

    1. Den dokumentaren tenkte jeg å tipse om også.

      Jeg er mor til en treåring og har sånn sett fortsatt kontroll over hvor hun går og er til enhver tid. Det er IKKE et mål for meg å fortsette med det etterhvert som hun blir større.

  3. Jeg klarer heller ikke være tilhenger av dette. Ikke fordi akkurat dette systemet i seg selv nødvendigvis må føre til elendighet, men fordi det er et system som er bygget på tilliten til at det er mennesker med gode hensikter som bruker det. Og folk har ikke alltid gode hensikter.

    Diktatorer kunne også vært et gode hvis de var strålende, smarte folk alle sammen.

  4. Jeg lurer på hvor bra det er for foreldre å alltid vite nøyaktige koordinater på barnet. Det må jo bli helt krise og full utfriking når barnet glemmer eller «glemmer» mobilen, eller når teknologien svikter?!

  5. Hm. Jeg ser for meg at eldre unger med nysgjerrige foreldre kommer til å kjøpe en startpakke med nytt nummer som de ikke forteller foreldrene om, pille av klistrelappen på simkortet, eller tilbakestille hele telefonen tilbake fabrikkoppsettetfor å slette eventuell installert programvare. Det høres jo ikke ut som det er mere som skal til for å komme seg rundt dette? 🙂

  6. Hei,

    Debatt er viktig, men for at den skal være fruktbar må den forankres i fakta. Det kan være verdt å nevnte at Bippers lokaliseringsfunksjon kun utgjør en liten del av mobiltjenesten, og de som ikke føler et behov for å benytte seg av funksjonen, står frie til ikke å bruke den.

    Det er ikke riktig at foreldre til enhver tid kan «kontrollere hvem barnet snakket med og hvor det er til enhver tid». Lokaliseringsfunksjonen tillater foreldre å gjøre maksimalt tre lokaliseringsøk i løpet av et døgn, og barnet mottar automatisk en SMS for hvert søk som blir gjort.

    Som du nevner, er tjenesten paternalistisk. Naturligvis. I likhet med alt som har med barneoppdragelse å gjøre. Tjenesten er ment for foreldre med barn i barneskolen. Den digitale tidsalderen åpner kontinuerlig opp mange nye kanaler og arenaer, og da er det viktig for foreldre med små barn å kunne definere de rammene de mener er best egnet for sine barn.

    For øvrig har lokaliseringsfunksjoner eksistert i mer enn ti år, selv om sensasjonspregede journalister vil fremstille det som noe nytt. Flere aktører i Norge har brukt det en stund nå. 🙂

    Mvh.
    Andreas, Bipper.

    1. «Som du nevner, er tjenesten paternalistisk. Naturligvis. I likhet med alt som har med barneoppdragelse å gjøre.»

      Nåja, det er ikke all barneoppdragelse som tuftes på paternalisme. Når vi først driver med oppklaring og/eller nyansering her, mener jeg.

  7. Kan det å begrense hva barna kan gjøre med mobilen skilles fra mulighetene til å «overvåke» dem? Det å begrense bruk har kanskje noe for seg. «Overvåking» kan virke mot sin hensikt. Hvis barna «glemmer» mobilen for å oppnå frihet,mister de muligheten til å bruke den i farlige situasjoner.

  8. Jeg fikk en sønn for 8 uker siden, og jeg merker det at jeg har endret innstilling fra nei til ja.
    Jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for å beskytte min sønn mot alle gærningene der ute, som tross alt er 100 ganger flinkere til å utnytte teknologi enn gærninger var bare for 5-10 år siden.
    Ikke nødvendigvis frem til han er 14, men overvåket vil han bli – og han vil også vite om det.

    Paranoid? Kanskje… men så er det også flere gærninger der ute enn noen gang, som gjør at grensen mellom paranoid og realist er blitt smalere og smalere…

    1. Flere gærninger der ute enn noen gang? Det er vel synsing på høyt nivå?

      Barn trenger å gjøre feil og å oppleve skumle ting noen ganger. – Og med det mener jeg ikke å bli kidnappa eller voldtatt, men type gå seg litt bort eller gjøre dumme ting. Det er sånt man lærer og får erfaringer av. Det beste foreldrene kan gjøre er å veilede, gi råd og støtte ungene sine – men foreldre kan ikke beskytte barna sine mot absolutt alt. Derfor synes jeg at en slik overvåkningstjeneste er å gå altfor langt.

  9. Jeg kjenner at jeg ikke helt klarer å se Bippers tjeneste som en direkte «overvåkning» av barna. Det er ikke snakk om en blinkende rød prikk på foreldrenes PC-skjerm som flytter seg i takt med podens skritt over gårdsplassen.

    Jeg tror at vi må innse at tidene forandrer seg, og at vi på fornuftig vis kan bruke nye verktøy for å følge med på hva som skjer. Når barn helt ned i 6-årsalderen får mobiltelefoner, synes jeg det er nesten litt naivt av foreldrene å tro at barna selv er modne nok til å begrense seg, selv med god veiledning hjemmefra. Hva med mer «veslevoksne» venner som «låner» telefonen, press fra jevnaldrende om å ringe etc.?

    Jeg ser vel helst på mulighetene til å for eksempel begrense et visst antall nummer barna kan ringe som en fordel, men mener at foreldrene ikke trenger å ha mer kontroll enn det man kan se av en spesifisert telefonregning på hjemmetelefonen.

    Noen vil alltid finne omveier rundt, enten det gjelder barn eller foreldre. Det betyr ikke at tjenesten/teknologien er skummel eller unyttig av den grunn, og det er ikke nødvendigvis riktig å fremstille dette som en «overvåkningstjeneste».

    Ellers likte jeg Bipper-Siljes innlegg «Da jeg var liten» – http://bippersilje.blogspot.com/2010/08/da-jeg-var-liten.html

  10. Jeg har selv barn som nettopp har begynt på barneskolen, og antar at det ikke går mange år før mobiltelefon blir et tema. For meg blir det uaktuelt å gi barna egen mobiltelefon uten at jeg har oversikt over hva de driver med. Så alternativet blir enten ingen mobil, eller en mobil der jeg kan vite hva som foregår. Til de etter hvert blir gamle nok til å ha egen mobil UTEN «overvåkning», selvsagt.

    På samme måte slipper jeg heller ikke seksåringen løs på nettet uten at jeg sitter sammen med henne. Som så mye annet, handler dette om gradvise overganger. Først ser de oss voksne gjøre ting, så får de lov til å gjøre det sammen med oss, og etter hvert får de lov til å gjøre stadig mer selv.

    Selve funksjonen for å lokalisere barnet håper jeg at jeg aldri får bruk for. Sier hun at hun skal til en venn, kan jeg ringe foreldrene og sjekke at hun har kommet trygt frem. Men det kan jo selvsagt være nyttig i krisesituasjoner. Vi bor rett ved skogen, og der er det fint å leke. Snart må hun få lov til å leke der alene sammen med venner. Da KAN det jo tenkes at hun går seg vil. Nå foretrekker jeg å gå sammen med henne og lære henne å kjenne skogen først som et middel for å unngå dette; en sporingsfunksjon blir i så fall først når det har skjedd noe. Imidlertid synes jeg heller ikke at funksjonen er skummel. Men jeg ville jo heller ikke hatt noe imot å installere en app som gjorde at andre kunne lokalisere meg (jeg lever et så forutsigbart liv at overvåking av meg trolig ville fått overvåkerne til å kjede seg i hjel).

  11. Jeg tror heller ikke helt at man klarer å lage en overvåkningsdings som unger ikke finner en vei rundt. Jeg klarte fint å skru av parent controllen på mamma og pappas VHS-spiller da jeg var 10, og jeg tror foreldre lurer seg selv om de tror de kan vinne over barna sine.

    På den andre siden tror jeg det ikke handler om dingsen. Om man forteller sine barn at det er noe som bare blir skrudd på i nødstilfeller vil det funke frem til barnet ikke vil bli funnet i nødstilfeller (les:tenåring som ikke overholder inne-tid). Om man ikke gir barnet en følelse av at han eller hennes intimgrenser blir tråkket på ved å misblippe men i beste fall aldri trenge å bruke den er jeg ikke nødvendigvis i mot.

    Dette ble lenger enn jeg tenkte. Konklusjon: Jeg er for, men kun opp til en viss alder og syns det er siste utvei. God bruk bør derfor være å ha den, men aldri å bruke den. Du skal ikke ferske ungen din i en hvit løgn om hvor hun/han har vært. Kanskje de prøver å beskytte den hemmelige hytten sin eller har en eller annen logisk barnegrunn for å ikke fortelle nøyaktig hvor de har vært.

  12. Jeg har vært mamma og deltidsmamma til fem barn i løpet av 25 år, – og jeg er heller ikke tilhenger, – så da trenger du vel ikke meg.

    Men ærlig talt: Det er jo å holde unger i bånd. Jeg husker ennå den deilige følelsen det var da jeg var barn og ettermiddagen kom, – du vet: Våte høstkvelder med lukt av vått løv og den første ovnsrøken fra pipene? Først lekser, så spørre om mamma trengte hjelp, – ut med søpla og så den sinnsykt, vanvittig deilige frihetsfølelsen når jeg syklet ut i verden for å møte venner og erobre verden, – og ingen visste hvor jeg var eller hva jeg gjorde. Jeg kunne gjøre hva jeg ville, og ingen kunne kontrollere meg. Ble det for galt, kunne jeg late som jeg hadde gjort noe annet, vært et annet sted, – og på den måten fikk jeg ha en liten del av verden og en liten del av tiden for meg selv.

    Bare det faktum at unger har mobiltelefon i lomma ødelegger noe av den frihetsfølelsen.

  13. Jeg er litt skeptisk til argumentet «Kjekt i tilfelle en farlig situasjon». Farlig situasjon? Jeg har tenkt litt på det, og her er noen eksempler på farlige situasjoner som kan oppstå med unger:
    -Ungene er nede ved sjøen og bader. Den ene ungen får problemer og begynner å drukne. Hva skal ungene gjøre da? Ringe mamma? Hva skal mamma gjøre? Høre på at ungene har panikk og den andre ungen drukner? Det er ikke som om at mammaen greier å komme seg ned til dit ungene bader, og så fiske opp den halvdaue ungen i tide. Dersom en telefon må brukes, er mammaen for langt unna.
    -Ungene havner i slosskamp. Hvis jeg får en unge, og den ungen havner i slosskamp, ser jeg helst at ungen prøver å løpe vekk, ikke ringe meg. Ringe mamma og si «Mamma! Jeg er i slosskamp!» Hva skal mammaen gjøre? Høre på at ungen får bank? Kjefte på de andre ungene gjennom telefonen?
    -En skummel mann kidnapper ungene. Dersom dette skjer har det skjedd så mange ting som er veldig feil på forhånd. 1, ungene har snakket med fremmede menn. 2, ungene har blitt med denne fremmede mannen til ett eller annet sted. Hva skjedde med «Ikke snakk med fremmede»? Ringe mamma? Skeptisk.

    Sett at ungen er litt større, fjorten-seksten, og er på en fest. Pappa ringer og spør hvordan det går på filmkveld, og fatter mistanke. Pappaen hører nemlig musikk og brøling i bakgrunnen, og føler seg ikke betrygget over at det «er bare filmen». Pappaen søker opp ungen sin mobil på bipper, og finner ut at ungen ikke er hos Mari i klassen, men hos Peder med bil og kule kompiser. Hva skal pappaen gjøre, bortsett fra det min pappa måtte gjøre? Dra dit, hente den potensielt rusa ungen hjem og ta en alvorsprat.
    Det greide pappaen min helt fint uten en sånn lokaliseringstjeneste. Å ta en alvorsprat, altså.

    Jeg er skeptisk til Bipper, men det har du vel allerede skjønt. Det handler nemlig ikke så mye om å passe på og beskytte, men om at unger kommer til å strekke grenser uansett hvilke dingser foreldrene har. Det handler om tillit og om å lære ungene hva som er rett og galt. Hvis ungene vil snike, lyve og bedra, så gjør de det uansett.

  14. Jeg er sjokkert over at noen i det hele tatt får seg til å finne opp noe sånt. – Nei, men seriøst. Det er jo helt vilt. Min første tanke er at det er et resultat av denne sinssyke kontrolltrangen foreldre har overfor barna sine nå om dagen. De kan aldri slippe barna sine av syne – barn drar ikke aleine på leikeplassen lengre, de har med seg foreldrene. Og barn har mobiltelefon, sånn at foreldrene alltid kan nå dem og omvendt. Og nå skal de overvåkes døgnet rundt? Come on. Jeg gir meg over, rett og slett.

  15. Føler ikke at jeg kan lese innlegget uten å kommentere…

    Verden forandrer seg stadig, og det gjør teknologien også. Da jeg var ti fikk familien min internett hjemme; jeg var først i klassen og det var kjempestort! Jeg ble plutselig veldig populær, og alle skulle være med hjem å søke på bilder av Backstreet Boys og Spice Girls. Problemet med den søkingen var at det dukket opp noen uheldige linker som mamma og stefar fikk øye på og trodde at vi tiåingene satt å søkte på porno. Så da ble det internettforbud når det ikke var voksne tilstede. Noe vi ikke alltid overholdt.

    Så ble jeg tretten og hele klassen fikk Nokia 3210, men ikke jeg. Mamma og stefar var fremdeles skeptiske til at jeg skulle ha egen telefon, så jeg og brødrene mine fikk en på deling. Telefonen var sperra mot SMS-trafikk, og programert til å ringe 9 numre som var lagt inn på hurtigtast: det var mamma (mobil og job), stefar mobil og jobb), mormor, pappa (mobil, jobb og hjem) og en tante. Dette var i 2000. Telefonen skulle være til nødstilfeller. Brødrene mine og jeg hacka den, og kunne også ringe vennene våre hvis vi ville det.

    Mamma og stefar klarte perfekt å begrense bruken vår av mobil uten hjelp av bipper, det klarer andre foreldre og. Men sannheten er at om barn føler at de blir at de blir begrenset av foreldrenes overbeskyttende holdninger så vil de alltid finne veier utenom. Når man er barn så er grenser til for å brytes, man vil se hvor langt man kan gå. Det vet alle som har vært barn en gang, og det virker nesten som om foreldre glemmer det – kanskje nettopp fordi de er redde at noe skal skje med barnet? Men la nå barnet få prøve og feile på egenhånd! Det har de da gjort siden tidenes morgen…

  16. Spørsmålet blir jo om hvordan barnet opplever det. Et engstelig barn vilkunne bli tryggere. Et opprørsk barn vil kunne hate deg. Personlig hadde jeg nekta når jeg var 12, og fikset en stjælt en/min egen jeg hadde oppbevart i skogen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s