Bipper: Oppsummert

16 thoughts on “Bipper: Oppsummert”

  1. Når ein vurderer inngrep i andres personlege sfære så syns eg også det er relevant å sjå kva andre tiltak ein kan iverksette for å oppnå det same resultatet. For min del, som mamma til ein fjortenåring, handlar det om å aldri slutte med å spørje kven ho er saman med (sjølv om eg veit at det ikkje alltid stemmer), bli kjent med foreldra til vennane hennar og ha deira telefonnummer på min telefon.

    Skal ho overnatte hos andre insisterer eg på å ringe til den forelderen som ho skal overnatte hos og spørje om det er greitt, då sikrar eg meg at ho faktisk overnattar der, at forelderen ringer meg om dei ikkje kjem heim, og ikkje minst, ho veit at eg veit.

    Vi hadde ein situasjon der pappaen til venninna ho skulle overnatte hos ringte meg, og sa at dei var borte, og at minst to av venninnene var fulle. Dei hadde visstnok dratt til Frognerbadet. (Dette var like før midnatt.) Eg dro ned dit, og høyrde jentehyl frå bassenget, ringte til min fjortis som svarte: Mamma, jeg kan ikke snakke nå, jeg er på kino! Nei, det er du ikkje, sa eg, du er inne på Frognerbadet. Kom ut, eg står på utsida. Flaue og tustete kom dei ut, og eg følgte dei heim til kvar sin forelder.

    Eg har meir tru på denne metoden, altså følge opp, følge opp og følge opp, enn ein overvåkningsmodul som ho garantert vil overstyre viss ho vil. Men det er meir jobb, det krev meir av meg å halde denne oversikta over hennar venneflokk og foreldra enn å installere programvare. Likevel trur eg det er ein betre metode, ho føler at eg bryr meg heller enn å overvåke.

  2. Jeg vil bare minne om at Bipper ikke er en enestående tjeneste på mobilovervåkningsmarkedet. Bl.a. har vi følgende tjeneste (som jeg fikk opp i en Spotify-reklame): http://www.mobilradar.no

    Tjenesten blir pakket inn i veldig positive argumenter:

    «Med MobilRadar kan du posisjonere menneskene du bryr deg om ved hjelp av avansert GPS/GPRS-teknologi – og få deres posisjon avmerket på et 3D-kart.

    Hvordan fungerer tjenesten?

    MobilRadar kontakter abonnentens mobiloperatør og ber om å få triangulær-posisjonere den aktuelle personen. Mobiloperatøren måler da abonnentens relative avstand til opptil tre basestasjoner og returnerer personens X- og Y-koordinater. Disse plasserer deretter MobilRadar på et interaktivt 3D-kart.»

    Ellers vil jeg gi honnør til Alt godts kommentar over her. Mobilen skal ikke være barnevakt. Og barn som ikke vil bli funnet vil kunne finne masse omveger for å unngå overvåkinga. Ikke at jeg ikke skjønner at foreldre kan ønske seg en ekstra mulighet for å verne om ungene sine, men jeg tror det fort kan bli en falsk trygghet.

  3. Og hvis vi hadde greid å etablere en god kommunikasjon med barna våre, lenge før de får egen mobil, så kanskje de hadde vært i stand til å foreta egne fornuftige valg.
    Det er klart vi må følge opp, som Alt Godt viser. Tenåringer gjør ikke alltid som «mora di sier.» Heldigvis 😉
    Men det kommer en tid hvor vi må krysse fingrene, trå tilbake, og håpe at vi har gitt barna alt vi kan gi dem av input og kjærlighet, slik at de kan styre sitt eget liv.
    Er det ikke det barneoppdragelse går ut på? Å hjelpe barna våre til å bli selvstendige, oppegående mennesker, som foretar egne valg, og står ansvarlig for valgene de tar …
    Hva skal vi med bipper da?

  4. «Og hvis vi hadde greid å etablere en god kommunikasjon med barna våre, lenge før de får egen mobil, så kanskje de hadde vært i stand til å foreta egne fornuftige valg.»

    Føyer meg til Gunnhilds kommentar. For meg ser jeg ikke bipper som stort annet enn innmari unødvendig. Ikke tror jeg det vil funke henskiktsmessig heller: Et barn som vet at det blir overvåket/kan bli overvåket tar selvsagt forhåndsregler. Blir foreldrene eller barnet noe «tryggere» av det? Pøh!

    Hva med å forklare barn grenser for mobilbruk; jamba og voksentelefoner er dumt og dyrt – ikke bruk det. Brukes det allikevel får man vel heller ta konsekvensen av det da, lite fan av «straff» uten «lovbrudd». Tillit må da telle for noe. Og hva skal man med denne lokasjonstjenesten? Borsett fra å finne igjen en tapt telefon da (og det finnes det andre utmerkede tjenester til). Om et barn er i trøbbel og har med mobilen klarer de vel også å ringe selv. Er det ikke litt derfor foreldre lar de yngste ha mobil i utgangspunktet?

  5. For meg virker det som om diskusjonen for/mot Bipper eller lignende tjenester også er avhengig av hvilke aldersgrupper man snakker om.

    Det er stor forskjell på en 6-åring og en 14-åring i modenhet og hva man kan forvente av ansvarlig mobilbruk. Slik sett er det ikke et spørsmål om enten Bipper eller å snakke med barna sine! Selvfølgelig skal man gjøre begge deler, og selvfølgelig skal man oppdra og veilede barna til å gjøre ansvarlige valg.

    Jeg er deltids-bonusmamma til en 6-åring, og ser det kanskje fra et litt annet perspektiv enn de som selv har tenåringer i hus. 🙂 Om «vår» 6-åring skulle hatt en mobil nå, ville jeg nok vært mest komfortabel med at vi hadde så god kontroll som mulig, SAMTIDIG som vi snakket mye om telefonbruk etc. Det er jo ikke slik at man vil kaste en ferdig konfigurert telefon i fanget på barnet og si «her, nå har du en telefon». 🙂

    Så, i spørsmålet om ja/nei til Bipper vil jeg si: Det kommer helt an på!

    Kudos til Bipper-Silje som følger opp og gir en god forklaring på at Bipper er et produkt som er mye mer enn «overvåkning».

  6. Jeg tror en av farene med ting som dette er at man riskerer åfremmedgjøre barnet, om barnet er i opposisjon fra før. Husker meg selv dom 12 årig punker, hadde kastet telefonen og følt meg skikkelig overvåka.

    For 6-7 åringer derimot. (Og hvor perverst er det ikke at dette er en aktuell problemstilling? 6-7 åringer med mobil?)

  7. Må bare kommentere på folks angst for 6-7-åringer med mobil. Jeg skjønner ikke hvorfor det er et problem.

    Hva er farlig med en mobil for et barn? En enkel mobil, med sperre for 800-numre og uten mye fancy er jo bare en batteridrevet telefon. Er det farlig for barnet å plukke opp røret på en gammeldags telefon også?

    Jeg er enig i at det er teit om barnet blir helt oppslukt i å ringe folk, men det er jo bare å sørge for at andre ting er morsommere (som det som regel er for en 6-7åring). SMS er jo heller ikke noe særlig farlig.

    Hva mer er : Skulle noen misbruke SMS/telefon for mobbing og den slags så er det jo ekstremt enkelt å se hvem som er avsender og dermed slå ned på det. I motsetning til f.eks. lapper lagt igjen i jakkelommer eller andre ting som er gammeldags.

    Jeg har ikke unger enda, men skjønner ikke hvorfor jeg skal være bekymret for at ungen (om det er batteri igjen på telefonen) skal kunne ringe meg eller en venn uten å måtte oppsøke en fasttelefon, eller for den saks skyld at en venn eller jeg kan ringe ungen uten at hun er hjemme hos noen.

    1. Etter en undersøkelse Trygg Bruk-nettverket har gjort, bruker 6-åringer med mobil den ganske lite. De sender ikke noe særlig sms (de kan ikke skrive) og de er mer opptatt av å leke med vennene sine ansikt til ansikt enn å prate i telefonen. Mobilen blir mer brukt til samtale mellom foreldre og barn og foreldre og søsken. Ringingen og sms’ingen tar av i 10-11 års alderen, alderen der det sosiale livet blir mye viktigere enn lekingen.

    2. Jeg skjønner heller ikke at det er et problem at barn har mobiltelefon, kontantkortet forhindrer jo at de waster alle pengene dine, også.

      Jeg tror hovedgrunnen til at folk reagerer på at små barn får mobiltelefon, var at de ikke fikk mobiltelefoner som barn. Det strider mot ideen vår om barndom. Men i en tid der ingen har fasttelefon lenger, er det en helt logisk utvikling, og etterhvert som telefonene blir blandinger av spill-kamera-musikk-ringe-maskiner, tror jeg yngre og yngre barn vil få dem. Og jeg synes det er helt greit.

  8. Takk for respons, Virrvarr og make. Jeg mener ikke at det nødvendigvis er farlig for 6-åringer med mobil (selv om jeg fortsatt er skeptisk til stråling osv, men innser at de fleste vil kalle det paranoia). Det jeg mener er at det er en perversitet, altså unaturlig. En stor del av mestringen med å begynne på skolen er nettop det at man utvikler sin egen persona borte fra foreldrene, man lærer seg å takle verden uten familien i ryggen. Om man gir barna en mobil opplever de aldri følelsen av å være utenfor familiens rekkevidde,og dermed mister de den utforskingen av individualitet og egen styrke som er essensielt for å utvikle et helhetlig menneske. Det er litt det samme som å lære å sykle: Det blir ikke det samme om du er inpakket i en mihelin-mann dress, har fire støttehjul og enforelder som skriker i hysterisk redselom du kjører fortere en 5 km/t.

    For rasjonelle harmoniske familier er sikkert ikke dette et stortproblem. Men jeg har sett noknevrotiske foreldre tilå innse at en ganske høy prosent vil bruke mobilen som en angstfordriver for egen redsel projisert på barnet.

  9. Tilbaketråkk: Martin Bekkelund

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s