Selvutslettende snill

Moren min har alltid pleid å si at hun har raring-tekke: Er det noen litt ustabile, skrullete, merkelige eller ubehagelige mennesker i rommet, finner de henne og blir sittende og snakke med henne hele kvelden. Jeg trodde i flere år at jeg hadde arvet min mors raring-tekke: Det samme skjedde alltid med meg.

Jeg har imidlertid skjønt at det handler om en slags selvutslettende snillhet. Grunnen til at raringen ender opp hos meg, er at jeg er en av de få som ikke ignorerer ham aktivt eller ber ham gå sin vei, men vier ham hele min oppmerksomhet og forsøker å være så snill og omsorgsfull som mulig, selv når han beveger hånda si nedover låret mitt.

Selv om jeg ikke liker ham. Selv om jeg synes han er irriterende. Selv om jeg ville gjøre noe annet enn å prate med raring nr. 105. Men jeg vil jo være snill. Jeg kan ikke være slem og be ham gå sin vei.

Eller: Jeg pleide hvertfall å tenke sånn. Å bryte ut av det selvutslettende snille mønsteret har vært vanskelig, og jeg har måttet øve meg på å ta bort klåfingrede hender og snu ryggen til raringer som sette seg ved bordet mitt og fortelle krevende mennesker at jeg dessverre ikke kan trøste dem hele natten, og at jeg dessverre ikke kan gjøre det igjen. Noensinne. For så snill er jeg ikke.

Omformulert: Jeg er ikke så slem mot meg selv at jeg tilbringer to timer av byturen min med å høre på livshistorien til Full Mann 50, bare for å bli belønnet med whiskyånde og uønsket kroppskontakt.

Jeg har lært meg å si: «Unnskyld, men vi har en privat samtale og foretrekker å være alene. Du er ikke velkommen, vennligst hold avstand.» Og når det ikke funker: «Unnskyld, men nå er du ubehagelig.» Og når det ikke funker: «Gå vekk.»

Ja, det er trist å være ensom, full, pratesjuk og gammel. Ja, det er sikkert synd på deg om du er alene og rar og ingen vil snakke med deg. Men det er ikke mitt ansvar. Jeg har ansvar for å plukke opp etter hunden min og å reise meg for gamle damer på bussen. Jeg går ikke på byen for å lette arbeidsbyrden for ansatte på A-hus. Og jeg har ansvar for å ikke mishandle meg selv.

Den psykomotoriske fysioterapeuten min sa til meg at jeg skulle observere hunder og katter når de havnet i ubehagelige situasjoner. De stivner til, skyter rygg, legger ørene bakover og gjemmer halen mellom bena. Kroppen deres reagerer på truende fremmede.

Det gjør kroppen min også når den skumle, fulle mannen setter seg nesten oppå meg på byen. Jeg bare merker ikke at jeg strammer skuldrene, holder pusten og stivner i en rar bøy.

Men kroppen gjør.

Trikset er å kjenne etter og vite når katten ville frest og når hunden ville bjeffet – og omsette den følelsen til et «Gå vekk». Og handle på bakgrunn av følelsen.

Å skifte fokus fra å være snill og hyggelig til når den indre kattepusen ville klort noen har redusert ubehagelige opplevelser betraktelig. Men det har ikke vært lett å slutte å være selvutslettende snill.

11 kommentarer om “Selvutslettende snill

  1. Bra innlegg! Kjenner meg så alt for godt igjen i den første beskrivelsen. Heldigvis har jeg blitt flinkere til å si ifra, men klarer desverre ikke å være frekk nok (noe som virkelig trengs noen ganger)

  2. Takk! Jeg har også lurt på hvorfor jeg tiltrekker meg alle raringer – og kom frem til at det måtte være fordi jeg var så rar selv…. 🙂 men det er jo sant, jeg sier aldri ifra, jeg nikker og smiler og lytter og deler ut røyk og penger og alt hva folk måtte spørre om :p Jeg er veldig flink til å si ifra til folk jeg kjenner, men fremmede er jeg alltid bare høflig og snill mot, selv når det føles ubehagelig. Litt av problemet er også at jeg smiler og smiler jo mer nervøs jeg blir. Haha… 😀 Men, ja! Dette skal jeg merke meg, og prøve å jobbe med 🙂

  3. Slikt hendte meg ganske ofte da jeg var yngre, men heldigvis ikke noe særlig nå lenger. Det har sikkert mest å gjøre med at jeg aldri er på utesteder, men jeg håper jeg også er blitt flinkere til å sette grenser.

  4. Jeg har også vært selverklært «fyllikmagnet», det slo liksom aldri feil – var det en snøvlete mann innen synsrekkevidde, fant de veien bort til meg. En gang greide en ekstra ubehagelig en å sovne på skulderen min på en ekstra lang busstur, selv om jeg gang på gang dyttet han bort – men jeg var jo for snill til å bli sint, du vet. (At ikke noen andre på bussen reagerte kan man jo lure på, for man kunne se på dem at de visste at det ikke var noe kult.)

    Siden den gang har man heldigvis lært seg å se bort, svare avvisende, krysse armene, eller rett og slett bare gå vekk. Om jeg hadde greid å be den andre personen om å gå vekk er jeg søren ikke sikker på, men øvelse gjør mester?

  5. Bra! Denne skal jeg vise til flere av venninnene mine. Flesteparten av mine kvinnelige venner er nemlig sånn, i større eller mindre grad. Jeg synes det er utrolig deilig å si neitakk til spontane besøk ved bordet eller avvise plageånder sånn generelt.

    De fleste skjønner faktisk en avvisning før du må ta i bruk strengestemmen, og de som ikke gjør det har jeg av og til fått dørvakten til å kaste ut (de fleste gjør det om du virker edru nok).

    Det er ikke alltid så hyggelig å være snill.

  6. Hei Ida.

    Jeg er også bipolar, og har opplevd det du beskriver som selvutslettende snill. Har alltid tatt hensyn til fremmede og vært omtenksom av natur.

    Folk har mistolka det jeg har formulert og forstår ikke min sarkastiske sans for humor. Derfor ble jeg mobba på skolen og har hatt vanskelig for å stole på folk.

    Bloggen din er til stor inspirasjon 🙂

  7. Oioi, kjenner meg igjen.
    Har lurt på om jeg har hatt «Will talk to strangers»-stemplet i panna (jeg tiltrekker meg ofte ensomme utlendinger), men jeg er nok bare altfor snill. Kast på en lei tendens til å alltid gjøre det motsatte av første instinkt og dumsnillhet er et faktum?

    Får øve meg på «Gå vekk!».

  8. «Selv om jeg ikke liker ham. Selv om jeg synes han er irriterende.»

    Hmmrpf!

    Selv er det gode sjanser for at jeg ville sagt «Selv om jeg ikke liker henne. Selv om jeg synes hun er irriterende.»

  9. Kjenner meg veldig godt igjen, men jeg synes det er litt farlig å kalle det å være «snill».

    Da ender man opp med den logiske konklusjonen at man ikke er snill dersom man sier tydelig ifra om egne grenser, og det er jeg slett ikke enig i.

    Jeg er snill jeg. Men jeg har lov å si «nei» likevel.

  10. Trodde ikke jeg hadde det i meg, men der tok jeg feil. Uff, nå har jeg klart å gi bort telefonnummeret mitt til en for innpåsliten kar som ikke tok et hint. Det begynner å demre for meg at å gi bort nummeret sitt er et ganske dårlig hint. Får nesten vondt i magen av å avvise folk… enda mindre er jeg vant til å bli sjekket opp. Det falte meg selvsagt ikke inn å lyve om at jeg hadde kjæreste, eller si noe så enkelt som at jeg ikke gir bort nummeret mitt til fremmede. Flott. Jeg tar bussen en holdeplass lenger fremover.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.