Blogging som underskuddsprosjekt?

12 thoughts on “Blogging som underskuddsprosjekt?”

  1. Si i fra hvis Pippi trenger tur:) Dachsen og jeg tusler alene rundt på sagene, for samboermannen har feber og er syk mann og tror han dør. Er ikke noe problem å ta med en firbent til hvis det er behov!

    1. *kremte*
      Vi menn tror ikke vi dør, vi veit at vi er på vei mot hellvette, det kommer bare noe og berger oss derfra i siste liten 🙂

    2. Vet du? Mannen er på skolen hele dagen og er jobbegrisen, og Pippi trenger faktisk en tur i løpet av morgendagen. Kan du ikke sende meg en mail? Hun er jo en vilter 8-månedgammel hoppetusse, så det kan være greit om hun og dachsen får snust seg ferdig i stua vår før dere går osv (c;

      ida ætt jackson dått kz

  2. Denne betraktningen likte jeg kjempegodt. Skriving er så absolutt noe som jeg også holder meg fast i på dårlige dager – og blogging er lettest. Skjønner ikke helt hvorfor det skal være så stor forskjell på å skrive på noe annet – og skrive til blogg? Tror det må være noe med nærheten til leserne. Jeg føler at jeg snakker med noen nesten med en gang 🙂

    Og merkelig nok – når det blir mye stress og prat rundt meg, slapper jeg bedre av hvis jeg sitter midt i og skriver enn om jeg må følge med (eller prøver å ikke følge med) på det som skjer.

    Men kjære… sprukken trommehinne?! Mistenker at jeg hadde vært nede for telling og frustrert nynning da, gitt. Du er en tøff penicilinfull feberzombie!

    Riktig god bedring!!

  3. At blogging har blitt et stort medie i dag er et superpluss. Det er en personlig samtale i skriftform, mangfolde erfaringsutvekslinger og terskelen for å skrive er ikke så høy. Og dette siste er kanskje det viktigst. At terskelen ikke er høy gjør at mange unge starter å skrive. Det blir mindre skummelt og ikke som en fremmedgjort aktivitet kun for profesjonelle.

    Takk for inspirerende blogg med mange gode, personlige innlegg. Tror at det samme hva aldri kan oppsummeres som underskuddsprosjekt i ettertid. 🙂

  4. Hei!
    Bloggen din er superfin. Jeg elsker den. Har lest veldig mye på bloggen din. I en periode satt jeg timevis. Glemte avtaler og alt. Fullstendig oppslukt i bloggen din. Du skriver så ekte. Og smart. Etter min mening er bloggen din perfekt. Spesiellt liker jeg gale damen innleggene. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Føler meg mindre alene. Jeg er ikke alene i verden med problemer.
    Så bestemte jeg meg. Nok er nok! Jeg ville ha hjelp. Det skulle ikke være en lett vei. Sendte søknad om psykiatrisk tilbud i kommunen jeg bor. Psykiatrisk sykepleier er tilbudet i kommunen her.
    Kom inn til en vurderingssamtale. Personen jeg snakket med forsto lite av problemene mine. En god stund etterpå ringer telefonen. «Vi har desverre så stor pågang fra mennesker med avorlige sykdommer som trenger vår hjelp mer enn deg» «Dette er mennesker som går inn og ut av psykehus. Vi må prioritere og kan desverre ikke hjelpe deg» Jeg følte meg tom og maktesløs. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Vurderer fastlegen, men enda en avisning orker jeg ikke tanken på. Det eneste jeg ønsker er en psykolog/psykiater som kan hjelpe meg. Den fornuftige meg vet at problemene mine hindrer hverdagen min. Jeg trenger hjelp for å mestre det. Den usikre og redde meg vil gjemme meg under dyna til alt forsvinner.
    Noen tanker om hva jeg bør gjøre?
    Bloggen din er fantastisk. Beklager hvis dette innlegget ikke passer her. Jeg har aldri skrivd et innlegg før. Hilsen meg=D

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s