Det er mange mennesker som kjenner meg og som vet at jeg liker dem. Det får dem til å tro at jeg automatisk vil like kunsten/diktene/musikken/fotografiene deres, og at jeg selvsagt vil anbefale det på bloggen.
Nå er det dessverre sånn at bare fordi man liker en person, betyr det ikke at man liker det de lager.
Og bare fordi man liker det noen har laget, betyr det ikke at man liker dem.
Men mange har en idé om at en venn = en dedikert fan.
Gode venner skal skryte av hverandres klattete akrylmalerier og dikt.no-prestasjoner, uhavhengig av kvalitet.
Dette er en tendens jeg ser langt inn i forlagsbransjen og profesjonelle kunstmiljøer, og jeg liker det ikke.
Jeg mener at gode venner forteller deg når de synes du suger.
Gode venner har ikke noe å tape på å være ærlig med deg. Tilfeldig leser/gallerigjest X sier «åh, det var nydelig» for å være hyggelig og ikke lage dårlig stemning. Det betyr ikke at de mener det.
La meg ta et eksempel:
Jeg hadde en venninne som elsket å synge, og som gjerne ville satse på sangen som en karrierevei. Dessverre var hun ikke spesielt flink til å synge, og hun prøvde å overtale alle i omgangskretsen til å få en plass på programmet hver eneste gang vi arrangerte noe som involverte mikrofoner.
Mange av vennene våre greide ikke å si nei. De lot henne få muligheten til å synge og stod og krympet seg mens venninnen slo seg løs. (Du vet det er et dårlig tegn når vennene dine «må på do» to sekunder før du går på scenen…).
Jeg sa nei. «Nei, du synger ikke bra nok.» Jeg forklarte henne at jeg håpet hun øvde mer, og at hun var klar over at om jeg spurte henne om å synge igjen senere, var det fordi hun var blitt flink nok til å opptre, ikke fordi jeg ville være snill mot en venn.
De fleste i omgangskretsen syntes derimot ikke at jeg hadde vært særlig hyggelig mot henne. De mente at hennes følelser var viktigere enn om det var pinlig at hun sang dårlig på et offentlig sted.
Jeg mener imidlertid at det ikke er noen menneskerett å få opptre.
På privaten kan du tegne, male, skråle, danse, skrive og knipse bilder så mye du orker og du kan publisere på nett så mye du orker. Det har du rett til å gjøre.
Du har imidlertid ikke «rett» til at jeg melder meg inn i fangruppen din på Facebook bare fordi vi kjenner og liker hverandre. Du har ikke «rett» på mine komplimenter, mine penger eller min oppmerksomhet.
Og hvorfor vil du egentlig ha uærlig, vennskapelig støtte? Jeg foretrekker blodig, vennskapelig kritikk, fordi det forsikrer meg om at når de samme vennene sier at de liker noe, så er det faktisk bra.
Jeg vil vite når middagsretten ikke holdt mål. Jeg vil vite når du begynte å kjede deg. Jeg vil vite hva du irriterte deg over i teksten.
Fordi det å ta deg selv høytidelig står i motsetning til å ta arbeidet ditt høytidelig.
Jeg lurer på om dette synet på kritikk egentlig handler om motstridende kunstsyn. Noen har et svært romantisk kunstsyn, der det de lager er et produkt av en genial kunstersjel. Å ikke like verket, er dermed synonymt med å ikke like dem.
Vi som ser på det å lage ting som en blanding av ferdigheter, teknikker og hardt arbeid, er derimot fokusert på at vi er i en prosess, en arbeidsprosess der vi forbedrer et produkt eller en teknikk. At noen ikke liker verket, kan gi deg en verdifull innsikt i hva du må jobbe videre med.
Men jeg er ikke sikker. Jeg tror også det kan handle om noe så enkelt som forventingene til en vennskapsrelasjon.
Så: Ikke bli såret om jeg ikke liker det du lager. Jeg gir deg kritikk fordi jeg liker deg og vil at du skal bli bedre. Og jeg forventer at du gjør det samme med meg.
Ida Jackson 
20 svar til “Gode venner forteller deg når du suger”
Helt enig i hele teksten. Ingen menneskerett å drite seg ut bare fordi det er en scene. Vi skal jo ikke gi opp drømmer, men vi kommer jo aldri dit med dårlige evner! Å få litt positiv kritikk hjelper de fleste!!
Åh. Jeg digget å lese dette. Du har så rett! Digger bloggen generelt. Digger.
eg tykkjer du har viktige poeng med venne-ros og farar med det, ein annan ting som irriterer meg er gruppespyttslikking, der folk i ein gruppe opphausar sin kvarandres kunst for å hype, skaffe meir merksemd til seg sjølv og gjere gruppa hippare. i sånne grupper er det lite eller inkje rom for å vere kritisk, uansett kor godt ein kjenner eller ikkje kjenner folka der. det trur eg er uproduktivt, trist og dumt.
men, når det er sagt, så er det mange måtar å kome med kritikk på. eg trur du og mange andre er flinke, samstundes tykkjer eg det er ein til dels ganske ekkel kritikk-kultur her i landet, der det ofte blir store, heller enn gjennomtenkte, ord.
Hva med smak da? Enn om JEG liker det der diktet eller den måten å synge på, mens du kanskje ikke liker det og synes det er dårlig..?
Ærlighet varer lengst, men kritikk av ett åndsverk handler vel ofte om smak og hva kritikeren bruker av kriterier å dømme etter?
Eller? 🙂
Jeg er langt på vei enig med deg Kaja. Mange har en litt for sterk ide om vennskap = fan. Venner bør oppmuntre og støtte hverandre, men det er ikke det samme som å slippe hverandre til ved en hver anledning. En ting er å la en venn få øve seg med publikum i et lukket selskap – en helt annen ting er å slippe den samme personen til på et arrangement man har ansvaret for.
Jeg vil gjerne ha venner som gir klare tilbakemeldinger. Kanskje ikke i formen «du suger», men gjerne klart og tydelig med en oppmuntring på kjøpet (hvis det er mulig …) 🙂
Jeg er enig men vil gjerne smette inn at så lenge noe flagges klart som hobby kan man godt holde litt tilbake på kritikken. (Det går selvsagt andre veien også, en glad amatør kan ikke forvente seg en dedikert fanklubb!)
Men når jeg blir bedt om å mene noe på jobb, må jeg pirke på slurvete kommatering, brudd på subjektsregelen, overforbruk av trendspråk, osv. Det er nemlig jobben min. Når venner spør meg hva jeg synes om et eller annet de har skrevet, kan jeg velge å snakke om at innholdet i teksten er medrivende, at perspektivet er friskt og annerledes, at de har gjort skikkelig bra research. Jeg kunne også sagt at det er lett å se at de ikke er grammatikere, men det er heldigvis ikke jobben min akkurat der og da.
Kva for tilbakemelding du er ute etter/forventar, avheng kanskje av kva for grunn du har til å spørje folk om kva dei synest. Viss folk spør for å få bekrefta at det dei gjer er verdt noko, for å få betre sjølvtillit etc. forventar/ønskjer dei seg kanskje berre ei positiv tilbakemelding så dei får motivasjon og oppmuntring til å jobbe vidare. Litt som når ungar seier «Sjå kva eg har teikna, er det ikkje stygt?».
Når desse ungane så har blitt store, har dei kanskje slutta med akkurat den teknikken, men den same typen motivasjon kan godt ligge bak likevel. Viss dette er utbredt, kan det fort bli vanskeleg for folk som heller er ute etter konstruktive tilbakemeldinger, fordi folk ser ut til å gå ut ifrå at du spør for å få betre sjølvtillit og ikkje for å få hjelp til å gjere det betre.
I tillegg ser mange ut til å vegre seg mot å gje «negativ» respons til andre. I starten av semesteret vårt hadde vi ei innleiing til humanistiske fag, og vart sette saman i grupper som skulle gje ris og ros til kvarandre sine tekstdisposisjonar og fyrsteutkast. Til og med da vi fekk beskjed om både å seie noko positivt om tekstane og noko som kunne bli gjort betre, var det veldig mange som vegra seg mot å seie noko «dårleg» om dei andre sine utkast og disposisjonar, sjølv om dei sjølv syntest at den konstruktive kritikken dei fekk var til god hjelp for det vidare arbeidet deira.
Sku ønske folk var mer ærlige med meg og det jeg greier å lire av meg, jeg… Jeg prøver å være så oppriktig og ærlig jeg kan når det gjelder ting og tang venner av meg produserer i mer eller mindre kunstnerisk sammenheng, og jeg håper at de er slik angående mine «kunstverk» også.
Har dog en snikende mistanke om at jeg ikke alltid får ærlig tilbakemelding. Den er mistenkelig positiv til tider.
Er koselig å høre at folk liker det jeg lager, såklart, men det er ikke alltid slik positiv tilbakemelding er berettiget.
Synging er et greit eksempel fordi det som regel er rimelig opplagt om noen ikke er flinke til å synge. Jeg synes det er mye vanskeligere når det kommer til kunst, da blir jeg av og til usikker på om jeg er kvalifisert til å komme med kritikk i det hele tatt. Og så er det litt sånn med bilder at jeg av og til må se dem et par ganger før jeg virkelig ser dem, og da er det vanskelig å svare om noen spør.
Og jeg skjønner ikke helt hvordan folk kan ta til takke med venners ros for å bekrefte seg selv innen for et felt der man helst skulle hatt profesjonell tilbakemelding for å føle seg sikker på at man er på riktig vei. Jeg synes det er artig når folk liker det jeg lager, men noen ganger sliter jeg med å ta det til meg som annet en akkurat den personens individuelle smak og det kan jo bety hva som helst.
Jeg er mye mer komfortabel med konstruktiv kritikk i grunnen, for da får jeg en følelse av at folk har innvestert tid i det jeg laget, med andre ord at jeg og bildet er betydningsfulle nok til å fortjene en grundigere vurdering.
Dette er en problemstilling jeg kjenner godt, rett og slett fordi jeg er lærer. Barn i Norge får veldig ofte høre at hver strek de tegner og hver tone de synger er av eksepsjonelt god kvalitet. På skolen må jeg av og til fortelle at produktet ikke er fullt så godt utført som poden, og ikke minst mor og far, mener. Da gjelder det å holde tunga rett i munnen, utarbeide mål for hva som er forventet og så kommentere i henhold til dette.
At det er en balansegang, kan jeg love deg.
Jeg er av «natur» direkte og ærlig, noe som flere ganger har skaffet meg trøbbel da folk missforstår/feiltolker og tror at jeg er en sjølgod kjiping. (Noe jeg synes er skikkelig leit, ærlig er jeg, men ikke så tøff i trynet som jeg nok burde).
Jeg har sånn med tiden fått lære meg å være mykere i kantene, ikke minst, holde kjeft av og til. Jeg nekter å handle klær med folk som jeg veit ikke egentlig er ute etter hva jeg synes og bare vil ha ett hurrakor. Jeg svarer ikke på det folk spør om dersom jeg ikke har noe positivt å komme med og personen som spør ikke kjenner meg godt/ikke er klar for sannheten, (tar en politikervri og finner noe annet å svare på i stedet).
Men jeg opplever også å bli spurt om innspill nettopp fordi den som spør veit at jeg svarer ærlig.
Og jeg er enig med deg. Mange greier ikke å skille mellom at man liker en person, og at man liker det personen lager/gjør.
Og så glemmer folk også en ting til. Smak og behag.. Sangere som synger surt er ikke noe smakssak, men mye er jo det innen kunst/kultur. Så selv om jeg ikke liker det som vises frem, og sier at jeg ikke liker og hvorfor jeg ikke liker, så betyr jo ikke det at det som vises frem er dårlig, eller at min mening er viktigere enn noen andres mening.
Når det er sagt så setter jeg pris på at man ikke alltid trenger å fortelle folk at de er dårlige på ting. Jeg setter feks stor pris på at folk ikke kritiserer norsken min… hehe, helt frem til den dagen jeg skal skrive profesjonelt vel og merke.
Virrvarr, jeg er enig. Men det er ikke helt stuerent å komme med ærlige, direkte tilbakemeldinger til sine egne venner. Jeg klarer det ikke hele tiden selv, men jeg prøver så godt jeg kan og har blitt flinkere med tiden.
Av samme grunn tør jeg ikke helt stole på alle tilbakemeldinger på mine egne tekster, bilder og sangprestasjoner. Jeg vil gjerne ha konstruktiv kritikk. Alltid er det «åh, så flink du er!» Det er selvfølgelig hyggelig å høre, men er virkelig alt så veldig bra hele tiden? Det finnes jo alltid rom for forbedringer, og ikke alt man produserer blir like bra. 🙂
Enig med både Ida og Morten!
Og en liten ting; denne setningen bør nok rettes på:
«Nå er det dessverre sånn at bare fordi man liker en person, betyr det ikke at man liker personen som laget det. «
Haha, ja. Jeg endrer den.
Eg er samd, opptil eit punkt. Det er mange situasjonar der det er viktig å vera flink nok til å visa fram kunsten sin (kva enn det er). Samstundes tykkjer eg det er altfor mange som meiner at berre dei beste skal få visa seg fram absolutt heile tida. På open mic night på pøbben er det ikkje det viktigaste at kvar einaste tone er klokkeklar, men å ha det gøy. Om berre han/ho eine som går på Musikkhøgskolen får sleppa til kvar einaste gong, vert det mindre gøy.
Som fnord sier; godt poeng. Veldig godt poeng. Jeg er en brutalt ærlig person, noe jeg ofte får kritikk for. Jeg prøver alltid å være diplomatisk, men jeg lyver ikke for vennene mine, og forventer at de er like ærlige mot meg. Jeg er faktisk redd for å være en person som tror hun er god i noe, men som egentlig ikke er det.
Skrekkeksempler på dette er mennesker som møter opp på talentkonkurranser på TV, hvor de driter seg ut foran hele nasjonen. Kunne kanskje vært unngått om noen hadde turt å være ærlige med dem. I stedet blir drømmene deres brutalt knust. På TV.
Enig i dette. Jeg får ofte dette inntrykket av at bloggkommentarer: at det som ser ut som støtte til teksten, egentlig er signaler om vennskap.
Jeg synes det er vanskelig å bedømme tekster skrevet av bekjente, men ikke fordi jeg blir ukritisk. Tvert om: det jeg vet om personen legger seg i veien, slik at jeg får problem med å leve meg inn i teksten.
Godt poeng. Jegomgåes for det meste medkunstnertyper, og har vel lagt meg midt imellom: Når jeg bli rspurt hva jeg synest om noe dårlig/middelmådig, spør jeg om de vil ha ros eller kritikk først. Man kan alltid finne noe positivt å si (spennende farger er en klassiker) og såkan man gi kritikken uten å fornærme folk…
Ja, det er ikke som om du må være uhøflig heller. Også tror jeg det er viktig å se når du kommer inn i prosessen og får gi kritikk. Om noen vil ha kommentarer på noe du ser er «work in progress» formulerer du deg ganske annerledes enn om du får noe til anmeldelse.
Og det er veldig stor forskjell på «Hva synes du om bilde mitt?»-samtaler og «Kan jeg ha bildet mitt på forsiden av boka di?»-samtaler (c;