Livet mitt har blitt dramatisk annerledes den siste uken. Du som er venn med meg på Facebook vet det allerede: Det er slutt mellom Mr. Jackson og meg. Jeg kommer til å slutte å være Mrs. Jackson.
Detaljene rundt bruddet hører ikke hjemme på Internett. Du skjønner: Jeg har rett til å utlevere meg selv så mye jeg vil på bloggen, men man er to om et forhold. Mr. Jackson skal slippe å få sine privatsaker omtalt her.
Mange har spurt meg hvor grensene går på bloggen min, og jeg antar at dette er tidspunktet for å stoppe opp, peke og si: Her. Her er den mye etterspurte grensen.
Jeg vet ikke egentlig hvordan man gjør samlivsbrudd. Jeg har vært sammen med Mr. Jackson i syv og et halvt år. Vi traff hverandre da jeg gikk i tiendeklasse og store deler av livet mitt har jeg tilbragt sammen med ham.
Jeg har aldri vært singel. Jeg har aldri vært på date. Jeg har aldri hørt på sørgerlige kjærlighetssanger mens jeg snakket stygt om eksen til en trøstende venninne. Jeg vet ikke hvordan man gjør disse tingene.
Men jeg vet at fra 16 til 23 er lenge. Og jeg vet at jeg må lage meg en ny hverdag nå, skifte ut alt fra adresse fra morgenrutiner. Jeg må også finne et nytt etternavn. Forslag mottas med takk.
(Hunden blir hos Mr. Jackson. Det er han som er mammaen hennes. Jeg skal være helgepappa og betale barnebidrag når hun skal til veterinæren. Dette er forøvrig det flest har lurt på hvordan vi kommer til å løse, derfor denne notisen her.)
Men det er en ting jeg gjerne vil si:
Mr. Jackson er en fantastisk fyr, og vi skilles uten knusing av glass og kasting av stekepanner. Jeg anbefaler ham varmt til alle andre damer der ute. Han har tatt vare på meg gjennom hele sykdomsperioden min og reddet livet mitt mange ganger. Han er flink til å danse og forteller skikkelig teite vitser, og han kan lage hva som helst med litt duct-tape og ståltråd.
Siden dette innlegget føles litt som en rulletekst, vil jeg også takke svigermor, svigerfar og svoger for å ha vært superfamilie for meg fra jeg var en liten, overstadig beruset sekstenåring og frem til idag. Dere fikk meg til å føle meg som en lykkelig, omplassert kattunge da jeg hadde det som verst.
Jeg vet at dette må være et litt absurd innlegg å lese, siden «jeg går gjennom en stor krise»-innlegget minner mest om en takkeliste.
Men greia er: Jeg kan ikke skrive om det triste her på bloggen, fordi det er en felles trist. Men jeg kan skåle for det fine. For de fine minnene er mine.
(Og ja, jeg klarer meg. Ikke bekymre deg.)
57 kommentarer til “Og så blar vi om til neste side”
Jeg kom over et av mine yndlingsdikt igjen nettopp (Erich Kästner: Sachliche Romanze), og tenkte på dette blogginnlegget:
Under diktet kommer min omtrentlige oversettelse, siden jeg ikke fant en norsk versjon i farta. (Ja, det er bedre på tysk. Jeg er ingen Kästner).
Sachliche Romanze
Als sie einander acht Jahre kannten
(und man darf sagen sie kannten sich gut),
kam ihre Liebe plötzlich abhanden.
Wie andern Leuten ein Stock oder Hut.
Sie waren traurig, betrugen sich heiter,
versuchten Küsse, als ob nichts sei,
und sahen sich an und wussten nicht weiter.
Da weinte sie schliesslich. Und er stand dabei.
Vom Fenster aus konnte man Schiffen winken.
Er sagt, es wäre schon Viertel nach vier
und Zeit, irgendwo Kaffee zu trinken.
Nebenan übte ein Mensch Klavier.
Sie gingen ins kleinste Café am Ort
und rührten in ihren Tassen.
Am Abend sassen sie immer noch dort.
Sie sassen allein, und sie sprachen kein Wort
und konnten es einfach nicht fassen.
Saklig romanse
Da de hadde kjent hverandre i åtte år
(og man kan si at de kjente hverandre godt)
Forsvant plutselig kjærligheten for dem
Slik andre mister en stokk eller hatt.
De var triste, oppførte seg muntert
Prøvde å kysse som om ingenting var galt
Og så på hverandre og visste ikke veien videre
Da gråt hun til slutt. Og han sto ved siden av.
Fra vinduet kunne man vinke til båtene
Han sa, klokka er snart kvart over fire
Og tid for å drikke kaffe en plass
Ved siden av øvde et menneske klaver.
De gikk til den minste kafeen på stedet
Og rørte i kaffekoppene sine
Om kvelden satt de der fortsatt
De satt aleine, sa ikke ett ord
Og kunne helt enkelt ikke fatte det.
(Det finnes også som lego-animasjon på tysk:
Jeg blir alltid litt glad når det ikke er innlegg fra deg på bloggen – selv om jeg er himla glad i å lese dem. Mest fordi du har sagt at du skriver når du ikke har det så bra.
Jeg håper du har det litt bra, og gjør det du egentlig har lyst til og ikke det du føler at du burde. Det er litt godt i pirke i åpne sår av og til. og litt nødvendig for å få dem til å gro.
Velger du Virrvarr som etternavn vil jeg i hvertfall ha royalties.
Jeg synes du kan hete Ida Haugen-Utne slik at du kan være med på Robinsonekspedisjonen.
“Kjenner dere” bare ut i fra hva du har skrevet på bloggen din, så jeg ble litt overrasket nå… Brudd er aldri moro uansett, men en ryddig avslutning gjør alt mye enklere både for dere og for alle som er glad i dere.
Lykke til videre, begge to!
Det var jo trist å høre! 🙁 Sånt er aldri trivelig, men av og til nødvendig. Jeg håper i alle fall det ordner seg fint til slutt. Det er kanskje ikke helt vitenskapelig, men her er et par anekdoter man kan trøste seg med om man vil høre om andre tilfeller der det gikk veldig bra:
Foreldrene mine, for eksempel. Det var kanskje ikke noen trivelig skilsmisse, men det måtte nok til. Jeg ser nå i ettertid at det er definitivt best på den måten. Foreldrene mine passer ikke sammen, og det hadde ikke vært bra for verken dem eller meg om de fortsatte med det. Dessuten har de begge to funnet seg nye partnere som passer utmerket og som de har vært gift med de siste femten-tjue åra. Det ble veldig bra til slutt. Dessuten fikk jeg fire ekstra søsken ut av det, og det er alltid en bonus.
Dessuten har jeg noen venner av meg som var uatskillelige i flere år – tror de ble sammen da de var seksten eller noe. Nå er de ikke sammen, kommer ikke til å bli sammen igjen, men veldig gode venner. Og det tror jeg nok er best for dem også gitt.
Når det gjelder navn har jeg aldri vært helt sikker på hvilket navn jeg selv skal ha (mine foreldre var ikke så flinke til å ikke krangle på det, dessverre, og nå blir jeg litt i lojalitetskonflikt om jeg bytter om), men jeg er veldig glad i farsnavn/morsnavn (eller patronymikon/metronymikon som det visst heter – det forutsetter i alle fall at du liker foreldrene dine godt), og så har de aller fleste en oldemor med et superstilig pikenavn du kan ta. Det veit jeg om flere som har gjort.
Sånn hvis du har Spotify, her er det en trivelig sang til deg:
Big Dog med Guillemots:
http://open.spotify.com/track/1Im6dFCfKZDKVaFXmou6Jy
Jeg finner den ikke på Youtube, dessverre.
Jeg blir litt sjokkert når jeg leser slike blogger. Tviler sterkt på at jeg ville delt slike ting på en blogg. Samtidig blir jeg litt varm inni meg fordi du klarer å dele det med verden på en god måte.
Selvfølgelig er det trist og leit og alt det der, men samtidig så ert det så mye godt, varmt, fantastisk, spennende og ikke minst hoppende morsomt som ligger framfor deg.
Har selv vært gjennom et brudd uten skriking og hyling (nesten da) og vet hvor mye det kan bety for tiden framover. I dag er x`n verdens beste venn og både jeg og min nåværende går godt sammen med båden X`n og hennes mann.
Stå på og se framover samtidig som du forsikrer deg at du tar med all den bagasjen du vil fra i går. Det er ikke noe som heter for mye eller for lite bagasje, men uansett hvor mye du tr med deg videre så er det riktig for deg. Vær stolt av din fortid og ikke vær redd for å vise den til din framtid.
Canard er et fint etternavn som jeg gladelig deler. Virrvarr er også bra som etternavn. Ellers kan man jo bare velge og vrake i ord man synes høres fine ut.
Flott innlegg. Lykke til, høsten blir fin.
“That sunny dome! Those caves of ice!”
🙂
For et flott innlegg. Har hatt diskusjoner med venner og kolleger om hvordan man bruker sosiale medier i vanskelige tider. Sykdom kan man (kanskje, men ikke for mye) snakke om, dødsfall like så (men ikke for mye over lang tid), men hva med kjærlighetssorgen? Hva med frustrasjonen over sjefen eller dårlig arbeidsmiljø? Kjipe medarbeidere? Angsten? Det er jammen ikke lett.
Synes du har løst “informasjonsbehovet” ditt og til leserne dine på en god måte, den er til etterfølgelse! Du har satt grensen og du har bevart din og forholdet ditt sin integritet. Kudos – flere burde lære fra deg.
PS! Lykke til videre (og så skal jeg droppe alle flosklene om at i motbakke går det oppover osv, men husk på hva Churchill sa: When in hell, keep walking).
Hei Ida
Ta godt vare på deg selv! Håper du lar oss følge deg videre…det er nemlig både lærerikt og morsomt…selv for gamlinger som oss (som attpåtil har flere skilsmisser og mange erfaringer på baken)
Klem fra ex-tantene
Jeg synes det var veldig trist når jeg så at dere skulle skilles, (du sniker deg jo som sagt inn i facebookoppdateringa enda vi ikke er venner). All lykke til videre, stor varm klem.
Fram til jeg var 23 år hadde jeg aldri vært singel lenger enn et halvt års tid. Det å være voksen og ikke i et forhold føltes stort og litt tomt, men de to åra jeg var aleine er blant de beste jeg har opplevd.
Jeg tror det kan være sunt å måtte definere seg selv uten at det blir som kjæreste/kone. Det kan man selvfølgelig gjøre uten å være singel, men det blir desto mer nødvendig når man er det. Du fremstår som klar på hvem du er, og jeg skal ikke uttale meg om din identitet og din hverdag, (som du selv påpeker, vi bruker speil og slør og sløret er et privilegium), men man kan gå ut ifra at du har hatt en hverdag der du i stor grad har hatt en annens mer eller mindre konstante nærvær. Det er ei trygghet og ei glede å kunne komme hjem til noen, og det kan dermed føles tomt når man kommer hjem og ingen er der. På den andre siden bestemmer man nå de fleste reglene selv.
Jeg husker hvor befriende det var å kunne rydde/rote når jeg ville (og så mye jeg ville, og på min måte), ha det stille når jeg ville, ha det bråkete når jeg ville, være våken, sove, og at alle mine handlinger var handlinger som ble gjort uten at en annen person kommenterte og mente noe om dem til stadighet. På den andre siden kan det være et stort savn å plutselig ikke ha noen du alltid kan ringe for å fortelle om alle de små tilfeldige tankene i hverdagen, katta du gikk forbi, den fine filmen du har lyst til å se, etc. Men da er det godt å ha et solid nettverk, og det tror jeg du har. Jeg ønsker deg alt godt, og håper det å være singel ei stund kan være noe positivt for deg, selv om det sikkert er vanskelig akkurat nå.
Og så vil jeg applaudere den positive holdninga di til Mr. Jackson og hans familie. Jeg fikk litt sjokk da jeg så bruddet på Facebook, mest fordi jeg dagen før hadde lest meg igjennom taggen “Scener fra et ekteskap” her på bloggen. Det er så fint å se at du kan skåle og takke for det fine som har vært, samtidig som du ser fremover. Det fins mange som er her for deg hvis du skulle ha behov for å snakke, bearbeide, reflektere rundt situasjonen. Vi to kjenner ikke hverandre så godt, men jeg ville bare legge igjen noen ord og ønske deg vel. Lykke til med boklansering!
Når det gjelder etternavn, så har vi jo Espen Thoresen Hværsågod Takkskaduha, og to som heter Skywalker til etternavn.
Ellers stemmer jeg for det tidligere forslaget “Virrvarr”. Ida Virrvarr. Klinger godt, lett å si, lett å huske.
Det absolutt aller viktigste er å beholde vennskapet. Utav mine 4 tidligere seriøse forhold har jeg fremdeles god kontakt med 3, og det er en meget hyggelig ting.
I tilegg, se det positive i det: Nå kan du sjekke opp fremmede! Woop!
(…too soon?)
Huffda! Alltid trist når slikt skjer, men dere er voksne mennesker som sikkert vet hva som er best.
Skjønner at du har lite erfaring fra singlelivet. Alt jeg kan si er pass deg; det er en jungel der ute…
Kjærlighetssorg er helt forferdelig. Vi er egentlig i litt samme situasjon, du og jeg – jeg hadde vært sammen med X i nesten seks år (jeg er 24 nå), og livene våre var så sammenfiltrede at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre da han plutselig, uten forvarsel, sa at han ikke ville være kjæresten min mer. Det tok omtrent to uker med sjokk før jeg i det hele tatt greide å skjønne hva som hadde skjedd. Jeg er nå på min første uke uten sjokk, og det er så vondt av og til at det nesten er latterlig.
Jeg vet så klart ikke detaljene i bruddet deres, men du skal vite at vi er flere i samme båt. Jeg leser hvert eneste innlegg du skriver, og du er så dyktig at jeg får lyst til å henge et stort heia-Virrvarr-banner utenfor vinduene mine (og ja, jeg skal kommentere oftere, sånn at du får vite hvor bra bloggen din er). Oslo er en skummel by å plutselig bli alene i, så om du trenger en ny venn, eller noe annet udefinerbart, er det bare å si fra. Vi plutselig-alene-jenter i Oslo må holde sammen 🙂
Gode tanker til deg og Mr. Jackson! Jeg håper dere klarer å fortsette å ha den gode tonen dere imellom, selv om det er slutt mellom dere nå.
Jeg ble selv skilt tidlig, og kan si som flere over her – det går stort sett veldig bra!
Men ja, det er vondt og tungt lenge, uansett hvor riktig man ser det er.
Ønsker dere alt godt videre!
Jeg er sjokkert! Men 23 er en fullstendig pubertal alder, og jeg hadde ikke noen samlivsbrudd å vise til datildags jeg heller. Det er bare å kreke seg videre.
Jeg sier som alle andre; lykke til videre!
Lykke til videre! Det virker som du har gjort et godt valg i forholdet som var, og jeg ønsker deg alt hell i å være like heldig med folk i livet ditt videre. 23 er ingen alder, og voksenlivet har bare såvidt begynt, selv om du legger et langt kapittel bak deg. Det er mye mer å erfare der ute, både på egenhånd og sammen med noen.
Ble både overrasket og trist da jeg så din nye status på FB. Men selv om brudd er grusomt vondt så tror jeg virkelig det blir bedre etterpå. Ingen er tjent med å bli i et forhold hvis det ikke fungerer lengre. Man lærer masse om seg selv og verden i prosessen og så kommer man ut på den andre siden som er helere, klokere og lykkeligere menneske. Selv om jeg vel aldri har møtt Mr Jackson så har jeg etter å ha lest bloggen din siden sånn ca starten, forstått hvor utrolig viktige dere har vært for hverandre. Håper dere klarer å ta vare på hverandre og vennskapet, selv om forholdet tar slutt.
Vil bare ønsker deg lykke til på veien videre, eller rettere sagt dere begge.
Og ellers så tror jeg kanskje det beste du kan gjøre nå er å vende deg til å være singel før du ser deg om etter noen andre å leve med.
Hei hei! Du husker meg sikkert ikke, men jeg møtte deg på boklanseringen for Kvinner som kommer, fikk tatt deg i hånda og gratulert deg med utgivelsen. I etterkant av dette har jeg fulgt med på bloggen din jevnlig 🙂
Leit å lese om det som har skjedd mellom deg og Mr. Jackson. Av alle klisjeene man kan si nå vil jeg egentlig bare si at når en dør lukker seg, åpnes en ny.
Og det er heller ingen fasit på hvordan man skal reagere etter et brudd, ingen hemmelige ritualer som må utføres. Ta alt som det kommer slik du føler du burde ta det 😉
Lykke til videre, og ikke mist motet ditt! 🙂
Trist å høre. Men jeg ønsker deg lykke til videre.
W
*knugeklem*
Når det gjelder navn stiller jeg meg bak youtube-snutten fra Friends. Princess Consuela Bananahammock. Jah!
Vet ikke hva jeg skal si, bortsett fra at jeg er trist på dine vegne.
Angående navn: Ida Gaga? Ida Kake? Ida.. Tveit? Ida Virrvarr? Ida Roteloft? Nei, tror jeg bare skal holde kjeft. :3
Huff, dette er jo trist. Men sånn må vel livet vera somme gonger. Lykke til med all ordninga og alt nytt. *klem*
Jo, og namn: Eg foreslår at du graver litt i slekta di, til du finn eit menneske du kunne tenkja deg å dela etternamn med, ein snill oldemors pikenamn eller noko. Eller så kan du sjølvsagt berre finna på noko som høyrast bra ut.
Been there, done that. Du kommer sterkere ut på andre siden. Bruk venner og familie til å snakke om det du tenker, grubling will only take you so far. 🙂
Been there, done that.
Etter ni års forhold, derav ett års ekteskap, ble det slutt med meg og “dama mi” for litt over to år siden. Og jeg er stolt å si at det skjedde uten krangling og vonde følelser. Det var forferdelig tunge dager, uker og måneder, men det var dialog, masse tårer, klemmer, hysterisk grining – sammen, og lovnader om at vi alltid skulle ta godt vare på hverandre, og ikke minst vår felles datter.
I dag har vi et godt vennskap, fantastisk samarbeid om vår datter, og et genuint gjensidig ønske om å legge til rette og være villig til å ofre for at begge skal få et best mulig liv på tross av at våre veier skiltes.
Det er godt å høre at du har samme innstilling. På tross av tung sorg og mange til dels vonde følelser, er det lov å innse at det finnes to sider av alle saker, at egoisme, hevn og smålighet ikke løser noenting, og at det beste for begge er å kjempe for hverandre selv om man skiller lag.
Det er en grunn til at man en gang elsket hverandre.
Ut fra det lille jeg har fått med meg er det tydelig at Mr Jackson har vært en fantastisk mann. Ta vare på ham alltid, selv om det bare blir som venner. Det er dere begge verdt.
Tusen takk for en veldig fin kommentar.
Jeg lenker den til Mr. Jackson om han ikke ser den.
Den gjorde meg veldig glad.
OK. Da avventer jeg innlegg som jeg som vanlig mann (uten den minste innsikt i mr jackson) kan forholde meg til.
Å, nå ble jeg lei meg 🙁 Sender mange varme tanker til dere begge. God klem!
Hei. Jeg vet desverre ikke noe om hvordan man kommer seg gjennom noe sånt, men jeg ville bare si at det var fine ting du skrev. Du er en classy dame. Ønsker begge to lykke til.
Sjå på dette som ein ny start! Eg veit akkurat kva du går gjennom. Vask av deg alt det gamle og finn på nye ting! Lukke til! Stor klem frå nysingle Lone til nysingle Ida.
Kondolerer. Og skål.
Lykke til med neste side i livet. Jeg er en sms unna. Og du kan gjerne låne et av mine etternavn om du vil.
Fremtiden er super!
Jeg anbefaler is. Med dritmye sjokoladesaus. Og sippefilmer. Og å fortsette rutinene, ikke skli ut med null mat og søvn selv om det er fristende.
Disse etternavnene har jeg seriøst vurdert: Ims, fordi det ligger så godt i munnen, Yri, fordi det har fine vokaler og Drabløs fordi det er artig. Det fine med disse tre, er at det er flere enn hundre som heter det, så du kan helt fritt ta navnet, og så kan du late som du er i slekt med de ~103 som heter det. Høhø.
Ellers står man så godt som fritt til å hete hva man måtte ønske, så hvis du vil hete Virrvarr er det sikkert greit. Eller du kan hete Smi, fordi det er ett fint ord.
Etternamn må ha anten 0 eller fleire enn 200 “eigarar” for at ein fritt kan ta det, men både Ims, Yri og Drabløs ser ut til å ha akkurat over 200, så.,,
eh, ja, det var to hundre jeg mente, ikke hundre. Jeg fant de etternavnene på den lista over etternavn med flere enn to hundre eiere.
Hehe, jeg kjenner både en Ims og en Yri. Morsomt. 🙂
Jeg kjenner ingen, så nå er jeg nesten litt sjalu! Du får si til dem at de har skikkelig kule etternavn.
Skål!
*klemme på*
Foreslår etternavnet Søland 🙂
Kan man ha flere svigermødre? Jeg mener, – vi har jo flere svigerbarn.
Lykke til med dere begge to.
Og navnet sier seg jo selv: Ida Virrvarr, – intet mindre.
[…] Jeg liker Idas vis. Dette innlegget ble publisert i Familieliv. Bokmerk permalenken. ← Et eventyr på seks timer […]
Jeg sender deg en digitalklem, jeg: *lang-trykke-inntil-hverandre-klem*, også det smiletegnet jeg har lært av deg: ^_^
Hilsen eks-svigermor Lene
*klemmepå*
Nå skulle jeg ønske jeg hadde noen gode konstruktive forslag på navneidémyldring eventuelt gode tips på hva du ikke må gjøre når du dater, men jeg får bare si at jeg har bare fulgt deg på avstand fordi du er så talentfull på mange områder, og selv når under dine nedturer har du en egen evne til å løfte mennesker rundt deg opp uansett hva det måtte være. Og det er så bra!
Jeg tror det er en god ting å ikke vite hvordan man gjør samlivsbrudd. Da står man fritt til å selv finne ut av hvordan, uten å forholde seg til andres oppskrift og regler.
Jeg kjenner ingen av de involverte, likevel synes jeg det er trist. Men jeg deler foregående kommentereres framtidstro. Lykke til!
Lykke til videre, gode tanker til deg.
Og hiver meg med på den at: framtiden er fantastisk!
Jeg tror både du og Mr Jackson vil greie dere finfint, de fleste gjør nemlig det — alle skrekkhistorier til tross.
Synes det er logisk at de fleste spør om hunden. Det er gjerne slik, mye enklere, særlig nå som ting er digitale, å dele familiealbumet og bankkontoen, enn å dele en levende pustende familiemedlem, enten denne nå har to eller fire bein.
Kjære deg, eg syns det er kjempetrist at dette skjer, men eg er sikker på at du veit kva du gjer. Eg kjenner deg jo faktisk gjennom den fantastiske svigerfamilien din, men du blir ikkje borte. Og eg seier som Sigurd, framtida er fantastisk.
Eg måtte også skape mi eiga framtid og stige inn i den åleine, og det har gått bra. Det er eg sikker på at det gjer for deg og. Lykke til og :storklem:!
Lykke til videre.
Fremtiden er fantastisk. 🙂