Jeg er «glad» for å ha en «venn»

Denne teksten stod i Fredriksstad Blad på lørdag.

Det er en del opplevelser i barndommen som merker deg for livet. For noen var det Gremlins. For andre var det Pompel og Pilt. Min største fiende i oppveksten var en barnesang med tittelen «Jeg er glad for å ha en venn». Høres uskyldig ut, gjør det ikke? Åneidu.

«Jeg er glad for å ha en venn» var riktignok en av disse politisk korrekte barnesangene som hverken henviser til Jesus eller Vesle Hoa, en skikkelig gladsang vi øvde inn til anledninger der vi skulle stå i finkjole med sløyfe i håret og skråle for stolte foreldre. Sangen er i følge Google skrevet av Vidar Kristensen, mannen som rimte «deg» på «meg» og «jeg» på «lei», og ikke hadde kommet opp med et bedre refreng enn «Jeg sier det gjerne igjen og igjen, jeg er glad for å ha en venn».

Det var imidlertid ikke mangelen på gode rim som gjorde sangen skumlere enn Snehvits stemor. Det var det faktum at jeg ikke hadde en venn store deler av barneskolen, mens velmenende voksne tvang meg til å uttrykke min takknemlighet for det ikke-eksisterende vennskapet i plenum.

Jeg demonstrerte mot sangen på mitt eget, passiv-aggressive vis med å forsøke å se så trist ut som mulig mens jeg fremførte den. Melodien hadde et anstrøk av moll, og den passet godt til Elvisaktig hulkestemme akkompagnert av dirrende underleppe og lidende blikk.

Etterhvert som jeg ble eldre, forstod jeg at jeg ikke var den eneste på barneskolen som demonstrerte mot gladsangen på denne måten. Hver eneste gang jeg så sangen fremført på 17. mai, var det alltid et par stykker med store, triste torskeøyne og furteleppe. Det var alltid noen som så ut som om de heller ville bli tvunget til å lære Terje Vigen og fjørtiåtte salmevers utenat enn å måtte tralle to minutter med «Hjertet mitt liker at du er nær, da blir det lyst og trivelig her». Jeg var rett og slett ikke den eneste ensomme ungen på barneskolen.

Mari Rysst skriver i «Myten i den tapte barndom» at bestevennrelasjonen på barneskolen er like viktig og full av drama som kjæresterelasjonen er på videregående. For jentene er det svært viktig å ha en fast bestevenninne, og bestevenninner skal både holde hverandre i hånden, sitte siden av hverandre, herme etter hverandres klesstil og ikke leke med noen andre enn bestevenninnen.

Rysst beskriver hvordan jentene i fjerdeklasse bruker mye tid på å snakke om hvem som er bestevenninnen til hvem, og å spørre noen om de vil være bestevenninnen deres er mer alvorlig enn å spørre en gutt om de «har sjans». Jeg kjenner igjen Ryssts observasjoner fra min egen barneskoletid. Faktisk fikk jeg min første bestevenn ved at min tremenning fra Oslo spurte meg om jeg ville fylle ut bestevennsiden i skoledagboken hennes om hun fikk fylle ut min. Hun tenkte at vi kunne jo lage et proforma-bestevennskap så vi ikke virket så ensomme, sett fra utsiden. Fasade er viktig på barneskolen.

Rysst skriver at sosiale miljøet barneskolejenter i mellom er inndelt i det hun kaller dyader og det hun kaller satellitter. Dyadene er stabile bestevenn-par mens satellittene er jenter uten bestevenner som forsøker å bryte opp dyadene for å kunne danne en dyade selv. Bestevennrelasjonen er altså ikke bare viktig, den er også under konstant sosialt press. Å være satellitt er både ensomt og slitsomt, beskriver Rysst. Jeg tipper det var dem som sang med nedovermunn og desperat blikk.

Forholdet mellom satellitter og dyader er et viktig virkemiddelmiddel i jentemobbingen. Mens guttemobbingen gjerne viser seg i form av blåmerker og bøker i sølepytter, skjer jentemobbingen det «usynlige» sosiale spillet. Eller som Liv Skotheim skriver i «Bitching»: «De intense jentevennskapene innebærer en risiko for sårhet og kulde når de svikter. Og siden venninnene er en slags indikator på hvor vellykket du er, blir frykten for å bli frosset fra fellesskapet en stressfaktor. Jenter mobber som regel jenter de kjenner, og relasjonen brukes som et middel i mobbingen.»

Jeg håper at lærerne blir flinkere til å ta «bitchingen» på alvor, og at foreldre blir klar over hvor mye alvor det er i Tuppen og Lillemor-dramaene som spiller seg ut i skolegården.

Barneskolejentene er definitivt glad for å ha en venn, men ikke på den søtladne, uskyldige måten sangen beskriver. Det er litt som å sette tiendeklassingene til å synge «Jeg er glad for å ha en kjæreste» og observere de ukyssedes fortvilede fjes.

27 kommentarer om “Jeg er «glad» for å ha en «venn»

  1. Fantastisk bra innlegg. Jeg hadde mange bestevenninner på barneskolen, men hun som endte opp med å bli min aller beste venn, og fortsatt er det, hadde ingen bestevenn på barneskolen, men heldigvis fant vi hverandre 🙂

  2. Saksopplysning: Vi er firmenninger! :p

    Veldig bra tekst. Jeg husker det der, nå sang vi aldri den sangen, heldigvis! Alikevel tror jeg at om vi gjorde ville jeg sunget den på et liknende vis, med dirreleppe og tristhet. Jeg hadde heller ingen skikkelig bestevenn utenom deg…

  3. Bra tekst! – og selvfølgelig kjenner man seg igjen. Livet har aldri siden vært så dramatisk som det var på barneskolen! Jeg husker egentlig mest angsten – fra den tiden da jeg hadde venner, men var livredde for at de skulle svikte eller bli stjålet fra meg. Alle var to og to og dersom du ikke var en del av et par, var du fritt vilt for mobbere. Jeg var en satellitt som kræsjet i gulvet rundt 10årsalderen, da alle jentene var «tatt» og jeg var til overs. Det ballet litt på seg. Men jeg kom meg inn i spillet igjen da jeg var rundt 14 – og vi er fortsatt bestevenninner 🙂 Herregud, så deilig at den tiden er over.

  4. «Det er litt som å sette tiendeklassingene til å synge «Jeg er glad for å ha en kjæreste» og observere de ukyssedes fortvilede fjes.» 😀

  5. Når jeg skal ha samlivslære med ungdomsskoleelevene mine sørger jeg alltid for å flette inn setningen: Husk – de fleste av dere som sitter her har ikke klina med noen ennå. Og så lener jeg meg tilbake og nyter alle de letta ansiktsuttrykka som bare jeg ser fordi alle er mest opptatt av å se på seg selv.

    Men det går seg til med både venner og kjærester – for de fleste – ikke for alle.

  6. Jeg ga meg selv en gang et løfte da jeg var tenåring: Jeg skal _aldri_ glemme hvordan barn faktisk har det på barneskolen. Hvordan verden faktisk ser ut fra hjørnet av en skolegård. At den – iallefall i blant – ser ut som en jungel, en slags miniversjon av den store verden, med kriger og diktatorer og blodig urettferdighet.

    For jeg har en teori om at hvis man ikke holder hardt på dette minnet, så forsvinner det etterhvert som man blir eldre, og spesielt når man får barn selv. For de ser jo så søte ut. Og _nå_ vet vi jo at skolen er det tryggeste stedet i verden. Så vi glemmer jungelen. Og så begynner man å si de samme teite voksentingene som alle tidligere generasjoner. Og når så barna en dag står der stilt opp og synger om hvor glade de er for å ha en venn, så tenker de voksne: Så søte de er!

  7. Jeg tror nesten ikke det en jente som ikke kan kjenne seg igjen i dette. Jeg savner virkelig ikke den tiden! Og det var helt utrolig kjipt å være satelitten på utsiden.

  8. Takk for en sterk og trist tekst Ida, den vekker mange minner også for meg, selv om jeg ikke var jente og ikke kan huske den sangen der.

    :/

  9. Hm, jeg kjenner meg egentlig ikke helt igjen. Jeg var aldri noe spessiellt interessert i å ha bestevenninner, jeg ville heller henge med gutta om jeg fikk velge og samtidig skjedde det så mye dramatisk i livet mitt ellers på barneskolen at mye av det sosiale dramaet på skolen kom litt i bakgrunnen.

    Jeg syntes de fleste andre jentene var slitsomme og kjipe, og ikke skjønte jeg noe av spillet heller så jeg opplevde dem som falske også. Det slår meg i grunnen som litt ironisk at jenter som i utgangspunktet er bedre rustet til sosialt spill og empati ikke også er flinkere til å sjonglere flere relasjoner uten at noen føler seg utelatt. Kanskje jenter er litt for flinke til å skjønne tidlig hvordan samfunnet fungerer og får noia av det?

    Og btw, det at guttemobbing ikke inkluderer utfrysing og baksnakking er bare piss, selv om jeg vet det er klare tendenser til forskjeller blir jeg litt irritert usynliggjøringen som skjer når vi trekker opp så bastante kontraster mellom gutter og jenters sosiale liv på barneskolen.

  10. Veldig godt innlegg, både de personlige og de saklige delene av det. Til å kjenne seg igjen i, forsåvidt – Hvert år i de seks åra jeg gikk på barneskolen Gyllenborg feiret de «Gyllenborgdagen», og vi måtte synge Gyllenborgsangen. Og jeg siterer:

    «Framtidas skole skal være et bygg / der ungan skal føle sæ trygg / For Gyllenborg e’ en sånn skole / der samhold e hovedparole! /»Og vi syng Gyllenborg sin sang / den kan synges gang på gang! / Vi e’ barn av Nordens Paris / og vi syng Gyllenborg sin pris.»

    Jadda, vi sang om «byens skole for alle» og hvor flott det var å være elev der. Du kan tro jeg sang med av full hals. Eller kanskje ikke…

  11. Det er altfor tidlig til å formulere forståelige setninger akkurat nå, men jeg vil uttrykke entusiasme likevel – to tomler opp, og en skål med te-kruset! Hilsen satellitt som heldigvis aldri måtte synge sånne sanger.

  12. Bloggen din
    Er en viktig del av hverdagen min
    Jeg blir aldri lei
    Av å lese om deg

    Føler dette er på nivå med den sangen.

    Takk, dette traff! God helg 🙂

  13. Jeg kan ikke huske å ha sunget den sangen selv.
    Ikke hadde jeg noen bestevenninne (i en sådan stabil konstellasjon som beskrevet her) heller. Vi var tre jenter som bytta på å være venn med / hate hverandre.

    Hele greia var bare surr. Skjønte aldri det der.

    Jeg var vel ingen satelitt i det at jeg PRØVDE å bryte opp dyadene som svima rundt i skolegården. Jeg var bare alene.

  14. Jeg er bare så glad for at jeg slapp å synge den sangen der. Det hadde ikke vært noe særlig : Fikk ikke en «bestevenn før» jeg gikk i tiendeklasse og hadde en kamerat som syntes det var kult å være bestevenner med meg. Kjempesjokk – for selv turte jeg aldri å bruke det ordet etter å ha hatt en «bestevenn» som snakka stygt om meg når andre var tilstede.

    Nei, jentemobbing er noe dritt. Forsåvidt guttemobbing også, men blåmerker og forstuede ankler og knuste briller gror eller lar seg reparere. Jentemobbinga går på det som er inni.

  15. Når jeg leser om disse opplevelsene du har hatt opp gjennom tidene blir jeg ofte veldig lei meg. Det er forferdelige ting som skjer i alle rekker…

    Men samtidig gjør det meg litt glad. For på tross av alle de forferdelige opplevelsene du har hatt, er du her i dag, og setter fokus på ting som er et problem i hverdagen til mange andre som ikke har en stemme eller et pågangsmot som ditt. Takk for at du gjør dette, Ida!

  16. «Forsåvidt guttemobbing også, men blåmerker og forstuede ankler og knuste briller gror eller lar seg reparere. Jentemobbinga går på det som er inni.»

    Den reagerer jeg litt på. Greit nok at jentemobbing kanskje går mer på det psykiske, mens guttemobbing gjerne gir seg fysiske utslag.

    Å si at det er «enten eller» blir likevel en falsk dikotomi. Å bli konfrontert med vold oppleves som en krise, både fysisk OG psykisk. Man mister sin personlige integritet. Det er derfor fysisk vold er så effektivt. Det er en rå maktdemonstrasjon. Det er en uttalelse om at «jeg kan gjøre hva faen jeg vil med deg, og du har ikke en dritt du skulle ha sagt». Dette skaper mentale traumer.

    Fysisk mobbing går dermed veldig mye på det som er inni.

    Jeg vil ellers slenge meg med på det Bjørn Stærk sier om å ikke glemme. Jeg har gitt meg selv det samme løftet.

    1. En kort kommentar til «guttemobbing» og «jentemobbing»:

      Jeg har skrevet før (selv om jeg er litt usikker på hvor) at disse definisjonene bare er dårlige merkelapper for fysisk og psykisk mobbing. Men dette var en aviskommentar, og det er ikke nødvendigvis plass til mer enn en utgreing. Men jeg er helt enig med deg.

    2. Man må gå ut ifra de merkelappene man har, selv om de er upresise. Jeg er enige at de er upresise, når det så nevnes. Jeg mener i alle fall at den systematiske nedrakkinga av meg, det grundige forsøket på å utslette min selvtillit og selvrespekt skadet meg i langt større grad enn knuste eiendeler og blåmerkene noen gang gjorde. Klart, jeg er fortsatt livredd «sjefsmobberen» – en voldelig bølle – men han er langt borte. Det er bare det at det er mye av selvtilliten min også, ti-femten år seinere.

  17. Veldig godt skrevet, pyton å lese. Jeg forstod det dessverre ikke før i voksen alder, men det var flere som deg i klassen min. Var annerledes selv, men på «riktig» måte… stod bare alene når jeg ønsket det selv.
    Håper jeg får sjansen til å gjøre opp for meg ved å følge med klassen til datteren min…

  18. Jeg kjenner meg veldig igjen. Mine opplevelser i jentekonstellasjoner på barneskolen har påvirket meg selv som voksen, og jeg er ofte bekymret for at folk ikke skal like meg og at jeg skal bli stående alene som en satelitt, mens alle de andre har noen.

  19. Hei virrvar!
    Leser meg gjennom bloggen din.
    Har døtre i nettopp denne aldersgruppen. Den eldste hadde en bestevenninne fra første til femte klasse. veldig ulike personligheter og vanskelig da denne tosomhten ble delvis oppløst. Samtidig har denne oppløsningen gått bra. Min datter hadde det jeg vil beskrive som en kjærlighetssorg da venninnnen begynte å orientere seg mot andre og avviste min datter.Det eneste jeg kunne gjøre var utenom å gi trøst at det finnes en mulighet i denne situasjonen. Man kan bli kjent med andre og det er en styrke i å merke at man kan tåle å være alene. Jeg ser at de gangene hun har vært tvunget til å være alene så har hun klart å skaffe seg relasjoner som er gode,selv om hun ikke trodde det på forhånd. Kanskje har denne tosomheten vært en måte å teste ut relasjon på? Når det brytes og livet byr på nye utfordinger har hun erfaring på at hun tross alt har fungert i en relasjon?

  20. Så fint å få litt voksne ord på dette! Jeg var en av de som alltid hadde venner, men det var ikke bare-bare det heller. Vi var tre, fire, fem jenter (alt etter som), og vi var ikke bare snille mot hverandre, selv om vi var bestevenner. Trekløveret som var superviktig en periode, rotta seg stadig sammen to mot en, og det var mye taktikk for å ikke falle utafor. For eksempel bestemte mine to bestevenninner seg for å løpe hjem til hun ene, mens vi lekte gjemsel, og jeg skulle finne dem. Slukøret ruslet jeg hjem etter en laaang stund, og fikk en fnisete telefon av bestevenninnene mine etter en stund til. Dessuten var det stadig konkurranse om å bli bedt i bursdagsselskaper, og om man skulle gå i bursdagsselskaper.
    Det triste er at noen av dem har fortsatt dette spillet etter ungdomsskolen også, og det blir jeg litt svett av.
    (Må jo bare legge til, for ordens skyld, at vi hadde det mye moro sammen også, og at de har betydd mye for meg disse jentene på en positiv måte også).
    Hilsen Carina

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.