Da jeg var liten fjortisfeminist, var det å være dame synonymt med rouge og å bruke alle pengene sine på telysholdere. En sånn dame ville jeg ikke bli, men det var jo heldigvis ganske enkelt å unngå.
Min idé om sminke involverte gjerne en overdose sort kajal og stearinslysene mine var digre kubbelys fra Nille som dekket kommoden med mest mulig stearin.
Nå har jeg både rouge og dyre telysholdere, og har i små, desperate øyeblikk lurt på om jeg er blitt damen min indre fjortenåring ikke ville være.
Jeg mener – jeg kan navnet på flere forskjellige eplesorter, tar ansiktsmaske og bruker mye penger på håret mitt. Jeg liker å kjøpe kosmetikk og nye ting til huset. Jeg liker å lage mat, og jeg liker at det er ryddig etter at jeg har laget mat. Osv.
Men i de øyeblikkene fjortisen er mest nervøs, er det godt å merke at jeg fremdeles har en kvinnerolle å opponere mot. En kvinnerolle som har blitt tydeligere og tydeligere for meg jo eldre jeg har blitt.
Da jeg var fjorten, hadde kjønnsfienden Miss Sixty-bukser og Buffalosko. Nå har kjønnsfienden sin egen NLP-coach og har vært skjønnslignet fire ganger uten å skjønne hvorfor.
Hun fniser at hun ikke skjønner penger, mens hun tjener mer enn mannen sin og har veske til ti tusen kroner. Det er imidlertid han som eier både bilen, båten, hytta og stereoannlegget.
Hun aner ikke hvor mye hun har i gjeld, har ingen oppsparte midler og uansett hvor godt hun tjener, er hun blakk en uke før lønningsdag. Hun er bare en sånn som ikke skjønner penger, forklarer hun meg. Og det bare én ting blant forferdelig mange ting hun «bare ikke skjønner».
Hun skjønner ikke bilen, og kjøper alltid noe rustent skrap når hun forsøker seg på bruktbilkjøp. Hun aner ikke hva hun må gjøre når sikringen går, kan ikke stake opp doen og datamaskinen hennes er et sort hull.
Hun har alltid udefinerbare dataproblemer og ringer mannlige venner midt på natten for å få hjelp med noe som viser seg å være en printer som har gått tom for papir.
Hun har kamera, men skjønner ikke innstillingene, har mobil, men kjenner ikke annet enn SMS-funksjonen og begynner å gråte om hun må lappe sykkeldekket.
Hun aner ikke hva hun kommer til å få i pensjon, og hun bryr seg heller ikke.
Hun skjønner ikke skatteetaten, lånekassen, sparebanken eller hva som skjer når du har pengene dine i aksjefond og hun får et nervøst, glassaktig blikk når du forsøker å forklare henne det så hun kan hjelpe seg selv. Hun er jo en sånn teknisk og økonomisk analfabet, hun kan ikke lære seg dette!!!!!!
Men hun vet alt om drømmetydning, horoskoper og tilsetningstoffer i mat. Hun bruker pengene sine på spirulina (de oppskrytte alge-greiene som er omtrent like sunt som spinat, men som smaker mye verre) og rosa himalayasalt (fordi det er magisk og kan helbrede alt, ikke fordi det er kickass med rosa salt) og føler stadig vekk negative energier i leiligheten.
Hun er «varm» og «øm» og «nær» og konfliktsky, for «det viktigste er at vi er glade i hverandre». Og så setter hun seg hos bestevenninnene og snakker stygt om personen hun ikke greide å ta en direkte konfrontasjon med.
Hun klemmer deg inderlig hardt, og begynner å prate om urinveisinfeksjonen sin eller sønnens ADHD-diagnose og dermed tilhørende kosthold før du har fått med deg hva hun heter til etternavn.
Hun er høyt utdannet, men tror på healing, og gjør kompliserte oppgaver på jobben, men skjønner ikke hvordan hun fyller ut selvangivelsen.
Hun klager og klager og klager over alle de negative menneskene der ute som ikke skjønner at det er viktig å tenke positivt. Og politikk? Det sluttet hun å interessere seg for i studietiden en gang.
Er jeg for streng?
Det er fordi jeg møter henne i døra rett som det er. Hun bor i angsten for vinduskonvolutter og kontoutskrifter, i ønsket om å be om hjelp så fort noe teknisk i huset går galt.
Hun er skremmebildet jeg bruker for å jage meg selv bort til datamaskinen for å google «problem x» og finne løsningen på det selv. Hun er riset bak speilet når jeg tvinger meg selv til å sette meg inn i temaer som får meg til å svette i hendene.
Og hun er bildet jeg maner frem når jeg skal lønnsforhandle, ta konflikter med venner og arbeidsgiver og planlegge kjøpet av mitt eget stereoannlegg.
Hun er venninnen jeg ikke vil ha. Og hun er damen jeg ikke vil bli.
Min egen hemmelige uvenn.
Ida Jackson 
51 svar til “Damen jeg ikke vil bli”
Men du må bli damen som kan å legge sin make up, Ida. Du kan være hendig kvinne for det.
Haha! Det er akkurat det samme som jeg har tenkt mange ganger! Jeg har virkelig ingen tålmodighet med hjelpeløse damer, særlig de som er selvvalgt hjelpeløs. Skrekkhistorien jeg vanligvis trekker frem, er om en dame jeg vet om, som har vært skilt i mange år, er godt over 50, og som hver gang et lysrør går må ringe en av brødrene sine og be de komme sporenstreks for å først finne ut hva slags lysrør hun trenger, så gå ut og kjøpe det, for deretter å bytte det for henne.
Grøss.
Det første jeg gjorde da jeg ble separert i en alder av 24, var å gå ut og kjøpe meg verktøyskrin som jeg fylte opp med drill, hammer, sag, vater, høvel, skrujern, og et assortert utvalg skruer og spikre. Det er det beste kjøpet jeg har gjort.
Jeg synes det er fryktelig flaut å måtte be en mann om hjelp fordi jeg ikke klarer det eller mangler redskap.
Jeg har faktisk kjøpt himalayasalt fordi det er kult med rosa salt. Må bare prøve, lissom.
Ellers er jeg visst det motsatte av den skrekkdama; jeg bare vet at hvis jeg ikke gjør det selv så kommer det ikke til å bli gjort skikkelig. Jeg greier bare ikke overlate noe som helst til noen andre.
Og det bør være mulig iblant, tror jeg.
Godt sagt! Jeg kjenner meg igjen i mye, men bare for å ha sagt det: Det er styrke i å ikke gjøre alt selv heller. En annen skremmedame (for meg) er nemlig den utbrente, perfekt fasade, står-opp-klokka-fem-for-å-bake-fantastiske-boller-til-skoleavslutninga, ja-dama. Skrekk og gru 🙂
Det er IKKE nødvendig å gjøre alt selv. Ikke engang ønskelig – en av de egenskapene det er mest kjekt å ha, er å kjenne sine egne begrensninger.
Men det er ønskelig å ta ansvaret for sitt eget liv, selv. Jeg skifter ikke dekk på bilen, jeg legger ikke fliser, jeg vet ikke hvor oljefilteret på bilen er.
Men jeg sørger for at bilen har lovlige dekk, at flisene blir installert, og at oljefilteret byttes.
Flott innlegg:)
Jeg tror vi alle kan kjenne oss igjen mer eller mindre her ja;)
W
Ida, jeg elsker deg.
Jeg føler selv at jeg er både lite teknisk og lite praktisk anlagt, men i forhold til mange jenter rundt meg er jeg SUPERNERD OG FLINK TIL DET MESTE. Herregud så jeg hater jenter/damer som gjør seg dummere enn de er, eller som på død og liv ikke vil lære seg noe selv, fordi de heller vil få menn til å hjelpe seg. Seriøst, det er så ufattelig dumt, og jeg blir flau på deres vegne. Det er jo først og fremst på grunn av «dumme» damer at fordommer har rundt kjønn oppstår, og jeg hater at det går utover meg.
Når det er sagt, så er jeg flink til å mene ting jeg kanskje ikke holder helt. Jeg har lyst til å lære meg masse praktiske greier så jeg kan klare meg selv, men kommer nok aldri til å lære det før jeg faktisk trenger det.. Og jeg har lyst til å bli supersterk, men orker ikke å trene. Osv. Men tanken er vel kanskje fortsatt det som teller mest? I don’t know.
Og en siste ting: jeg tror faktisk mange har godt av å vokse opp med enslige foreldre. Jeg har sett min mor snekre, installere og montere alt mulig rart på egen hånd, mens min far på sin side har laget middag, vasket og hva nå enn gifte kvinner gjør for mennene og barna sine.. Det er kanskje ikke så rart at jeg reagerer på og er i mot hele greien med kjønnsroller. :p
Fantastisk innlegg 🙂 hear, hear!
Dette handler vel ikke om det at de fleste av oss har ting de ikke er flinke til eller ikke skjønner. Det er helt legitimt å ikke skjønne økonomi, IKEA-møbler eller «data». (Lillesøsteren min er mye råere med å forstå hvor man skal trykke på tekniske ting, selv om det er jeg som er den realfagsutdannede). Det handler om å ta ansvar for å likevel få det gjort, uten å gjøre seg hjelpeløs. Lær det, betal noen for å gjøre det, bytt bort i tjenester med venner – men ikke bruk det som et «stakkars hjelpeløse meg»-sjekketriks eller måte å få oppmerksomhet på. Og ikke bruke det som en unnskyldning for å flykte fra ansvaret for eget liv.
Løsningen må vel være å droppe vesken til 10.000 kr og heller bruke penger på å få andre til å skifte dekk for deg? Det lærte jeg av pappaen min. Jeg har vokst opp med en far som hater praktiske manneting, men som vasket klær og bakte brød (mamma liker heller ikke praktiske ting, btw, så vi hadde mye hjemmebakt brød og lite hjemmesnekrede løsninger).
Jeg tror økonomipoenget ditt er det viktigste. Og det å se på seg selv som et selvstendig individ som trenger venner og partner for selskap og hygge, ikke for å montere sofaen.
Poenget er vel ikke å være mester i alt, men å fjerne hemningene mot å gjøre det en egentlig har lyst til, hemninger skapt av stereotype kjønnsroller. Menn har tradisjonelt hatt mange oppgaver som er morsommere enn kvinners fordi de har gitt varige resultater. Støvet derimot faller jevn og trutt og skittentøykurven fylles hele tiden opp. Bevisstgjøring er fint. Uansett diskuterer vi luksusproblemer. Les f.eks. «Svalene i Kabul» av Yasmina Khadra.
Høres ut som en som trenger selvtillitt. Og bekreftelse fremfor bedømmelse. En som trenger et godt forbilde og en god venn.
Jeg er helt sikker på at jeg har sett den dama der på «luksusfellen» en gang.
Det irriterer meg litt i grunnen hvordan mange «damer» (inkludert meg selv) går rundt med en sånn sjekkliste over ting som beviser at vi ikke er et tanketomt mehe. Når ble evnen til å operere en printer lakmustesten på om man lever som et menneske og ikke som et glansbilde liksom?
En av mine beste venninner faller glatt inn i 80% av skrekkscenarioet du beskriver og allikevel er hun kanskje et av meneksene jeg beundrer mest her i verden. Og det er ikke fordi de 20 resterende prosentene gjør opp for alt det andre.
Det er litt sånn, mange jobber lenge og vel med fordommer mot andre mennesker, utlendinger, tannleger og osv, men med en gang det blir personlig, med en gang det er noe man er redd for å bli assosiert med selv, så faller skylappene på plass.
Du kan aldri bli et brøhode av et mehe Virrvarr, selv ikke om du hadde lagt deg i selen og jobbet hardt for å bli det, så hadde du bare ikke fått det til, så det så. Så du er i en posisjon til å være litt mer raus med de du oppfatter som innenfor kategorien.
Dette handler ikke om «glansbilde», dette handler om avhengighet av andre mennesker. For hver ting man ikke får til selv, må man spørre om hjelp. Og siden storparten av tingene over er manneting, blir det gjerne kjæresten, broren eller faren man spør.
Å være avhengig av hjelp gjør deg ikke til et dårlig menneske, men det gjør deg til et uselvstendig menneske. Og det som er hovedtrekket med marerittkarakteren over er at hun ikke tror hun kan få det til, hun tror hun bare er en sånn som ikke greier. Det er en sosialt akseptabel rolle for jenter som _egentlig_ er flinke nok, men egentlig bare redde for ukjente oppgaver.
Og jeg har vært svært redd for mange av tingene over, syntes de var vanskelig og slitt med det. Brødhue er ditt ord her, Martine.
vel duh, selvfølgelig er ‘brøhue’ «mitt ord», det var jo jeg som brukte det, men ikke kom å si at teksten du skrev ikke er egnet til å skape den assosiasjonen.
Selvforakt mye… men det var vel opplagt da.
Jeg mener bare, om du virkelig må slite så jævlig hardt med de tinga, kunne du kanskje brukt tiden din bedre på andre ting. Selv om jeg også er bevisst det politiske i det personlige, så handler jo livet ditt om deg selv og ikke om et konstruert ideal over hvordan du burde være. Det finnes mange ting vi «egentlig er flinke nok til», men det betyr ikke at hver gang vi kvier oss for noe så handler det bare om at vi har sosial aksept for å slippe.
Vi er også sosialt disponert for å stille urealistiske krav til oss selv, ha dårlig samvittighet og forakte svakhet.
Og hva om du egentlig er en sånn dame som du er redd for innerst inne? Skal du fortie henne, frykte og forakte henne for alltid? Det er ikke sånn du bli kjent med deg selv liksom. 😛 Ikke vær så jævlig flink.
Uff, der var jeg urettferdig og ufin. Beklager at jeg søplet til bloggen din med en sånn lite gjennomtenkt og kjip kommentar.
M-
Jeg syns du er streng, jeg. Men kanskje mest mot deg selv? Jeg er ikke flink i alt, men flink til å spørre om hjelp. Det lærer jeg mye av.
Hey, jeg vil være selvhjulpen, selvstendig og effektiv. Og man kan bli flink.
Og jeg som en person med gode dataferdigheter vil jeg gjerne si at jeg ikke vil være en sånn som ringer folk med et tulleproblem midt på natten fordi de ikke klarer å finne det ut selv (c;
Morsomt med natteravner som skriver. Til HildeG:du er trolig i samme aldersgruppe som meg. Sørfet vi på en bølge i sent 70-tall og utover på åttitallet? Var det lettere for den tross alt mindre gruppen av kvinner som tok lang utdannelse?
Jeg har mistet oversikten over generasjonen fra 20-30. Jeg har noen få slektinger i denne aldersgruppen og av jentene er de vel så godt utdannet som guttene.Ingen har fått barn foreløpig. Er det slik at menns virksomhet har større verdi enn kvinners i denne aldersgruppen? Rent subjektivt vurdert? Objektivt er det jo det. Gå inn på SSB og les.
Jeg er vel gammal nok til å være mora di – og må si jeg ristet på hodet da jeg leste dette. Kjente ikke igjen verken meg selv eller noen andre jeg kjenner – og hvis unge kvinner tenker sånn i dag, da er det virkelig trist. Vi trenger ikke kunne eller forstå oss på alt – verken menn eller kvinner. Jeg er dårlig på økonomi (dvs. jeg kan hvis jeg vil, men syns det er gørrkjedelig – derfor betaler jeg andre for å ordne med det). Jeg velger selv hva jeg vil interessere meg for. Og om det er astrologi eller verktøy – so what? (les abres bloggpost om menn som stirrer på verktøy…)
Mulig at kvinner (fortsatt?) har lavere terskel enn menn for å sukke høylytt at «dette skjønner jeg ikkeno av» (underforstått: kom og hjelp meg!) – men dette tror jeg er et godt fungerende sjekketriks som mange kvinner bruker helt bevisst?
Som Daniel skriver: vi kan alt…
Sånn liker de i alle fall å framstå overfor damer? (mannen min – som er over femti, i likhet med meg, har ingen problemer med å innrømme at jeg er bedre enn han når det gjelder data eller motorisert verktøy. Til gjengjeld er han bedre på kaffekoking på morran og ikke minst alt som har med musikk å gjøre. La folk være som de er.)
Litt av et selvutslettende sjekketriks. «Jeg gir deg sjansen til å komme nærmere meg – hvis du vil, altså, her er det ikke meg som tar initiativet – ved at du får forklare meg noe som jeg egentlig kanskje vet eller enkelt kan finne ut av selv.»
Jeg er enig i at folk skal få være som de er, men personer som later som om de er inkompetente for å få oppmerksomhet faller naturlig nok ikke under den kategorien. 🙂
By the way: «Være som de er» er her tolket som å være ærlig om sine interesser og kunnskaper. 🙂 Man er jo som man er om man later som om man er inkompetent også, for all del.
Jeg ønsker bare å legge til i lista over irritasjoner damer som bruker utsagnet «jeg skjønner ikkeno av detta her, jeg!» om ting som gjerne bare må slås opp. Dette gjelder helst ting som det forventes at menn har kunnskapen om, og det skjer desto oftere hvis det er en mann tilstede. Som dataproblemer. Trangen til å bitchslappe dem byr seg, men det er neppe sånn de lærer selvrespekt og autonomi.
For min egen del:
– Jeg har et rått anlegg. Jeg fikk det til under halv pris, ettersom jeg fant alle komponentene pent brukt på HiFi-sentralen. Jeg har vinylspiller. Jeg vet hvordan jeg skifter rør på rørforsterkeren min. Jeg vet hva en monoblokk er.
– Jeg har tre datamaskiner. Den ene er en foreløpig parkert server (well, sort of). Med Fedora installert. Alle maskinene er godt vedlikeholdte.
– Jeg har jobbet som tekniker. Uten IT-utdannelse på forhånd.
– I mitt forrige forhold var jeg den som eide verktøysskrinet. Det var ikke eks-typen min som tenkte på IKEA-møbler som voksen-Lego. 🙂
På dette feltet har jeg nok hatt noen gode rollemodeller, dog. Min mor er utdannet elektroingeniør. I vår familie var det definitivt ikke snakk om at jenter er dårligere i matematikk fordi de er jenter. Eller dårligere i noe annet, for den saks skyld.
Til Heidi.
Jeg tror heller ikke at personlig økonomi er kjønnsbestemt.
Samtidig irriterer det meg vettalaust at kvinner totalt sett tjener mindre enn menn og har mindre formuesgoder. Dette gjelder alle aldersgrupper. Hvorfor? Ellers er jeg helt enig i at det å leve i et samfunn innebærer nettopp utveksling av tjenester og varer.
Samfunnet er best tjent med at jeg gjør det jeg kan best og at jeg kjøper andre tjenester. Være seg julekaker eller dekkskift,hvis det er noe jeg ikke kan eller vil gjøre.
Jeg visste ikke at manglende sans for personlig økonomi er noe som spesielt assosieres med jenter, men så bor jeg vel i en hule. Jeg er rimelig flink til å holde orden på pengene mine – sikkert fordi moren min hele tiden terpet på at jeg skulle spare halvparten av ukepengene mine da jeg vokste opp. Moren min er forresten alt «damen» ikke er, og jeg har forhåpentligvis litt derfra. Men jeg liker også å vite at det er noe jeg ikke kan, eller noe noen kan bedre enn meg, for det er jo slik samfunnet fungerer – vi utfyller hverandre. Samboeren min lager den beste tomatsausen og fikser det elektroniske, mens jeg baker de beste kakene og sikrer oss billige Star Trek-bokser.
En fantasiskt tekst!
Har døtre på 10-12 som ikke læres opp til å gjøre et slag, hverken av «mannsting» eller av «dameting». Sånn tror jeg det er for mange barn idag. Ergo utslitte foreldre. Det jeg synes er viktigst å lære mine døtre er at de skal kunne forsørge seg selv og være istand til å leve alene med alt som innebæres. Jeg kan og gjør alt det som forventes av kvinner mht hus ,vask,matlaging osv. Klær,bursdager ,almen kos og hygge. Samtidig gjør jeg i yrkeslivet det menn gjorde før, men de hadde hjemmeværende koner. Jeg jobber i et typisk «mannsyrke» Det jeg blir aller sintest for er det at yrker som idag er kvinnedominerte ikke er lønnsomme. Velger man det er man avhengig av å ha en forsørger, iallefall hvis man bor i en større by og vil ha familie. Det er jentene som må betale for dette.
Jeg trenger ikke å kunne alt. Ferdig med det 🙂
[…] Av Alt godt Viss du ikkje har lest det enno: Gå inn og les det virrvarr skriv om dama ho ikkje vil bli. Les det og rødme, slik eg gjorde. God […]
Vi må slutte å vere så hjelpeslause og heller gjere ting sjølv. Men eg trur dette heng saman med den typiske jenteoppdraginga; full av prestasjonsangst og avsky for «guteting». Tenk om nokon trur vi er lesbiske. Eg kjenner på dette kvar einaste dag som tømrarlærling. Eg MÅ gøyme unna prestasjonsangsten, eg MÅ vere sterk og eg MÅ lære ting. Og eg helsar på kranføraren som ikkje enser meg før eg nesten roper goddag til han. Og eg får dagleg rare kommentarar frå rare, gamle menn som ikkje veit korleis dei skal takle ei blond, ung jente på byggeplassen.
Herregud, dette er syting gitt, men det er samstundes den ekstreme versjonen av å prøve å gjere sånne manneting sjølv om ein er dame.
Bra post. Damer bør bli tøffare i trynet generelt.
jeg vil bare være superdame og kunne alt, jeg. det blir litt problematisk innimellom, men jeg føler at jeg mestrer både økonomien min, matlagning, opprydning, teknologi og praktiske oppgaver bedre enn mange. i hvert fall av dem på min egen alder.
Jeg prøver å være et godt forbilde for mine to sønner i så måte. Mor har drill og et solid verktøyskrin. Ved kjøp av kolonihagehytte for et par år siden fulgte det med masse fint verktøy, og det aller beste: Slegge! Jeg digger tanken på at jeg har min helt egen slegge. Hvor mange damer kjenner du med egen slegge? Burde ikke enhver kvinne ha nettopp det?
Den er super til å rive vegger med. For eksempel. Bare å hamre løs på de rette stedene, og etter en stund, så faller veggen ned. I tillegg må det påregnes en del røsking og riving. Bieffekten av jobbingen, er at man blir veldig rolig etterpå. Mye innestengt aggresjon fordufter som dugg for solen. Mulig man kan drite i NLP coachen om man har slegge. Et par timer på Sats kan du også droppe.
Det er faen så fint å være i stand til å rive sine egne vegger om det skulle trenges. Det er veldig veldig tilfredstillende. Man trenger ikke være sterk, bare utholdede.
Jeg har i tillegg spett, greip og øks som kan brukes i diverse sammenhenger med samme effekt: Null NLP!
God helg!
Jeg skal rett hjem og skifte lyspære på badet nå. En venn sa en gang, at lyspærer som er gått er første tegn på forfall.
Jeg tror du har helt rett. Jeg lå på knær på gulvet og bannet mens jeg skura golvet på «gammelmåten», sånn som mormor. Med skrubb og grønnsåpe/salmiakk, og så klut og så en omgang til med klut. Jeg tror golvvask, vedhugging, brødbaking og manuelt arbeid er gunnen til at ekteskap varte livet ut før. Det er utrooolig godt å hogge ved når man er irritert og sur, fordi det blir fint hugget ved, og humøret blir bra.
Noen sier at brød skal bakes med kjærlighet. Det er bare løgn. Brød blir best hvis jeg er skikkelig sur, og elter for hånd. (Sett at det er brød som skal eltes. Noen brødtyper er for de litt mindre aggresive av oss, og skal bare blandes.)
Takk for et bra innlegg! Kjenner meg godt igjen i hvordan du tenker 😉
Da jeg leste innlegget ditt, begynte jeg først å lure. Jeg kjente meg ikke igjen i det hele tatt, og jeg tror ikke jeg kjenner noen sånne damer heller. Men etterhvert gikk det opp for meg at du ikke snakket om en konkret person, men et skremmebilde, en stråkvinne, selve sammendraget av det du ikke liker. Fikst og bevisstgjørende grep, både skrivemessig og antakelig også i livet (selv om jeg selv liker bedre å rette oppmerksomheten mot positive verdier og standarder).
Kanskje hun anti-venninnen din gjør seg hjelpeløs for å få oppmerksomhet? I så fall er det en destruktiv måte å prøve å få et bedre liv på. Takk for godt skrevet innlegg.
Åh… Jeg tror jeg må slutte med unnskyldningen «jeg er teknolog, ikke økonom» snart… Sånn vil jeg i alle fall ikke bli. Jeg har vel en slags slik dame som ris bak speilet sjøl. Jeg bare prøver å ikke tenke for mye på det – jeg har angst nok fra før av, tenker jeg. Tror ikke det er så lurt, egentlig 😛
Men veske til ti tusen tror jeg aldri jeg kommer til å skaffe meg. Jeg sliter nok med å forsvare kjempefine pensko jeg har så lyst på til hele ni. hundre. kroner. Grøss! Men de er superfine, gode å gå på (ikke noe stiletthæltull!), og av ganske god kvalitet. Men så var det de ni. hundre. kronene., da.
Nei, jeg må nok bli mer bestemt, og prøve å ikke utsette det til en annen dag.
Jeg har fjellsko. Til ett tusen seks hundre og femtini kroner.
De er kjempegode, og bygd som russiske tanks. Man måtte slakte en okse, bare for å lage disse skoa, tror jeg.
Men egentlig, viss jeg er ærlig, har jeg dem mest fordi jeg liker dem. Jeg går veldig sjelden på turer der slike sko strengt tatt er nødvendig.
Jaja, men fjellsko har nytteverdi. Det er det som er det store problemet, tror jeg. Pensko er jo ikke «nyttige», sier den lille stemmen i hodet mitt…
Men nå får jeg snart alt studielånet, og jeg har jobbet i hele sommer, så jeg tror kanskje jeg får overtalt meg selv 😛
Tall order, damen, men det er ei viktig sjekkliste! På den andre side, kan menn i grunnen alt dette då?
Vi kan alt.
😉
Veldig godt skrevet! Dette er forøvrig også en god beskrivelse av damen jeg ikke vil ha, og heldigvis ikke har! 🙂
Apropos det smgj sier, har du vurdert å sende inn denne som en kommentar i en avis? Jeg tror dette er noe mange kunne hatt godt av å lese og tenke gjennom.
Da du nevnte det med å skifte dekk kom jeg på noe mine foreldre fortalte meg: De vokste opp med stort fokus på likestilling og kvinnefrigjøring på seksti- og søttitallet, og tok likestillingen så langt at de skiftet to hjul hver på bilen. Enda dette var noe faren min likte å gjøre, og moren min hatet. (Det er ikke det at hun ikke kan, i dag er hun f.eks. flinkere enn faren min til å sette seg inn i nye ting på PC på egenhånd.) Når de ser tilbake på det i dag, ser de at det var å dra likestillingen unødvendig langt.
Selv om begge sider i et par bør være i stand til å håndtere alle sider ved livet, trenger de ikke nødvendigvis dele på alt. Kona mi er for eksempel mer glad enn meg i å jobbe i hagen og å plukke blomster, og jeg regner med at det blir min oppgave å skifte dekk på bilen. Det er også jeg som setter opp budsjetter og regnskap, rett og slett fordi det er jeg som er raskest på PC. Men hun er alltid med på prosessen, og kommer med nyttige innspill.
Applaus for dette innlegget.
Det fikk meg til å le, rødme og tenke over hvordan jeg er selv.
Du får sagt det!
Jeg henger meg på Dystopia Kaotika og mener jeg også er en god hybrid. Jeg kan snekre og hesje og smøre ski og skifte både lyspærer og dekk, og kan finne ut av de fleste irrganger i både Lånekassen og Skatteetaten (det siste er imidlertid en nøtt..) om jeg måtte ønske det. Jeg simulerer alltid selvangivelsen min for å se hvordan konto’n vil se ut noen mnd etterpå. Men jeg har altså gått i Spirulina-fellen 🙂 Og andre fancy matslag finner også veien inn i huset og ned i magen. Ja mange ville vel ikke kalle det mat engang. Jeg kjenner opptil flere. Men det er ok det. Heldigvis velger vi selv både hva vi bruker tiden vår på og hva vi skal spise. Noe funker for den ene og noe annet for den andre.
Og alle har vi nok en hemmelig uvenn som ligger og vaker i bakhodet. Og godt er det!
Touché!
Dette burde stå i alle aviser og på alle doer…. 😉
Åhhh, nå fikk du meg til å tenke! Ikke minst på meg selv og hva min indre feminist har blitt til?
Jeg vil jo helst klare alle delene, spirulinaen og drømmetydningen kan noen andre få – og dekkene på bilen får noen med annen kromosomsammensetning ta… var ikke så enkelt likevel dette 😉
Takk for at du satt i gang skolten min med noe vesentlig i dag!
Jeg er hybriden.
Hun med veske til (nesten) 10 store lapper som forstår seg rimelig greit på datamaskiner-og-sånn-problematikk. Hun som av og til kjøper økologiske grønnsaker fordi hun innbiller seg at det smaker litt bedre enn «vanlige» grønnsaker (selv om vi alle veit at det er tull). Hun som resonnerer seg fram til løsninger på problem, og hun som finner ut av ting på stående fot hvis det trengs.
Men Lånekassa er det vel strengt tatt ingen som skjønner.
🙂
Du kan få sagt det, Ida. Eg rødma iallfall tre gongar i løpet av tida eg brukte på å lese denne teksten. Barna mine klagar over at lyspærene blir skifta sjeldnare enn dei vart då vi var to vaksne i huset. Eg trur eg må lære barna å skifte lyspærer.
Sjølvmeldinga er like ille kvart år (for ikkje å snakke om næringsoppgåva…), men eg klarer det, og eg har slutta å rutinemessig søke om utsetting. No veit eg at det tek berre ein kveld, og eg må berre gjere det.
Kudos, fine du!
Takk!
Jeg tror vi burde snakke mer om selvangivelse og næringsoppgave og penger, generelt. Det er jo den digre bøygen hvert år, selv om det er mindre komplisert enn å løse sudoku.
Og det er rart det der med lyspærer. Mange av mine mannlige venner klager over at de aldri ser rotet på kjøkkenbenken som jeg ser, men jeg ser jo nesten ikke lyspærer som har gått. Jeg må pushe meg for å ikke bare ta det for gitt at det skal være mørkt.
Jeg tror min nye feministiske fanesak er at damer må lære seg handy-greiene og penge-tingene. Det er veldig mange av dem som insisterer på at menn må kunne skifte bleier som ikke kan skifte dekk.
En klok venninne av meg sa engang, at det blant damer, i alle fall enkelte typer damer, er mer tabu å snakke om penger eller politikk enn det er å diskutere analsex.
Det er ingen fare for at du noensinne skal bli dama du beskriver over, du er nemlig *deg*, og det tror jeg er en fullverdig vaksine mot denslags.
ååå, jeg er så enig!
Vi må ta ansvar for oss selv!
Jeg har en god venn som for noen år siden planta føttene mine i bakken. Jeg ser at jeg av og til faller i fellen «dette kan mannen gjøre». Altså, forstå meg rett, jeg er ikke tapt bak en verktøykasse, og hadde mer verktøy enn mannen når vi flytta sammen, men allikevel så har jeg ved flere anledninger tatt meg selv i å falle i dårlig selskap.
Som den gangen vi skulle få internettkobling i nytt hus. Jeg hadde aldri kobla sammen slikt før. Jeg har mac-laptopper, og null erfaring med å tenke hvilken ledning hvor. Mannen derimot setter sammen egen datamaskin…
Så da tenkte jeg at han kunne koble sammen internettet. Noe han ikke fikk til, og gav opp. Så da hadde vi ikke internett, for kunne ikke han så kunne ikke jeg…
nuvell, kort histore noe kortere. Jeg fikk en vakker kveld streng beskjed av min datanerkompis om å gå rett hjem og koble sammen. Dette fikk jeg til, kjør på. Og vips, etter en overraskende kort tid med banning over idiotiske bruksanvisninger hadde vi internett.
Jenter kan! (og gutter, for all del)