Jeg, en privat blogger

51 kommentarer om “Jeg, en privat blogger”

  1. Altså, jeg ble overrasket over at ingen såkalte «private» blogger fikk støtte. Det er de beste bloggene etter min mening, nettopp på grunn av det litterære, lesegleden, den universelle tematikken (dog fra et privat ståsted).

    Hadde jeg skrevet en roman av selvbiografisk karakter, kunne jeg da fått støtte? Mine tanker går direkte i retning av en viss Karl Ove.

    Da jeg skrev en privat blogg ga jeg beskjed til mine nærmeste: husk jeg skriver for et publikum, jeg velger ut, vrenger kanskje bittelitt, fordi det skal fenge. Selv om det er fra mitt personlige ståsted, så er det faktisk utadrettet. Jeg ønsker å dele noe, både historiene, men også skriften i seg selv. Det skrevne.

  2. Jeg la også merke til akkurat det sitatet der. Som om det gjør noe at man er litt privat? Det er jo hele poenget med blogg, at man kan tillate å være både personlig og privat, og på den måten skape en helt annen setting enn tradisjonelt media kan.

    Jeg dro slutningen på at Fritt Ord har et annet ønske om bloggverden enn jeg har, og jeg sitter igjen med følelsen av at Fritt Ord verken har forstått hele spekteret av hva blogging er, eller hvorfor blogging kan være så bra.

  3. Jeg er helt enig i at det er leseropplevelsen som er det viktigste når jeg leser blogger. Man er jo en hel person, og ved å lese det andre blogger om det personlige får jeg et mer helhetlig bilde av hva de mener og står for enn om jeg bare leser «faglige» og seriøse innlegg.

    Selvbiografier og historier om mennesker og indre tanker er spennende… Jeg tror det har mer å gjøre med hva man har å si, og hvor godt man klarer å formidle det, enn hvilken måte man velger å skrive. (Men skolen har vel nærmest forbudt jeg-form unntatt i dagboksjanger…? Og det påvirker jo en del både når vi leser og skriver)

  4. Dette skillet er helt malplassert. Gjennom private erfaringer kan man si mye om samfunnet. Hva er skillet mellom verdien av Knausgårds megalomane selvsentrerte prosjekt, og en godt skrevet blogg?

    Hva med Regine som døde av kreft, og fikk sine bloggposter samlet i bokform?

    Juryen er i ferd med å dumme seg ut, med slike begrunnelser.

    1. Ja, og Regine var kanskje noe av det viktigste som skjedde i norsk offentlighet i fjor.

      Jeg tenker at tidlig borgerjournalistikk og «privat» blogging har mye til felles – de er vitnesbyrd. Du var der og så på mens flyene traff WTC og du skrev hva du så. Vips – journalistikk. Du var der mens du fikk kreftdiagnosen og skrev om hva du opplevde. Men det er plutselig privat.

  5. En ting til.

    Man definerer jo selv. Jeg ramlet over en personlig blogg for noen år siden, og siden har jeg vært godt inni bloggverdenen. For meg ER blogg Virrvarr, Delirium, Iskwew, Esquil osv. Jeg ser at det finnes andre typer blogger. Det er bare det at nyhetsblogger og politiske blogger gir meg forholdsvis lite i forhold til disse flotte bloggene, der meninger, ideer og livssyn er flettet inn i et levd liv.

    Så kan fritt ord komme med at dette ikke er viktig. For det er det. Slik Regine sin blogg var viktig.

    Noe av det viktigste med din blogg, Virrvarr, var din dreining fra det ultrarøde til det mer moderat røde, uten å drepe idealisten. Dette er en historie som hadde blitt vanskelig å skildre i en politisk blogg, da hadde nok heller bloggen blitt lagt ned. 🙂

      1. Lill Harriet har et kjempepoeng her synes jeg. Nemlig at denne bloggen er et veldig godt eksempel på at mennesker, og bloggene deres, er i utvikling og at det å skulle presse alle ideer og kreativitet inn i prosjektskisser og målsettinger kanskje ikke er det som fremmer spennede bloggprosjekter.

        Jeg synes også at å følge den politiske utviklingen din er spennende. Du har veldige gode refleksjoner rundt hva som er verdivalg, livstilsvalg og politiske valg synes jeg (noe som selvfølgelig betyr at jeg er enig i de fleste av dem:)

        Så: Fritt Ord burde lære av de som behersker og videreutvikler bloggmediet og lære seg forskjellen på private og klamt utleverende blogger mens de er i gang.

        Og kjør videre på med denne debatten synes jeg, den kunne ikke fått en bedre ordstyrer:)

  6. Jeg må si meg enig i det jeg leste en annen kommentere her oppe. Fritt Ord har ikke forstått hva blogging er. Selv har jeg fulgt Hjorthens blogg fra før jeg selv forsto helt omfanget av hva en blogg er, og jeg mener den dag i dag at han er Norgest beste blogger. Din blogg er ganske så ny for meg, men jeg trives med din skrivestil, og følger deg fast. Selv har jeg en lettere håpløs blandingsblogg som funker for meg. At jeg nesten ikke har lesere bekymrer meg ikke det minste. Jeg storkoser meg med å skrive. 🙂

  7. Supert innlegg! Virkelig! Jeg er så enig med deg og reagerte når jeg så hvem som fikk tildelt penger. Syntes det er TYDELIG at Fritt Ord ikke har forstått hva blogging er når de tildeler som de gjør. Det er mange av de prosjektene som har fått penger som garantert ikke kommer til å lykkes. Det var ytterst få som fikk midler av de etablerte (jeg søkte ikke….tenkte at jeg uansett ikke ville bli vurdert siden jeg har en noe spesiell stil innimellom høhø).

    Det var mange dørgende kjedelige potensielle bloggere som hadde fått tildelt penger, jeg lurer på hvem som kommer til å følge de bloggene? Hvordan skal de tjene til livets vei i lille Norge når støtten fra Fritt Ord er brukt opp? Nei, IKKE gi deg, her har du min fulle støtte!!

  8. Jeg er enig i at Hannemyrs skille (eller det skillet det ser ut som at han setter opp – det kan jo hende at han har uttrykt seg klønete) er lite formålstjenlig.

    Selv har jeg en blogg hvor jeg er ganske lite privat, blant annet i den forstand at mine venner og min familie ikke omtales der. Men om jeg nå skulle ha bestemt meg for å skrive en del innlegg om hva jeg gjorde i helgen, ville da de øvrige innleggene blitt mindre interessante av den grunn?

    (En helt annen sak er at jeg har problemer med å se hva man skal søke penger til når man er en enkeltperson som skriver en blogg, hvis man da ikke vil gjøre bloggen til deltidsjobb. Jeg var i gang med å skrive søknad da jeg fant ut at jeg egentlig ikke trengte penger til noe… 🙂

  9. Jøsseball, altså: «..på den måten at de har karakter av å være en slags løpende selvbiografi der det fra tid til annen presenteres en del sterke meninger om krig og fred og politikk og sånn – men ikke så veldig mye mer enn det. »

    Ikke så veldig mye mer enn det, nei. Klart at en blogg bør handle om heeeelt andre ting enn personlige tanker og hendelser, og meninger om krig, fred og politikk «og sånn», for at den skal være en blogg av betydning. Som for eksempel…eh…uhm.

    Nei, dette blir sannelig rart, og ikke så rent lite nedlatende. Hannemyr har nettopp skildret brorparten av de bloggene jeg leser, hvorav de aller fleste har lært meg en hel masse om en mengde temaer mainstremmedier elegant hopper bukk over. Og når det gjelder i hvilken grad dette hører hjemme i «den private sfære» (merkelig uttrykk, egentlig, når det uansett er snakk om blogging på interwebben – synes han egentlig det er upassende??), oppfatter jeg da virkelig at det jeg leser i favorittbloggene mine er adskillig mer gyldig, relevant og opplysende enn noe jeg kan finne i ei middels nettavis.

    Men der har du meg. Og en mengde andre, skal man dømme etter f.eks Sonitus.

    For øvrig er jeg helt enig i at “Cry me a river og kall meg Karl Ove.” bør bli et fast uttrykk. 😀

  10. Det er akkurat dette som utgjør deler av brytningen mellom gammel, tradisjonell journalistikk og det som bloggverdenen ble. Dette er den samme brytningen som kom innad (i liten grad ute i offentlige rom) i journalistikken da public journalism, folkejournalistikk, ble vurdert tatt i bruk som redaksjonelle linjer: «Hva i himmelens navn har vanlige folk å fortelle?» spurte de gamle menn fra sine kontorer der det hang innrammede forsideoppslag fra syttitallet. Gud, jeg er så trøtt av det. Det var, er og forblir forfeilet, gammeldags og pompøst fjolleri. Finn egne former, gode medbloggere. Privat er ikke det minste farlig.

  11. Jeg vil snu det helt på hodet og påsto at noen av de mest relevante stemmene i samfunnsdebatten er de som også er private innimellom. Grunnen er den samme som at politikere stiller opp i portrettintervjuer og gir uttrykk for hvem de er som privatpersoner. Både bloggen og portrettintervjuet gir selvsagt en redigert virkelighetsbeskrivelse, men det gir likevel leserne et grunnlag for å se hvem den som ytrer seg er, hvor hun kommer fra. Hvis noen vet mer om deg enn at du er mot sånn og for slik, gir det ekstra dybde til argumentene dine – de forstår mer av hvorfor du mener det, og hvordan du har kommet fram til standpunktet. Ingen debatt foregår i det tomme rom, og det er vanskelig å stole på og lytte til en ny stemme som detter inn uten kontekst.

    Det private er kontekst til det politiske, og skillet mellom privat og politisk er uansett ikke så stort som mange vil ha det til.

    1. Dette et et utrolig interessant tema!

      Jeg er uenig i Hannemyrs skille, men jeg er enig i det skille du trekker her, Virrvar. Skillet mellom innadvendte og utadvendte blogger er et skille jeg også har tenkt over tidligere.

      En ting jeg vil trekke frem her som jeg mener er et punkt i debatten er at også blogger om politikk og slikt kan være innadvendte. Innadvendte i form av språk, og i form av at den som skriver bloggen skriver mest for seg selv, og har ikke egentlig et ønske om dialog med leserne sine.

      Jeg har jobbet mye i det siste med å lage en oversikt over bloggerne i organisasjonen jeg jobber for, for å se hva som er bra og dårlig. Det ovenfor et noe jeg har merket meg i det arbeidet.

      Når det kommer til det du, Eira sier her, så synes jeg det er veldig viktig. Bård Vegar Solhjell i SV har en veldig god blogg. Grunnen til at hans blogg er god er fordi han fører en dialog med leserne og at den også er litt privat. Det at han legger ut ukas plate, og skriver om sine egne inntrykk fra f.eks. reiser er det som gjør det til en god blogg – og det som gjør at vi lytter når han skriver om politikk. http://www.bardvegar.no/

      Om det bare skulle vært en offentlig stemme – så ville bloggen vært kjedelig for oss «lesere». Grunnen til at bloggmediet fungerer er jo nettopp blandingen av det personlige, det private og det offentlige.

  12. Jeg synes den siterte kommentaren var litt morsom, for i søknaden min (hvor prosjektet mitt skulle være å starte tre faste religionsspalter) gjorde jeg det til et poeng at vi også bør se den offentlige debatten i lys av personene som fører den. Hvem vi er betyr noe for hva vi mener, blandede blogger åpner for nye muligheter for kildekritikk, osv.

  13. Privat og personlig kan bety så mangt. Det finnes bloggere som bare skriver om seg selv, men det går også an å bruke seg selv og sine erfaringer til å snakke om ting som angår mange. Det går til og med an å gjøre begge deler, og i tillegg skrive om saker på mer tradisjonelt vis. I samme blogg.

    Det som gjør blogging interessant er jo at det representerer andre muligheter enn andre medier, bl.a. i rommet mellom «offentlig ordskifte» i tradisjonell forstand og toveis-kommunikasjon med noen få innforståtte. Jeg forstår godt at man ikke støtter rene dagbokblogger, men skillene er ikke særlig skarpe. Går man for langt i å ekskludere det private/personlige sitter man igjen med de bloggene som egentlig er tidsskrifter. Og det har vi vel nok av fra før.

  14. Jeg skjønner godt forskjellen mellom en privat og en personlig blogg, det er som i den virkelige verden – det som er personlig, kan deles i det offentlige rom, det som er privat bør kanskje ikke deles, og hvis det deles, så må det pakkes inn.

    De aller fleste blogger er navlebeskuende. De aller fleste blogger er rosablogger, det er bare måten «jeg» og «mine meninger» blir presentert på, som er ulik, med grad av eleganse eller pinlig innsyn.

    Min lille kjepphest om dagen, er disse 3000 sidene rosablogg som Karl Ove Knausgård har presentert, og i så måte – hvis man skulle følge tidsånden, så kunne jeg tenke meg at også en rosablogg (meg og mittblogg) med mer elegant innpakning enn andre, fått et kjempestipend.

    Hannemyr sier jo at dette er et gedigent forsøk. Jeg synes det endelig er en anerkjennelse til røkla som driver med dette nesten bare av lyst og idealisme (og dette stadige ønske om å Bli Sett).

  15. Men i likhet med Bjørn Smestad forstår jeg ikke helt poenget med pengestøtten, annet enn som en slags påskjønnelse. Det er (så godt som) gratis å blogge. Eller ihvertfall: Det bør være det.

    1. Jeg søkte om penger til følgende:

      1. Frikjøpe arbeidstid, så jeg kan bruke de beste idéene mine på bloggen og ikke selge dem til papirtidsskrifter med ingen lesere, men mange penger.

      2. Betale noen som kan bruke et skikkelig kamera til å være med rundt og filme ting jeg nå ellers bare kan skrive om.

      3. Gi noen penger til den snille systemadministratoren som gjør alt gratis idag.

    2. Prioriteringen viser at Fritt Ord ønsker store bloggprosjekter styrt av journalister fra VG/Dagbladet.

      Er det ikke da nærliggende å tro at nettopp dette var målsetningen for støtten?

      At det var diskusjonene om pressestøtten og det statlige Mediestøtteutvalgets arbeid som inspirerte Fritt Ord til å satse på bloggstøtte kan jo også tyde på dette.

      http://voxpublica.no/2010/06/fritt-ord-gir-millioner-til-blogger/

      Likeså, at Fritt Ord ikke ønsker å støtte nettsteder som konkurrerer med mediehusene slik som Document.no og Liberaleren.no underbygger dette inntrykket ytterligere.

      Typiske gode bloggere slik som Virrvarr var tilsynelatende ikke på radaren i det hele tatt. Og hvis målsetningen med pengestøtten var å hjelpe mediehusene og ikke bloggere blir jo det med ett forståelig.

  16. Hannemyr bør seriøst vurdere å holde kjeft, for jo mer han sier om tildelingen, jo pinligere blir det. Den beste til nå er at Snoen og Document.no bare fraviker i form. I innhold må de være enige, for begge tilhører jo høyresiden …

    Hvis jeg ikke var så opptatt av å skalle hodet i veggen, skulle jeg prøvd å forklare mannen bittelitt om forskjellen på liberalister og konservative.

    Det er også kjekt å vite at de kun har tatt hensyn til søknadene og gitt blaffen i hvorvidt søkeren har demonstrert noe som helst talent for sjangeren. For alle kan jo blogge, kan de ikke?

  17. Jeg er stort sett enig med alle de andre som har kommentert til nå.

    Så godt som alle bloggene jeg følger er personlige, men utadvendte. I min RSS-leser har jeg 73 abonnementer, hvorav fem er «upersonlige» og 65 er «personlige». Jeg har i tillegg noen helt rene nyhetsstrømmer, så det er ikke blogger sånn sett. De upersonlige er sånne som Sosiological Images – http://thesocietypages.org/socimages/ , og de personlige er sånne som denne bloggen her. (Så alle er klare over hva jeg legger i de ulike kategoriene)

    Blogger med en personlig stemme appellerer mer til meg. Jeg synes ikke helt upersonlige blogger med kun ren informasjon er like interessante. Det skal veldig mye til før jeg gidder å følge en upersonlig blogg. Det er mye kortere vei for meg å slette bloggen dersom den ikke er aktiv hvis den ikke har en personlig stemme. Jeg føler ikke at jeg blir kjent med noen, jeg har ikke noen personlig forbindesle med dem. Det er litt som at dersom den vanlige butikken jeg handler i plutselig ikke har de varene jeg vil ha, så gidder jeg ikke å fortsette å handle der hvis servicen også er dårlig. Jeg tåler dårlig service hvis de greier å tilby veldig veldig gode varer, men kun til de har en konkurrent.

  18. «Mine tanker går direkte i retning av en viss Karl Ove. »

    Hvorfor dét? Har Knausgård fått støtte fra Fritt Ord eller tilsvarende institusjoner?
    Sammenligningen er meningsløs. Knaus er irrelevant her.

    1. Knausgård er relevant fordi de etablerte (som utgjør alle komiteer) sjelden vil undervurdere litteratur i trykket form, særlig den som når ut til store leserskarer og blir årets hype…

      1. For det første:

        Det er ikke primært Knausgårds tematikk som har gjort ham populær. Det er formen, stilen. Denne stilen kopieres dessverre ikke så lett av de fleste såkalte rosabloggere/dagboksbloggere.

        For det andre:

        Diskusjonen her handlet om hvem som fortjente midler fra den private(?) stiftelsen Fritt Ord. Knausgård har, meg bekjent, aldri mottatt støtte fra slike stiftelser. Derfor er han irrelevant i denne sammenhengen.

  19. Fint at juryresultatet fører til diskusjoner. Det er mye spekulasjoner og annet er jo heller ikke å forvente.

    En liten nyanserende kommentar til dette med privat og personlig (fra en som satt i juryen). Personlig og privat er begreper som ulike mennesker fyller med ulikt meningsinnhold. Det var på ingen måte slik at personlige blogger var diskvalifisert. Tvert i mot: mange personlige blogger ble vurdert som svært støtteverdige av juryen. Riktignok inneholder den endelige listen i stor grad temablogger, men jeg mener flere av disse samtidig er personlige. Jeg er helt enig i at bloggsjangeren i stor grad åpner opp for en personlig vinkling både i form og innhold.

    Ida: «Velkommen til Internett?» I all beskjedenhet: Jill Walker har blogget siden, ja hva er det, 2001, og hun har studert nettfenomener i hele sitt voksne liv. Undertegnede har alltid vært en sjaber blogger, men har studert og forsket på (særlig sosial) nettbruk siden 1999. Gisle Hannemyr satte opp sin første personlige nettside i 1993, og jeg tror svært få har større kunnskaper på feltet enn akkurat Gisle. Sven Egil Omdal er kanskje gammel-medie-mann, men det kan jo være på sin plass når Fritt Ord søkte etter bloggere med journalistiske og essayistiske innfallsvinkler. Det som manglet i juryen var kanskje en blogger som ikke tilhørte akademia eller den etablerte medieverdenen.

    1. Velkommen til Internett-tittelen var mer tiltenkt navnene på bloggere som hadde fått tildelt midler der det ikke var mulig å finne noe videre info via google. Jeg kjenner til juryen godt og vet hvem de er, men jeg skjønner at grepet kunne fungere misvisende.

      Jeg har litt problemer med den personlig/privat-oppklaringen du gir over. Jeg ser ikke at du utdyper hva som er en personlig blogg og hva som er en privat blogg?

  20. Jeg er enig med deg, men faktisk også litt enig med noe Rustad skrev: «I stedet velger man å gi en halv million til to journalister i Dagbladet.»

    Jeg klarer ikke helt se hvorfor man skal gi støtte til to journalister for en avis som allerede har en interaktiv nettside / nettavis med forum – men som aldri har blogget før, samtidig som man har forkastet noen av de andre prosjektene som faktisk er uavhengige.

    «Vi ønsker å bygge en blogg sentrert rundt personer med unik kunnskap om de største sakene i nyhetsbildet. Med hjelp av journalistiske arbeidsmetoder og ny teknologi vil vi demokratisere og åpne opp samfunnsdebatten for flere stemmer. Bloggen skal være et sted der alle kan delta gjennom blogginnlegg og åpne debatter. »
    Har ikke all de store nettavisene dette allerede da?

    «Dette kan være mennesker som allerede er sentrale i dagens største nyhetssaker, og som er sitert i avisenes førstesideoppslag. Vi ønsker å gi disse en mulighet til å utdype sine standpunkter ved å fortelle sine historier uredigert og uten plassbegrensninger.»
    Er ikke dette bare å be politikere om retorikkinnlegg bare enda lengre enn vanlig?

    Hva er det nye de trenger 500.000 til? Et prosjekt som satser på mange innlegg, men der de færreste har felles tilknytning er slik jeg ser det ikke en blogg, men en avis.

  21. For meg ser det ut som om de gjør en innsnevring som grenser til omdefinering av eget prosjekt.

    Kanskje jeg sier dette fordi jeg tror at det private er politisk, men jeg sliter med å skjønne skillet som noe annet enn en metodegreie, en mystisk oppvurdering av journalistikk.

  22. Marika Lüders: Jeg hadde i utgangspunktet liten tro på prosjektet. Utlysningen bar preg av at man ønsket seg en kjedeligere bloggosfære. Tildelingen tyder på at det stemmer. Det ene som gav grunn til et visst håp, var at juryen (med unntak av 9/11-konspiratøren Omdal) bestod av oppegående folk.

    Det viste seg ikke å hjelpe. Dere har brukt størstedelen av pengene på blogger som mest av alt høres ut som nettsider eller nettaviser. Bloggens egenart virker å ha stått lavt i kurs. Når dere omtaler den, er det med en nedlatende avvisning av «det personlige» som noe som evt i små doser kan berike det «essayistiske samfunnsengasjementet». Selvsagt var dere i noen grad bundet av et mandat, men når dere har tillatt dere mer eller mindre å redefinere hva bloggen overhodet er, skjønner jeg ikke helt at det skulle være noen stor begrensning.

    Jeg søkte ikke (jeg har alt betalt for å blogge), men håpet oppriktig at noen av de som i årevis har jobbet gratis (og for all del frivillig) for å gjøre norsk blogosfære til det interessant og lærerike stedet den er skulle bli belønnet for det. I stedet har dere oppvist et ganske typisk behov for å virke nyskapende, i den grad at det å være etablert virker å ha vært en ulempe heller enn en fordel. Det minner om den type arbeidsplasser som alltid henter folk utenfra til ledende stillinger. De er svært sjelden gode arbeidsplasser.

    Fritt ord er en privat stiftelse og frie til å sløse med pengene sine som de vil. Har den en halv million å kaste etter et «nyskapende» prosjekt skapt av journalister fra en avis som har gjort det til en idrett å undergrave sin egen suksess med ubrukelige nyskapninger, så dem om det. (Og for ordens skyld: Jeg har lite å utsette på tildelingene til etablerte bloggere, men de fikk da også mest smuler fra Narvesens bord.)

    Behandlingen av Document.no synes jeg imidlertid er direkte ufin. Og jeg har fortsatt til gode å se en begrunnelse for hvorfor de ikke fikk penger, ut over det tannløse «det var så mange andre flinke kandidater». Jo lenger vi må vente på et meningsbærende svar, jo sterkere står Hans Rustads spekulasjoner om politiske motiver. (Og vær så snill å spare oss for Hannemyrs tøv om at Snoen og Rustad er politiske ekvivalenter.)

    Men men. Norsk blogosfære stryker ikke med av dette. Vi skal nok holde ut, til tross for juryens arrogante nedvurdering av de som faktisk har gjort den til det den er. Og vi skal gjøre vårt beste for at den ikke blir det dere vil den skal være.

    Medbloggere: Stå opp mot kjedligfiseringen av norsk bloggosfære!

  23. Vi som følger bloggen til Virrvarr og synes hun gir oss mye både til hjernen og til hjertet, føler oss nok skuffet over at hun ikke fikk en del av tildelingen.
    Selv har jeg en del kontroversielle synspunkter. Hun sparker meg ikke ut av bloggen av den grunn slik en del andre gjør,eller angriper meg som person enda de ikke aner hvem jeg er.

    Noen er private ved f.eks. å fortelle om hva de spiser til morgen, middag og kvelds. Virrvarr forteller at hun har blitt vegetarianer og gir noen begrunnelser og praktiske tips. Det er å være personlig, ikke privat. Det private er bare av interesse for den enkelte,mens det personlige er av interesse for oss alle fordi det har med det fellesmenneskelige å gjøre.

  24. Jeg alltid tenkt at private blogger er slike man må får passord til for å kunne lese. Ergo begrepet privat.

    Jeg har feks venner som skal være i utlandet i noen år nå, og bruker bloggen som dagbok og legger ut bilder for oss som kjenner dem. Dette har ingen interesse for andre. Det er privat.

    Lurer på om min terapeutiske syting som innvandrer i utlandet tilhører kategorien privat blogg? Jo, jeg skriver om egne opplevelser i min egen hverdag, men forsøker å linke til det litt større bildet feks ifht integreringsproblematikk. Motivasjonen min for å skrive er faktisk det at jeg brenner for temaet integrering, og prøver å vise nordmenn at det ikke er lett selv for en som er én av dem selv. Men jeg bruker altså episoder fra privatsfæren.

    Angrer på at jeg ikke søkte, noen som vet om det blir flere sjanser? 😉

  25. Hittil har ordet «jeg» forekommet 145 ganger på denne siden — 146 inkludert denne kommentaren.

    Det er mulig at Hannemyr mener at dette ordet generelt ikke er verdt offentlig interesse. Selv om Karl Ove har fått øyne retta mot seg, er det ikke dermed, helt av seg sjøl, sagt at han burde.

    Flere har påstått at juryen ikke forstår mangfoldet i verdenen av bloggere. Man må da huske på at juryen skal trekke fram blogger som tilfører samfunnet en verdi — ikke bare verdi innen et miljø.

  26. «Bloggenes temaer befinner seg innenfor feltene politikk, samfunn, miljø, helse og kultur», skriver Fritt Ord. Den primære røde tråden i en blogg som for eksempel min egen, er verken politikk, samfunn, miljø, helse eller kultur — men heller forfatteren av bloggen.

    En skulle tro at noe slikt var mindre interessant for offentligheten enn en blogg som drives med et prosjekt forskjellig fra livsprosjektet til forfatteren.

    (En skulle også tro at folk burde avstå fra å skrive kommentarer på vei hjem fra fest, slik som min forrige.)

    1. For min egel del så går jeg gjennom store personlige forandringer og lærer mye om meg om mine. Mer enn noen sinne forstår jeg at selv om politikk, miljø, helse og kultur er viktige temaer så er det minst like viktig å skrive og lære om seg selv, om psyke og om hverdagslivet. Ikke minst om man skal forstå temaene over.

      1. Etter å ha skrevet mye om meg sjøl, kan jeg være enig i at man får mye ut av det. Likevel nekter jeg å gå med på at det er noe Fritt Ord trenger å bevilge penger til.

      2. Jeg tenkte ikke så mye på at du får noe ut av å skrive det, som at jeg får noe ut av å lese det.

        Selvsagt er det uinterresant å lese hva du handlet i går, på samme måte som det er uinteressant å lese at du synes Stoltenberg er skikkelig teit. Det som er interessant og viktig er om du reflekterer rundt det og har noe nytt (for meg) å komme med.

        Jeg mener gode tekster om livet, psyke og hverdag kan være like viktige som gode tekster om politikk og miljø og skulle gjerne sett at de bloggene (inkludert Idas) som tar opp de temaene fikk anerkjennelse for det. Læren om enkeltmennesket er et viktig tema, og en av måtene å diskutere det på er å skrive personlig.

        Politikk, miljø, helse og kultur er det dessuten enkelt å lese seg til andre steder – men det er først og fremst på internett jeg har funnet gode tekster om det overnevnte. Jeg vet det er mye om det i ukeblader, men det som er der er ofte (om ikke alltid) gjennomsyret av fjas, anti-vitenskapelige holdninger, for mye «feel-good» og for lite ærlighet. Skulle gjerne sett at Fritt ord hjalp til med å bygge en god samtale rundt disse temaene.

  27. Bloggerne må organisere seg

    Initiativet til Fritt Ord var glimrende, dette var første anerkjennelse av bloggerne.
    2,5 millioner er småpenger i denne sammenhengen, så det sier seg selv at mange ble skuffet. Og noen med rette.

    Papiravisene får 400 millioner i produksjonsstøtte, og verdien av momsfritaket er 1,5 millarder kroner årlig. Nær 70 % av pressestøtte/momsfritak går dermed til papiraviser lokalisert i Oslo, et fylke som har 13% av Norges befolkning.

    I framtiden bør mye mer av denne pressestøtten dirigeres mot internett. Det er her kampen bør føres, og i den kampen er vel alle bloggere på samme lag?

    Det tragiske blir om de gamle dinosaurene, papiravisene, også i fremtiden får monopol på pressestøtten på nærmere 2 milliarder kroner årlig, slik at de kan bruke den til å blåse bloggerne av nettet.

    Sven Egil Omdal er i denne sammenhengen en papirtiger, som vokter sitt revir. Egentlig er han inhabil til å sitte i en slik jury, kjenner man litt til hans tidligere standpunkter angående papir vs nett.

    Bloggerne bør nå organisere seg, skape en organisatorisk motmakt til presseforbundene, og gjøre krav på en større del av pressestøtten i framtiden.

    Pressestøtten bør øremerkes inividuelle journalister, bloggere og mindre lokalaviser (feks pressestøtte kun på de første 3000 papirutgavene).

    De miljøødeleggende papiravisene bør miste momsfritaket, og denne «miljøskatten» bør omgjøres til et fond som utdeler stipender til bloggere og gravende frilansjournalister.

    1. Papiraviser blir vel å dø ut av seg selv?
      Får stadig Adressa når jeg går ned Nordre, men svarer alltid at jeg kan gjerne betale halv pris for nettutgaven, bare jeg slipper alt papiret. (Synd for Norske Skog, men…)
      Aftenposten snakker om at de skal lansere en E-avis på lesebrett (hvis jeg har forstått riktig) i løpet av desember.
      Er lesebrett mer miljøvennlig? Totalt sett?
      Utbygging av infrastruktur for verdensveven gjør jo at jeg kan sitte på Snøhetta og blogge om jeg vil. Er det miljøvennlig?
      Burde jeg ikke heller beundra utsikta, tatt noen bilder og venta med blogginga til jeg kom hjem?
      Er vi tjent med at vi er tilgjengelige hele tida?
      Blogging kan være god egenterapi, og gir mange en god leseropplevelse, men det betyr ikke at man skal la kreti og pleti få betalt for å blogge.
      Men skulle Fritt ord gjenta stuntet, får vi tro at de tar mer hensyn til bloggens natur og at den faktisk er på vei til å bli en egen litterær genre.

  28. Angående dette med personlige blogger, det er vel den assosiasjonen jeg stadig vekk får når jeg leser norske nettaviser.

    Ønsker jeg å lese hvem som gjorde hva med hvem på Paradise hotel kvelden før, når jeg tar en tur innom dagbladet.no om morgenen?
    Interesserer det meg at amerikansk skuespiller A har tenkt å skille seg fra amerikansk skuespiller B, som jeg for øvrig aldri før har hørt om?
    Hvorfor er dette nyheter, hvorfor skriver norske aviser så mye om saker som kun se&hør burde ha interesse av å skrive om, foruten kanskje noen av rosabloggene jeg aldri besøker?

    Når man ser hva de store norske nettavisene, med pressetøtte og betalte journalister, klarer å lire av seg, vil jeg påstå at man finner mange blogger som overgår totalt og knuser nettavisene på seriøsitet, interessante saker, og ikke minst språk.

    Her er Rustads document.no et strålende eksempel på hvordan en blogg overgår norske nettaviser.
    At den bloggen ikke fikk et øre er rett og slett skandaløst, og sier det man trenger å vite om Fritt ord og deres såkalte frie ord.
    Hva hjelper det med frie ord når man har feile meninger?

  29. Dette er litt den samme debatten som kommer opp hver gang noen vil peke ut enkelte blogger som bedre enn andre — jeg får i hvert fall assosiasjoner til diverse kommentarer i kjølvannet av tordenblogger og gylne kuer.

    Hva Fritt Ord vil støtte er i siste opp til dem selv — jeg er ikke enig i prioriteringene deres, men hva Fritt Ord mener er støtteverdig er faktisk kun Fritt Ords subjektive mening, ikke en ny gyllen standard for hva som er verd å lese.

  30. Jeg rygger tilbake for å kalle en blogg privat. Når man jobber med personlige historier innenfor fortellerkunsten så snakker man om å skille mellom personlige historier, og private historier. Personlige historier er bra, private bør man for all del unngå, for det er pinlig for den som lytter.

    Er det privat at det rått og ubearbeidet på en måte som ikke bør deles med andre utenfor private samtaler og terapautise rom.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s