Om mestring, syting og åpenhet

54 thoughts on “Om mestring, syting og åpenhet”

  1. Jeg liker sånne refleksjoner som dette, Ida. Man tar alltid en sjanse når man kaster seg ut i noe nytt, noe følsomt. Muligheten for at det blir feil er absolutt en risiko. Det kan bli feil for den som skriver, for dem som står nær og for mer perifere lesere. Jeg synes du har gjort noen gode vurderinger i den forstand at du har skrevet om deg selv med en viss distanse, med selvrespekt og med håp. Det er særlig humoren som har gitt håpet. Hvis vi ikke tar den sjansen det er å åpne opp for det som de fleste har holdt skjult, så kommer vi jo ikke videre. Det kalles pionervirksomheter, pilotprosjekter og den slags. Det er nesten alltid interessant for mottagerne, – men den som skriver byr på seg selv med en viss risiko. Hvis ingen gjør det, kommer vi ikke videre. Jeg synes det er flott at du er en sånn som byr på deler av livet ditt., og du skal ikke se bort fra at det har vært viktig for mange av oss som har lest.

  2. Det er definitivt skjevheter i forhold til hvem som får lov til å fortelle heltehistorier. Man har, som du sier, ulike forutsetninger for faktisk å bli frisk, i tillegg til at det nok er enklere for en forfatter enn for en revisor å fortelle om sin psykotiske fortid. På den måten blir heltehistoriene dobbelt skjeve. Likevel ser jeg ikke helt behovet for å trekke veldig syke mennesker inn på seminarer og andre arenaer for at vi skal få høre noe annet enn heltehistorier. Det gjør man da ikke med andre pasientgrupper heller? Jeg tenker at det er først i ettertid, når man har rukket å fordøye og analysere egne tanker litt, at det kan være meningsfyllt å dele brukerhistoriene med andre. Først da vil man jo kunne si noe om hva som hjalp og hva som ikke hjalp, for eksempel.

  3. Men hva skjer med en mellomting? Litt selvsensur, litt flink, mest ærlighet…? Jeg syns ikke at et innlegg med takk og farvel hører hjemme på nettet, men det hører vel heller med til sjeldenheten at det forekommer. Det er ytterkanter i en hver «verden» (her: les bloggverden).

    For meg har det hjulpet MYE å lese andre sine nå-går-det-veldig-dårlig-historer, fordi de har bevist for meg at de holder ut. De klarer seg. Da kan jeg det også. Jeg speiler min styrke i deres, og klisjé- sammen er vi sterkere.

    Kanskje er det fordi du er kommet videre, fordi du funker bedre, så er ikke Ærlighetsøvelse lenger et behov. Det var din måte å nærme deg det vanskelige på? Gjøre narr av seg selv er vel egentlig en forsvarsmekanisme, fordi det er for tøft å face smerten. Hadde du vært der du er i dag uten den anonyme bloggen? Jeg er der hvor ærlighet og åpenhet er mitt beste våpen mot indre demoner. Og jeg er evig takknemlig for at jeg har funnet ut hva som kan fordrive ut smerten på en fruktbar måte. Blogging, flink og uflink.

    At du i dag har en annen innfallsvinkel, et annet språk inspirerer også. At en tung dag pakkes inn på en annen måte, en «god» måte, at det er mulig, det gir håp. Og det er flott at du deler det. Takk!

    1. Takk for fin kommentar!

      Jeg er nok redd for at Ærlighetsøvelse var mer interessant for meg litterært enn terapautisk. Du skremmer nesten deg selv når du forsøker å skrive om det fæle på verst mulig måte, og det er lett å komme ut enda mer svartsynt enn det du var opprinnelig.

      Jeg tror at det å gjøre narr av seg selv både er en forsvarsmekanisme og en selvdestruktiv refleks. Når du er på det dårligste, liker du deg selv svært dårlig og du vil gjerne gni det inn. Samtidig er det å gjøre narr av seg selv en måte å holde det verste på en armlengdes avstand.

      Så bra du får håp og styrke ut av bloggingen! Det er godt å lese!

  4. Jeg er vel en sånn som kommer med ubearbeidet guff som bør være forbeholdt en behandler, på bloggen og i aviser. Jeg har dessverre ingen behandler.

    Men jeg tenker også at det skapes et skjevt bilde av hvordan folk har det dersom bare heltehistorier skal fortelles. Mange lever i årelangt mørke. De som tar beslutninger på velferd, bør få vite om disse også.

    1. Nei, Sigrun, du gjør ikke det.

      Jeg vil si at det er en stor forskjell på psykiatrikritikk og «ubearbeidet guff». Det ene er kritikk rettet mot helsevesenet, det andre er innlegg der du skriver om hvor svart alt er. Jeg har også skrevet psykiatrikritiske tekster, som innlegget om oppholdet på Veum. Du kan ikke være «løsningsorientert» når det har vært konkrete feil i systemet som stod mellom deg og løsningen din.

      Som jeg forsøker å skrive over: Jeg har vært i en posisjon der jeg har fått så god behandling at problemene jeg møter er _mine_ problemer, ikke mine problemer med vakthavende lege.

      Det er viktig å skille den negative opplevelsen med helsevesenet og det å slippe den deprimerte monologen ut uberarbeidet.

      1. Apropos, Ida. Fikk du noen reaksjon fra Veum på det innlegget du referer til her? Det har jeg lurt på mange ganger. Kanskje ikke du vil si noe om det her, men det er lov å spørre 🙂

      2. Ja, jeg fikk en sint mail fra en sykepleier som syntes jeg skulle slette innlegget. De sa til meg at teksten kom til å forhindre folk i Østfoldområdet fra å søke hjelp. Jeg sa til dem at det var deres ansvar å passe på omdømmet sitt, ikke mitt. Så slik gikk det.

    2. Dessuten, Sigrun: Jeg får da en bestemt følelse av at du har bearbeidet tingene sterkt når jeg leser om dem på bloggen din? Det er jo ikke uferdig og ugjennomtenkt?

      1. Jeg har blitt traumatisert av en tidligere terapeut, så jeg tør ikke begynne hos en ny sånn uten videre. For snart to år siden kjøpte jeg en annonse i Psykologtidsskriftet der jeg søkte etter terapeut, men fikk ingen svar fra terapeuter i Oslo.

      2. Hei, som felles PTSD lidende og (mannlig) voldektsoffer selv kan jeg anbefale på det absolutt varmeste å begynne å jobbe deg inn mot et opphold på Modum Bad, eller sekundært plass i gruppe-terapi timene deres i Oslo. De, pluss søster-organisasjonen deres i Nord Norge er omtrent de eneste i landet med kompetanse på området jeg noensinne har hørt om. Du må antakeligvis skikkelig mase på din lokale DPS for å få det, siden det koster penger, int å alliere seg med familie der.

        Jeg veit nøyaktig hvor jævla mørkt det hele er, især når man må deale med NAV i tilegg. (Faktisk har NAV-angst blitt en av de viktigste problemene mine i forhold til behandling i disse dager da det ikke finnes midlertidig uføre og alle under 65 må gå på AAP i 4 år…) Men det finnes skikkelig behandling der ute, og det finnes terapimodeller som er overraskende effektive i det øyeblikket man begynner å stole på behandleren.

        P.S. Liten advarsel: Jeg gikk sjøl rundt i mange år med diagnosen PTSD uten å få behandling da jeg var så dum å inrømme at jeg av og til selvmedisinerte med hasj. Dermed fikk jeg rusproblemer i loggen, og da er du ute av enhver kø for det siviliserte helsevesenet.

      3. Sigrun, da sliter du. Mye av PTSD behandlingen som funker best er gruppe-basert med individuell terapi som supplement. Jeg var veldig skeptisk selv, men måtte innse at det funket. Det finnes nesten ikke individual terapeuter med PTSD som felt, med mindre du har råd til 800 i uka til privat behandling.

        På Modum snakker man generelt svært lite om årsakene til traumer, men nesten utelukkende om forståelse av og psykiske forsvars mekanismer mot symptomer. Så det er ikke noen felles bekjennelses sirkel man snakker om..

      4. Gjentar: Da sliter du om du vil ha kvalitets behandling fra det offentlige. Vil alikevel anbefale deg å ta kontakt med Modum, kanskje de kan hjelpe deg med å finne terapeut, de har nettverk over hele landet.

  5. Hm, du er vel også «flink brukerstemme» fordi du mesterer å være det. Fordi du på ett nivå har klart å kontrollere tilværelsen din selv når den på andre nivåer har rast midlertidig sammen.

    Det er ikke sikkert at andre som skriver «sjokketekster» er det forunt å velge det bort eller kontrollere hvor det kommer ut.

    1. En hemmelighet: Jeg har pleid å lagre innlegg som «drafts» og la pårørende lese gjennom når jeg har vært på det minst sammenhengende. Det er lenge siden nå, men det var en sikkerhetsforanstaltning jeg tok da jeg stolte mindre på meg selv.

      Det er lett å holde fasaden oppe i et skriftlig medie osv.

      1. Jeg er veldig glad på dine vegne for at du har hatt gode mennesker rundt deg som har kunnet gjøre slike ting for deg og som du har hatt tillit nok til til å spørre, eller som kanskje har vært innsiktsfulle nok til å tilby.

        Det er ikke alle som har gode nettverk rundt seg, det er ikke alle om har halvgode haltende nettverk en gang. Og som Sigrun ga eksempel på, det er ikke alle som har en behandler. Og blant de som har behandlere er det ikke alle som har sånne som faktisk hører på det de virkelig forteller på en slik måte at de får følelsen av å ha fått det ut i verden.

        Når det er sagt så deler jeg bekymringen dine rundt at alternativene til «flinke brukerstemmer» enten kan bli «romantisering av det å ikke bli bedre – eller ubearbeidet guff som bør være forbeholdt en behandler. »

        Men det kan også i perioder for enkeltpersoner være ventilen som later ut trykket og tillater dem å komme opp på et nivå der de kan finne mer konstruktive veier ut av situasjonen sin. Selv den mest banale handling kan skape det momentum som skal til for å til slutt komme dit man ønsker.

        Dessuten kan det å høre disse stemmene gjøre at andre får det lille motet eller håpet som skal til å i det minste gjøre det samme: Få stemmen sin ut der.

      2. For å referere til min post over: Om noen føler for å gjøre noe politisk, kan NAVs behandling av traumatiserte være et sted å begynne. PTSD-behandling bygger på mental ro og fravær av kriser, når man disassosierer, ikke åpner posten på uker, gråter og kaster opp osv. som utgangspunkt OG *skal* levere meldekort hver 14 dag (presis på mandagen, kun svart kulepenn) for ikke å skulle sulte ihjel og miste hus og hjem, så sier det seg selv at det ikke funker. Det hadde vært interessant å se noen av helte-stemmene ikke bare fortelle om seg selv men sette søkelys på sånne skeivheter på vegne av dem som ikke har nettverk?

      3. Hei! Mange av de som snakker om dette tar for seg systemsvikt på mange måter, både i primær- og spesialisthelsetjeneste,hos NAV etc.
        Hilsen Victoria (kort kommentar,skriver fra tlf?

  6. Veldig godt skrevet. Jeg opplever vel egentlig at du beskriver et slags filter for hva som egner seg til nettdeling og ikke. Og et slikt filter bør vi alle operere med, selv om vi ikke skriver om psykiske problemer.

  7. Det er mange som sitter fast i gørra og ikke ser noen vei ut. Det er også mange som lager en form for pasientforeninger, der mantraet er; ingen skjønner hvor jævlig vi har det.
    Det er mye i livet som er jævlig. Jeg synes at vi, som er så heldige at vi er skriveføre, også kan bruke vår stemme til å gi håp. Håp til dem som er lengst nede, og ikke ser noen utvei.
    Det er mange måter å fortelle sannheten. Det er langt mellom «Se så lykkelig jeg er» og «Jeg har det bra.»
    Jeg får mange kommentarer som ber meg fortelle hvor jævlig det er. «Ingen skjønner hvor grusomt det er,» sier de. Jeg tror det er omvendt. De aller fleste forstår at det er smertefullt. Ikke alle skjønner at det går an å leve et godt liv videre.
    Jeg nekter å la meg styre av en «opplest og vedtatt sannhet».
    Dette ble litt på siden kanskje. Men det var det innlegget ditt trigget i meg 😉

    1. Vet du, Gunnhild? Det var en veldig deilig kommentar. Jeg tror det oppsummerer både prosjektet mitt og prosjektet til Arachne – det å vise at livet går videre.

  8. Eg synest Gale Damen-tekstane kombinert med ein del andre personlege tekstar her inne, stort sett har vore veldig oppmuntrande. Eg har blitt lei meg og frustrert over kor vond verda er mange gongar òg, men fyrst og fremst har eg sitti att med ei kjensle av at «Sjå, ho klarar det, det går an å jobbe med det meste og klatre oppover heile tida! Sjå, det er håp der ute!» og så har eg blitt glad. Sjølv om du har skrivi om fæle ting. Eg har fått mot og pågangsmot til å ta tak i mine eigne problem, sjølv om dei ikkje har vore av same type, og blitt oppmuntra til å jobbe meg fram mot å bli ho eg har lyst til å vere.

  9. Dette blir kanskje litt usammenhengende, men det er fordi jeg har mange tanker om dette som har litt med hverandre å gjøre, men som ikke henger sammen.

    1 -Jeg har en sånn blogg der ute. (Den finnes fortsatt for de som gidder å søke litt.) Den er i størst grad ett litterært prosjekt jeg aldri kommer til å fullføre, og særlig ikke nå som jeg er bedre.

    2 – Jeg har lest så utrolig mange tekster av folk som bare skriver om hvor fælt de har det. De tekstene har kun gjort meg mer blasert. Jeg har ikke fått øynene opp for hvor fælt det kan være, men jeg har tenkt «Oi, du er oppmerksomhetssyk» utrolig mange ganger. For noen er det kanskje ett rop om hjelp, for andre er det kanskje bare en måte å få ut tankene sine. Men internett er ikke stedet for de innerste tankene. Noen ganger er det fint å skrive ned ting, men ikke publiser hver minste lille detalj om selvskadinga di. Det fører ikke til noe godt, verken for forfatteren eller andre.

    3 – Mange tiltrekkes denne typen destruktiv skriving. Det er folk som allerede er litt syke, men som av en eller annen grunn vil være sykere. Dem er det mange av. Jeg har tendensen selv noen ganger. Da er det kjekt å kunne hente inspirasjon fra andre..?

    4 – Det er forskjell på å skrive om fæle ting, og på å skrive om fæle ting. Fæle ting skal det skrives om, men noen ganger er det best å skrive om fæle ting når de fæle tingene er på avstand.

    5 – Noen ™ skrev at de ikke bruker folk som er midt oppi det sykeste når det skal være foredrag. Det er helt sant. «Se, jeg holder på å dø av kreft»-foredrag er ikke så vanlig som «Jeg overlevde kreften!»-foredrag. Det er nok en god grunn til dette, for eksempel at de aller sykeste folka ofte ikke er i stand til å reflektere over sykdommen sin.

    6 – Det er ingen motsetning å være revisor og ha godt språk, hilsen hun som synes revisor høres ut som ett artig yrkesvalg 😉

    1. apropos kreft,
      kanskje Regine Stokke er et utmerket eksempel på at selv de som ikke kommer til å «klare seg» likevel kan gi oss noe om de får lov og rom til å formidle det, og om del selv ønsker og tar initiativ.

      Og selv om jeg sliter litt med å akseptere sammenligningen med kreft og psykiske lidelser, så er det jo enkelte paralleller. Med det mener jeg usikkerheten om medisiner vil virke slik man håper, usikkerhet om man vil klare seg eller om man på ett eller annet tidspunkt kommer til å bli nødt til å kapitulere. Samt å måtte forholde seg til mengder med tankeløse fjols som forteller deg at viss du bare tenker mer positivt så går det over av se selv…

      1. Det var ingen logisk sammenheng mellom kreft og psykiske problemer, utenom at kreft er også en alvorlig sykdom som mange dør av. (Mange dør av psykisk sykdom, mange dør av kreft, mange vil ikke si til folk de kjenner at de har fått en diagnose, enten det er kreft eller angst…)

        Brukket fot er liksom ikke helt det samme. Men ta HIV som eksempel i stedet for. Det er også stigmatisert, og jeg har aldri hørt om noen som forteller om sykdommen når den blir diagnostisert og tiden rett etterpå.

  10. Hei og takk til Ida som tok opp tråden her og til dere andre som har kommentert. Det er egentlig akkurat dette jeg er ute etter, en diskusjon om hvordan brukermedvirkning kan foregå.

    Da jeg skrev min tekst, hadde ikke jeg denne bloggen i tankene, egentlig ikke det som skrives på internett i det hele tatt, men mer hvordan brukere bestilles til ulike foredrag andre steder i det offentlige rom. Siden Ida skriver mest om nettet og kommentatorene det samme, føler vel ikke jeg helt at denne posten og disse kommentarene henger veldig sammen med det jeg forsøkte å formidle.

    Jeg synes, med all respekt å melde (og da mener jeg respekt og er ikke ironisk!), at mange av dere overdriver en del her. Jeg tror de fleste som leser det jeg skrev skjønner at jeg ikke mener man skal sette en suicidal og psykotisk selvskader foran en forsamling akkurat når livet er som vanskeligst. Jeg synes ikke «holder på å dø av kreft»-sammenlikningen holder vann i det hele tatt.

    Dessuten blir det hele veldig polarisert her, for det kan synes som om det hele må være et enten-eller. Jeg mener ikke at man skal slutte å formidle historier om håp, men de MÅ suppleres. Hvis ikke kommer ikke dette feltet videre, det er i alle fall min mening. Jeg har holdt på med dette i nesten ti år nå. Jeg har hørt utrolig mange – og har selv holdt – foredrag med håp og mestring i fokus.

    Problemet med dette, er at det ikke i særlig stor grad fører til endring i praksis. Og dét mener jeg er viktigere enn at tilhørerne har en goodfeeling når de forlater foredragssalen.

  11. Og, det kan hende det bare er jeg som er vrien nå, men jeg har et problematisk forhold til ordet «syting». Jeg synes det er et skikkelig møkkabegrep. Men siden ingen andre her har reagert på det i det hele tatt, er det kanskje going rate å snakke om tekster/budskap med negativt innhold som syting.

  12. Bra 🙂 Nå virker jeg nok overmåte sur, det er ikke meningen. Egentlig. Jeg prøver å ha åpne tilnærminger til det meste, tenke at man er nødt til å prøve forskjellige ting for å få til den endringen man ønsker seg.

  13. Hei, «syting» er med i overskriften for å få en god kontrast til mestring. Det teksten under handler om er vel strengt tatt det ubearbeidede.

    Men Victoria? Jeg la ikke merke til at det var så veldig polarisert her. Det jeg mener er at for meg – som har snakket mye høyt om egne problemer, er det problematisk å ta på meg et annet perspektiv enn den flinke brukerstemmen du beskriver. Det handler om hvordan vi vil snakke om problemene våre. Forskjellen på seminarer om psykisk helse og blogging om psykisk helse, er at det er mange rå, ubearbeidede og lite løsningsorienterte stemmer her ute som snakker om håpløsheten også. Men de når ikke så langt og leses ikke av så mange, av mange grunner som Marianne nevner over. Folk blir mer bekymret for hvordan det går med skribenten enn de lytter til det skribenten har å si.

    1. Hei Ida!
      Jeg tar den, det var vel ikke akkurat så veldig polarisert, jeg tror jeg bare ble så overrasket over vendingen dette tok. Men jeg skjønner det jo nå, det som skjer på internett er ofte ikke det samme som en eller annen konferanse, selv om det var slike fora jeg primært tenkte på da jeg skrev. Når det gjelder internett mener jeg du har valgt en helt genial måte å gjøre dette på. Samtidig føler ikke jeg at du skal tenke på deg som «rammet» av min flink-brukerstemme-kommentar, for du er jo her hele tiden, deg kan vi følge. Du har ikke bare skrevet når du har vært i god form, du har skrevet om dette lenge. Jeg skjønner at du ikke legger ut de verste greiene for oss, men jeg synes ikke du har rosemalt noe i det hele tatt. Det har jeg derimot innimellom gjort selv, føler jeg. Ikke for å lyve, men kanskje for å beskytte meg selv. Og siden jeg har vært av dem som ofte er blitt invitert til å snakke, og mange av de andre som foredrar ofte har noenlunde samme vinkling som jeg har hatt selv, så føler jeg at de «flinke stemmene» dermed unndrar deler av problemet. Jeg vet ikke om jeg klarer å gjøre meg helt forstått her, men jeg har bare lyst til at det skal komme frem flere uredigerte tanker, slik at det blir lettere for folk å skjønne at det ikke er noe galt med dem dersom de ikke fikser livet i en håndvending slik det noen ganger kan virke som om foredragsholderen har gjort.

      Når det gjelder upolerte stemmer, så leste jeg kronikken Sigrun refererer tik under her, den tar jo tak i noe av det samme. Jeg tror vi trenger de upolerte stemmene også jeg. Det er en grunn til at det er, nettopp – upolert, og jeg tror det er mye å hente på å la folk komme til orde andre steder enn på sin egen blogg.

  14. Eg tenker at ikkje alle tankar er like nyttige eller hensiktsmessige for ein sjølv, eller for andre.
    Det skal vere plass og rom også for det som ikkje er nyttig eller hensiktsmessig.
    Men det er ikkje det same som at alt er like greit eller at alt kan publiserast utan konsekvensar.
    Livet er ikkje slik. Alt ein gjer har moglege konsekvensar. Også det ein skriv.

    Doris Lessing har sagt kloke ting om publisering og ansvar.

    Og så skal det vere rom for dei som ikkje maktar verken meistring eller ansvar.
    Og for dei som ikkje VIL verken meistre eller vere ansvarlege.

    Men som sagt: Alt har sine konsekvensar.

    Og no går eg i ring her.

  15. Det er lurt, det du sier om å være kroniker. Jeg regner meg som «frisk nok», selv om jeg ikke kommer til å være «helt frisk» noen gang mer. Jeg er ikke «lenket» til den grusomme dosetten min. Jeg blir friskere av å ha dosett. Og det er greit. Det er positiv, konstruktiv atferd. (Dessuten er dosetten rød og fin.) Det gjør at jeg «funker bra» som du sier. Jeg kaller det «frisk nok», et lite forsøk på optimisme, men det gjør samme nytten bare man vet hva man mener. Det er blitt en måte å mestre tanken på at jeg aldri kommer til å bli «frisk». Å bli «frisk» er ikke oppnåelig, men å være frisk nok er faktisk det. Så da gjør jeg det, jeg da. Noe annet ville bare vært trist. Og dét føler jeg ikke at jeg har tid til.

  16. dette likte eg særs godt! du satte liksom orda på kvifor eg ikkje har lyst til å hive ut alle berg og dalbane-følelsane mine på bloggen, men at eg vil vera ærleg med ein positiv tone. Og fortelle det som er bearbeida og klart til å delast. Har lenge tenkt på dette. Vil ikkje ha ein syteblogg, sjølv om eg e psykisk sjuk! Fin reflektering dette:)

    Eg er ny her på boggen din, men eg likar det er les og kjem til å følge med:)

  17. Hei, bare kjapt innom for å anbefale en kommentar under posten jeg skrev. Jeg vil anbefale å lese kommentaren fra Dagfinn, for han sier mye av det jeg mener er viktig å få frem her.
    Blant annet:
    «Gjennom Bruker Spør Bruker har jeg møtte mange i fokus og eneintervju som har klar rasjonell vurdering og beskrivelse av sin situasjon. Dette tiltross for at de er i en krise eller preget av sykdom. Det er viktig å vite at rasjonalitet er koblet til at vi kan frembringe vår sak på en hvis kronologisk rekkefølge som oppleves logisk. Mange historier kommer i en ulogisk rekkefølge. det er opp til den som lytter å ta inn over seg en annen form for kommunikasjonslogikk. »
    Dette er et veldig godt innspill., synes jeg.
    http://www.vicblogg.net/?p=1552#comment-84935

  18. Så et svensk psykiatriprogram på TV i dag, som liksom skal drive folkeopplysning. «De gale» ble fremstilt som annerledes enn vanlige folk. En kvinne fortalte om stemmer i hodet som sa «Jævla fitte!»

    For et par uker siden sendte TV2 et innslag der en innlagt kvinne fortalte om alle sine «symptomer».

    Dette er brukere som ikke har noe eget perspektiv på sitt liv og sine vansker, men som har overtatt psykiatriens apersonlige, upersonlige diagnoser. Det er synd når det er slike som slipper til, for sykdomsperspektivet reduserer ikke fordommer. http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2010/oct/09/ben-goldacre-bad-science-adhd-stigma?CMP=twt_gu
    All åpenhet er ikke av det gode.

  19. Jeg beundrer at du faktisk klarte å skrive om ting midt oppe i det med en viss distanse. – For min del ble det bare syting, – men jeg tror ikke jeg hadde skrevet et fnugg hvis jeg ikke hadde nett-surret siden 2002; det var veldig si fra at jeg levde samtidig som jeg ville få vekk tankene.

    Men likevel; jeg er veldig glad for at jeg slettet sytebloggen ved et uhell i vår. Det er lixom ikke meg 😉

  20. Lurer litt på hvorfor vi er så redde for å framstå som sytete? Er vi redde for at andre skal bli lei av oss, eller forakte vår svakhet?

    Selvsagt kan det være risikabelt å stå fram med sine ytringen i perioder man ikke føler man har kontroll, og kanskje kan man komme til å skamme seg i etterkant. Det kan jeg godt forstå. Dét kan være en grunn til å velge ikke å stå fram i slike perioder. Men jeg synes det er viktig at vi gir respekt og anerkjennelse til de som likevel gjør det. Og vi bør på ingen måte undervurdere kunnskap fra de som er lengst nede, for dette er kunnskap som kanskje ikke lenger er tilgjengelig i en senere periode.

    Å få opplevelser på avstand kan gjøre at man ser dem klarere, men det kan også innebære at man finner nye ord å omtale dem med, gjerne ord som er akseptert og umiddelbart blir forstått i kulturen. Det er ikke gitt at disse ordene gir det sanneste bildet av opplevelsen.

  21. Jeg finner mye «terapi» i ærlighet, og det å snakke veldig åpent om hvordan ting faktisk er per dags dato, og hvorfor. Og ikke minst finner jeg mye hjelp i å kunne lese om andre som også kanskje har en dårlig dag, men kommer seg gjennom den. Å vite at det faktisk går an å komme seg gjennom dagen som var så tung, selv om man ikke er «frisk» ennå.

    Ja, jeg pakker ofte inn tunge dager med «gode» ord om intensjoner og en påminnelse om at jeg prøver. Men på mange måter opplever jeg det ofte som «dobbeltmoralsk» og demotiverende om jeg leser det i ettertid, ettersom jeg ikke er «frisk» eller klarer meg spesielt bra. Det er vel kanskje derfor jeg ikke tror helt på «frisk» begrepet i mange tilfeller, for det handler for mange mer om gode dager/perioder og dårlige dager/perioder. Og når alt kommer til alt så synes jeg ikke det er så fryktelig ille å blottlegge total sårbarhet av og til, og gjør det nok selv mye oftere enn de fleste…. Med en intensjon. Mange av oss har vært der/kommer til å oppleve å føle det akkurat sånn, og for min del har jeg da hatt behov for å kunne relatere meg til noen som har følt det slik… Uten at det blir en «bedrevitende og god innpakning» på det.

    En god blanding er kanskje det optimale, selv om jeg så gjerne skulle ønske at alle mennesker hadde så og si total åpenhet om vanskeligheter og psykiske lidelser… Føler vel egentlig på et vis at om bare heltehistoriene skal synes, så bidrar det i stor grad til å gjøre «du skal ikke snakke om dine psykiske utfordringer» mentaliteten sterkere. For det «er ikke greit» å snakke om slike ting før man er frisk.

    (Dette ble garantert oppstykket og rotete, men sånn kan det gå når man har mange tanker om et mangesidig emne sånn midt på natta.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s