Når det går litt vel lenge mellom innlegg her på bloggen, hender det at venner av meg pinger meg og spør om det går bra. Vel, det har i grunnen ikke gjort det de siste dagene. Og for å feire mitt eget bastante mestringsmanifest i forrige innlegg, tenkte jeg å skrive en «sytete» (les: kritisk) tekst om min siste innleggelse. Det er tross en stund siden sist, psykiatri.
Jeg har vært innlagt på akkuttpsykiatrisk en liten tur, og siden jeg har byttet bydel har jeg tydeligvis også byttet psykehus siden sist. Jeg er blitt gjort oppmerksom på at jeg har fritt sykehusvalg, men det er ikke så lett å huske på når man er blitt veldig dårlig (tro det eller ei, Høyre.)
Dog neste gang jeg merker at jeg begynner å få foruroligende symptomer, skal jeg henge en lapp rundt halsen med «NB! Jeg har fritt sykehusvalg og vil legges inn her (navn på avdeling.)», slik at jeg slipper flere netter på Ullevål.
Fordi, alvorlig talt – etter noen innleggelser er det begrenset hvor mye tøys jeg orker. Her er høstens galehusanmeldelse:
Hva som var dårlig:
- Kroppsvisiteringen. Jeg beklager, men uansett hvor hyggelige de mannlige pleierne er, så vil jeg strippe for en dame. Og jeg vil hvertfall få dame når jeg ber eksplisitt om det. Det er mulig at kjekke, unge menn med latexhansker er din form for hått, men jeg vil helst slippe. (Dette var et problem på Veum, også.)
- Maten. Vet du hva som er hipt? Vegetarmat til vegetarianerne og halalmat til muslimene. Og suppe som smaker noe annet enn mel, salt og oppvaskvann. Jeg vippet mellom å føle meg som Oliver Twist (og måtte be om en porsjon ekstra for å bli mett) og Hellstrøm på sitt sureste (når han spytter maten i servietten og sier at dette kan han ikke spise). Jeg er vant til dårlig sykehusmat, men jeg er faktisk litt i tvil om den suppa var mat. Kjipt for dem som hadde det som eneste næringsalternativ, når alt det andre var rullet i stekt gris.
- Babystemme. Ingen liker å bli snakket til med babystemme. Særlig ikke folk som er sure, edgy og innlagt på psykiatrisk. Er det slitsomt med voldelige pasienter, sier du? Vel, da skulle du tatt med deg babystemmen din og fått deg jobb i Barne-TV istedet. Bu føkkings hu.
- Ingen forståelse for angst. Blodprøver får meg til å svime av. Jeg må ligge ned og konsentere meg om å puste for at det skal funke. De fleste bioingeniører, sykepleiere og lab-folk har stor forståelse for dette. De blir glad for at du sier fra og tar hensyn. Jeg mener, de gjør jo ikke annet enn å stikke folk, og er flinke til å håndtere folk som får angst. Så jeg er så bortskjemt at jeg forventer å få lov til å hente meg inn og puste med magen etter at jeg har fortalt at jeg er redd for nåler. Men en redd psykiatrisk pasient er tydeligvis ikke det samme som en redd somatisk pasient. Redde psykiatriske pasienter er tydeligvis plagsomme, gjør sykepleierne irriterte og får dem til å bare ville dytte den nålen i armen og bli ferdig med det. Heldigvis for meg var det så interessant å se at jeg hadde sluttet å være en voksen person og blitt forvandlet til noe plagsomt over natten at jeg glemte å dø. Indre nerd to the rescue. Jeej.
- Så mye koster jeg. Når du plutselig må legges inn etter å ha vært velfungerende halvannet år, er det forståelig at legen stiller spørsmål ved medisineringsregimet ditt. Men å bruke samtalen til å fokusere på hvor dyr medisinen min er, og at det kunne være at man kan tolke papirene slik at jeg ikke har rett til å få den på blåresept likevel, får meg ikke nødvendigvis til å føle meg godt ivarettat og sett. Hyggelig at dere tenker budsjett, Ullevål, men jeg hadde satt pris på at dere hadde andre prioriteringer når dere skulle komme frem til hvilke piller jeg burde ta. Det er vel heller tillitssvekkende enn tillitsvekkende. Jeg må faktisk snakke med en annen psykiater for å få en vurdering basert på noe annet enn hva jeg koster det norske samfunnet. Og vet du? Den timen kommer også til å være på statens regning. Way to go.
- Pennen, et farlig våpen. Jeg skjønner at man blir fratatt alle skarpe gjenstander før man blir låst inn, men jeg var ikke klar over at skrivepapir og kulepenn var mulig å skade seg med. Ok, vi har alle hørt om gutten på barneskolen som puttet pennen i nesen og slo hodet i bordet, men jeg lover på tro og ære at jeg blir mindre rar av å få skrive enn å måtte se på søppelTV i dagligstua. På mitt «vanlige» galehus har de faktisk fargeblyanter ute i oppholdsrommet folk kan få leke med uten oppsyn. Dere kan jo ringe dem og spørre om noen har dødd av det til nå?
Hva som var bra:
Jeg ble faktisk bedre av å være der, i motsettning til mitt forrige dårlige galehusopphold, der jeg måtte tørkes opp av et annet sykehus etterpå. Det er utelukkende noen hyggelige leger og sykepleieres fortjenste.
Om du leser dette og er helsepersonell, så ta det med deg: Du gjør faktisk en forskjell om du lar vær å være en brautende byråkrat med babystemme. Flinke leger er flott, men gode sykepleiere er gudommelige. Det er dere som driver avdelingene, på godt og vondt.
Disclaimer til kritiske lesere: Nei, jeg har ikke skrevet dette innlegget for å skremme folk fra å søke hjelp. Ja, jeg er klar over at en psykisk nedkjørt person ikke er verdens beste sannhetsvitne, og at dette er min subjektive opplevelse og at sykepleiere har taushetsplikt og ikke kan forsvare seg. Jeg tror imidlertid at kritikken over kan være nyttig for helsepersonell generelt, ikke bare de anonymiserte involverte. Og jeg forbeholder meg retten til å smelle med døra når jeg er misfornøyd. Selv om jeg ikke nødvendigvis er sakligheten selv.
84 kommentarer til “Galehusanmeldelse”
[…] har tatt opp utfordringene med blogging fra sykesenga. Pasienter som skriver om sine erfaringer med helsevesenet, gjerne usminkede […]
En av spykologene mine sa han hadde hørt foredrag av deg! han anbefalte meg å lese bloggen din. Nå har jeg surra rundt og lest litt her og der og hatt høytlesning for de andre pasientene på avdelingen her, du er jo rett og slett vanvittig vittig!
Takk for en veldig artig blogg om psykiatrien!
Det høres jo ikke bra ut i det hele tatt. Jeg er så glad at jeg aldri har havna den veien…. problemer nok med autoriterer og så skal slemme menn i frakk insistere på at de er bedre enn slemme damer i frakk til å kroppsvisitere meg.
Og sprøyteskrekk er da virkelig noe man burde klare å respekterte, spesielt på det stedet der. Men det er da de utenfor psykehus som ikke forstår det også. Sprøyter og blod har aldri plaga meg! Men jeg merker jo det psykiske: Nå ser jeg sprøyta, nå får jeg vondt. Ser jeg vekk og blir distrahert så er det plutselig “hæ er du ferdig allerede?”.. så jeg sier til folk at jeg vil helst se vekk. Da preserte ei eldre kjerring å si “NÅ STIKKER JEG!” “AU”… smarten!!
Jeg synes tekster som dette er kjempeviktig og det gir jo motivasjon til å heller oppsøke hjelp FØR jeg akutt må låses inne…. men med dagens ventetider og det der så er det jo ikke lett å si det. PTSD og depresjon er da ikke bare-bare å leve med uten noen form for støtte…
Ønsker deg god bedring og .. bedre lykke neste gang ;)?
Mennesker som blir behandlet som dyr, blir til slutt som dyr…
Blir så siiiinaaa! Og flau på min egen “stands” vegne.
Hvorfor skjer disse rare tingene som ikke har noe med empati, tilstedeværelse og menneskelighet å gjøre?
ALLE leger burde være innlagt, strippet for hele sin identitet som mestrende og deltagende menneske, i tillegg til å bli fratatt alt en har som en kler verden ute med; klær og stæsh.
Jeg er glad jeg har vært sjuk og opplevd sykehuset innenfra.
Kjent på hvordan miste noe av seg selv og det som definerer meg. Det gjorde noe med hvordan jeg møtte mine egne pasienter.
(Egentlig kjenner jeg det bobler en bloggpost nå -med blikk utenfraoginnefra)
I min praksisperiode har jeg hatt befatning med psykiatrien og jeg må si at de ikke gjør noe selv for å avmystifisere psykisk sykdom eller være åpne og ærlige om det. Studenter ble ikke ønsket på møter, skulle helst ikke få vite noen ting, og er et generelt onde. Så få som mulig skulle være med på møter, og ingen relevante journaler ble tilgjengeligjort. Innstillingen var: “Å nei, ikke studenter igjen. Dette er fryktelig hemmelig og farlig!”.
Jeg skjønner selvsagt at ikke studenter skal være med på møter med pårørende eller pasienter hvis dette oppleves som sensitivt og ubehagelig for vedkomne. Men den generelle instillingen er at alt skal formørkes, forties og hemmeligholdes, og det syns jeg er utrolig negativt, både for psykiatrien og den gjeldende institusjonen, og for den almenne kunnskapen om psykisk helse.
Skulle gjerne snakket om dette med noen som er psyke selv, siden jeg så vidt har sett systemet utenfra og har fått ett særs negativt inntrykk.
Det er svært modig å være åpen om dette, skulle ønske jeg var så
tøff! Jeg er selv BP I. Jeg prøvde en stund å være helt åpen om det. Kan egentlig ikke anbefale det, med mindre man KUN vanker i ultraliberale (kunstner)miljøer. De mer konservative lagene av samfunnet prøver som oftest å distansere seg fra psykisk syke. Du blir sett på som ufornuftig, upålitelig, udugelig, uberegnelig, uintelligent, spedalsk osv. Det paradoksale er at nesten ingen av karakteristikkene/stereotypene egentlig stemmer. Mange tror ikke lenger på det du sier, tror at alt fravær skyldes rus, tror du stjeler, tror at du er lat, tror du er en tikkende bombe og ihvertfall ikke hører hjemme på PhD-nivå. You name it. Mange blir faktisk redde, og holder seg på trygg avstand. De tror kanskje at jeg “plutselig” kan bli psykotisk og drepe noen spontant med øks, noe som er _så_ utrolig fjernt fra hva jeg kunne gjort. Samfunnet har fortsatt en lang vei å gå, masse fordommer der ute. Det er likevel en fin metode for å sortere kloke mennesker, fra de ukloke. Men kunne jeg valgt på nytt, så hadde jeg faktisk å holde helt munn. Samfunnet behøver en holdningsendring, psykisk sykdom er fortsatt et enormt tabu. Tusen takk for at du prøver å endre disse holdningene fra pre 1920-tallet!
Godt skrevet! Jeg blir slukt opp av din skrivekunst, blir frustrert og irritert over det du skriver, og engasjerer meg i dine tekster. Takk. Og klem til deg 🙂
Har selv lagt meg inn frivillig et par ganger. Jeg ble ikke bedt om og strippe. Men de ransaket meg på akkurat samme måte som politiet gjorde. Hadde de bedt meg strippe på en “morsom” måte hadde jeg knust ansiktet på noen i den situasjonen og formen jeg var i. Slik oppførsel er ikke akseptabel i helsevesenet eller noe annet vesen for den saks skyld. De sjekka også alt jeg hadde med meg. Tok fra meg laderen til laptopen min, lighteren min. Men de lot meg beholde nøkler og penn og papir. Jeg har trent kampsport og trenger mindre enn det for og skade noen. Grunnen til at jeg legger meg inn er fordi jeg IKKE vil bli presset til det punktet at jeg kan komme til og skade meg selv. Jeg har heldigvis nok sperrer til at folk omtrent må drepe meg før jeg løfter en hånd i harme mot dem. Dette er da også behørig dokumentert i min journal. Som alt av medisinsk personell kan fiske opp.
Babystemmen ba jeg dem kutte ut med begrunnelse at de ikke vil ha en krakilsk fly forbanna pasient. Jeg var der for og få ro til og kunne tenke klart. Hvilket jeg også fikk. Men de prøvde og fucke rundt med medisineringen min. Det fikk jeg også stoppet. Jeg er rimelig god til og snakke for meg. (når jeg ikke er så forbanna at jeg ser rødt, men tilogmed da kommuniserer jeg sånn måtelig greit). De maste et eller annet om B-preparater og vanedannende. Som om jeg ikke har lest side opp og side ned om alt helsevesenet har dytta og prøvd og dytte i meg. Når det gjelder medisineringen min mener jeg at jeg har lest det meste. Og det koster meg veldig lite og fortelle folk i helsevesenet som prøver og belære meg.
Men jevnt over har jeg et positivt bilde av psykiatrien. Med unntak av den gangen jeg var suicidal og de blånektet og legge meg inn fordi jeg kom nystelt og formulerte meg krystallklart.
Men frøken Virrvarr. Du er en tapper kvinne som tør og være såpass åpen som du er.. I tip my hat to you my good lady…
Babystemme? Det får hvemsomhelst til å finne frem en våt kald ullvott og klaske over nesen på babystemme-personen.
Snakk skikkelig og på en måte som gjør at jeg kan stole på at du er en voksen person, med et voksent sinn, og evne til å ta annsvar som en voksen.
Aner ikke hva man sier når noen har vært innlagt (og kommet ut igjen) jeg er ikke en videre stor klemme person heller. Så hva med : Velkommen tilbake.
Seriøs oppsummering: Jeg tror vi kan enes om at det er behov for et empati-kurs i norsk psykiatrisk behandling? Burde ikke noen av dere mer ressurs-sterke overleverne tenke på det, å dra rundt på institusjoner og fortelle fra bruker-perspektiv?
Hadde ikke NAV tatt fra meg retten til å tjene penger nettop via AAP, kunne jeg til og med bidratt. Eller, fan heller, send meg en mail så kan jeg stille gratis om noen vil..
Bra brølt! Kunne ønske alle galesjukehusansatte i verda las bloggen din.
Ay Caramba. Det viktigste først: Du er ute av det nå, velkommen ut.
Det minner meg om den ene gangen jeg la meg inn, der jeg (så lenge min mamma var der) ble behandlet som en liten prins og det øyeblikket hun gikk ble kjørt direkte ned blant psykotikerne på Vår Frues. Det var helt weird, som om de snag og danset for min mor. (og jeg var 34 år gammel!) og *lot* som om jeg skulle få skikkelig behandling, men så, velkommen til null-empati land, her er du kjøtt… For oss mannlige PTSD pasienter er det særlig plagsomt med unge mannlige psykologer som lurer på sexlivet vårt… Aldri igjen.
Men that wich does not kill us makes us stronger, etc. Det er sært at de tinga du nevner er så jævli vanlige, dog.
Aller først: Du er den sterkaste og tøffaste eg veit om. Du kjem gjennom dette. Du har kommen gjennom all slags drit og dette er forhåpentligvis ingenting i forhold. Det vises på måten du skriv på og, at du er sterkare. Du er like sterk som grunnmuren til huset eg byggar no.
så: Då eg var innlagt tok dei frå meg bankkortet. Lurar på om dei trudde at eg skulle ete det eller noko.
Masse masse lykke til, Idavenen! Sei frå dersom du treng meir cyber-styrke!
Glimrende blogginnlegg, trist lesning. Håper det går bedre med deg nå.
Ida, du er så flott! Klem til deg.
Alle må lese den nye boka Beate Grimsrud har skrevet: “En dåre fri.” Absolutt alle. I hele verden.
Hvis jeg var helesminister ville jeg pålegge psykiatriske sykehus følgende regler:
* Stripping er strengt forbudt. Det er nedverdigende og depersonifiserende, og derfor akkurat de motsatte av hva pasientene trenger.
*Det første møtet med sykehuset skal skje på et vakkert rom med dempet musikk, røkelse og gjerne levende lys. Der skal pasientene få massasje av føtter,nakke og hodebunn.
Vi er som kjent 98 % sjimpanser. Sjimpansene lusker hverandre og plukker lus ut av pelsen. Pelsen og lusene er borte, men kroppskontakt er fremdeles et primærbehov. Gjennom massasjen vil pasientene kunne føle seg mer hjemme i sin egen kropp og dermed også i sitt eget sinn.
Dersom mitt første møte med psykehus hadde vore på eit rom med dempa musikk, røkjelse og levande lys hadde eg klort meg til blods på veggane i laupet av maks 10 minutt.
Det er viktig å hugsa på at det som fungerer for somme, ikkje fungerer for andre. T.d. kan “babyrøyst” verka beroligande på menneske som er svært utagerande og totalt irrasjonelle, medan det er eit stort irritasjonsmoment for Ida. Ein god sjukepleiar ville sjølvsagt ha vurdert situasjonen og retta seg etter den, så kritikken er heilt på sin plass. Men det er altså ikkje slik at det finst ein standardoppskrift på “oppfør deg sånn alltid, så er du ein god lækjar/sjukepleiar”.
Ja, du har ett poeng med at det må bli forandring, men:
røkelse er en skikkelig dårlig idé. Jeg synes det lukter forferdelig, og mange blir syke av det. Astma og allergi og sånn. Hvorfor ikke sette dem inne på røykerommet, det er ca like bra for asmatikere.
Levende lys er veldig lurt helt til den som legges inn er selvskader som bruker dem til å skade seg.
osv…
Husk at ikke alle har den samme tanken om kos og avslapning som deg. Jeg ville fått fullstendig spader av ett sånt rom, mens andre ville syntes det var flott.
Får tro jeg slipper å blogge fra ei psykehusseng. Stripping/kroppsvisitering er ikke helt mi greie lizzom. Siste og eneste gang var på Værnes hvor en kjekkas lurte på om jeg ville kroppsvisiteres av ham eller hans kvinnelige kollega. “In your dreams”…
Godt at du er tilbake og at du faktisk fikk den hjelpa du behøvde på tross av at alt ikke var helt optimalt.
Det er et stykke mellom det å være helsepersonell in spe og det å utøve yrket. Idealene blir fort utvanna for å si det sånn. “Been there, done that”
Jeg fikk så skumle bilder inne i hodet mitt når jeg tenker på hva man kan gjøre med en kulepenn. Hjelpes meg!
Godt å høre at du er bedre, og det med lappen rundt halsen var jammen ikke noen dum ide. Hva med et kort i lommeboka?
Det er ikke vanskelig å drepe folk med ei penn. Faktisk er det ganske lett. Stort sett lettere enn med hendene. Men det samme kan sies om en plastgaffel.
De som setter opp reglene på psykiatriske sykehus er intelligente mennesker, så det må være en logikk bak det de gjør. Jeg forstår ikke logikken bak strippingen.Kan noen hjelpe meg?
*De som legges inn har vel ikke dårligere hygiene enn andre, så det kan ikke være årsaken.
*Kan det være frykt for at de har med seg barberblader eller noe annet de kan skade seg med? Da skulle det vel være tilstrekkelig med en metalldetektor utenpå klærne.
*Mest minner strippingen meg om en slags dåp. Fra å være et selvstyrt menneske, skal du underlegge deg sykehusets regime. Det at de bruker babystemme styrker denne mistanken.
Da jeg spurte, fikk jeg beskjed om at de gikk gjennom alle tingene mine fordi de ville fjerne “farlige gjenstander”. Skolisser og sånt. Det er mye farlig som ikke oppdages med metalldetektor. Tabletter for eksempel.
Snakk om å mistro folk! Man har vel skolisser og tabletter når man er hjemme også. Driver de med dette også overfor frivillig innlagte?
Ja, de gikk gjennom bagasjen min, men jeg kan ikke minnes noen form for stripping. De sjekket bare alle lommer.
Jeg får inntrykk av at dette praktiseres svært ulikt fra sted til sted. Det samme gjelder tvangsinnleggelser. Der er det store regionale forskjeller. Seks tvangsinnleggelser per 10.000 innbygger i Helse Førde og 27 i Østfold kan neppe forklares med at østfoldinger er så mye galere enn folk i Førde.
Nå ser jeg at du også skrev om stripping på Veum for vel to år siden, Virrvarr. Da tok jeg det ikke “inn”, noe jeg gjorde nå og derfor fikk “sjokk”.
Igjen, la meg berømme Modum. De har den diametralt motsatte filosofien, at personen er hellig. Ingen pleiuer kommer noensinne inn på rommet ditt, du vasker selv, etc. Men jeg innser at det ikke er på akuttmottak.
Det jeg ikke forstår er hvorfor det ikke finnes noen mellom-avdelinger? Sånn jeg forstår det er det enten å campe med psykotikere eller å vente i 10 dager på hvile-seng? Hvorfor er det ikke noen natte-plasser for de av oss som kunne trenge et vennlig sted av og til? Jeg tror det ville være kostnads-besparende opp i mot mer seriøse problemer senere, forebyggende.
Ja, jeg var frivillig. Dette var i Trøndelag.
Da jeg bad dem om å la tingene mine være i fred, fikk jeg beskjed om at jeg like gjerne kunne dra hjem igjen hvis jeg skulle være så vanskelig.
Det har vel mest med ansvarsforhold å gjøre. Er jeg hjemme kan de ikke lastes/ta ansvar for hva jeg gjør mot meg selv. I deres varetekt kan jeg jo i ettertid saksøke dem for ikke å beskytte meg mot meg selv?
@Sigrun: Virrvarrs innlegg leses som om hun var frivillig innlagt, så kroppsvisiteringen ser ut til å gjelde alle. (Virrvarr, korriger gjerne.)
@Sten, Sigrun: Det er ikke bare juridiske ansvarsforhold, men også de etiske. Med mindre innlagte på psykiatrisk ikke prøver å ta eget liv mer enn andre, så blir det vanskelig å etisk forsvare at man bare “har tillit” til folk. Og jeg vet ikke hvor gode metoder som finnes for å forutsi hvor sannsynlig det er at en konkret person forsøker selvmord. Det blir fort en informasjonsasymmetri, hvor du og jeg vet om oss selv at vi er/er ikke suicidale, mens de på sykehuset naturlig nok ikke gjør det.
Sist, men ikke minst, hvor gode er mennesker til å vurdere seg selv? Jeg kan godt tenke meg at folk er ikke-suicidale helt til de plutselig er det, spesielt hvis de er såpass psykisk syke at de må/vil legges inn. La oss ta Virrvarr som eksempel, sitat fra hennes innlegg http://hjem.snilldesign.no/virrvarr/2010/04/18/et-tips-fra-gale-damen/
>Det kan hende at det går bra den første dagen. Og den andre dagen. Og den tredje dagen. Og så.
>
>Så kan det være du plutselig må bruke mye energi på å fortelle deg selv at «Det er ikke noe farlig på kjøkkenet. Det er ikke noe farlig i do. Det er ikke noe farlig i klesskapet. Det er ikke noe farlig på verandaen…»
>
>Så kan det være du ringer legevakten fordi du plutselig har malt deg i fjeset, men du husker ikke når og det er sjelden et godt tegn. (Gikk du på butikken i krigsmalingen? Enda dårligere tegn.)
>
La oss i tillegg tenke oss at noen ikke har samme selvrefleksjonsevne som Virrvarr, og dermed syns at når ting går bra, så gjentar ikke noe seg igjen. Og så er du/jeg psykehuspersjonale, og må vurdere om vi skal ha tillit til en slik pasient eller ei (uten å vite noe av dette, nødvendigvis). Jeg synes ikke det blir etisk forsvarlig å la skolisser og tabletter bli hos pasienten, jeg. Selv om psykiatrien har en forferdelig historie.
Har du blitt strippet før?
Jeg mener; om du aldri har opplevd å bli strippet, eller ennå verre; tvangsstrippet, har du ingen kunnskap om hvordan det føles for en som har det vondt. Da har du det samme grunnlaget som det de legerne som har laget disse reglene har. Altså= null
Om du derimot har opplevd dette. Så synes du det kanskje var greit. Men de fleste personer som av en eller annen grunn blir innlagt på et psykiatrisk sykehus synes IKKE det er greit at to/fire pers. ligger over deg mens resten observerer og kler av deg + beføler deg. Det er en standerd prosedyre på mange sykehus å strippes før man kommer inn på avd. Hvorfor ikke ta enkeltssaker?Hvorfor ikke la personen finne til ro, snakke med personen og være hos han/hun de første døgnene til personen får roet seg ned? Være et medmenneske!
Det første som blir gjort på mange sykehus er: 1. stripping (evt belter og tvangsmedisinering). 2. inn på rom/isolat (belter/tvang/medisinering) og 3. tjaaa….. Punkt 2. resten av innleggelsenb med unntak av èn time med psykolog, lege eller andre i uken.
Hvor likker psykologien i PSYKiatrien vår?
Jeg synes Evgenij har gode poenger i forhold til grunnen for stripping når man kommer til en psykiatrisk avdeling. Men det betyr vel ikke at man MÅ gjør det med makt. Det høres i alle fall ut som om Virrvarr reagerer mest på det faktum ikke blir hørt når hun kommer med konstruktive innspill i forhold til hva som ville gjort opplevelsen bedre for henne.
Jeg tenker som så at å be alvorlig psyke mennesker kle av seg så man kan kontrollere at de ikke har med seg noe de kan skade seg selv eller andre med er helt legitimt, så lenge man så langt man kan baserer det på frivillighet. “Nå må vi undersøke at du ikke har med deg noe farlig inn på avdelingen, og for å gjøre det vil vi at du skal kle av deg så vi får gå gjennom klærne dine. Ta den tiden du trenger, vi venter til du er klar, og hvis du vil ha noen andre i rommet kan vi prøve å ordne det”. Jeg tenker at hvis man formulerte det på den måten ville veldig mye av overgreps-aspektene dere påpeker bli borte, samtidig som de ansatte fikk gjort det de følte de måtte.
Kompromiss, liksom 🙂
Jeg skjønner hva du mener 🙂 Men tror det hadde blitt vanskelig å fått de som har opplevd overgrep til å kle av seg allikevel. Utifra min erfaring både med meg selv og andre..
Mest enig med Maria, jeg. Dette
>Men de fleste personer som av en eller annen grunn blir innlagt på et psykiatrisk sykehus synes IKKE det er greit at to/fire pers. ligger over deg mens resten observerer og kler av deg + beføler deg
er jo ekstremt, og fullstendig galt å bruke på et menneske med mindre mennesket er voldelig og ravende og holder på å ta livet av noen. Men det trenger man jo heller ikke for å oppnå poenget, som er å ta vekk gjenstander som kan brukes til selvmord.
Du? Jeg har blitt kommandert til å kle av meg av overgriperen min. Ingen fysisk tvang fra hans side, men han så på mens jeg uførte kommandoen hans før han forgrep seg. Derfor er det ikke nødvendigvis bedre at man kler av seg på egenhånd på en akuttavdeling, enn at man blir tvangsavkledd. Det ville for meg være direkte repetisjon av traumet. Og det ville vært svært skadelig. Psykiatrien skal hjelpe, ikke skade.
Jeg er enig med Evgenij og Maria.
jeg hadde drept noen.
T: Jeg tenker at standard prosedyre ikke er lov (menneskerettighetsbrudd). OBS! Er ikke jurist.
Evgenij Thorstensen: Du glemte menneskerettighetene.
Som du sikkert også vet, er bare et lite mindretall av tvangsinnlagte vurdert å være til fare for seg selv eller andre, ca 8 av 10. Tar man med de frivillig innlagte, blir det langt færre.
Jeg mente selvsagt 2 av 10.
Dette siste vet jeg ikke. (Kilde?) Jeg er ikke ironisk: Hvorfor blir de da tvangsinnlagt? Fordi de ikke ville klart seg på egen hånd i samfunnet? Det slår meg i såfall som en alt for elastisk tolkning av psykisk helsevern-loven, noe som desverre ikke overrasker.
Hvis disse vurderingene er pålitelige (noe man ikke bare kan ta for gitt, vi har hatt nok av episoder med utskrevne folk som har gått amok), så blir det galt å ha kroppsvisitering av alle og enhver.
Kilden? Sintef har forsket på tvang i årevis. Du kan evt gå inn på deres nettsted og lese. Her fra TV2 sin serie om tvang i vinter:
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/helse/helseministeren-vil-rydde-opp-i-tvangsbruk-3135572.html
Hvorfor de da tvangsinnlegger folk? Pga det hersens behandlingskriteriet i loven, vel.
Fra Gro Hillestad Thunes bok om menneskerettigheter og psykiatri, fortalt av en incestutsatt kvinne: “Jeg husker at de dro ned buksa mi og satte sprøyte i skinka mi mens jeg var reimlagt. Jeg har fått vite etterpå at det ikke er nødvendig å trekke ned buksa for å sette sprøyten i skinka. Den kunne like godt blitt satt i armen. Hvorfor gjorde de ikke det da når de visste at jeg er incestutsatt? For meg har det vært en endeløs rekke av nye overgrep. Alt minner om overgrepene fra jeg var liten. Forstår de ikke det? Burde ikke psykiatrien forstå?” http://www.abstrakt.no/index.asp?id=28094
Interessant lesning, og nedslående. Takk for opplysningen!
Og så er Norge versting i Europa til å tvangsinnlegge folk. Vi tvangsinnlegger dobbelt så mange som svenskene og åtte ganger så mange som danskene (i forhold til størrelsen på befolkningen):
http://media.aftenposten.no/archive/00372/2702tvangsinnleggel_372747a.gif
En sterk firer på terningen, altså.
Du kommer nok tilbake i tralten igjen skal du se!
Av og til kan jo begynne å lure på om de som detter opp disse “lure” lovene og reglene er helt kokkolokko i hodet selv..det er helt sykt hvor mye unødige regler som finnes. Bør de ikke ta utgangspunkt i hver enkelt pasients psykdom? Tragisk…
Jeg liker deg og det du skriver så godt: ) Håper du har det bedre nå (og takk for at du vrir kritikken vekk fra vanskelige pasienter til udugelig helsepersonell.)
Det gjoer det mye lettere aa holde paa dem. 🙂
Hei!
Dette er ikke bare god lesing for de som bedriver slik usaklig behandling, men det er like mye motivasjon for helsearbeidere som forsoeker sitt beste aa unngaa fra slik atferd. Du beviser at mine prinsipper er riktige!
Takk for at du gir oss dine historier! Nyttig å høre for oss soon-to-be helsepersonell.
Håper du slipper psykehus på en stund
God klem til deg!
Er det virkelig ingen av dere som reagerer på at incestutsatte må strippe?
Jeg reagerer sterkt på det. Men det gjelder ikke bare incestoffere. De menneskene som blir lagt inn på psykiatrisk har en historie. I og med at kroppsvisiteringen er første plan på agendaen der inne, kan de umulig vite om noe av grunnen til at de er sykt/har knekt sammen har nettopp noe med dette å gjøre!
Jeg har større traumer av det som skjedde på psyk. sykehus enn det jeg har fra en voldelig mor. Thanks!
Begår man et lovbrudf vet man til en viss grad hva de kan forvente. Blir man syk og ikke kan noe for det, blir man behandlet på akkurat samme måte. Jeg så på Twitter at du hadde gått fra psyk.kritiker til hater. Da er vi to – for å si det sånn!
Det er verre i psykiatrien enn i fengsel. Man må strippe begge steder, men i fengsel slipper man behandling mot sin egen vilje i tillegg.
Klart jeg reagerer på det, men jeg har lest det samme før, så jeg ble ikke overraska.
Det er veldig skummelt at man iallefall i enkelte tilfeller på enkelte steder med enkelte personale blir fratatt sin person, og omgjort til en dingst, en brysom dingst. En “pasient” som bare er syk og irrasjonell og som man derfor ikke ønsker å ta seg tid til å lytte til og gi rom for individuell oppfølging. Om det er eller ikke er nødvendig å kroppsvisitere innlagte kan jeg ikke uttale meg om, men dersom det faktisk er nødvendig så må det jo for all del gjøres på rett måte, slik at man ikke ender med å gjøre pasienten sykere.
Hvem definerer nødvendig? Ser man på det 20. århundres velferdshistorie, så er den full av overgrep (psykisk lidende, taterne, utviklingshemmede), men alt ble gjort fordi det var til deres eget beste, altså nødvendig.
Kategorien psykiatrisk pasient er en kategori som kan få helsepersonell til å kvitte seg med empatien, siden disse pasientene jo ikke er ordentlige mennesker sånn som dem selv. Fra Reidun Norvolls doktoravhandling om skjerming i psykiatrien:
“En pasient hadde hatt hyggelig pårørendebesøk ute i hagen. Hun ville ikke inn på skjermet avsnitt igjen da den tilmålte besøkstiden var over. Protesten førte til at vi bar henne inn under rop og gråt. Jeg fant denne praksisen etisk vanskelig og tenkte at det måtte finnes andre måter å gjøre dette på. Dette sa jeg til en kollega, som svarte ganske kort at hun ikke opplevde praksisen som noe problem siden disse pasientene jo var syke.”
Merk siste setning. Hvor er logikken? Skal man behandles uten empati om man er syk?
“Jeg ble en annen enn den jeg var i somatiske sykehusavdelinger”, sier Norvoll. Og hun opplevde “episoder på skjermet avsnitt hvor personalatferden var av en slik karakter at den ville vært oppsigelsesgrunn på en somatisk avdeling”.
http://www.sintef.no/upload/Helse/Psykisk%20helse/Norvoll2007.pdf
La meg føye til at jeg får mer og mer respekt for de ansatte i psykisk helsevern som prøver å forandre.
Dette får meg til å tenke på en bok som har satt varige spor i meg i alle fall: http://parterapeutene.no/bok/makten-i-de-hjelpendes-hender
Jeg synes det er rart.
Der jeg har jobbet var det ikke en del av innleggelsesrutinen. Jeg mener det bør være vektige grunner for utløse noe sånt. Og da bør det gjøres så skånsomt man bare kan.
Jeg ville ha klaget til Kontrollkommisjonen om jeg var Virrvarr.
“§ 4-6. Undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon
Ved begrunnet mistanke om at medikamenter, rusmidler, rømningshjelpemiddel eller farlig gjenstand vil bli forsøkt eller er innført i institusjon for døgnopphold, kan den faglig ansvarlige med henblikk på dette vedta at pasientens rom og eiendeler skal undersøkes samt at det skal foretas kroppsvisitasjon av pasienten. Dersom det er mulig, skal undersøkelse av pasientens rom og eiendeler skje i pasientens nærvær eller i nærvær av den nærmeste pårørende eller en annen person som pasienten har utpekt.
Undersøkelse av kroppens hulrom er ikke tillatt.
Vedtaket skal nedtegnes uten opphold. Pasienten eller hans eller hennes nærmeste pårørende kan påklage vedtaket til kontrollkommisjonen. ”
http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-062-004.html#4-6
når du har sett folk kutte seg i halsen og armer med en knekt cd, barberblad, glasskår. Folk hengt i skolisser, joggebuske-tråd, ledning etc. så forstår du at man må kroppsvisitere pasienten og gå igjennom bager for å forhindre selvskading og evt. skade av medpasienter og pleiere. Dette gjøres på en verdig og human måte. Hvis det ikke finnes kvinnelig pleier på jobb, så er det ikke helsepersonellets feil. Skyld heller på manglende middler. Når en pasient er innlagt frivillig heller på tvang så er det mitt ansvar at pasienten ikke skader seg. Man kan ikke stole på en pasient som ønsker å ta sitt eget liv heller skade seg selv. Pasienten er syk og da må det tas forhåndsregler. Jeg har aldri vært med på heller hørt om tvangsstripping. De aller fleste samtykker til dette og har forståelse for hvorfor vi gjør det.
Sånne som deg skulle aldri ha jobbet i helsevesnet!!
Da sliter jeg stort. For jeg ser håkons poeng, og ville nok selv ha gjort og sagt omtrent det samme.
Jeg har selv vært på kanten av å bli kategorisert som en fare for meg selv, og var nok det ei stund også. Som helsepersonell har vi plikt på oss til å ta vare på liv. Noen ganger gjør vi det inntil det groteske, men det er en annen debatt.
Det er alltid minst to sider av en sak. Det jeg oppfatter som omsorg for en pasient, må ikke oppfattes som omsorg av pasienten. Han kan føle at min oppførsel er noe helt annet, og at jeg innvaderer hans private sfære. Det må jeg leve med, at jeg ikke alltid når fram med min omtanke og at jeg forsøker å gjøre det jeg gjør på en så skånsom og omsorgsfull måte som jeg kan.
Det betyr også at jeg ikke har forutsetninger for å si hva en pasient oppfatter. Er man psykotisk oppfatter man andre ting enn når man ikke er psykotisk. Og da kan det være at pasienten oppfatter meg som truende, selv om jeg bare spør om han vil ha sette seg og ta en kopp kaffe.
At han i en slik tilstand oppfatter alt helsepersonell som truende og at de tar fra ham alt, er kanskje ikke rart. Men det utelukker ikke at vi som helsepersonell må tenke på sikkerheten for både pasienten, medpasientene og oss selv. Vi har fremdeles ansvar for å ta vare på alles liv. Uansett hvor semmert den enkelte føler at det er.
Men vi har også ansvar for at alle blir sett og hørt, ikke overkjørt slik som det beskrives av flere her.
Men det er _alltid_ minst to sider av en sak.
Jeg ser absolutt poenget, jeg også! Og jeg forstår at det blir gjort i mangel på uvisshet. Iallfall for meg kunne det blitt gjort så mye bedre, og så mye mer humant enn det som ble gjort den gangen. Man står i et enormt dillemma over liv eller død, om man skal la pesonen eventuelt “få” skadet seg, eller å overgripe pasienten som ligger nede fra før. Og min personlige mening er at de menneskene som FRITT kan forgripe seg på den måten, uten engang å kunne straffes for ett overgrep(!), de burde ikke jobbet med mennesker og ha den makten de innehar i den stillingen. Jeg kunne selv aldri ha gjort dette/være med på å gjøre dette. Jeg har vært syk og vil bruke min kunnskap til å bli en god lege – ikke ennå en som tråkker på nye ofre.
Jeg ser poengene deres, men ser dere mitt? Våres? Vi som har vært utsatt for det… Teller ikke det også litt? Hadde det ikke føltes bedre for dere OGSÅ, om dere kunne gjort noe som føltes godt og trygt for det mennesket dere hadde med å gjøre? Det ville hvertfall vært mye bedre for meg..
Seriøst? Aldri jobbet i helsevesenet? Hva var det du reagerte på?
“Dette gjøres på en verdig og human måte.”? “Når en pasient er innlagt frivillig heller på tvang så er det mitt ansvar at pasienten ikke skader seg.”? “Jeg har aldri vært med på heller hørt om tvangsstripping.”?
Jeg skjønner at du har hatt kjipe opplevelser, men at alle som ikke har samme syn som deg ikke burde jobbe med pasienter synes jeg kanskje er litt drøyt?
Om du ser hva jeg skrev under føler jeg at jeg har begrunnet denne uttalelsen veldig godt. Men det er jo selvfølgelig dere dom jobber der som har rett, ikke oss som blir utsatt for det. Norsk psykiatri 🙂
Vi bare få spesifisere at jeg er student, og den eneste gangen jeg har vært innom en psykiatrisk avdeling var det som pårørende.
Jeg er jammen glad jeg ikke søkte hjelp i psykiatrien da jeg var suicidal.
Ille å høre at du har hatt enda en dårlig erfaring med psykehus! Men godt å høre at du er bedre igjen!
Klem fra eks-svigermor!
*klem*
Ubeskrivelig leit å lese om erfaringene dine, men flott at du deler. Håper du har det godt/bedre nå og fremover.
Folkeopplysning må tydeligvis til, også blant helsepersonell. Takk for den jobben du gjør her!
Hei 🙂
Jeg har slengt meg med på NaNoWriMo i år, og skal skrive om ei som går på en smell og blir innlagt.
Jeg har aldri vært innlagt selv… så – jeg lurte på om jeg fikk lov til å hente litt inspirasjon, detaljer, om du vil, fra bloggen din angående slike ting?
Jeg har en viss formening om hvordan psykehuset i historien min “er” – men det kunne hjulpet med detaljer fra et faktisk psykehus.
Og jeg håper noen fra Ullevål leser dette. Vet ikke om “god bedring” er rett å si – men …god bedring uansett!
Hvorfor skal man strippe? Kjeder personalet seg sånn at pasientene må underholde dem? Jeg visste at de river buksa av blant andre incestofre når de setter sprøyte i baken (som de heller kunne satt i armen), men dette har ingen fortalt meg. Jeg trodde ikke jeg kunne la meg sjokkere mer over psykiatri-ting, men det ble jeg nå.
*klem på*
Flink du. Hadde det vært meg hadde jeg vel ratt blitt mer psykotisk av å være der (selv om alt er velment, jada), til tross for det positive.
Håper det tar lang tid før neste gang du må inn 😀
Det er bra du er kritisk og kan sette ord på det som ikke funker. Altfor mange går gjennom et dårlig opphold og tror det er deres egen skyld. Jeg håper helsepersonell som leser dette tar det med seg videre. (Man kunne jo også håpe på at noen på den aktuelle avdelingen på Ullevål leste det.)
Fortsatt god bedring!
hørtes ikkje så kjekt ut! ønskar deg god bedring og bedre opphald neste gong( kan ein seie slikt da?)
Kozemozeoverdoze!
Som fremtidig/nåværende helsepersonell sier jeg: Takk! Kjekt å få don’ts å forholde seg til.
Brøl på internettet du 🙂 klatre opp på barrikadene 🙂
og ikke minst *stor klem*
Klem!
Takk! (Og jeg klarer meg bra, altså. Det er bare godt å brøle til Internett.)