Et Steinerbarns bekjennelser

Jeg har en lang artikkel om Steinerskolen i siste nummer av Humanist. Den er en oppsummering av alle blogginnleggene fra Virrvarr.net om Steinerskolen, oppsummeringen mange av dere har spurt etter tidligere. Den har blitt litt lest og diskutert rundt på nettet allerede, men det er jo ikke gitt at du har fått den med deg av den grunn. Her er et lite utdrag:


Problemene med helseeurytmien meldte seg for alvor da jeg ble sendt dit for behanding av angsten og depresjonen jeg slet med på videregående. Jeg fortalte helseeurytmisten at jeg hadde panikkanfall, at jeg fikk hysterisk hjerteklapp og trodde at jeg kom til å dø. Heldigvis hadde hun løsningen klar: «Du trenger trygge bokstaver!» sa hun. Hun hentet ned tre pappkort fra hylla si og viste meg illustrasjoner av eurytmister som gjorde forskjellige bokstaver. Det var en L, en M og en T.

«Når du ikke får puste, skal du gjøre L. LLLLLLLLLLLLLL. Når du er redd og engstelig, skal du gjøre M. Mmmmmmmmmmm! Skjønner du?» Jeg så forvirret på damen og forsøkte å herme etter bevegelsene hennes. M-bevegelsen så ut som den du lager når du synger «Jeg er en liten undulat» på barneskolen, og L-bevegelsen så ut som svømmetak.

Så kom T’en. «T’en er viktig. Den skal gjøre deg friskere og utfordre deg! T er sterk og gir deg kraft!» sa helseeurytmisten og hamret fingertuppene i hodebunnen sin. «T! T! Konsonantene har helbredende krefter. Husk det!»

Jeg fikk et panikkanfall senere på dagen, rett før jeg skulle inn i en time. Hvorfor er ikke så godt å si. Jeg stod som fjetret utenfor klasserommet, hikstet og greide ikke gå inn. Jeg ble omringet av et par andre lærere som forsøkte å finne ut hva som var i veien, men jeg greide ikke formidle noe som helst.

Plutselig spurte en av dem: «Men har ikke du nettopp vært hos helseeurytmist, Ida?» Jeg nikket. «Hvilke bokstaver gjorde dere?» spurte en nesten strengt. «Eh. T?» sa jeg. «Ååååh.» sukket lærerne megetsigende. «T er en rød bokstav. Den er meget sterk. Du er for sart for T. T ble nok for mye for deg!» De lovet meg å forklare helseeurytmisten at jeg måtte ha mindre kraftige bokstaver neste gang. Kanskje en U? Uuuuuuuu! Jeg nektet å gå tilbake til helseeurytmisten etter denne opplevelsen.

14 tanker på “Et Steinerbarns bekjennelser

  1. Kjekt, det er akkurat det du har lyst til å gjøre når panikkangsten tar deg, lage L lyder og ta svømmetak… geez som om ikke følesen av at alle ser på en er ille nok fra før. Noen burde lage en angstsimulator slik at «terapauter» kunne fått muligheten til å oppleve akkurat hvor lammende og skremmende det er.

    Jeg har jo lest denne før, men jeg kjenner at jeg blir like forbanna nå.

    For noe drit.

  2. Du skriver så drivende godt at selv om jeg hater å lese lange tekster på pc-skjerm leste jeg hele artikkelen i et jafs. Det er så bra at du tør å ta opp det problematiske ved steinerskolen, og at du gjør det på en intelligent, saklig og interessant måte.

  3. Hvordan er det da med Montesorri-skolene? Er det samme ulla? Klarer ikke lese meg fram til noe godt svar fra wiki, noen som vet?

  4. Tusen takk for en lang og god opplysende artikkel! Jeg har selv jobbet i en Steinerbarnehage i et år, og som realist (og antagelig «hodebarn») som aldri tidligere hadde vært borti Steiner, var det en frustrerende, god og forunderlig opplevelse. Jeg hadde så mange spørsmål, men de ble alle møtt med omkvedet «fordi sånn er steinerpedagogikken». Jeg fikk beskjed om at Steinerpedagogikken ikke var noe religiøst, enda jeg feira helgener jeg ikke visste fantes. Barna fikk ikke tegne med mer enn en farge av gangen, bøker fikk bare de eldste barna se i, og da kun under voksen veiledning, og spill tror jeg nesten ikke vi hadde. Jeg fikk ikke tegne streker med kritt midt i veien, slik at de kunne sykle på «bilvei», og helst skulle jeg strikke eller hekle fremfor å leke med barna. Og uansett hvor mye barna tigga og ba, så fikk jeg ikke lov til å synge Kaptein Sabeltann, Branmann Sam eller om andre kommersielle (og potensielt farlige) fyrer. Barnehagen skulle tross alt være en forlengelse av hjemmet, og alle barna hadde jo foreldre som lagde mat fra bunnen av, ikke eide TV og som brukte enhver anledning til å håndarbeid – i hvert fall tre av unga. Alle de tingene jeg hadde likt så godt som barn, var plutselig ikke lov, og tidvis var det så frustrerende at jeg tilslutt ba om en bok der jeg kunne lese om pedagogikken. Nei, det hadde de ikke for Steiners lære er i utgangspunktet utarbeidet for skolebarn (sånn som jeg har skjønte det). Likevel møtte jeg opp på personalmøter en gang i månden (der vi hadde høytlesning fra en grådig tung biografi om Rudolf Steiner), jeg har kommet ridende som lyktemannen(?), lest julespillet (for all del, jeg klarte tilslutt å legge av meg det «å lese med innlevelse») og hørt på flere fødselsdagseventyr (men stadig er det ingen ting religiøst ved det). Og alle mine undringer ble stadig møtt med «fordi sånn er steinerpedagogikken». Misforstå meg rett, det er mange fantastiske ting ved en Steinerbarnehage, som den rolige atmosfæren de setter så høyt, inkluderingen av barna i huslige sysler, det at de voksne skal være forbilder, maten osv, men som du sier, det passer ikke for alle. De skryter av å se «hele barnet», men de barna som er litt annerledes, som ikke passer helt inn i denne antroposofien, de faller utenfor. De barna som har i overdose energi og som ikke klarer sitte stille med klosser eller togbane, som ikke ser at strikkebånd kan bli til alle leker du bare vil, eller de barna som finner på ugagn fordi de kjeder seg, fordi de er klare for skole og større utfordringer, de følte jeg falt utenfor. Og hvis jeg prøvde å gjøre ting som de hadde glede av, ting som minnet mer om deres eget hjem, som å lese en bok eller synge litt mer actionfylte sanger enn de monotone Steinersangene, sanger om Brannmenn og sjørøvere i stede for dyr og vakker natur, så var ikke det lov fordi det stred mot etter eller annet Steiner sa for x antall år siden. Fordi sånn er Steinerpedagogikken.

  5. Fin artikkel, Ida. Jeg husker diskusjoner omkring morgenverset skapte et merkelig skille blant oss ikke religiøse, mellom de som syntes religiøs praksis fint kunne foregå uten tro «det er jo bare ord», og oss andre som ikke klarte få oss til å være enige.

    Nå har jeg forsåvidt selv gått på barneskole med bønn til maten, men da var jeg for liten til å reflektere over det.

  6. Veldig godt skrevet. Jeg ser jo helt klart problemet med å lære seg å lage L, herregud så teit, i stedet for å faktisk prate om følelser.

    En dag vil jeg gjerne at eventuelle unger skal gå på en skikkelig skole, noe jeg ikke mener at den norske skole er i dag, men det er jo virkelig ut som Steinerskolen ikke er det alternativet jeg leter etter.

  7. To barn i Steinerskolen her. Den endte med at den ene satt på straff i 9. – og ikke fikk være med på avslutningsfesten. Den andre tok vi ut etter en stund – det ble rett og slett for ille – selv om de lovet bot og bedring. Det hele endte vel med en rettsak og dom, så vidt jeg husker.

    Nå er det ting ved denne skolen som også var bra – fokuset på den kunstneriske utviklingen, omgivelsenes påvirkning på det mentale, farger, musikk, ja you name it. Men det ble etter hvert mye maske og mye grums som stadig ble fornektet og fortiet (som hos mange religiøse – ja skolen er et trossamfunn). Vi snakker vel egentlig her om det man på tysk kaller svart pedagogikk (les Alice Miller, men kanskje ikke alene ved mørkeste midnatt).

    Men mitt poeng er at De Rødgrønne ønsker alt privat av ped og skole dit pepper´n gror. Det er synd. Unntaket er – Steinerpeden. Underlig. Men ikke mer underlig enn at flere rødgrønne politikere selv har vært Steinerelever. Seg selv nærmest altså – der vi trodde de styrte etter et minstemål av prinsipper.

    http://www.knutmichelsen.no

  8. Tilbaketråkk: enastående bra skrivet om waldorfskolan « zooey

  9. Veldig god artikkel! Har videresendt den til søsteren min som har vurdert å sende barnet sitt til Steinerskolen.

  10. Steinerskolen ødela all min skolelyst. Det var de værste 4årene i mitt liv.
    Kunne skrevet en hel bok om det, hadde det bare vært for at jeg 1. hadde vært flink ti å skrive, noe jeg ikke er, og 2. hadde husket tiden min der. Tror det meste er fortengt langt, langt bak i hukomelsen.
    Ps. Har du fortsatt Pippi :)? Brumlemann hilser hvertfall!

  11. Asså. Gammelt innlegg, tydeligvis, og jeg har ikke fulgt med i timen. Likevel. For en flott artikkel! Jeg har mange venner som er steinerbarn (som verken er ukritiske eller kritiske), jeg har selv jobbet som vikar på en helsepedagogisk steinerskole (psykisk utviklingshemmede barn som hadde det finfint), og jeg har vurdert å sende en av mine døtre lukt i eurytmistens armer (det hadde kanskje gått fint, all den tid hun ikke lærte å lese før den første tanna i undermunnen ramlet ut). Det jeg selv reagerte på i sin tid, var steinerkolleger som responderte på mitt ønske om å studere i utlandet med «ja, du blir jo 28 snart, og da skal det jo skje noe» eller på min personlighet med «du er jo i bunn og grunn et jordmenneske med litt for mye luft i sjelen». Altså. Javel. Jeg har selv erfart panikkangstens grusomhet, og kan ikke i min villeste fantasi forestille meg hvordan det ville være å bli møtt med en helseeurytmist. Jeg hadde nok med ekg- apparatene, men det var en god opplevelse da en ung lege oppsummerte symptomene og sa at dette er panikk. Det er ikke farlig. Så. Jeg heier på medisin. Når du beskriver Steiner slik du gjør, slår tilhengerne hans meg som romantikere (i den idéhistoriske betydningen av begrepet). Det er ikke nødvendigvis et godt utgangspunkt for pedagogikk, som tross alt bør baseres på forskning og empiri. Takk for fin lesning.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s