Lena og heltinnene

Jeg har skrevet en barnebok. Det var vanskeligere enn jeg trodde. Derfor var det også morsommere enn jeg trodde. Jeg har måttet jobbe med språket mitt for å få det lettlest nok. Jeg har jobbet med å gjøre historien tydelig og spennende nok. Og jeg har jobbet med det vanskeligste av alt – nemlig hva slags barnebok jeg ville skrive. For barnebøker er politiske, enten du vil eller ei. Dessuten må alle forfattere skrive noe de selv ville likt å lese. Og som barn likte jeg svært få barnebøker.

Hva er en heltinne? 

Nina Med på Gyldendal har skrevet en masteroppgave om heltinner i barnelitteraturen. Hun definerte et klassisk heltebegrep og lette etter kvinnelige helter i barnelitteraturen. Og hvis du ikke regner med Pippi eller Nancy Drew, var resultatet temmelig dårlig. Det var svært få overskridende, kvinnelige hovedpersoner som oppsøkte vanskeligheter og utførte heltedåder. Jenteheltene ble enten kastet ut i vanskelige situasjoner uten å oppsøke det selv, eller så overskred de ikke-hindre, som å rekke opp hånda i timen. Nina Med argumenterer for at du ikke er en skikkelig helt om du bare spiller annenfiolin (som Hermine i Harry Potter), eller blir tvunget inn i vanskelighetene av omgivelsene (som Daenerys i Game of Thrones, som blir giftet bort mot sin vilje.)

Mitt heltinneforsøk

Ok, tenkte jeg. Det tar jeg som en utfordring. Jeg vil skrive en karakter som oppfyller heltinnekriteriene hennes. Meds heltinnebegrep er beregnet for bøker for barn fra 10 år og oppover. Boka jeg har skrevet er fra 6 år og oppover. Siden hovedpersonen min er 7 år, har jeg måttet justere begrepet om å utføre en dåd. De fleste syvåringer er ikke dragedrepere eller detektiver. Det jeg derimot kunne bruke i boka, var idéen om at heltinnen må oppsøke problemet selv. Hun må være aktiv og handlende. Det betydde at konflikten i historien ikke kunne være at hun måtte bytte skole eller at bestevenninnen henne plutselig sluttet å snakke med henne.

Å skrive en «slem» unge

En annen ting som irriterte meg med mange barnebøker, var at jentekarakterene alltid skulle være så snille. De færreste jentene jeg husker fra barneskolen var det. De var opptatt av interne maktkamper, av hvem som var bestevenninne med hvem og hvem som hadde den fineste leken. Det betyr ikke at de var dårlige mennesker. De bare lignet ganske lite på de nusselige hovedpersonene i bøkene jeg vokste opp med. De hadde altfor mye egenvilje og agenda til å være snille og føyelige. Derfor ville jeg at hovedpersonen min skulle være sjefete og sta. Dette passet bra med Meds heltinnebegrep.

Å skrive en jentebok

Jeg var ikke en «guttejente» som barn. Jeg elsket Barbie. Jeg elsket Pochahontas. Jeg elsket prinsessekjoler. Jeg elsket å låne farmors lebestift. Det forhindret meg ikke fra å rekonstruere den amerikanske borgerkrigen (Barbie vs bamsene) og ha astronaut og cowboy-prinsesser, men den feminine estetikken var viktig for meg. Selv om jeg er skeptisk til å rulle jentene i rosa fra de blir født, har jeg ingen tro på en feminisme som går ut på at jenter skal slutte å interessere seg for klassiske jenteting på et visst tidspunkt i livet. Derfor var det viktig for meg å skrive en jentebok om jenteting med en overskridende, handlende heltinne som hovedperson. Hvorfor skal bøkene om pynt og prinsesser være overlatt til de passive, nusselige hovedpersonene?

Sånn ble Lena født

Jeg la sammen alle målene mine over, og resultatet ble Lena.

Dette er Lena.

Lena er syv år.

Når hun blir stor, skal hun ha sin egen fabrikk.

Det er fordi Lena liker å bestemme.

Når Lena leker med Anne Marthe, er Lena alltid sjefen.

Mammaen til Lena bruker parfyme. Lena vil også ha parfyme, men mamma sier at hun er for liten. Men det stopper ikke Lena. Hun bestemmer at hun og Anne Marthe skal lage sin egen parfyme. Problemet er at parfymen ikke lukter veldig godt…Historien kan egentlig oppsummeres som «Lena tabber seg ut, men får viljen sin likevel.» Noen har spurt meg om det er et særlig moralsk utgangspunkt for en barnebok, og det er det kanskje ikke. Men det er realistisk, og jeg tror at alt som er bra her i verden kommer fordi folk prøver for hardt, tabber seg ut, men får det til likevel. Ikke fordi de er passive og eventyrprinsesse-snille.

Politikk + litteraturteori + erfaring = sånn jeg vil ha det

Jeg har prøvd hardt, tabbet meg ut og fått viljen min når det kommer til Lena-boka. Nå kommer den på Aschehoug til høsten, og er en blanding av feminisme, litteraturteori og mine erfaringer med å være jente på barneskolen. Så gjenstår det å se om ungene liker det jeg har prøvd å gjøre. Men hvis dette blogginnlegget har en moral, så er det at parfymen din ikke trenger å lukte godt til slutt. Det er å gjøre som du vil og være din egen superheltinne (c;

19 tanker på “Lena og heltinnene

  1. Hurra! Jeg gleder meg! Jeg er også totalt enig i vurderingen av jenteting. Hvorfor er det «skammelig» med jenteting, som man må «vokse fra» for å bli en saklig person? Hvorfor er det per def dårligere med Twilight enn Spiderman?

  2. Dette høres ut som en midt-i-blinken bok og ditto heltinne for Lillesøster (6) her i huset. Hun kan ikke få nok av bøker som handler om jenter som gjør ting de kanskje ikke burde gjøre. 🙂

  3. da jeg var liten lagde jeg parfyme i massevis. blandet vann med alt jeg syntes luktet godt på fine flasker, og forsøkte å selge det til voksne. de kjøpte den ikke.

  4. Høres ut som du har skrevet om datteren min. Garantert høytlesningsmateriale så snart vi får den i hus. Gratulerer med ny bok og flott at du utfordrer barnelitteraturkonvensjonene!

  5. Jeg gleder meg! På siste eksamen nå i mai prøvde jeg å skrive en barnefortelling med et litt likt utgangspunkt som deg, men det gikk ikke så veldig bra. Heldigvis betyr det ingenting. Barnebøker er kult, håper jeg får det til en gang.

    • Ja, men det er et ganske stort element av tvang i The Hunger Games. Hun «må» ikke redde lillesøsteren sin, men dramaet handler jo ikke akkurat om at hun oppsøker en vanskelig situasjon. Hun er offer for en vanskelig situasjon, men håndterer den best.

      Og som Jorunn sier under – jeg er usikker på om YA er «barnebøker». Men Katniss er definitivt i grenseland her. Heltinne, men veldig få valg om muligheter til den klassiske «refusal of the call».

  6. Eg ville ikkje klassifisert Hunger Games som «barnelitteratur». Kategorien Young Adult dekkjer aldersgruppa «tenåringar pluss litt inn i tjueåra».

  7. Av nye heltinner som virkelig ordner opp og tar initiativ så er Tonje Glimmerdal min favoritt. (Forfatter Maria Parr)
    Hun er virkelig en jente (9 år) som både bryr seg om de hun treffer, og ordner opp og bestemmer mye, men også gjør feil og tabber som får ganske store konsekvenser.

  8. Dette blir spennende! (Og takk for tips av Thomas over her.) Har ei datter på 7 år som leser mye, men skulle ønske jeg fant noen bøker til henne som ikke er skrevne disney-historier hun har sett på film før. 😉

  9. Veldig spennende å lese, Ida. Vi har barnebokprosjekt på forfatterstudiet jeg går på, og målet er at vi skal skrive ferdig en bok på tre uker. Jeg føler jeg har en god idé, men det er vanskelig å tilpasse språket. Må stryke tekst hele tiden, fordi det blir for voksent. Tenker målgruppen blir seks til ni 🙂

  10. Tilbaketråkk: Lena blir prinsesse (kanskje) | Ida Jackson

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s