Det er helst tynne mennesker som skal snakke om slanking. De skal være ernæringsfysiologer, personlige trenere og livsstilsguruer med sprettrumpe. De kan masse om proteiner og restitusjon og hvilket fiskepålegg du bør velge. De vet lite om hva det vil si å være tung og bli lettere. De vet enda mindre om hvordan det er å være i episk rævva form og prøve å jogge seg en tur. Men det vet jeg. Derfor har jeg tenkt å skrive om det, selv om jeg ikke hadde gymteori på vgs og selv om jeg fortsatt veier 30 kilo for mye.
Kristin Oudmayer har startet det hun kaller “en motvillig treningsblogg“. Jeg liker konseptet. Hun skriver ikke en treningsdagbok. Hun skriver blant annet at hun skulle ønske at hun var tynn, så hun turte å trene. Det er en følelse jeg tipper at Kari Jaquesson har mindre førstehåndserfaring med, selv om hun kan lære oss mye tips og teknikk.
Sånn skal det være: En overvektig dame får applaus av den spreke treningseksperten. Bildet er hentet fra Kari Jaquessons nye TVNorge-serie “En ny start”.
Jeg tror vi trenger flere tjukke subjekter i den offentlige samtalen om overvekt: Folk som slanker seg og skriver om det, ikke bare folk som skriver om å slanke feite folk. Og når jeg sier skrive så mener jeg tekst på et høyere nivå enn “Dag 213. Spiste 1 dl havregryn og 3 dl melk til frokost.” Vi trenger å finne et språk for angsten og for blodslitet, for skammen og for det å spise for mye. Denne bloggen er mitt forsøk. Og nå er den herved erklært for åpnet.
6 kommentarer til “Å finne et språk for fedme”
Ha,ha… Uten skrivefeil og MED ordentlige problemstillinger.
Jeg er veldig innbilsk når det kommer til tynn/tykk problematikken. Jeg mener bestemt at det blir helt stille rundt bordet når jeg bestiller dessert, og at tynne folk mumler “skjerp deg” i munnvika når jeg spiser soft-is. Så -innbilsk på en negativ måte for meg. Jeg så forresten Kari på t-banen. Hun så ikke noe mer lykkelig ut enn oss andre. Takk for en intelligent blogg uten skrivefeil og ordentlige problemstillinger. I will follow.
Vil gjerne tipse om bloggen http://www.bigmandown.com, han skriver veldig fornuft om hvordan han har gått ned i vekt, og betraktninger rundt dette.
Hei!
Vet du… jeg satt og tenkte på dette akkurat i morges. Funderte så veldig på hvorfor i alle dager folk blir så inderlig provoserte når overvektige folk som for eksempel Jørgen Foss snakker om fedme og overvekt i media. Jeg tror ikke folk hadde reagert med slik harme dersom Jaquesson kom med de samme uttalelsene om prisen på smågodt for eksempel.
Jeg tror det er viktig at vi snakker _med_ de overvektige og ikke bare _om_ dem. Så, der ble jeg litt politisk også. Det er jo der de mest relevante erfaringene ligger.
Samtidig prøver jeg å ikke bli hun som har gått ned ti trinn på BMI-stigen for så å skal frelse hele verden med alle erfaringene jeg har gjort meg. Jeg husker jo godt hvor irriterende det var da jeg var stor pike. Ikke bare irriterende, men det rører ved noe ganske sårt. Som igjen holder en nede i sofaen heller enn å komme seg opp.
Dette ble en fin, lang rant. Håper det var leselig. 😛
Heia!
Men minner om at tynn ikke er lik veltrent. Jeg har vært slank og ikke vært i stand til å løpe mer enn tjue meter. Det var kjipt ikke minst fordi jeg ikke hadde en unnskyldning som syntes utenpå, folk forventet at jeg skulle være sprek hele tiden. Nå veier jeg ti kilo mer og løper snart maraton. Alt er relativt. Det jeg prøver å si er at det finnes folk blant oss med naturlig høy forbrenning som også gleder oss til å lese denne bloggen 🙂
Hei, så godt å se deg på nybloggen også!
Det er et veldig godt poeng at tynn ikke er det samme som sprek. Og tynne folk med høy forbrenning bør vel heller ikke leve på kake og chips. Jeg er jo faktisk sprekere nå enn jeg var da jeg var 15, og da var jeg jo ikke så tjukk. Men jeg ville heller dø enn å sykle en tur… Heia maraton! Det synes jeg er skummelt og fascinerende! Del gjerne løpeting her! Det er superinteressant!