Hei, Internett!
Idag skal jeg skrive om det å spise for mye.
Og om å skamme seg fordi man spiser mye.
Jeg skriver om det fordi jeg skulle ønske flere skrev om det. Men til nå har jeg bare funnet Louie CK:
The meal is not over when I’m full. The meal is over when I hate myself!
Det er vanskelig å vite hvordan det begynte. Spiser jeg dårlig fordi jeg er sint på meg selv eller er jeg sint på meg selv fordi jeg spiser dårlig? (Begge deler, kjære.)
En metakommentar: Det er ikke passende å skrive at man misliker seg selv.
Damebladene, selvhjelpsbøkene, reality-TV – alle vil at du skal elske deg selv. I Caps Lock. Med utropstegn og rosa hjerter.
Du skal si pene ting til speilbildet ditt. Du skal gi deg selv suss og klem og blomster.
Det er en god intensjon, men de negative følelsene forsvinner ikke uansett hvor ofte du sier “Du er vidunderlig!”.
Olga Ravn, den danske poeten, skriver at alle hater seg selv. Det vil si: Alle hater seg selv litt.
Og det er fordi vi alle har vært patetiske kjipinger fra tid til annen. Dypt inne i oss ligger minnet om den julekvelden vi gråt på do fordi vi hadde fått en billig, kjip presang mens vi håpet på en dyr, fin presang. Vi kjenner oss selv best. Derfor liker vi oss selv minst.
Ravn mener at vi ikke må avskrive dette selvhatet som noe utelukkende negativt. Følelsen av å mislike en side ved seg selv kan være produktiv. Den sparker oss i gang. Den gjør oss kreative. Den får oss til å skjerpe oss. Ravn mener at du må kjenne på selvhatet for å kunne skrive god lyrikk. Jeg tror det er noe i det.
Samtidig kan de vonde følelsene ta overhånd. Vi takler dem på måter som får oss til å like oss selv enda mindre.
Jeg har hatt mange elendinge strategier for å takle de vonde følelsene.
Jeg pleide å være en bukseløs 14-åring med en brusflaske full av Urge og hjemmebrent.
Jeg pleide å være en selvdestruktiv 19-åring som ikke sov på en uke mens hun bet seg til blods og skrev dårlige dikt.
Jeg har prøvd det meste. Spille World of Warcraft hele dagen. Bruke opp alle pengene mine. Lage uendelig drama. All den skiten.
Til slutt endte jeg opp med Ben & Jerrys-bøtta.
Mat er billig, lett tilgjengelig og relativt usynlig. Du fungerer bra selv om du nettopp slukte to liter is og en sekk potetgull. Ja, alle ser at du blir tjukkere, men det ingen som sier fra. Det er ingen intervention når du legger på deg. Å bli tjukk er utrolig privat, selv om det også er veldig synlig.
Før pleide jeg å være i et miljø der det å spise for mye var en del av den sosiale kontrakten. “Jeg sier ikke noe om at du spiser for mye kake, hvis du ikke sier noe om at jeg spiser for mye kake.” Det var avslappende. Dessuten hadde jeg noen andre å skylde på mens jeg ble tjukkere. Jeg spiste så mye for å være grei, lzzm.
Det var bare jug, selvfølgelig. Etter at jeg havnet i en omgangskrets der alle andre greier å ta tre flak potetgull fra bollen og STOPPE har jeg spist all driten min alene. Litt som Louie CK og kanelbollen hans:
No one’s happy in the cinnabon-line. It’s all dudes like me or fatter going “Oh fuck. I’m getting a cinnabon.”
Å slanke seg er å bruke opp flere kalorier enn man spiser opp. Det er ikke vanskelig eller magisk: Det er matematikk. Men den vanskelige biten er ikke å forstå at det er 900 kalorier i 100 gram smør. Den vanskelige biten er å finne på noe annet å gjøre med de vonde følelsene enn å spise dem opp.
Jeg har laget en slags huskeregel:
- En dårlig mestringsstrategi føles fantastisk mens du gjør den og SKIKKELIG DRITT etterpå.
- En god mestringsstrategi føles skikkelig dritt mens du gjør den og FANTASTISK etterpå.
Midtveis i isbøtta, halvveis i rødvinsflaska, ti timer Playstation uten søvn – vidunderlig. Helt til du føler deg dritt.
Fem minutter ut i løpeturen, halvveis i yoga-praksisen, på det hardeste punktet i spinningtimen – skikkelig dritt. Helt til du føler deg ganske fantastisk.
15 kommentarer til “Om å spise de vonde følelsene”
[…] du blogget om å få en psykiatrisk diagnose? Og om å overspise? Jeg skammet meg når du skrev de tekstene der. Men du la dem ut likevel. Ikke tenk på […]
YES! Tusen takk for dette blogginnlegget!! :):)
Ida, tusen takk! Det lille avsnittet om gode og dårlige mestringsstrategier satte ord på noe som jeg har strevet med lenge. Det hjalp meg (mer enn noe annet jeg har prøvd) å innse at de problemene jeg har med mat og vekt har jeg laget selv, fordi jeg ikke har hatt konstruktive strategier for å takle utfordrende og vonde følelser. Det var et virkelig “aha”-øyeblikk. Nå må jeg også finne noe annet å gjøre med de vonde følelsene enn å spise dem opp. Jeg skal for alltid ha den lille regelen i bakhodet om at en god mestringsstrategi føles drit når du gjør den og som en lettelse etterpå. Hurra for flere tjukke subjekter i det offentlige ordskiftet! Jeg gleder meg til flere blogginnlegg.
Ida, heldigvis tar du feil når du sier at de negative følelsene ikke forsvinner uansett hvor ofte du sier “Du er vidunderlig!” mens du smiler til ditt eget speilbilde. De gjør det, hvis du like ofte og med like stor innlevelse som du har fortalt deg selv det motsatte faktisk GJØR den øvelsen. Du har overbevist deg selv om en løgn før, nemlig at du ikke holder mål. Da kan du like godt snu på flisa og overbevise deg selv om sannheten også: Du er nemlig helt fantastisk! 🙂
Det er en fryd å lese bloggen. Litt sånn – shait, at ikke jeg kom på den ideen først! Deler noen tanker.
Da jeg var litt yngre, hadde jeg ete-orgier med ei venninne. Hvis hun spiste mye, kunne jeg også. Et helt nybakt brød med brunost? Ja, takk. Vi konkurrerte nærmest om å være mest udugelige i gymmen, og det ga mye cred å snike seg vekk for å øve piano i egentreningstimene. Det slår meg at jeg mange ganger har droppa bli-sunn-prosjekt med unnskyldningen “jeg vil jo ikke bli spiseforstyrret, heller”. Det å begynne å trene, har færre stigma enn det å slutte med usunn mat. Men jeg vet ikke om sunne, slanke mennesker egentlig vet hvor mye man kan spise når man ikke har hemninger? Når de drikker cola, drikker de et lite glass. Trikset mitt har vært å spise godteriet i stedet for mat, ikke i tillegg. Ulogisk og helt ikke Kari Jackeson, men det begrenser seg fortere på den måten fordi jeg blir sugen på noe ordentlig etter hvert, og inntaket blir ikke så enormt i sum. Jeg øver også på å “ikke ha tid til å spise”, selv om jeg synes det er litt rart.
Så har du jo helt rett, da. Man må bare begynne å løpe. Eller sykle. Mye kan foregå etter mørkets frembrudd. Ikke glem kamuflasjedrakt. 16 min er SÅ BRA! Lykke til videre og ikke glem litteraturreferansene.
Ta kontakt med Overeaters Anonymous. De finnes i Norge og på nett. Der finnes en hel gjeng likesinnede som hjelper hverandre til å takle livet på en bedre måte. Det finnes en bevist anvendelig metode. Alt som trengs er villighet. Velkommen!
Jeg kjenner jeg burde ha noe å si om disse trøstespisetingene. Ettersom jeg har vært overvektig det meste av livet burde jo jeg kunne bidra med noen erfaringer når andre snakker om trøstespising. Men jeg passer liksom ikke helt inn i den forsamlingen. Trøstespiser? Jeg? For meg handlet det mer om vaner. På fredagskvelden *skal* vi ha peanøtter, på lørdager *skal vi ha taco*, og senere *skal* vi ha cheez doodles. Men det er kanskje en form for trøstespising det også. Å klamre seg sånn fast til et spisemønster. Et kosespisemønster.
Herregud, jeg merker hvor vanskelig det er å skrive sammenhengende om disse tingene. Der gjør du en bra jobb, Ida. 🙂
Har du lest “How to be a woman” av Caitlin Moran? Hun har veldig interessante tanker rundt hvordan dette med overspising er kvinners rus, og i motsetning til mannens rus (sex, drugs, rocknroll) er denne rusen bare skammelig, og derfor også vanskelig å diskutere. Anbefaler boken!
En gang for snart ti år siden skrev jeg noe om relaterte tanker på et forum jeg pleide å vanke på. Jeg skrev, blant annet, dette:
“Det er jo vanlig å snakke om å “trøstespise”, og jeg trodde lenge selv at det var det jeg gjorde. At når livet var kjipt og gikk meg imot og jeg kjedet meg eller hadde kjærlighetssorg eller hjemlengsel, så stelte jeg litt ekstra pent med meg selv ved å gi meg sjokolade og ostepop og fyrstekake, og lot meg ligge på sofaen og sløve i stedet for å ta meg i nakken og hive meg ut for å gå en tur.
Men en dag jeg tenkte over hva som egentlig skjer i “down”-perioder, demret det for meg at dette er jo ikke noen snill måte å behandle seg selv på. Man ville vært en dårlig mor om man behandlet barnet sitt slik, og hadde man vært hundeeier, ville det jo vært utenkelig å nekte å gå tur med hunden, og å fore den med sjokolade og kaker!
Og plutselig en dag innså jeg at jeg prøver ikke å stelle pent med meg når jeg spiser usunt. Jeg prøver å *straffe* meg selv. Jeg gjør det i perioder når jeg er misfornøyd med meg selv, og jeg gjør det fordi jeg på ett eller annet forskrudd nivå ikke føler at jeg *fortjener* å være slank og sprek. Teit og håpløs som jeg er.
Det gjorde litt vondt å innse det. Men det var en skikkelig øyeåpner. “
Akkurat dette opplever jeg også. Det skremmende er at jeg innså dette i tyveårene og nå er jeg i femtiårene, men fremdeles holder jeg på slik. Når jeg er harmonisk og har det bra med meg sjøl så går jeg ned i vekt, men da er da akkurat som om jeg må straffe meg sjøl. Du får ikke lov å se sånn ut. Du får ikke lov å se fin ut. Det er sånn med klær også. Jeg skal ikke se fin ut. Jeg bruker janteloven mot meg sjøl. Du må ikke tro du er noe. Du må ikke tro du vet noe. Du må ikke tro du kan noe. Kanskje har det med mobbing i barneåra å gjøre? “Du er stygg! Du er dum!” Dette ble sannheter for meg. Hele livet har jeg trodd at jeg var stygg og dum. Det hjelper ikke at jeg har fått gode resultater på skolen som voksen. Det hjelper ikke hva folk sier av positive ting om meg. Jeg tror de sier det for å være snille. Jeg klarer ikke å snu tankegangen!
Det du kaller gode mestringsstrategier fordi den fantastiske følelsen kommer etterpå, kan også bli en dårlig mestringsstrategi i det øyeblikket den blir en dille. Vekttap og kontrollfølelsen det gir, er for eksempel kraftig vanedannende. Den følelsen du får når klær du ikke har kunnet bruke på årevis, plutselig passer igjen eller er for store, er helt berusende. Det er likevel etterpå (bare sett i et lengere tidsperspektiv) at den vonde følelsen kommer når du plutselig ikke finner klær som passer i dameavdelingen og må ty til fjortisklær, sprettekniv og symaskin. Her kreves det også at en kan si “hit men ikke lenger!”
Karin! Også på bloggen min! Velkommen!
Og ja, å måle og veie og herje kan bli en like stor dille. Noe av målet med denne bloggen er å ha et tøysete/politisk/ikke-krampeaktig forhold til det. Litt sånn “du kan ikke veie 100 kg”-“du kan ikke bruke livet ditt på å bekymre deg for kaloriinnholdet i maten din”-balansen. Også tror jeg at fysisk aktivitet er en bedre ventil enn mat nesten uansett. Men balansen er det viktigste, alltid.
Det å vite hvor mye kalorier det er i det en spiser kan være ganske vanskelig det også. Og hvor mye en “porsjon” egentlig er. Jeg tror ikke det er BARE for å unngå å snakke om følelser at teknikalitetene får så mye fokus, sjøl om det sikkert er en bit.
Ja, jeg er enig i at det også er vanskelig. Samtidig er den en intellektuell øvelse – noe du skjønner. Implementering er mye vanskeligere. Det er kanskje sitt eget innlegg – å snurre hodet rundt hvor mye energi du trenger?
Min erfaring som kaloriteller (som for meg har vært et flott verktøy mot underspising) er at det er veldig, veldig mange måter å lure seg sjøl på – og at når en har gjort matten noen ganger blir anslagene mye bedre. Kaloritelling kan i beste fall bli sin egen overflødiggjøring. I verste fall… vel, ikke.