Blogginnlegg med evig liv

Å jobbe i Store norske leksikon har fått meg til å tenke annerledes om det å blogge. Jeg pleide å tenke på bloggen min som en slags en-kvinnes-radioshow: Jeg skulle lage nye ting hver dag, dele nye ting hver dag i sosiale medier og behandle arkivet mitt som en blanding av en intellektuell elefantkirkegård og en logg over det jeg hadde skrevet før. Jeg forventet at alle som leste bloggen min var som meg – sosiale medie-avhengige: Folk som fulgte med vel så mye som de «leste ting på nettet». Folk som ventet på at det skulle skje noe nytt, enten det var på Twitter eller i RSS-feeden. Men SNL har vist meg at alle de som ikke følger nøye med, deler ikke nettet inn i nye og gamle tekster: For dem er teksten alltid ny, fordi de ikke har lest den før. De finner den via Google, og forventer at den skal ha et evig liv. Blogginnlegg, derimot, er ofte skrevet med tanke på at de skal leve i en dag eller to. Det var hvertfall mine. Så jeg tenkte jeg skulle dele noen tanker om blogging, potetmos og evig liv.

Selvportrett av bloggeren der hun synger i en mikrofon på en laptop. Tekst: Ikke minst er blogging å lage show og være sin egen superstjerne.

Ida leker bloggsuperstjerne, fra en tegneserie på gamlebloggen.

Å skrive potetmos

Første gang jeg ble oppmerksom på blogginnlegg med evig liv, var da min forhenværende svigermor, Lene, laget seg en oppskriftsblogg. På dette tidspunktet, i 2008, var jeg selvutnevnt blogg-ekspert og visste hvordan alt burde gjøres. Men Lene  fulgte ikke noen av de smarte rådene jeg kom med. Jeg ble frustrert. Jeg syntes hun gjorde alt feil. Her er det hun gjorde:

  1. Hun publiserte veldig mange innlegg i løpet av en dag
  2. Hun lot det gå en måned eller tre uten oppdateringer.
  3. Når hun oppdaterte, la hun ikke nødvendigvis inn en ny oppskrift: Hun gikk inn og rettet på oppskriftene hun allerede hadde publisert.

«Jaja, sånn går det, hun får bare ha en hemmelig blogg med null lesere», tenkte Ida, 21 år og besserwisser.

Men det viste seg at svigermor fikk en god del lesere. Ikke Fotballfrue-tall, men en jevn strøm av besøk gjennom hele uka og en topp på søndag formiddag, fordi da var det mange som lette etter oppskrifter. På et tidspunkt da det var færre matblogger enn det som finnes på norsk i dag, lå hun nesten øverst på Google på «potetmos», fordi hun hadde en god potetmos-oppskrift. Det viste seg også at folk som har laget en oppskrift en gang og vært fornøyd, kommer tilbake for å sjekke oppskriften igjen. Hun hadde tilbakevendende besøkende som leste brødoppskriftene hver gang de skulle bake brød, og som kom med rettinger og forslag i kommentarfeltet. Ellers var det minimalt med sosial interaksjon på bloggen. Ikke noe deling. Ikke noe viral-super-hashtag-hype. Bare folk som lette etter «surdeig rugbrød» og fant det de lette etter. (Seriøst, jeg tror fremdeles at dette surdeigsbrødet er verdens beste brød. Har du en surdeig og gode bakeferdigheter, må du prøve å lage det.)

21-år gamle meg var ganske forvirret over at bloggen til Lene ikke oppførte seg sånn som jeg hadde forutsett. Jeg undersøkte min egen blogg og skjønte jeg at jeg hadde flere potetmos-innlegg, også. Det var plenty av blogginnlegg folk kom tilbake til og leste flere ganger uten å dele dem eller ta kontakt med meg. Som innlegget om hvordan søke privatpraktiserende psykolog i Oslo. Og innlegget om ulike typer vibratorer. Disse tekstene levde sitt eget liv, på sidelinjen av de «vanlige» leserne mine, som kommenterte like ivrig på lange essays og tekster av typen «Jeg har det bra og her er et bilde av en katt».  Lærte jeg noe av potetmosopplevelsen? Nope. Forskjellen på Lene og meg, var at Lene tok redaksjonelt ansvar for tekstene sine i et livsløpsperspektiv: Hun oppdaterte brødoppskriftene med mer nøyaktige mål og testet dem ut på nytt. Jeg gadd ikke så mye som å korrekturlese blogginnlegg jeg skrev i fjor. Egentlig ble jeg litt sur over at de leste gamle innlegg. En del av bloggkontrakten var jo å lese siste innlegg først?

Store norske infrastruktur

Da jeg begynte å jobbe i Store norske leksikon, forstod jeg imidlertid at jeg hadde overtatt et nettside som bestod av 99,9% potetmos. Tekster folk leste og brukte, men hadde et asosialt forhold til. De var ikke særlig virale. Fordi du ikke trenger å fortelle Twitter-vennene dine at du fant ut hva Norges største fylke var. Det er som å skrive på Facebook at 13-trikken kom i dag, også. Det er fordi nettsider som Lenes oppskriftsblogg og Store norske leksikon er mer infrastruktur enn underholdning, og du forventer at infrastruktur skal fungere uavhengig av deg. Den eneste grunnen til å dele noe på Facebook om 13-trikken er hvis du er skikkelig misfornøyd. Den eneste virkelige grunnen til å legge igjen en kommentar på en artikkel i Store norske leksikon er for å fortelle redaksjonen sånt som dette:

29. MAI 2011 SKREV GUTTORM KITTELSEN BEHANDLET Hei,  Engelsk horn eller cor ingles/corno inglese har ingenting med England å gjøre. Cor anglé betyr vinklet horn. Anglé har i tidens løp blitt misoppfattet som inglese, altså engelsk, så det har ingen mening å påstå at navnet kommer av at instrumentet var mye brukt i England på slutten av 1700-tallet. Jeg er overrasket over å finne en så upresis beskrivelse i et leksikon.  Et raskt søk av corno inglese på Wikipedia ga følgende resultat som underbygger min forklaring (andre setning):  Il corno inglese è uno strumento musicale a fiato ad ancia doppia e canna conica, usato non solo in ambito orchestrale ma anche come strumento bandistico. Molto probabilmente deve il suo nome all'espressione francese corne d'angle o cor anglé, quindi "angolato", per l'angolo che presentava al centro della canna, successivamente tradotta erroneamente "inglese" ("anglais", dalla pronuncia analoga ad "anglé"). (Questo è erroneo; vedi l'articolo inglese corrispondente.)  Med vennlig hilsen

En kritisk kommentar til SNL-artikkelen om engelsk horn, som hverken er et horn eller fra England.

 

Mens jeg kom fra et Internett der du hele tiden skulle bidra med noe nytt og fristende, flyttet jeg inn i et Internett der den viktigste arbeidsoppgaven var å rydde i sitt eget rot. Teksten trengte ikke innovasjon: Den trengte forvaltning. Realiteten er at store deler av nettet nettopp er infrastruktur. Jeg går ikke til Skatteetaten.no for å bli underholdt. Jeg trenger ikke at Oslo kommune har spennende nettsider. Jeg skal kaste et juletre. Men HVOR?!? Mange blogger befinner seg i skjæringspunktet mellom underholding og nyttig tjeneste: Jeg liker å kikke rundt på Trines matblogg, men ni av ti ganger skal jeg bake den samme biscottioppskriften jeg alltid bruker, og da leser jeg på et nettbrett som er klissete av mel og sukker.

Siden å være blogger er å produsere store mengder med tekst år ut og år inn, er det ikke rart å at vi slumper til å lage litt infrastruktur, også. Men jeg var ikke opptatt av å forvalte min del av infrastrukturen når jeg blogget. Jeg bygget veier og lot dem gro igjen. Alle de rare folka som bare leste ett innlegg og forsvant igjen var liksom annenrangs besøkende: Jeg trengte ikke ta så mye hensyn til dem. Realiteten var nok imidlertid at det var de som trengte teksten min mest. Hvem vil jeg ta mest hensyn til – hun som leter etter psykolog og lurer på hvordan, eller venninnen min som bare liker å lese alt jeg skriver? De som leser om «matforgiftning» i Store medisinske leksikon klokka 2 på natta fra mobilen har et mer akkutt behov for leksikonet enn de som leser alle artiklene våre om blimerker en søndag formiddag. Førstnevnte er på på do og er redde for at de har fått salmonella. Sistnevnte slår ihjel litt tid.

Bloggforvaltning 101

Så hvordan kan du ta bedre vare på infrastrukturen på bloggen din? Først må du vite hvilke innlegg som faktisk blir lest mer enn den første uka. Du kan enten bruke statistikkverktøyet i WordPress, eller Google Analtyics-kontoen din om du har det. Mest lest-listen gjennom et år kan være en god indikator, men ta en kikk på hvor mange lesere innlegget har hatt gjennom et år, ikke bare til sammen. Noen innlegg er rett og slett mest lest fordi de var på Lesernes VG. Siden har ingen lett etter dem.

Så kommer den kjipe jobben: Å lese tekstene på nytt. Jeg vet, det gjør vondt, gjør det ikke? Det føltes som en sånn fantastisk tekst da du publiserte den for to år siden. Nå lukter den litt rart. Kanskje har den noen brukne lenker. Kanskje har bildet du lenket inn dødd. Kanskje du er blitt uenig med deg selv. Kanskje du finner masse stavefeil du ikke la merke til sist. Men det er verdt å lide litt for å gjøre den gamle teksten god som ny igjen: Fordi folk bruker den til noe.

Alle de gamle blogginnleggene mine er så tydelig preget av dagen de ble skrevet på. «Kjære bloggen, i det siste har jeg vært sløv til å skrive, men nå kom jeg på at du sikkert vil lære noen smarte Photoshop-triks jeg har hatt mye nytte av…» Det ser så fint ut når det ligger øverst i feeden, men det er helt irrelevant informasjon hvis nesten alle som leser innlegget søker på «Photoshop layers hjelp hjelp jeg dør».

Potetmos fra Virrvarr.net med ødelagt bilde, brukne lenker og formuleringer av typen "grunnen til at jeg skriver om vibratorer idag..."

Potetmos fra Virrvarr.net med ødelagt bilde, brukne lenker og formuleringer av typen «grunnen til at jeg skriver om vibratorer idag…»

Det er ikke bare how-to-blogginnlegg som det kan være smart å flikke på ved jevne mellomrom. Jeg hadde mye semi-litterære tekster på Virrvarr.net og det hendte at noen spurte om de kunne trykke et par av tekstene på papir. Jeg sa ja, men jeg var også litt sånn «Men jeg har ikke LEST DEN PÅ FIRE ÅR HALLO??? GI MEG EN TIME!!!!»   Tekster skrevet på nett kan i prinsippet redigeres hele tiden, men realiteten er at hvertfall jeg bare brukte redigeringsmulighetene mine de to-tre første dagene etter publisering. Så var teksten «ferdig».

Hva slags infrastruktur har du skrevet?

Etter hvert som jeg har begynt å tenke på nett-tekst som infrastruktur, har jeg lagt merke til flere blogginnlegg som folk bruker mye – selv om de ikke følger bloggen fast. Hagesenteret mitt anbefalte meg innlegg på Moseplassen, og Martin Bekkelund ser jeg stadig vekk henvist til, som dette innlegget med tips til konferansearrangører. Jeg har sett Sigve Indregaards blogginnlegg om tran og IQ  bli sitert av mange småbarnsforeldre som ellers ikke har lest stort på bloggen hans – eller noe av det han har skrevet i Morgenbladet. Noen drevne bloggere, som Beates rasteplass, har tatt hensyn til at mye av arkivet hennes leses kontinuerlig og har lagt inn disclaimere i en del gamle innlegg. Jeg har vurdert å gjøre noe tilsvarende på Virrvarr.net, men har ikke orket ennå. Nå er målet mitt å fiske opp flere eldre innlegg og inkludere dem blant det «nye» jeg skriver: Redigere, ikke bare publisere. Fordi de gamle tekstene mine eksisterer på nett uansett. Men nå er målet mitt å gi dem et videre liv. 

11 tanker på “Blogginnlegg med evig liv

  1. Så morsomt at du tar opp dette. Vi begynte å blogge med forskjellig utgangspunkt. Når jeg begynte å blogge hadde jeg vært aktiv på nett i mange, mange år allerede. Diskusjonsgrupper der ting var dagsaktuelle, men hvor jeg likevel produserte tekster så lange som et vondt år innimellom. Når jeg hadde jobbet i flere timer med et innlegg, oppsto det etter hvert et behov for at de skulle vare lenger. Ikke minst fordi jeg selv ofte gikk tilbake til gamle innlegg der jeg hadde samlet informasjon og lenker som jeg stadig brukte som referanse selv.

    I en kort stund oppsto det et diskusjonsforum, Lysfontenen som dekket noe av dette behovet. Der kunne alle lage egne artikler, i tillegg til selve forumet. Men der hadde vi ikke eierskap til våre egne tekster, og når det ble lagt ned, så forsvant jo dette også. Samtidig kom bloggen, og de fleste av oss tok blogger i bruk ganske raskt. Noen av de første bloggpostene mine var repostinger fra dette forumet, eller omarbeidede tekster fra tidligere poster og også en gammel hjemmeside. Så allerede fra dag en skrev jeg mange tekster som var ment å vare, mens nye diskusjonsforum og kommentarfelt i egne og andres blogger tok seg av behovet for å diskutere dagsaktuelle ting eller bare kommunisere med andre på nett.

    Da jeg begynte å blogge var det for min skyld. Ikke for andre. At andre kommer innom og liker eller kommenterer eller nå de siste årene deler andre steder er hyggelig, men fokuset har aldri vært der. Ikke sjelden når jeg googler på et sært tema som jeg er opptatt av så er det min egen blogg som dukker opp på google, og det viser seg at jeg har lurt på det samme før, funnet ut av det og så glemt det hele. Innimellom leser jeg gamle blogginlegg. Da blir det ofte litt redigering. Har jeg skrevet for raskt er det mange settninger som er kronglete. Det er mye stavefeil.

    • Åh, Beate! Det er så fint! Jeg kjenner også igjen følelsen av å google noe «bare» jeg er opptatt av. Selv om nå inkluderer jo mitt sted på nett SNL, og da er det fort at jeg begynner å legge inn bilder i artikkelen om Tordenskiold før jeg finner svaret på det jeg lurte på…Men ja, det er kanskje forskjell på om man har opprettet en blogg som et arkiv eller ikke? Jeg hadde jo masse jeg hadde tenkt å skrive, og lite jeg hadde skrevet.

      • Ja det virker sannsynlig. Og også om man er ute etter å dekke et informasjonsdebehov man ser. For det ble etterhvert også noe av det jeg følte jeg gjorde. Den gangen var det jo mindre info på nett enn i dag. Nå finnes det knapt den ting man ikke finner noe om på nett, det var ikke slik i 2005. Jeg skrev jo en god del om sjukdom, og det jeg skrev fantes ikke noe annet sted. Der tok jeg også ofte utgangspunkt i ting som hadde blitt skrevet på forum, både av meg selv og andre, og formet det til artikler slik at det skulle være søkbart og enklere både å finne og lese.

        Det var jo heller ikke så mange stemmer på nett, og da opplevde jeg at min stemme var viktig, enten det dreide seg om religion, politikk, tegneserier eller sosiale medier. For det jeg mente, observerte eller hadde sett var ikke sagt enda. Nå er jo alt sagt så mange ganger allerede at problemet er for mye informasjon, ikke for lite. Det er sjelden jeg tenker at dette, dette bør bli skrevet ned, for disse tankene mangler.

  2. Aller først. Hurra! Nytt blogginnlegg! Tørr man håpe på at det kommer mer fremover? Jeg savner pennen din 🙂
    Dernest, så hyggelig å bli nevnt!

    Infrastruktur er superviktig på Moseplassen. Temaene mine henger ofte sammen, noe jeg utnytter flittig ved å sende folk bakover til gamle artikler via lenker i teksten. Noen ganger skriver jeg artikler bare for å kunne lenke til de hver gang jeg bruker et fagbegrep, og jeg har egne «nøkkelsider» som jeg lenker til med lenker videre til viktigeste saker innen ett tema, og jeg bruker emneord og kategorier flittig (når jeg husker…). Alt for å hjelpe leserene til å finne flere interessante saker. Leserene leser i snitt 2,5 artikler hver og svært mange er aldri innom forsiden, (ca 10% av sidevisningene er forsiden). Når det er sagt så burde jeg vært enda bedre på infrastruktur både lenking og selve strukturen, menmen, sånn er det å ikke være supermenneske 😉

    Veldig mange av mine lesere finner meg via google. Og google har ingen kvaler med å sende de til innlegg jeg skrev i 2008…. Så jeg prøver å oppdatere de av de gamle innleggene jeg ser har leserverdi, men det er sikkert mye gammelt grums der i arkivet. Med nesten 2000 blogginnlegg så sier det seg selv at kvaliteten er varierende 😉 Jeg grøsser når de eldste dukker opp fordi de har annen formatering og roter til mitt fine bloggdesign i stikkordsvisning, men jeg grøsser ikke nok til at jeg faktisk fikser det 😉

    Og som Beate, av og til finner jeg meg selv når jeg googler.. Det jeg lurte på har jeg da altså skrevet om fem år før, og glemt…. Praktisk!

    Morsomt å lese at du frem til SNL ikke helt så verdien i dine egne gamle bloggposter. Litt overrasket er jeg, for mange av de er virkelig av høy verdi også mange år senere, men jeg tror jeg forstår hva du mener.

  3. Inntil for 10 år siden var min livslange, glødende fascinasjon erverve spennende kunnskap gjennom å lese store mengder god faglitteratur og forskning utilsiktet egoistisk. Med mindre jeg ble universitetsforsker, forfatter eller journalist var det før 90-tallet få muligheter for å dele det en skrev med andre. Journalisters artikler har blitt lest av mange men glemt og borte når det kommer ny utgave. Artiklene skrevet av universitetsforskere blir lest av nesten ingen, men vil komme til å leve et langt liv. Å skrive bok vil bli lest av noen, før teksten blir ugjenfinnbar og utdødd med mammutene innen to-tre år.
    Alt forandret seg med nettet. Endelig har det blitt mulig å bli lest av mange (mer enn journalistikkens) med tekster som har lang holdbarhetstid (som med forskning) og uten at det måtte bli blåst opp til 200 sider for å få det publisert (som med litteratur). I teknologieuforiens 90-tall var det først en skuffelse: Verken nettavisa jeg skrev for eller bloggen min fikk noen lesere. Ingen fant noe som helst. I Altavista-alderen druknet alle gode sider i en million treff i randomrekkefølge. Så jeg la ned bloggen min i 2001, uvitende om hvor mye nyttigere nettet ville bli når PageRank og RSS-teknologien gjorde godt innhold finnbart, og at brukervennlighetsmetode og besøksstatistikkanalyse kom til å få folk til å skrive nettekster på en lesbar måte.

    I 2005 oppdaget jeg gleden ved å redigere nettleksikon. Endelig fikk jeg et sted å dele interessant kunnskap, lenker, bilder og faktainformasjon jeg kommer over. Kunnskapsfråtsing er ikke ensomt eller egoistisk lenger. Vel vitende om at funnene mine blir funnet av nesten alle som har behov for det. Jeg føler gleden av å tilhøre et fellesskap av fagfolk som også elsker kunnskap, som er opptatt av folkeopplysning og som også vil at fakta skal være korrekte og etterprøvbare. Dessuten med lesertall som er Jo Nesbø’ske (7000000 sidevisninger pr år for den mest besøkte enkeltartikkelen jeg har vært medforfatter til). Eller den enda større gleden at akkurat de som har bruk for akkurat den informasjonen finner den akkurat da. Kanskje finner noen som leser noe vi har skrevet samme gleden av å lære noe nytt som jeg opplevde når jeg i barndommen trålte bokhylla og særlig det store ærverdige leksikonet.
    Å jobbe med nett gir sjelden gleden av å skape noe med langtidsverdi. Jeg er litt misunnelig når jeg på vei til jobb går forbi håndtverkere som holder på å skape byggverk som blir stående i flere generasjoner mens nesten alle nettsteder og nettsider jeg har bidratt til siste 15 år er tatt ned og erstatta med nye publiseringsløsninger eller nytt innhold. Nettleksikon er forhåpentligvis unntaket. Siden emnet til artikkelen oftest er mer bestandig enn innholdet på nåværende versjon av den, kan man forvente, eller håpe at nettsamfunnet tar over stafetten med å holde artikkelen ved like hvis jeg selv er tom tid, ideer eller glemmer å vedlikeholde den. Sammenlignet med å bruke fritiden på å skape innhold med lang holdbarhet føles det litt unyttig og bortkasta å skrive postinger og innlegg på sosiale medier med kort holdbarhetstid. Det blir salat som ikke er fersk og frisk om den spises i morgen. St. Jakob skrev om næringsverdien av «potetmos» året jeg begynte å jobbe med nettpublisering web pages must live forever, og det er like sant i dag.

  4. Dette er interessant. Da jeg begynte å blogge, tenkte jeg ikke så mye på dette. Men siden jeg heller ikke tenkte på skrivingen som en dialog med lesere, og (heldigvis) ikke likte å referere til min egen skriving når jeg skrev, unngikk jeg at formen ble for mye knyttet til øyeblikket.

    Senere ble dette bevisst. Jeg pleier (stort sett) å ha i bakhodet at at det jeg skriver skal ha minst mulig datostempel. Litt fordi jeg generelt har problemer med å se verdien i å legge arbeid i noe som bare har verdi i øyeblikket, men også fordi internettet jo er «evig», teknisk sett. Og da synes jeg det blir helt feil å la innholdet være flyktig – både
    fordi det er å kaste bort muligheter, og fordi man dermed legger igjen ting etter seg som kan gi feil inntrykk ettertid.

    Det betyr ikke at man bare bør skrive *viktige* ting på nettet. Men selv tull og tøys kan kan gjøres lite avhengig av publiseringsdato.

    Jeg leser gjerne egne gamle tekster om igjen (og lærer en del av det). Men rydde i døde lenker, det gidder jeg ikke.

  5. Jej, Ida i bloggform igjen. Gud, som jeg harsavnet deg! Men huff, lese gamle innlegg om igjen…jeg ser poenget, men aiai. Syns det er vanskelig nok å skrive nye, fikk heldigvis noen gode tips her da.

  6. Tilbaketråkk: Blogginnlegg med livskvalitet | John Olavs skriveloft

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s