Blogginnlegg med evig liv

11 thoughts on “Blogginnlegg med evig liv”

  1. Så morsomt at du tar opp dette. Vi begynte å blogge med forskjellig utgangspunkt. Når jeg begynte å blogge hadde jeg vært aktiv på nett i mange, mange år allerede. Diskusjonsgrupper der ting var dagsaktuelle, men hvor jeg likevel produserte tekster så lange som et vondt år innimellom. Når jeg hadde jobbet i flere timer med et innlegg, oppsto det etter hvert et behov for at de skulle vare lenger. Ikke minst fordi jeg selv ofte gikk tilbake til gamle innlegg der jeg hadde samlet informasjon og lenker som jeg stadig brukte som referanse selv.

    I en kort stund oppsto det et diskusjonsforum, Lysfontenen som dekket noe av dette behovet. Der kunne alle lage egne artikler, i tillegg til selve forumet. Men der hadde vi ikke eierskap til våre egne tekster, og når det ble lagt ned, så forsvant jo dette også. Samtidig kom bloggen, og de fleste av oss tok blogger i bruk ganske raskt. Noen av de første bloggpostene mine var repostinger fra dette forumet, eller omarbeidede tekster fra tidligere poster og også en gammel hjemmeside. Så allerede fra dag en skrev jeg mange tekster som var ment å vare, mens nye diskusjonsforum og kommentarfelt i egne og andres blogger tok seg av behovet for å diskutere dagsaktuelle ting eller bare kommunisere med andre på nett.

    Da jeg begynte å blogge var det for min skyld. Ikke for andre. At andre kommer innom og liker eller kommenterer eller nå de siste årene deler andre steder er hyggelig, men fokuset har aldri vært der. Ikke sjelden når jeg googler på et sært tema som jeg er opptatt av så er det min egen blogg som dukker opp på google, og det viser seg at jeg har lurt på det samme før, funnet ut av det og så glemt det hele. Innimellom leser jeg gamle blogginlegg. Da blir det ofte litt redigering. Har jeg skrevet for raskt er det mange settninger som er kronglete. Det er mye stavefeil.

    1. Åh, Beate! Det er så fint! Jeg kjenner også igjen følelsen av å google noe «bare» jeg er opptatt av. Selv om nå inkluderer jo mitt sted på nett SNL, og da er det fort at jeg begynner å legge inn bilder i artikkelen om Tordenskiold før jeg finner svaret på det jeg lurte på…Men ja, det er kanskje forskjell på om man har opprettet en blogg som et arkiv eller ikke? Jeg hadde jo masse jeg hadde tenkt å skrive, og lite jeg hadde skrevet.

      1. Ja det virker sannsynlig. Og også om man er ute etter å dekke et informasjonsdebehov man ser. For det ble etterhvert også noe av det jeg følte jeg gjorde. Den gangen var det jo mindre info på nett enn i dag. Nå finnes det knapt den ting man ikke finner noe om på nett, det var ikke slik i 2005. Jeg skrev jo en god del om sjukdom, og det jeg skrev fantes ikke noe annet sted. Der tok jeg også ofte utgangspunkt i ting som hadde blitt skrevet på forum, både av meg selv og andre, og formet det til artikler slik at det skulle være søkbart og enklere både å finne og lese.

        Det var jo heller ikke så mange stemmer på nett, og da opplevde jeg at min stemme var viktig, enten det dreide seg om religion, politikk, tegneserier eller sosiale medier. For det jeg mente, observerte eller hadde sett var ikke sagt enda. Nå er jo alt sagt så mange ganger allerede at problemet er for mye informasjon, ikke for lite. Det er sjelden jeg tenker at dette, dette bør bli skrevet ned, for disse tankene mangler.

  2. Aller først. Hurra! Nytt blogginnlegg! Tørr man håpe på at det kommer mer fremover? Jeg savner pennen din 🙂
    Dernest, så hyggelig å bli nevnt!

    Infrastruktur er superviktig på Moseplassen. Temaene mine henger ofte sammen, noe jeg utnytter flittig ved å sende folk bakover til gamle artikler via lenker i teksten. Noen ganger skriver jeg artikler bare for å kunne lenke til de hver gang jeg bruker et fagbegrep, og jeg har egne «nøkkelsider» som jeg lenker til med lenker videre til viktigeste saker innen ett tema, og jeg bruker emneord og kategorier flittig (når jeg husker…). Alt for å hjelpe leserene til å finne flere interessante saker. Leserene leser i snitt 2,5 artikler hver og svært mange er aldri innom forsiden, (ca 10% av sidevisningene er forsiden). Når det er sagt så burde jeg vært enda bedre på infrastruktur både lenking og selve strukturen, menmen, sånn er det å ikke være supermenneske 😉

    Veldig mange av mine lesere finner meg via google. Og google har ingen kvaler med å sende de til innlegg jeg skrev i 2008…. Så jeg prøver å oppdatere de av de gamle innleggene jeg ser har leserverdi, men det er sikkert mye gammelt grums der i arkivet. Med nesten 2000 blogginnlegg så sier det seg selv at kvaliteten er varierende 😉 Jeg grøsser når de eldste dukker opp fordi de har annen formatering og roter til mitt fine bloggdesign i stikkordsvisning, men jeg grøsser ikke nok til at jeg faktisk fikser det 😉

    Og som Beate, av og til finner jeg meg selv når jeg googler.. Det jeg lurte på har jeg da altså skrevet om fem år før, og glemt…. Praktisk!

    Morsomt å lese at du frem til SNL ikke helt så verdien i dine egne gamle bloggposter. Litt overrasket er jeg, for mange av de er virkelig av høy verdi også mange år senere, men jeg tror jeg forstår hva du mener.

  3. Inntil for 10 år siden var min livslange, glødende fascinasjon erverve spennende kunnskap gjennom å lese store mengder god faglitteratur og forskning utilsiktet egoistisk. Med mindre jeg ble universitetsforsker, forfatter eller journalist var det før 90-tallet få muligheter for å dele det en skrev med andre. Journalisters artikler har blitt lest av mange men glemt og borte når det kommer ny utgave. Artiklene skrevet av universitetsforskere blir lest av nesten ingen, men vil komme til å leve et langt liv. Å skrive bok vil bli lest av noen, før teksten blir ugjenfinnbar og utdødd med mammutene innen to-tre år.
    Alt forandret seg med nettet. Endelig har det blitt mulig å bli lest av mange (mer enn journalistikkens) med tekster som har lang holdbarhetstid (som med forskning) og uten at det måtte bli blåst opp til 200 sider for å få det publisert (som med litteratur). I teknologieuforiens 90-tall var det først en skuffelse: Verken nettavisa jeg skrev for eller bloggen min fikk noen lesere. Ingen fant noe som helst. I Altavista-alderen druknet alle gode sider i en million treff i randomrekkefølge. Så jeg la ned bloggen min i 2001, uvitende om hvor mye nyttigere nettet ville bli når PageRank og RSS-teknologien gjorde godt innhold finnbart, og at brukervennlighetsmetode og besøksstatistikkanalyse kom til å få folk til å skrive nettekster på en lesbar måte.

    I 2005 oppdaget jeg gleden ved å redigere nettleksikon. Endelig fikk jeg et sted å dele interessant kunnskap, lenker, bilder og faktainformasjon jeg kommer over. Kunnskapsfråtsing er ikke ensomt eller egoistisk lenger. Vel vitende om at funnene mine blir funnet av nesten alle som har behov for det. Jeg føler gleden av å tilhøre et fellesskap av fagfolk som også elsker kunnskap, som er opptatt av folkeopplysning og som også vil at fakta skal være korrekte og etterprøvbare. Dessuten med lesertall som er Jo Nesbø’ske (7000000 sidevisninger pr år for den mest besøkte enkeltartikkelen jeg har vært medforfatter til). Eller den enda større gleden at akkurat de som har bruk for akkurat den informasjonen finner den akkurat da. Kanskje finner noen som leser noe vi har skrevet samme gleden av å lære noe nytt som jeg opplevde når jeg i barndommen trålte bokhylla og særlig det store ærverdige leksikonet.
    Å jobbe med nett gir sjelden gleden av å skape noe med langtidsverdi. Jeg er litt misunnelig når jeg på vei til jobb går forbi håndtverkere som holder på å skape byggverk som blir stående i flere generasjoner mens nesten alle nettsteder og nettsider jeg har bidratt til siste 15 år er tatt ned og erstatta med nye publiseringsløsninger eller nytt innhold. Nettleksikon er forhåpentligvis unntaket. Siden emnet til artikkelen oftest er mer bestandig enn innholdet på nåværende versjon av den, kan man forvente, eller håpe at nettsamfunnet tar over stafetten med å holde artikkelen ved like hvis jeg selv er tom tid, ideer eller glemmer å vedlikeholde den. Sammenlignet med å bruke fritiden på å skape innhold med lang holdbarhet føles det litt unyttig og bortkasta å skrive postinger og innlegg på sosiale medier med kort holdbarhetstid. Det blir salat som ikke er fersk og frisk om den spises i morgen. St. Jakob skrev om næringsverdien av «potetmos» året jeg begynte å jobbe med nettpublisering web pages must live forever, og det er like sant i dag.

  4. Dette er interessant. Da jeg begynte å blogge, tenkte jeg ikke så mye på dette. Men siden jeg heller ikke tenkte på skrivingen som en dialog med lesere, og (heldigvis) ikke likte å referere til min egen skriving når jeg skrev, unngikk jeg at formen ble for mye knyttet til øyeblikket.

    Senere ble dette bevisst. Jeg pleier (stort sett) å ha i bakhodet at at det jeg skriver skal ha minst mulig datostempel. Litt fordi jeg generelt har problemer med å se verdien i å legge arbeid i noe som bare har verdi i øyeblikket, men også fordi internettet jo er «evig», teknisk sett. Og da synes jeg det blir helt feil å la innholdet være flyktig – både
    fordi det er å kaste bort muligheter, og fordi man dermed legger igjen ting etter seg som kan gi feil inntrykk ettertid.

    Det betyr ikke at man bare bør skrive *viktige* ting på nettet. Men selv tull og tøys kan kan gjøres lite avhengig av publiseringsdato.

    Jeg leser gjerne egne gamle tekster om igjen (og lærer en del av det). Men rydde i døde lenker, det gidder jeg ikke.

  5. Jej, Ida i bloggform igjen. Gud, som jeg harsavnet deg! Men huff, lese gamle innlegg om igjen…jeg ser poenget, men aiai. Syns det er vanskelig nok å skrive nye, fikk heldigvis noen gode tips her da.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s