Rosablogg fra skrivelivet

Det nærmer seg bokutgivelse. Det gjør at hverdagen min går litt i oppløsning. Jeg har hatt et par år med en deilig, forutsigbar jobbe-skrive-løpe-middag-jobbe-skrive-løpe-middag-balanse. Nå er det plutselig fotografering og sitatsjekk og rare kaffemøter og lydbokskuespillere som lurer på om jeg vil uttalt 20 som tyve eller tjue. (Tyve. Sånn er det å være fra riksmålsland.) Jeg tenkte jeg skulle prøve meg på litt akademisk rosablogging alá Sunniva Rose og dele litt liv oppi alt kose-kaoset. Og liv er jo gjerne synonymt med bilder.

 

Jeg kommer fra internett. Det er der jeg har skrevet meg varm, og jeg kan ikke se for meg en annen måte å være forfatter på, forklarer hun.   Hun har akkurat skrevet ferdig boka hun lanserer til høsten. Handlingen er fjern fra hennes egen virkelighet, om morfaren hennes, og det var et Google-søk som satte i gang arbeidet.

Jeg er i klassekampen og snakker om forfattere på Internett fordi jeg er en forfatter på Internett.

Jeg har vært i en ikke-snakke-med-pressen-koma mens jeg har gjort ferdig manus. Men nå er jo manus ferdig, så da snakker jeg med avisen. Om for eksempel medblogger Kristine Tofte.

Drodling i grønn tusj med tankekart til kronikk om ekstremisme.

Her kladder jeg kronikk om boka på papir. Ja, jeg kladder det meste på papir.

Boken handler om hvordan jeg ble kjent med morfar, SS-mannen og nasjonalsosialisten, gjennom tekstene han skrev i SS-ukeavisen Germaneren. Jeg har en slags idé om at jeg kan bruke den lærdommen til å si noe om ekstremisme generelt. Derav kronikk-kladding. Alle vet at man skriver bedre med farget tusj, forresten. Det er helt sant.

Interiør fra Nighthawk Diner på Grunerløkka.

Fotografering og frokost på Nighthawk. Bildene skal til Kvinner og klær.

«Du vet at mange nekter å bli fotografert til magasin hvis ikke de får styling?» sier fotografen mens han sjekker lyset. Det eneste kravet jeg hadde til fotograferingen for Kvinner og Klær var «ingen styling, ingen styling, ingen får bestemme hva jeg skal ha på meg, ingen styling.» Men jeg vil ikke se ut som en dame i et dameblad. Jeg vil se ut som meg. Og det fikk jeg lov til.

Bilde av fotografen, som har langt hår og Games of Thrones-t-skjorte

Geir fotograf var heldigivs mye mindre skummel enn jeg hadde trodd. Foto av fotograf = meta

Heldigvis var fotograf Geir en veldig lite skummel fyr. Han var så lite skummel at han var direkte hjemmekoselig. Vi snakket om film og musikk og øko-greier og han fikk meg til å le veldig masse.

Hånd, penn, blokk og cafebord

Journalist Lena tar notater

Dette er Lena journalist. Hun er også Lena Barnebokforfatter. Det synes jeg er veldig artig, siden MIN barnebokhovedperson også heter Lena. Egentlig ville vi bare snakke om barnebøker, men så snakket vi om krigen istedet. Sånn har det blitt. Fordi det var jo jobben vår mens vi var på cafe. (Cafe Libeling på Grünerløkka, som er best. Jeg synes du skal dra dit og gi dem alle pengene dine. Gratisreklame, værsågod, nabolag.) Lena var flink til å lese og enda flinkere til å notere underveis.

Bilder av sort-hvittfotografier

Familiebilder til Kvinner og klær-intervju

«Jo flere bilder, jo lengre artikkel i magasin, vet du» sa Lena. Så da tok jeg med Best of Familiealbum til artikkelen. Her kan du se hvor kjekk morfar var da han var ung. Og hvor flink han var til å brodere. Også kan du muligens se mange, mange, mange små SS-menn stilt opp for SS-klassebilde.

Lydbokhylle på Lydbokforlaget

Bokhylle? Lydbokhylle!

Morfar, Hitler og jeg er også den første av bøkene mine som blir ordentlig lydbok. Jeg var på lydbokforlaget for å testlese sjøl, men det var mye vanskeligere enn jeg trodde. Jeg tror jo jeg er flinkest til alt, men det var ikke tilfellet med lydboklesning. Lydboklesing er et fag, og heldigvis har Lydbokforlaget proffer som kan gjøre skikkelig jobb. Hvordan leser man tekst som står i hermetegn høyt? Hvordan leser man sitater på en god måte? Hvordan leser man triste ting uten å høres så trist ut at publikum blir trist på en ikke-rørende måte? Hvordan leser man fotnoter? Osv. All hail til lydbokleserne. De sikrer dere lydboklyttere et framifrå produkt.

Kontor ute på en veranda i sterk sol

Utekontoret mitt i Berkeley, California, mens jeg gjorde ferdig manus

Storparten av ny-boken er skrevet i USA, henholdsvis Berkeley utenfor San Fransisco. Det er det likaste stelle på jorda, som vi sier i Fredrikstad. Det er øko-hippie-skeiv-nerd-paradis med sol-sol-sol og eucalyptustrær. Her er bilde av Free Speech Café, uteservering med stikkontakter og WiFi.

Bilde av ferdig bokmanus, printet ut.

FERDIG MANUS OMG

Det er veldig rart å bli ferdig. Jeg har jobbet med denne boken av og på i seks år. Og jeg har tenkt ekstremt lite på utgivelse. Men plutselig en dag så jeg målstreken. Og så får den forside og sidetall og satskorrektur og så reiser den av gårde ut i verden. Det er fortsatt såpass uvirkelig at jeg føler meg…sjenert? Ja, sjenert. En skulle ikke tro det var mulig å være sjenert etter å ha skrevet en bok som Jenter som kommermen det gjør det altså. Dette er skumlere enn dildo, sånn til informasjon.

Bilde av forfatteren som skjærer grimase.

Ingen rosablogging uten selfie. Eller selvbilde, som vi sier hjemme hos oss.

Jeg har begynt med briller. Og fått langt hår. Siden jeg pleide å lage masse selvportrett på Internett. Briller er veldig bra, fordi da ser man mye bedre. Hilsen Fru Åpenbar Innsikt.

Så sånn går dagene. I hvertfall de rare bokdagene.

Én tanke på “Rosablogg fra skrivelivet

  1. Tilbaketråkk: Morfar, Hitler og jeg – tittel, forside, smaksprøve | Ida Jackson

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s