Jeg har jobbet med en bok i litt over fem år og nå kommer den ut hvert øyeblikk. I forrige uke la Haugenbok den ut på forsiden sin som anbefalt bok og sa at folk kunne forhåndsbestille den nå og jeg fikk kaffen i halsen og var sånn “Tusen takk, tusen takk, angst, angst, tusen takk”. Foreløpig kan du forhåndsbestille som innbundet, minnekort og CD – (hvem i allverden kjøper bøker på CD? Og minnekort vet jeg ikke hva er en gang), men det skal komme ebok og lydbok til lanseringsdagen 10. september og da blir det epub og “send til Kindle” og mp3-filer til alle som vil ha.

Så altså: Morfar, Hitler og jeg. Boka som har fått meg til å slutte å blogge fordi den krevde så mye energi. Og skrivetid. Og våkenetter. Og sånn ser den ut.

 Boktitler og søkemotoroptimalisering

Jeg tenkte jeg skulle dele noen av tankene mine rundt tittel og forside-design. På de to forestående bøkene har jeg jo brukt dere blogg-lesere til å hjelpe meg med tittelen. Det var Hanne Jahren som kom opp med tittelen Jenter som kommer og Dan-Raoul Husebø Miranda som ga Sosiale medier undertittelen Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset? Det var ekstremt nyttig begge gangene jeg spurte dere. Men på denne boken har jeg liksom jobbet i hemmelighet og i smug, og jeg tenkte jeg skulle dele litt, sånn i etterkant.

Boktittelen er ikke bare navnet på boken. Det er et verktøy leseren bruker for å finne igjen boken, enten det er på nett eller i butikk eller bibliotek. Jenter som kommer skulle egentlig hete Jentesex, fordi vi tenkte at det var dét folk ville lete etter: “Jenter” og “sex”. Men vi fikk beskjed om at Notabene ikke ville ta inn boken hvis vi hadde sex i tittelen, og at det ville være vanskelig å få boken til å stå fremme i bokhandlere på Sørlandet. Vi måtte dempe presisjonsnivået i tittelen på den utgivelsen. Med Sosiale medier var det annerledes. Forlaget overbeviste meg om at jo, skulle jeg skrive sakprosa om sosiale medier, så var boken helt nødt til å ha den kjedeligste og mest opplagte hovedtittelen. Fordi det er det folk søker etter. Etter at jeg begynte å jobbe i Store norske leksikon, har jeg blitt mye mer klar over hvor viktig søkemotoroptimalisering faktisk er. Jobben min har vært å løse mysterier av typen: Hvorfor finner ingen artikkelen om Charlie Chaplin? Åja, det er fordi smartingene har brukt det korrekte navnet i tittelen og kalt ham Charles Chaplin. Og det er det jo ingen som søker på, uansett hvor korrekt det er. Søket er det viktigste verktøyet vårt på nettet. Og det er jo på nettet flere og flere finner bøker. Som på bildet under:

På Wikingtokt? 

Derfor har jeg utarbeidet tittelen på Morfar, Hitler og jeg med Chaplin-opplevelsen friskt i minnet. Mitt kunsteriske, superlitterære forfatter-ego ville jo helst at boken skulle hete På Wikingtokt – en historie om blod og jord fordi det er den tittelen som gir mest mening for meg, men realiteten er at det er ingen som vet så mye om denne boken som nettopp meg. Boken og jeg har vært så mye alene på rommet at vi har internvitser. Det betyr at den tittelen som er mest presis for meg ikke er den mest forståelige tittelen for alle andre.

Og så er det dette med hvordan du hører om en bok: Når folk søker på Charlie Chaplin i SNL, så vet de hvertfall at de er på jakt etter denne Chaplin-typen. Men folk leter gjerne etter bøker de har hørt om i et radioinnslag som varte i to minutter, eller sett et intervju om der tittelen var “Skriver bok om morfar” og tittelen på boken stod med liten skrift i en faktaboks. De vet enda mindre enn de som googler etter leksikonartikler. Da er det viktig at tittelen er så nærme det folk kunne finne på å søke på, ellers så glemmer de kanskje boken og kjøper den ikke i det hele tatt. Og det har jeg jo ikke lyst til. Ingen skriver bøker for å bli rike – for det blir du ikke med mindre du er Jo Nesbø. Men de aller fleste av oss (med unntak av et par kryptiske professorer) skriver bøker fordi vi har lyst til å bli lest. Og da må noen finne boka, enten det er i nettbokhandelen eller i Bibsys. Jeg tipper at folk kommer til å søke på varianter av “Ida Jackson morfar hitler” eller bare “morfar hitler” og da har tittelen gjort jobben sin.

Sånn. Nå er du også markedsførings-reklame-SEO-ekspert. Ikke vanskelig. (Her kan du lese mer om søkemotoroptimalisering om du er interessert.)

Forside og kontekst

Så er det forsiden. Igjen har jeg prøvd å se for meg boken min i kontekst. I min ideelle verden skulle alle bøkene jeg skrev hatt rent typografiske forsider med fin skrift – gjerne med favorittfargen min, turkis. Men realiteten er at boken min kommer til å stå sammen med veldig, veldig mange andre krigsbøker når den er i bokhandelen. Og da er det viktig at den 1. ser ut som en krigsbok, men 2. ikke ser såå mye ut som en krigsbok at den forsvinner i mengden. Derfor var jeg i Eldorado bokhandel og tok bilder av krigsbøker.

Krigsbøker er påfallende homogene. De er sorte og røde og har alvorlige menn og knyttede never på forsiden. Sammen med denne gjengen vil boken min se lysere og klarere og mer menneske-orientert ut, og de mørkeblå elementene vil friske opp i en ellers veldig dyster hylle. Ikke at forsiden min er noen solstråle i seg selv, men sammen med denne gjengen her, så er den en liten fiol. En saklig og alvorlig fiol. Legg merke til at forsiden min nesten ikke har noe sort, utenom jernkorset. Mens resten av krigsbøkene har titler av typen Menn i mørket og nok sort til en goth-kongress.

Smaksprøve på tekst

Men det viktigste i boken er jo hverken tittel eller omslag: Det er teksten. Og teksten er jo den egentlige babyen min. Alt det andre er pynt og navigasjon. Jeg forsøkte å skrive om morfar og krigen første gang i 2008, på Virrvarr.net. Det er rart å lese den teksten på nytt, mest fordi jeg egentlig visste ganske lite om alle de forferdelige tingene morfar faktisk hadde vært med på under krigen da jeg skrev den første teksten. Men den er på mange måter den viktigste introduksjonen til hele prosjektet – der boken begynte, før jeg hadde gjort noe særlig research.

Du kan også lese et utdrag fra dagens manus (med forbehold om små endringer) i årets forlagskatalog. Der kan du se hvordan skrivestilen har endret seg fra det første blogginnlegget. Jeg er blitt mindre sentimental siden 2008. Jeg har mer kunnskap om den faktiske historien. Men jeg tror de to tekstene er fine å lese i sammenheng, sånn tross alt.
Så da er det bare å begynne å lese. I hvertfall litt.