Jeg har skrevet to bøker i høst. Jeg skal være dønn ærlig: Den ene var mye morsommere å skrive enn den andre. Det er fordi den var mye kortere og mye mer tøysete. Problemet med å skrive om krigen er at det blir så lite tid til å sitte og fnise for seg selv.

Så jeg tenkte jeg skulle introdusere deg for boken jeg har sittet og fnist av mens jeg skrev: Lena blir prinsesse. 

Smaksprøve

Her er en smaksprøve på Lena-boka. Illustrert av Hilde Hodnefjeld.

Lena blir prinsesse er en lettlestbok skrevet for at barn mellom 5-7 år skal kunne lese den alene, men den er fin å lese høyt, også. Du kan kjøpe den her.  

Dette er den tredje boken i serien om Lena. I de to forrige har hun laget parfyme (som luktet vondt) og farget håret (som hun måtte klippe av). Jeg tror ikke jeg avslører noe ved å si at hun kanskje ikke blir prinsesse, heller? Jeg har skrevet om tankene mine bak Lena-bøkene før. Jeg skrev den første boken fordi jeg hadde lyst til å skrive en jente-karakter som kunne være en motvekt til passive barnebok-jenter der ute. Etterhvert som jeg har jobbet med bøkene har jeg kommet frem til noen flere prinsipper jeg skriver etter. Nå har jeg samlet dem i noe så pompøst som en barnebok-poetikk (et fancy ord for refleksjon rundt egen skriving.)

Barnebok-poetikk

1. Barn er aldri smartere enn voksne. Selv den smarteste 5-åringen jeg kjenner, som kan legge sammen store tall i hodet og lærer nye dataspill i racerfart forstår mindre enn den dummeste voksne jeg kjenner. Barn har, naturlig nok, veldig lite erfaring. Eksempel: Den supersmarte ungen bygget verdens mest kompliserte byggeklosstårn, så på det med et fornøyd blikk og sa: “Sånn! Sånn skal det være for alltid!” og var knust da tårnet raste tre minutter senere. Absolutt alle voksne forstod at det kom til å skje. Smarte barn som lurer voksne er et realismebrudd som ikke tar barn på alvor. Derfor er det viktig for meg å skrive Lena inn i en verden der de voksne faktisk vet best.
2. Barn er sjelden snille eller uskyldige. Min tese er at de fleste barn er selvsentrerte, hensynsløse og mest opptatt av seg selv. Og det er helt greit: Når du er en liten unge, er det jobben din. Det er koselig for oss voksne med historier om søte og omtenksomme barn, men snille barn er fabeldyr. Derfor er Lena sjefete og ikke særlig snill mot bestevenninnen sin, Anne Marthe, bortsett fra når hun får tydelig beskjed om å være det. Lena er opptatt av å bestemme og å få viljen sin, av å være best, og av å vinne. Det betyr at hun lyver og jukser og lager hemmelige planer som går galt. Sånn sett har Lena overraskende mange personlighetstrekk til felles med Egon i Olsenbanden, utenom at Egon faktisk lurer noen av og til.
3. Det skal ikke skje ting med hovedpersonen: Hovedpersonen skal få ting til å skje. Dette er spesielt viktig i bøker med jenter i hovedrollen. Det er så lett å skrive en bok om hva Lise følte da katten ble borte/familien flyttet/bestevenninnen flyttet/det flyttet en ny gutt inn i nabohuset, men det fører til skikkelig kjedelige hovedpersoner, og du er med på å forsterke noen enda kjedeligere historier om kjønn.
4. Du trenger ikke å dikte opp en “guttejente” som liker “gutteting” for at hun skal være en aktiv hovedperson. For meg er det viktig at Lena er skikkelig opptatt av jenteting, som parfyme, hårfarge, lebestift og kjoler, og likevel er en aktiv, overskridende og bøllete jente. Jeg elsket rosa, prinsessekjoler og Barbie-dukker da jeg var barn, og jeg blir skikkelig glad av å se hvor rosa den nye boken har blitt.

Enig? Uenig? Har du ting som irriterer deg i barnebøker?