Denne uken kommer Morfar, Hitler og jeg i bokhandlene. Det har vært en del presse, men det er mye kjedeligere å bli intervjuet enn å skrive selv. Derfor har vi blogger, gudskjelov! Derfor har jeg laget et bonusspor til boken som bare er til deg, kjære leser.

Wikipedia og Virrvarr.net

Jeg fant ut at morfar hadde vært nazist julen 2008. Det hadde vært det rareste året i mitt liv: Det var året jeg var på psykiatrisk hele sommeren. Det var året den første boken min kom ut. Det var året Virrvarr-bloggen vant priser og levde sitt eget liv. Det var året jeg gikk ned ti kilo og la på meg femten. Jeg var 21 år og selvlysende selvopptatt og høy på verden og sint på alle og glad i alle. Så jeg googlet meg selv igjen igjen igjen igjen på alle tenkelige og utenkelige måter. Til jeg prøvde ut en versjon med pikenavnet mitt: “Ida Sofie Tjøstland Søland”. Da dukket det opp en bitteliten stubb av en Wikipeda-artikkel. Den så sånn ut:

Først trodde jeg artikkelen var jug. Eller hvertfall overdrevet. Men Wikipedia er magisk: Spør etter kilder, og du skal få dem – innen få timer. (Nå har artikkelen gått hele veien rundt og henviser til boken min som henviser til artikkelen. Veldig meta.)

Uansett: Artikkelen fikk meg til å frike ut. Hva var Germanske SS Norge? Hva var Germaneren? Jeg begynte å spørre rundt i familien, på nettet, på bilbioteket, men først? Først skrev jeg om det på bloggen, selvfølgelig. For sånn var livet mitt da jeg var 21: Bloggen først, alt annet siden. Og i det lille blogginnlegget ligger kimen til boken:

Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her. (Virrvarr.net, 2008)

Du kan se hvor like tekstene er hvis du leser første kapittel av boken verdens beste Wilhelm har lagt ut på nett for meg. Jeg siterer:

Du skjønner – jeg elsket besteforeldrene mine. Hvis noen dagen før det skjebnesvangre Google-søket hadde bedt meg om å lage en liste over verdens snilleste mennesker, ville jeg ha plas­sert morfar og mormor øverst. Når jeg henter frem de lykkeligste minnene fra oppveksten min, er morfar alltid hovedpersonen. Etter at jeg fikk vite at morfar hadde vært nasjonalsosialist, ble disse minnene grumset til av en visjon av en ung mann som hevet høyrearmen til Sieg Heil. Jeg ble fysisk dårlig. (Morfar, Hitler og jeg, 2014)

Disse to utdragene er svaret på hvorfor jeg har skrevet denne boken, sånn egentlig: Jeg har prøvd å få SS-mannen og bestefaren til å sameksistere i bevisstheten min. Det har vært skikkelig vanskelig. Jeg har ikke skrevet denne boken fordi jeg hadde lyst. Jeg har skrevet denne boken fordi stoffet tvang meg. Jeg har vært rasende på teksten 80% av tiden, men jeg har våknet midt på natten og måttet skrive åkke som.

Men nok om meg. Det er på tide at du får møte Per, er det ikke?

Per Pedersen, forfatter og soldat

 

Kom og hils på Per Pedersen, 23 år, SS-mann, frontkjemper og en av de aller første norske frivillige på Østfronten. Han var med på angrepet på Sovjetunionen fra 1941 til 1943. Da han kom hjem fra krigen som var kaldere og skitnere enn dette bildet gir inntrykk av, ble han først journalist, så redaktør i ukeavisen til SS i Norge, Germaneren. Dette bildet er det eneste morfar tok vare på av seg selv fra tiden på Østfronten. Du ser for deg at det kunne vært et profilbilde på Facebook, ikke sant? Det sier liksom alt: Her er den intellektuelle SS-mannen, bokorm og soldat, nybarbert, vannkjemmet – i solsiden av verdenshistoriens mest morderiske krig.

 

Han var en av mange og en av få på samme tid, en av 120 som meldte seg frivillig til regiment Nordland fra Norge vinteren 1941. Han ble sverget inn i SS av Heinrich Himmler personlig da Himmler var på norgesbesøk for å ta en kikk på de ekstra übernordiske rekruttene sine. Han vervet seg før det var snakk om å slåss mot Sovjet. Quisling oppfordret til kamp mot “krigshisseren England” da han stakk ned på vervekontoret.

Men det er ikke primært Himmler og Østfronten som har holdt meg våken om natten: Det er det Per Pedersen skrev om Himmler og Østfronten. Her er en faksimile av den aller, aller første teksten morfar hadde på trykk som journalist. Den er både en introduksjon av Per Pedersen, nasjonalsosialist og Per Pedersen, ambisiøs forfatter. Han har skrevet et intervju med seg selv.

Første gang jeg leste denne teksten, fikk jeg sjokk. For Per og jeg skriver veldig likt. Intervjuene mine med meg selv var den viktigste “sjangeren” på Virrvarr.net. La meg sitere litt fra Pers intervju med Per:

SS-Rottenführer Pedersen satt bak skrivemaskinen sin heime i sin leilighet i Welhavensgate og så forbauset opp på oss da vi trådte inn i det aller helligste uten å banke på døren.

– Hva i all verden?

Vi gjøv like på:

– Når meldte De Dem til fronttjeneste?

– Takk som spør. Den trettende januar, nitten en og førr.

– Snakker De alltid på rim?

– Nei.

[…]

– Kan De fortelle noe om denne tiden?

– Nei.

– Nei?

– Jeg skriver her en bok om livet ved fronten. Derfor skrivemaskinen og alt papiret.

– De vil debutere altså?

– Noe liknende, ja.

SS-Rottenführer Pedersen vilde ikke røpe noe mer angående boken.

– Dere får finne på noe, sa han.

 

Midtpartiet av intervjuet er sitater fra Per Pedersens kommende bok om “tiden ved fronten”, På Wikingtokt. Den gikk som en føljetong i Germaneren og var planlagt utgitt i 1946. Selv om ikke morfar hadde snakket til oss i familien om tiden hans som SS-mann, hadde han skrevet nok til at kunne lese meg tett, tett innpå.

Så tett innpå at krigen begynte å se helt annerledes ut. Ikke bedre: Skitnere, kaldere, verre. Men jeg leste også så tett at jeg begynte å forstå hvordan nasjonalsosialismen så ut hvis du faktisk trodde på den. For morfar var en forkynnende SS-mann: Tekstene hans er skrevet til alle oss som ennå ikke har gjennomgått “revolusjonen i sitt indre” som han mener må til. Morfars debuttekster i Germaneren handler om to ting: At Per Pedersen er en forfatter og at NS er fullt av dvaske, late, sedate nasjonalsosialister som ikke er nasjonalsosialistiske nok. Han er ikke en fremmed James Bond-skurk. Han er en politisk aktivist i 20-årene. Han ligner så mye på den Rød Ungdom-jenta jeg var, hun som elsket utsagn av typen “Hva begynner på SV og slutter på IKER? SV-POLITIKER!”

Jeg kom til morfars nazi-tekster på leting etter en fremmed, men det føltes som å se seg selv i speilet – minus innholdet i ideologien, selvfølgelig. Den er så forferdelig at den fortjener et eget blogginnlegg.

Poenget mitt er å si at denne boken handler ikke om “en familiehemmelighet”, primært: Den handler om ekstremisme, arv, traumer og om å tenke krigen på nytt. Og så handler den om familiebånd, politisk raseri og privat kjærlighet.

Nå passer det med et bilde av morfar, søstrene mine og meg.

 

Det er vanskelig å vite hvor jeg skal slutte. Jeg kunne skrevet hundre sider til.

Åh, vent! Jeg har skrevet et par hundre sider til! Du kan, som nevnt, lese de første 15 sidene her. Du kan forhåndskjøpe boken eller vente til den kommer i slutten av denne uken. Er du i Oslo og har tid og lyst, kan du stikke innom lanseringsarrangementet på Oslo Bokfestival på lørdag. Da kan du få den signert, også.

Presse-lenker

Har du lyst til å lese noen av avisoppslagene? På lørdag var jeg på forsiden av VG etter å ha blitt intervjuet av en så flink journalist at han fortjener at du kjøper VG + for å lese teksten hans. Jeg var på Søndagsåpent  og God helg i P1 og snakket om boken. Og jeg var på forsiden av Dagsavisen i forrige uke, hagefestbrisen og pressekonferanse-loka. Jeg var også på litteraturfestival i Fredrikstad i helgen, og Fredriksstad blad dekket det.