Kjærlighetsbrev til Store norske leksikon

Kjære Store norske leksikon!

Jeg har ligget våken på natten og tenkt på deg og grått littegrann, fordi det er trist at vi skal dra fra hverandre. Fire år er lang tid, og selv om jeg skal begynne i en ny og morsom jobb, (Hei, Netlife Research!), kan jeg ikke slutte uten å si noen ord til deg.

Du leksikon, du leksikon, jeg likte deg ikke til å begynne med.

Jeg tok jobben fordi jeg var blakk, fordi det var vinter, fordi jeg var 23 år og hadde ødelagt ryggen ved å sitte krumbøyd over laptopen 20 timer i døgnet, fordi jeg hadde tidenes skattesmell å betale tilbake. Jeg trengte penger og jeg trengte kollegaer og jeg trengte å slutte å være frilanser.

I-need-help-gif1

Meg da jeg ble tilbudt en «ordentlig» jobb i SNL

Jeg syntes «fiks Store norske leksikon» var et absurd prosjekt. Jeg hadde ikke et romantisk forhold til hvordan du hadde vært på papir. Jeg elsket Wikipedia. Jeg ble ansatt for å gjøre deg bra nok til at du kunne få statsstøtte. Personlig ville jeg ikke gitt deg en hundrings.

Da jeg ble spurt om hva jeg forventet av den nye jobben sa jeg: «90% bæsj.»

Amy synger: Lower your expectations

Meg da jeg begynte i jobben på SNL

Jeg hadde litt rett.

Jeg tok veldig feil, og.

Bestefar i Buffalosko

«En 100 år gammel kunnskapsbase» sa de. Jeg skjønte ikke hva det betydde. Jeg visste ikke at 100 år med langsomt, nøyaktig og pirkete tekstarbeid hadde resultert i en byplan for norsk kunnskap: en bunnsolid infrastruktur vi kunne hente frem.

Det var bare så vanskelig å se.

Du kom til meg som en bestefar i Buffalosko:

Eldgammel, pynta med trender som alt hadde rukket å bli umoderne.

Det var pengemangel ved oppdateringen til 2005-utgaven på papir, og du var ikke blitt oppdatert ordentlig på over ti år.

Du var mer et kald krig-leksikon enn et post-11/09-leksikon.

Det var mer spionasje enn om terror, mer om nedrustning enn om Afghanistan.

Du var skrevet av gamle, konservative menn som ikke hadde brydd seg med å oppdatere vokabularet sitt selv om tidene hadde forandret seg (Opp alle jordens åndssvake, moroner og mongoloide!)

Du hadde vært utsatt for det mest traumatiske av alt: En markedsavdeling.

De hadde trodd at løsningen på leksikon-krisa var å få kjendiser til å skrive artikler om fotballklubben de likte best.

De trodde at hovedforskjellen på et papirleksikon og Wikipedia var deleknapper og artige youtubevideoer.

Vi måtte ta noen drastiske, livreddende grep.

(Det var sånn jeg møtte min nåværende arbeidsgiver: Jeg trengte noen til å hjelpe meg med deg. Du kan høre mer om den jobben i dette foredraget.)

Jeg sa til alle at jobben min var å «sminke en gris».

For utenforstående kan jobben med å fikse en nettside se litt sånn ut:

askepott

Se, så pen den grisen ble!

Men det var mer sletting enn sminking, mer slåssing enn pynting.

slåss

Klar, ferdig SLETT!!!!!

Klar, ferdig SLETT!

Jeg slettet femti tusen av artiklene dine i løpet av det første året.

(To tredjedeler av dem var tomme og lå i en kategori som het «diverse».)

Vi slettet artige pressemeldinger.

Vi slettet webapper.

Vi slettet en skoleportal, femti skjønnlitterære kåserier skrevet av ymse kjendiser, vi slettet kolofon og register og tomme artikler og umotiverte bilder av William Nygaard så folk skulle kunne finne det de faktisk lette etter: Jødedommen. Den kalde krigen. Henrik Wergeland.

Jeg satt sammen med Wilhelm datanerd og slettet kode.

Slettet rare kvakksalver-script som lovet bedre søkemotoroptimalisering og flere klikk på annonsene, men hvis eneste funksjon var å gjøre nettsidene trege som sirup.

Slettet 300 delebokser til sosiale medier som ingen bruker lenger (Hei, Stumble Upon!) Slettet Stockphoto-helvete.

Slettet spam. Slettet brukere som het hengekuk og rottegutt og følgmegforflerefølgere.

Og du steg frem.

Du så ikke ut som om jeg hadde forventet.

udyret

Vel, se på det leksikonet…

belle

Det ser jo litt annerledes ut, gjør det ikke?

Litt om Wikipedia

Jeg likte det jeg så.

Så begynte den ordentlige jobben: Den som krevde forfattere.

Og du utfordret synet mitt på selve Internettet, lille leksikon.

Jeg pleide å tenke at Wikipedia hadde poenget med nettskriving: Å skrive anonymt for ingen penger var nettets natur.

Ingen ville skrive hos oss hvis det måtte godkjennes av en redaktør, det var jeg viss på.

Men det er faktisk bare er Wikipedia som fungerer som Wikipedia.

99% av alle skikkelig gode tekster blir til under følgende forhold:

Flink forfatter skriver for penger.

Flink forfatter får teksten bearbeidet av redaktør.

Flink forfatter får navnet sitt på teksten og heder og ære og alt det der.

Det er sånn jeg vil ha det når jeg skriver, for pokker!

Så leksikonet sa:

Feil

Jupp.

Det jeg trodde var helt umulig arbeidsforhold for leksikonproduksjon viste seg å være standardoppskriften for skikkelig gode tekster.

Da vi fikk de første tekstene produsert på denne måten, ble jeg høy på dem.

rusa

Men dette er jo…bra!

Jeg husker første gangen jeg leste Francis Sejersteds nyskrevne historieartikler og tenkte: «Vent nå litt. Dette er jo bra på ordentlig! Det er noe ingen andre har!»

Og sånn ble jeg forelsket i deg, lille gris.

Leksikongrisen jeg bare skulle sminke, viste seg å være penest naturell.

Den trengte bare litt kjærleik.

allyouneedislove

Og redaksjonell bearbeiding. Kjærleik og redaktører, jævler!

Verden trenger redaktører

Vi oppdaget et magisk verktøy: Det heter redaksjonell kontroll. 

Redaksjonell kontroll betyr at du kan si:

«Nei, du får ikke skrive 4oo artikler om lokalkjendiser fra Bærum. Du får skrive én artikkel: Om Bærum. Og den skal være skitbra, ellers kan vi bytte deg ut og så får du ingen penger.»

Wikipedia er demokratisk. Det betyr at du må vinne diskusjonen hvis du er uenig i at handlingsreferater fra samtlige Dr. Who-episoder er leksikonrelevante.

Redaktører kan bare si:

what__

(Hei, Georg, denne giffen er til deg.)

Redaksjonell kontroll gir deg, vel, kontroll.

På tittel, språkvalg, tone, oppsett, prioritering.

Det er slitsomt. Det tar lang tid. Men det blir høy kvalitet om du gjør det ordentlig. Og det visste du, lille leksikon. Det var redaksjonell kontroll som gjorde at du overlevde i 100 år.

Nei, du hadde ikke artikkel om World of Warcraft. Nei, ikke om Hanne Nabintu Herland, heller. Men du hadde en om Patrick Modiano fordi fagpersonene hadde prioritert de viktigste franske forfatterne for mange år siden og sørget for å skrive dem inn.

Og jeg så på deg og jeg skjønte: Du har noe ingen andre på norskspråklig Internett har. Du konkurererer ikke med Wikipedia. Du har noe helt annet.

Du trenger ikke flere artikler. Du skal ikke utvide med alle filmer, alle dataspill, alle lokalkjendiser, alle karakterene i Harry Potter, alle funksjoner i et programmeringsspråk, alle arter i hele verden. Du skal være stedet der filosofer skriver om Kant med fullt navn. Ingen skrivefest.

Du trengte ikke en make-over. Du trengte bare plass til å være deg selv.

wholeass

Bare vær leksikon. Det holder i massevis.

Du har forandret meg, Store norske leksikon. Du har smittet meg med elitismen din. Du har lært meg at tekster blir best om vi håndplukker skribentene våre og velger de flinkeste. Du har lært meg at tekstarbeid er tekstarbeid, uansett medium.

Vi har kjent hverandre en stund nå. Jeg har fulgt deg gjennom stortingsvalg, skoleferier, stemmerettsjubileum og 1814-fest, jeg har sett deg gå fra å være en tung og majestetisk bok til å bli et offentlig sted folk fyker gjennom i tusentall.

Statstøtte, OMG!

I begynnelsen friket jeg ut når jeg at besøkene økte. Åneiånei, det er ikke ryddet her, det er ikke bra nok, finner de det de leter etter, vil folk klage på Twitter nå, får vi sinte e-poster?

11

Ågudnåleserdeartiklene!!!!111one

Det har gått over.

Det er snart to år siden vi sluttet å si «beklager, vi er under ombygging, vettu!» til vi begynte å ta 100% ansvar for rotet selv. Og det blir færre og færre sinte e-poster for hver måned som går.

Sist, men ikke minst:

Du fikk statstøtte. Det hadde jeg ikke trodd. 5 millioner på fast budsjettpost, pluss bidrag fra universitetene på toppen av kaka. Det er helt sykt.

Du har gått fra å være den mest kommersielle av alle utgivelsene i norsk bokbransje (Husk at det pleide å være leksikonselgere overalt, omg) til å bli 100% gratis til folket.

Det er din fortjeneste.

Du hadde det som trengtes, Store norske.

Vi måtte bare hjelpe deg tilbake i rett spor.

Og nå skal du klare deg uten meg.

Det er så rart. Det er så trist. Og det er fint, og.

Sippete avskjed

I 2016 blir du 110 år gammel. Og du skal leve i 100 år til.

Du skal bli eldre enn meg. Jeg skal dø som eldgammel dame (hei, farmor, 93, still dancing), men du skal bli mye, mye eldre.

Jeg vet at du er robust nok til at tekstene dine kan flyttes sømløst til hva enn som blir fremtidens plattform, at du skal kunne gjøres flytende og brukes intravenøst om det trengs, at du skal være eldgammel og evigung på samme tid, så slitesterk at du varer mer enn en menneskekropp eller ti. Jeg trodde du var døden nær da jeg traff deg, men du spratt tilbake, seigere enn noen hadde forutsett.

Jeg reiser fra deg og vet at jeg tok feil.

Du var klokere enn meg.

Kjære lille, store leksikon.

Kjære lille gris som ser best ut uten sminke.

Takk for at jeg fikk være hos deg og jobbe med deg og se deg vokse og herdes og vinne priser og forme deg og forme alle oss som jobbet med deg.

Jeg skal videre nå. Jeg skal ta alt du har lært meg og bruke det til å hjelpe andre.

giphy5

Men du vet at jeg liker deg best, ikke sant? Ohyes, you do.

Ok, det er ikke bare dansing.

feels

SNUFS!

22 tanker på “Kjærlighetsbrev til Store norske leksikon

  1. Til alle som plages med å skrive kjærlighetsbrev: skaff deg et .gif-bibliotek. Teksten var velskrevet den, men gif-ene tilførte teksten noe mer. Morsomt!

  2. Åhh, så fint et kjærlighetssbrev! Jeg fikk lyst til å lese hele leksikon med en gang.

    Lykke til i ny jobb og takk for den du har hatt! 🙂

  3. Takk for morsom og tankevekkende lesning. For en av redaktørene fra urtiden (1986-2001) har det av og til vært hardt å døyve de verbale fadermordene fra deg og den nye redaksjonen. Men dere har gjort en veldig god jobb, ikke minst ved å gjenoppdage og foredle de gode sidene ved den kunnskapsbasen som dere overtok. Leve den redaksjonelle kontrollen!

    • Hei Trond! Får lyst til å hoppe inn her og på vegne av redaksjonen si tusen takk for gode ord. Som det skinner igjennom i Idas innlegg (bortsett fra i starten av det, haha) har vi i den nye redaksjonen nytt svært godt av og vært takknemlige for en hel masse av det gode arbeidet dere gjorde med både innhold og konsept. Det er dumt at det ikke har kommet fram så ofte, men vi er veldig bevisste på at vi ikke har bygd opp et verk fra bunnen av, men videreutviklet noe som, trass i en rufsete innpakning, i sin essens var solid og gjennomtenkt.

  4. Men jeg er litt sår over at dere redaktører truer med å kaste ut mine artikler om noen «lokale kjendiser» postet under geografi-kategorien. Noen av dem er nemlig svært så interessante for en bredere krets når de bare blir kjent.

  5. Tusen takk Ida, jeg lo høyt på en fullstappet trikk og 80 mennesker fikk en bedre start på dagen. Viktig inspirasjon mens jeg skriver bok som skal bidra til en bedre verden. God Jul! 🙂

  6. Forstår at det må bli kjærlighetsbrev når grisesminking gjennomgår en slik forvandling. Hurra, for SNL og Ida.

  7. Husker jeg så deg på tv for endel år tilbake. Og så kom jeg plutselig på deg. Er det du spm har bipolar diagnose? Behandler den deg bra?

  8. Tilbaketråkk: Om Francis Sejersted og Store norske leksikon | Ida Jackson

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s