Mobbetekst fra fortiden

28 thoughts on “Mobbetekst fra fortiden”

  1. Synes du er modig! Og tøff. Tøff som går i dialog med deg selv og våger å være litt krass med hun 22-åringen som ikke hadde det så bra. Takk!

  2. Klokt og modig du Ida.
    Selv var jeg både slem og ble utsatt for slemhet. Sånn er min barndom.
    Men viktig poeng det med at de voksne må gripe inn for mobbenrens og det mobbedes skyld.
    Livet er skjelden enklet.

  3. Dette var en fantastisk tekst – vond og viktig på samme tid. Du slutter aldri å imponere – det er utrolig hvordan du allerede nå i 20-årene greier å ta et såpass ærlig og usentimentalt oppgjør med din forholdsvis nære fortid. Tekster som dette er hvorfor jeg ble så fascinert av blogging i utgangspunktet. Takk for at du finnes og tenker og skriver.

  4. Fantastisk fint og reflektert innlegg. Du løfter frem noe mange mobbeofre kjenner på, men sjeldent tørr å si høyt: Hva med de av oss som faktisk var vanskelig å like? Som hadde måter å være på som gjorde det vanskeligere for oss? Takk for at du forteller og for at du er så ærlig og reflektert.

  5. Åj. Dette er modig. En ting er Ida, 22s modige lidelseshistorie. Så legger du frem denne brutale ærligheten.

    Jeg er nok enig i at denne historia kanskje er mer viktig å snakke om. Fordi noen mobbeofre er vanskelig å like. Også for voksne. Foreldre og lærere forstår de unges avstand og glemmer deres egen rolle i det hele: Alle skal med. Det er de voksnes ansvar.

    Kanskje vil du angre på denne også. Jeg håper Ida, 33, leser teksten med hevet hode. Det har du all grunn til.

  6. Fy fader Ida, for ei dame du er. Dette traff veldig. Jeg ble ikke mobbet, men jeg var utenfor og ensom. Jeg vet med meg selv hvorfor det var sånn, at det var hvordan jeg var og oppførte meg, og jeg skammer meg fremdeles.

  7. Jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet. Dette er skrevet så fantastisk godt, og ikke minst er budskapet viktig. Det du skriver nå betyr noe. Det betyr noe for oss voksne, vi som har ansvaret. Jeg håper mange deler dette innlegget, det kommer jeg til å gjøre!

  8. Takk!
    Jeg husker da teksten din først kom ut, og jeg hadde så lyst til å skrive min egen.
    Men jeg slet med at jeg faktisk kunne se hvorfor de andre jentene ikke likte meg. Hvorfor jeg ble holdt utenfor. Klart, det rettferdiggjorde ikke at ungene innimellom var ufine mot meg, men det skal likevel sies at jeg ikke var en unge det var lett å like. Jeg gikk også i de samme klærne hele tiden, var sta og sjefete, hadde sære interesser som ingen andre brydde seg om… ja, du tar tegninga. Så jeg var ikke akkurat lett å hjelpe. Men det som hjalp var at voksne ofte viste meg interesse. Jeg ble god venn med skolehelsesøsteren, jeg gikk til psykiater som en ren og skjær sosial aktivitet, og fastlæreren min inviterte meg hjem. Det ble rett og slett slik at jeg fikk voksne «venner» som syntes jeg var et aldri så lite interessant vesen. Eller, de fikk meg i allefall til å oppfatte meg selv slik.

  9. Takk for disse viktige bidragene om mobbing, Ida Jackson. At det finnes trekk ved et mobbeoffer som kan utløse mobbing, ting man har gjort eller er som forklarer noe om hvorfor mobberne blinker en ut, er en viktig ting å snakke om, selv om problemet med legitimering og offerbeskyldning da kan ligge rett rundt hjørnet. Når jeg leser det du skriver, tenker jeg at kanskje selve kategoriene mobber og mobbet, overgriper og offer, først og fremst er aktuelle i en bestemt fase av den lange prosessen det er å reise seg fra barndommens og ungdommens lidelser. Det dreier seg om fasen da man skal ut av skammen og selvbeskyldningene som den som var i underlegenhetsposisjon alltid blir preget av. Jeg trodde jeg hadde fortjent det den gangen, men skjønner nå at det ikke stemmer. Senere får disse merkelappene mindre verdi, uten at dette har noe som helst å gjøre med å akseptere mobbing og forskjellige typer overgrep. Selv hadde jeg åpenbart sider som mobberne – heldigvis for meg skjedde dette i ganske liten målestokk og i en ganske kort fase – festet seg ved: Jeg forestiller meg at det kunne være tilløp til annerledes dialekt, kanskje unnselig og forskremt kroppsspråk inntil det provoserende, manglende evne til å hevde meg på andre måter enn med vanskelige ord. Jeg vet i dag at intet av dette gjorde meg fortjent til dårlig behandling, og at de som plukket meg ut utvilsomt må ha vært ungdom fra hjem med store problemer. Men jeg vet også at det som var meg den gangen, var preget av en ballast av elendig selvfølelse og manglende opplevelse av rettigheter som jeg hadde med meg hjemmefra. Alle har vi forskjellige historier, men det er dette som er mitt innspill til deg: Intet barn og ingen ungdom som forsømmer sin personlige hygiene og har andre «adferdsvansker» som man sier i dag, er uten en forhistorie der årsakene til dette ligger. Lærerne burde ta seg sammen og fange opp mye mer enn de gjør, det gir jeg deg selvfølgelig rett i, men for å bli i stand til det, må også lærerne våge å bryte det tabuet som jeg snakker om her, nemlig det grotesk utbredte tabuet mot å kritisere foreldre og andre omsorgspersoner i barnets nærhet. Barn går til angrep for eksempel på uren lukt, voksne har en lei tendens til å melde seg på i det samme angrepet, enten ved å mobbe selv eller ved å gripe til taktikker og pedagogikk som skal få barnet med «vansker» til å slutte å lukte vondt eller å oppføre seg rart. Alt for få våger den dag i dag å ta fatt i det egentlig opplagte, nemlig at foreldrene i slike tilfeller ikke har tatt seg ordentlig av barnet.

  10. Hei Ida. Dette tror jeg, med hånden på hjertet, er den skarpeste teksten jeg har lest om mobbing. Du skriver at du fortsatt legger ansvaret hos de voksne. Det er jeg enig i. Men som voksen kan jeg være veldig usikker på hvordan jeg skal hjelpe barn som Ida (10). Tror du det hadde hjulpet Ida om noen hadde sagt til henne at hun burde bytte klær oftere, eller ikke skryte av seg selv? Eller hadde det gjort vondt verre? Jeg er mor til tre gutter. Noen ganger opplever jeg at de har vært med på oppførsel mot andre som ikke er greit, andre ganger opplever jeg at de har blitt utsatt for utestenging eller erting. På samme mot som jeg selv som barn/tenåring noen ganger kunne være den som ble ertet ertet eller ekskludert og noen gang den som var med på å ekskludere. Jeg tror det minst konstruktive med dagens mobbedebatt er at vi opererer med kategoriene «mobber» og mobbeoffer». Det er endimensjonale størrelser som gjør det umulig for de det gjelder å vokse ut av rollene de har fått, eller tatt på seg. Vi må heller snakke om situasjoner, om hvordan vi oppfører oss mot hverandre, både barn og voksne. I stedet for mobbeprogram burde skolene hatt empatiprogram. Og dere kunne kanskje Ida (28) gitt konkrete råd til oss usikre voksne.

  11. For en ufattelig sterk teksten, både den og blogginnlegget ditt! Den er så sår og vond, men likevel viktig. Den får meg til å bli forbannet, men også lei meg. Samtidig er blogginnlegget på et vis fyllt med håp. Slik du setter den 22-årige Ida «til veggen» viser det at du har kommet ufattelig langt, og at det finnes et lys ut av den vonde tunnelen fylt med mobbing.

    Selv ble jeg mye mobbet og utstøtt på barneskolen. Jeg har gråte og jeg har skreket. Jeg har hatet og fordømt dem. Men til syvende og sist har jeg innsett at det fører ikke noe godt med seg. Om jeg skal bære rundt på et hat ovenfor alle som har gjort meg urett i livet, blir livet for tungt. Jeg pleier å si at jeg har tilgitt og lagt det bak meg, men glemme kan jeg aldri.

  12. Hva nøyaktig ønsker du å oppnå med dette innlegget? Uansett om det er deg selv du omtaler på en så lite flatterende måte, synes jeg det er ganske drøyt og provoserende å karakterisere et barn som illeluktende, pinlig og busespisende, og jeg håper du ikke gjør det flere ganger. Jeg er enig i at det er de voksne som har ansvar til syvende og sist, og i at mobberen din sannsynligvis hadde problemer selv. Men ordbruken og retorikken din er faktisk med på å legitimere mobbing og gjøre det altfor lettvint for de som sier at såpass må barnet tåle, når h*n er som h*n er. Kanskje skammer du deg over å ha luktet vondt og spist buser, det er forståelig. Men her skyter du over mål.

    1. Det er en stor forskjell mellom å omtale seg selv på en viss måte, og å bruke samme ordbruk om andre. Ordbruken hennes må også ses i kontekst med resten av innholdet i teksten.

    2. Er du seriøs? Hvor står det skrevet?
      Ja, det er åpenbart at mobberen har hatt og har problemer selv, og det rettferdiggjør aldri at man blir som mobbern – dessverre ser man at mange som har blitt mobbet vokser opp og begynner å mobbe. De forstår ikke annet.
      Ellers så skjønte jeg ikke så mye av det Ida skrev, annet enn at det handlet om mobbing, og det er jo det det er, for så det mildt.

  13. Takk Ida! Du har fått mange heiarop her, og fortjener hvert eneste ett, selv om jeg også skjønner Gina sin innvending her til slutt. Jeg har brukt din blogg i flere konfirmanttimer og alltid fått viktige samtaler med ungdommene.

  14. Wow. Dette var sterkt, Ida.
    Alt jeg leser av deg – gamle virrvarrerier og bøkene dine og kommentarer i Dagbladet (jippi!) – treffer så veldig. Du skriver nært og skarpt og ærlig. Følger med, gleder meg til mer, takk for at du deler!

  15. Så befriende ærlig og treffende! Tuuuusen takk for at du deler! Dette skal jeg tenke mye på… Hilsen x-mobbeoffer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s