Mobbetekst fra fortiden

I 2009 skrev jeg en tekst om mobbingen jeg var utsatt for på barne og ungdomsskolen. Den teksten startet en bloggstafett som endte opp som boken Fordi jeg fortjener det, redigert av Kristin Oudmayer. Erlik Oslo fikk lov til å trykke teksten. For en uke siden la de den ut på nett, seks år etter at den først ble publisert. Å hjelp, tenkte jeg. Håper at ingen legger merke til den.

Den gang ei. Den blir delt og likt og kommentert. Innboksen min er full av meldinger og telefonsvareren min full av triste stemmer.

Og jeg føler meg ukomfortabel. Jeg føler meg kvalm, flau og blottstilt, og ikke minst sur på Ida, 22, som skrev teksten folk deler og leser nå.

Misforstå meg rett: Teksten er sann. Alle hendelsene som står der skjedde. Da jeg skrev den, kjentes det ut som om jeg tømte ut sjela mi. Jeg var 120% meg selv.

Men jeg leser den og tenker: Ida da. Ida da. Ida da.

Kjære Ida, 22 år

Ja, vi ble mobbet som barn. Ja, grufulle ting skjedde. Og jeg skjønner at du hadde lyst til å gi den følelsen videre: Skrive en tekst som ga alle leserne den samme vonde følelsen du hadde.

Men Ida, 22: Hvilke fortellinger forteller vi oss selv om mobbing? Du fokuserte på at du fikk julegavene dine i retur, selv om du vet at det aller vondeste var ensomheten: Den kjedelige og udramatiske tiden du var helt usynlig, der du snakket så lite at når du åpnet munnen kjente du ikke stemmen din igjen.

Du klarer ikke formidle hva den stillheten gjorde med deg. Du føler at du må peke på den tingen som objektivt sett var hårreisende for å gjøre deg fortjent til den vonde følelsen. Selv om det er mange flere som har slitt med de samme stille redsel-dagene enn som har fått julegavene sine i retur. Du har skrevet teksten din for max effekt.

Så flinkt, så flinkt et barn

Kjære Ida, 22, du vil så gjerne at leseren skal se hvor flink du var. Som om mobbingen ville vært noe mer spiselig om du hadde vært dum og talentløs. Som om det at du lærte å lese tidlig gjør det ekstra synd på deg. Gjenta etter meg: Ja, du var en flink unge. Det gjør ikke de fæle tingene fælere.

Skulle jeg skrevet mobbeteksten på nytt, skulle jeg fortalt en annen historie. Jeg skulle fortalt om en jentunge som ikke vasket seg ordentlig, som snakket rart, som skrøt av ting de andre ikke syntes var noe å skryte av, som gjorde de andre ukomfortable.

Jeg fortalte om hvordan de nektet å henge jakka si siden av min. Jeg utelot å fortelle om hvor sjelden jeg skiftet klær. Jeg fortalte om hvordan de sa jeg var ekkel og ødela alt jeg tok på. Jeg fortalte ikke om hvordan de hadde sett meg pelle meg i nesa og spise busene. Jeg fortalte om hvordan jeg var skoleflink og ikke fikk skryt for det. Jeg fortalte ikke hvordan jeg lo av de andre når de ikke fikk til ting jeg syntes var lett.

Historien du skrev, Ida, 22 år, forvandler deg til Oliver Twist. Stakkars lille Oliver, så klok og dydig, og alle er slemme med ham. Men barnet du var var mye nærmere Hannah i Girls: Vanskelig å like og alle var slemme med henne.

Den verdige trengende

Jeg er streng med deg, Ida, 22, fordi jeg vet at fortellinger har makt. Nå har du skrevet noe som griper folk og det former dem. Men du har skrevet en gripende historie om den verdige trengende. Om en uskyldig jente alle får behov for å beskytte, som noen burde ha reddet.

Men du vet at en av grunnene til at ingen voksne grep inn var at de forstod godt hvorfor barna deres ikke ville leke med deg. Vi var ikke verdige, Ida, 22. Vi var bare veldig, veldig trengende.

Og likevel skriver du en gripende fortelling om et flinkt og uskyldig barn som trenger beskyttelse, ikke om en ubehagelig unge det er vanskelig å like og lett å skjønne hvorfor ingen vil ha på bursdagfesten sin. Selv om det er den ungen du var, og det er den ungen som trenger deg, Ida, 22. Hun trenger at du forteller en historie om henne.

Et eksempel:

Alle de ansatte i en barnehage fikk i oppgave å skrive ned det barnet de likte best og det barnet de likte dårligst. Alle skrev forskjellige favorittbarn, men alle likte det samme barnet dårligst. Det var det barnet som trengte dem mest.

Du gjør ingen barn noen tjeneste ved å fremstille deg selv som et likandes mobbeoffer, Ida, 22. Skriv deg som den illeluktende, pinlige, busespisende ungen du var, selv om du skammer deg over henne.

Kanskje det gir de voksne leserne mer empati med det vanskelige barnet ungen deres ikke vil sitte siden av på bussen.

Sjefsmobberen

Og så er det den siste og vanskeligste tingen, Ida, 22. Den vi må snakke alvorlig om.

Det var mange mobbere i skoletiden din. Du navngir én i teksten: Sjefsmobberen.

Du beskriver hvordan han ringte hjem til deg og ba deg ta livet av deg. Jeg skjønner hvorfor henger ham ut. Jeg gjør virkelig det. Mobbingen var fremdeles et ubearbeidet traume. Du ville slippe de vonde følelsene ut i verden. Du ville at mobberen skulle kunne finne teksten og angre.

Den mobberen døde samme år som du skrev denne teksten. Han tok en overdose.

Er du sikker på at du vil fortelle historien hans som et drama der han er skurken og du er den det er synd på? Vil du skrive en så ukomplisert fortelling? Jeg tror ikke det, Ida, 22. Jeg tror du vil mer enn det. Jeg kjenner deg.

La oss gå til det ubehagelige stedet

Tenk deg om. Gå dit skammen bor. Du var forelsket i han som mobbet deg mest. Du spurte om han ville bli kjæresten din. Han sa nei. Du hørte ikke på ham. Du fulgte etter ham overalt. Du klådde på ham. Du skriver om hvor tidlig du kom i puberteten i teksten din. Vel, en konsekvens av dette var at du var dobbelt så høy som mobberen din.

Du var en klønete, kåt 11 åring som forsøkte å komme i buksene på en unge som var ganske redd for deg. Og så ringte han hjem til deg og ba deg ta livet av deg.

Det gjør ikke mobbingen mindre ille. Men det er en annen fortelling, Ida, 22. Det er en vanskeligere fortelling.

Du har skrevet en tekst som gir alle lyst til å hjelpe deg, Ida, 22. Ingen får lyst til å hjelpe mobberen din, og nå er han død.

Ubehandlede følelser

Da du skrev teksten, Ida, 22, var du ute av stand til å lese den høyt. Du gråt for mye.

Jeg gråter ikke lenger nå. Ja, jeg er preget av alle tingene som har skjedd med meg. Vi er alle summen av alt som har skjedd med oss. Men de siste fem årene har jeg hatt det godt. Da jeg skrev den teksten hadde jeg det ikke godt. Derfor er det ekstra ubehagelig når folk leser den. De møter en yngre og mer skadet meg.

Jeg er forberedt på at disse gamle tekstene vil bli lest. Neste år har jeg skrevet på nett i ti år. Og flere år skal det bli. For hvert år jeg skriver, vil det dukke opp tekster som vil få meg til å angre på at jeg skrev dem. Jeg tåler det. Men jeg forbeholder meg retten til å kritisere mitt yngre «jeg», å gå i dialog med henne.

Du fortjente det ikke

Kjære Ida, 22. Jeg vet at du fortsatt følte at du kanskje hadde fortjent mobbingen da du skrev den teksten. At du ville være sikker på at leserne forstod at jo, det var et overgrep, nei, du fortjente det ikke. Du ville hamre det inn.

Men vi ofre har ikke ansvar for å være ofre på «riktig» måte. Det er en skadelig tankegang. Alle ofre er likestilte, uansett om de hadde på seg miniskjørt eller kjeledress, uansett om de var Oliver Twist-elskelige eller Hannah Horvath-ekle.

Og vi må fortelle andre historier om de som skader oss. Hvil i fred, kjære mobberen min. Jeg skulle ønske vi hadde hatt mulighet til å bli voksne sammen, til å kunne snakke sammen ordentlig.

Det er én ting jeg liker i den gamle teksten, dog: Den avslutter med å legge ansvaret hos de voksne, hos lærerne og foreldrene. Det mener jeg fortsatt. Det er en god avslutning.

Men derfor er det desto viktigere å fokusere på de vanskelige historiene. Ellers kjenner ikke vi ikke igjen tragediene når skjer med barn vi har mulighet til å hjelpe.

28 tanker på “Mobbetekst fra fortiden

  1. Tilbaketråkk: Tekst, blogg og sjelegransking | Tarald Stein

  2. Synes du er modig! Og tøff. Tøff som går i dialog med deg selv og våger å være litt krass med hun 22-åringen som ikke hadde det så bra. Takk!

  3. Klokt og modig du Ida.
    Selv var jeg både slem og ble utsatt for slemhet. Sånn er min barndom.
    Men viktig poeng det med at de voksne må gripe inn for mobbenrens og det mobbedes skyld.
    Livet er skjelden enklet.

  4. Dette var en fantastisk tekst – vond og viktig på samme tid. Du slutter aldri å imponere – det er utrolig hvordan du allerede nå i 20-årene greier å ta et såpass ærlig og usentimentalt oppgjør med din forholdsvis nære fortid. Tekster som dette er hvorfor jeg ble så fascinert av blogging i utgangspunktet. Takk for at du finnes og tenker og skriver.

  5. Fantastisk fint og reflektert innlegg. Du løfter frem noe mange mobbeofre kjenner på, men sjeldent tørr å si høyt: Hva med de av oss som faktisk var vanskelig å like? Som hadde måter å være på som gjorde det vanskeligere for oss? Takk for at du forteller og for at du er så ærlig og reflektert.

  6. Tilbaketråkk: Et ærlig innlegg i mobbedebatten | Helenes hengekøye

  7. Åj. Dette er modig. En ting er Ida, 22s modige lidelseshistorie. Så legger du frem denne brutale ærligheten.

    Jeg er nok enig i at denne historia kanskje er mer viktig å snakke om. Fordi noen mobbeofre er vanskelig å like. Også for voksne. Foreldre og lærere forstår de unges avstand og glemmer deres egen rolle i det hele: Alle skal med. Det er de voksnes ansvar.

    Kanskje vil du angre på denne også. Jeg håper Ida, 33, leser teksten med hevet hode. Det har du all grunn til.

  8. Fy fader Ida, for ei dame du er. Dette traff veldig. Jeg ble ikke mobbet, men jeg var utenfor og ensom. Jeg vet med meg selv hvorfor det var sånn, at det var hvordan jeg var og oppførte meg, og jeg skammer meg fremdeles.

  9. Jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet. Dette er skrevet så fantastisk godt, og ikke minst er budskapet viktig. Det du skriver nå betyr noe. Det betyr noe for oss voksne, vi som har ansvaret. Jeg håper mange deler dette innlegget, det kommer jeg til å gjøre!

  10. Takk!
    Jeg husker da teksten din først kom ut, og jeg hadde så lyst til å skrive min egen.
    Men jeg slet med at jeg faktisk kunne se hvorfor de andre jentene ikke likte meg. Hvorfor jeg ble holdt utenfor. Klart, det rettferdiggjorde ikke at ungene innimellom var ufine mot meg, men det skal likevel sies at jeg ikke var en unge det var lett å like. Jeg gikk også i de samme klærne hele tiden, var sta og sjefete, hadde sære interesser som ingen andre brydde seg om… ja, du tar tegninga. Så jeg var ikke akkurat lett å hjelpe. Men det som hjalp var at voksne ofte viste meg interesse. Jeg ble god venn med skolehelsesøsteren, jeg gikk til psykiater som en ren og skjær sosial aktivitet, og fastlæreren min inviterte meg hjem. Det ble rett og slett slik at jeg fikk voksne «venner» som syntes jeg var et aldri så lite interessant vesen. Eller, de fikk meg i allefall til å oppfatte meg selv slik.

  11. Takk for disse viktige bidragene om mobbing, Ida Jackson. At det finnes trekk ved et mobbeoffer som kan utløse mobbing, ting man har gjort eller er som forklarer noe om hvorfor mobberne blinker en ut, er en viktig ting å snakke om, selv om problemet med legitimering og offerbeskyldning da kan ligge rett rundt hjørnet. Når jeg leser det du skriver, tenker jeg at kanskje selve kategoriene mobber og mobbet, overgriper og offer, først og fremst er aktuelle i en bestemt fase av den lange prosessen det er å reise seg fra barndommens og ungdommens lidelser. Det dreier seg om fasen da man skal ut av skammen og selvbeskyldningene som den som var i underlegenhetsposisjon alltid blir preget av. Jeg trodde jeg hadde fortjent det den gangen, men skjønner nå at det ikke stemmer. Senere får disse merkelappene mindre verdi, uten at dette har noe som helst å gjøre med å akseptere mobbing og forskjellige typer overgrep. Selv hadde jeg åpenbart sider som mobberne – heldigvis for meg skjedde dette i ganske liten målestokk og i en ganske kort fase – festet seg ved: Jeg forestiller meg at det kunne være tilløp til annerledes dialekt, kanskje unnselig og forskremt kroppsspråk inntil det provoserende, manglende evne til å hevde meg på andre måter enn med vanskelige ord. Jeg vet i dag at intet av dette gjorde meg fortjent til dårlig behandling, og at de som plukket meg ut utvilsomt må ha vært ungdom fra hjem med store problemer. Men jeg vet også at det som var meg den gangen, var preget av en ballast av elendig selvfølelse og manglende opplevelse av rettigheter som jeg hadde med meg hjemmefra. Alle har vi forskjellige historier, men det er dette som er mitt innspill til deg: Intet barn og ingen ungdom som forsømmer sin personlige hygiene og har andre «adferdsvansker» som man sier i dag, er uten en forhistorie der årsakene til dette ligger. Lærerne burde ta seg sammen og fange opp mye mer enn de gjør, det gir jeg deg selvfølgelig rett i, men for å bli i stand til det, må også lærerne våge å bryte det tabuet som jeg snakker om her, nemlig det grotesk utbredte tabuet mot å kritisere foreldre og andre omsorgspersoner i barnets nærhet. Barn går til angrep for eksempel på uren lukt, voksne har en lei tendens til å melde seg på i det samme angrepet, enten ved å mobbe selv eller ved å gripe til taktikker og pedagogikk som skal få barnet med «vansker» til å slutte å lukte vondt eller å oppføre seg rart. Alt for få våger den dag i dag å ta fatt i det egentlig opplagte, nemlig at foreldrene i slike tilfeller ikke har tatt seg ordentlig av barnet.

  12. Hei Ida. Dette tror jeg, med hånden på hjertet, er den skarpeste teksten jeg har lest om mobbing. Du skriver at du fortsatt legger ansvaret hos de voksne. Det er jeg enig i. Men som voksen kan jeg være veldig usikker på hvordan jeg skal hjelpe barn som Ida (10). Tror du det hadde hjulpet Ida om noen hadde sagt til henne at hun burde bytte klær oftere, eller ikke skryte av seg selv? Eller hadde det gjort vondt verre? Jeg er mor til tre gutter. Noen ganger opplever jeg at de har vært med på oppførsel mot andre som ikke er greit, andre ganger opplever jeg at de har blitt utsatt for utestenging eller erting. På samme mot som jeg selv som barn/tenåring noen ganger kunne være den som ble ertet ertet eller ekskludert og noen gang den som var med på å ekskludere. Jeg tror det minst konstruktive med dagens mobbedebatt er at vi opererer med kategoriene «mobber» og mobbeoffer». Det er endimensjonale størrelser som gjør det umulig for de det gjelder å vokse ut av rollene de har fått, eller tatt på seg. Vi må heller snakke om situasjoner, om hvordan vi oppfører oss mot hverandre, både barn og voksne. I stedet for mobbeprogram burde skolene hatt empatiprogram. Og dere kunne kanskje Ida (28) gitt konkrete råd til oss usikre voksne.

  13. For en ufattelig sterk teksten, både den og blogginnlegget ditt! Den er så sår og vond, men likevel viktig. Den får meg til å bli forbannet, men også lei meg. Samtidig er blogginnlegget på et vis fyllt med håp. Slik du setter den 22-årige Ida «til veggen» viser det at du har kommet ufattelig langt, og at det finnes et lys ut av den vonde tunnelen fylt med mobbing.

    Selv ble jeg mye mobbet og utstøtt på barneskolen. Jeg har gråte og jeg har skreket. Jeg har hatet og fordømt dem. Men til syvende og sist har jeg innsett at det fører ikke noe godt med seg. Om jeg skal bære rundt på et hat ovenfor alle som har gjort meg urett i livet, blir livet for tungt. Jeg pleier å si at jeg har tilgitt og lagt det bak meg, men glemme kan jeg aldri.

  14. Hva nøyaktig ønsker du å oppnå med dette innlegget? Uansett om det er deg selv du omtaler på en så lite flatterende måte, synes jeg det er ganske drøyt og provoserende å karakterisere et barn som illeluktende, pinlig og busespisende, og jeg håper du ikke gjør det flere ganger. Jeg er enig i at det er de voksne som har ansvar til syvende og sist, og i at mobberen din sannsynligvis hadde problemer selv. Men ordbruken og retorikken din er faktisk med på å legitimere mobbing og gjøre det altfor lettvint for de som sier at såpass må barnet tåle, når h*n er som h*n er. Kanskje skammer du deg over å ha luktet vondt og spist buser, det er forståelig. Men her skyter du over mål.

    • Det er en stor forskjell mellom å omtale seg selv på en viss måte, og å bruke samme ordbruk om andre. Ordbruken hennes må også ses i kontekst med resten av innholdet i teksten.

    • Er du seriøs? Hvor står det skrevet?
      Ja, det er åpenbart at mobberen har hatt og har problemer selv, og det rettferdiggjør aldri at man blir som mobbern – dessverre ser man at mange som har blitt mobbet vokser opp og begynner å mobbe. De forstår ikke annet.
      Ellers så skjønte jeg ikke så mye av det Ida skrev, annet enn at det handlet om mobbing, og det er jo det det er, for så det mildt.

  15. Takk Ida! Du har fått mange heiarop her, og fortjener hvert eneste ett, selv om jeg også skjønner Gina sin innvending her til slutt. Jeg har brukt din blogg i flere konfirmanttimer og alltid fått viktige samtaler med ungdommene.

  16. Wow. Dette var sterkt, Ida.
    Alt jeg leser av deg – gamle virrvarrerier og bøkene dine og kommentarer i Dagbladet (jippi!) – treffer så veldig. Du skriver nært og skarpt og ærlig. Følger med, gleder meg til mer, takk for at du deler!

  17. Så befriende ærlig og treffende! Tuuuusen takk for at du deler! Dette skal jeg tenke mye på… Hilsen x-mobbeoffer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s