Om å bli mor

«Alle har en mor et sted. (…) De har lidd for vår skyld, og oftest et sted hvor vi ikke kunne se dem.» – Lydia Davis, fra teksten Mødre, Det hun visste

For åtte uker siden ble jeg mor. I ni måneder var jeg en dobbelt-kropp: To hjerter, to hjerner, fire nyrer og et helt nytt organ jeg aldri hadde hatt før: En morkake.

Kroppen min likte ikke å gro det nye organet. Med morkaken kom kvalmen. Jeg hadde vært gravid i seks uker da egg og bacon skiftet smak i munnen min. Det smakte treflis, petroleum, talkum. Det er viktig å spise sunt i svangerskapet, sto det overalt. Magre meieriprodukter, grovt brød, mørkegrønne grønnsaker. Jeg hørte rådene messe inne i meg som et kor i en gresk tragedie mens jeg saumfarte dagligvarebutikkene etter rognebærgelé, grapefrukt og Bitter lemon: De eneste tre tingene jeg kunne tenke meg å spise.

De første tolv ukene krympet den gamle kroppen mens den nye kroppen vokste. Jeg spiste for en kvart. Den bygget seg selv med syv kilo Ida Gammel årgang, samt folatpillene jeg skyldte ned med bitter brus og salte kjeks.

Den nye kroppen vokste. Jeg så den som et spøkelse på ultralydsskjermen med gjennomsiktige sprellende armer og fire hjertekamre som åpnet og lukket seg. Jeg hørte lyden av hjertet og gråt: Det er en passasjer her. Det er noen som kommer.

Så tok kulturen oss igjen. Å være dobbelt-kropp var å melde seg inn i en fortelling om Den gravide kvinnen, om ni magiske måneder med forberedelser og forventninger. Jeg fikk en liste med påbud og forbud så lang at det minnet mest om reglene for en religiøs sekt. Alle måltider måtte begynne med et forhør: Er denne vasket? Pasteurisert? Økologisk? All aktivitet måtte granskes. Er dette trygt? Du vet vel at du ikke skal sove på ryggen eller drikke kaffe, hvert fall ikke mer enn to kopper, at intervalltrening og badstu kan føre til spontanabort?

De første ukene levde jeg i en sekulær gudsfrykt mens jeg leste mammabøker, mammablogger, hang i mammagrupper på Facebook og lot meg fylle med mammaangst. Så ble jeg sint og lei. Så brøt jeg det ene gravid-tabuet etter det andre, til det bare var vin og noen andre få forbud igjen. Jeg forstod at jeg ikke behøvde å ha svangerskap som hobby hvis jeg ikke ville: Kroppen inne i kroppen grodde uansett.

Så forsvant kvalmen. I noen måneder merket jeg ingenting. Jeg bare visste at vi var to. Så vokste magen seg stor, så stor at jeg ble sykmeldt. Jeg ble sjokkert over meg selv. Jeg var jo en sånn kropp som kunne jobbe gjennom alt. Men det hadde skjedd en maktovertakelse inne i meg: Den andre kroppen tok mer plass for hver dag som gikk, og selv om jeg ble større og større, føles det som om jeg krympet. Jeg var bare kokongen rundt den andre kroppen som tok spenntak der inne, hylsteret rundt hæler og knær som laget spisse støt mot mellomgulvet, dype dunk i bekkenet.

Jeg spiste mindre og mindre, magesekken hadde ikke plass. Åndedrettet mitt ble lite og trangt, lungene hadde ikke plass.

Tverrsnitt gravid kropp

Når jeg slo opp tverrsnitt av gravide kropper, forstod jeg at alle organene mine hadde flyttet på seg. Når det rumlet i magen min, hørtes det ut som om det kom fra ryggen. Det ga meg klaustrofobi, selv om det ikke var meg som lå tett sammenpakket: Det var det den andre kroppen som var.

Jeg var varmere, også. Kroppen i kroppen hadde skrudd opp termostaten. Jeg tilbragte nettene oppe på dynen, slumrende med en kjempepute mellom bena for å støtte magen, en annen under bena for at de ikke skulle hovne opp og et berg under hodet for ikke å bli vekket av halsbrann.

Jeg sov ikke lenger selv. Den andre kroppen sov meg. Plutselig kunne jeg bli så søvnig så brått og så sterkt at jeg måtte løpe til sengen slik andre løper på do.

Og jeg spurte meg selv: Hvem er jeg nå? Hvem er jeg, nå som kroppen min er to kropper og ingenting ved meg er som før?

Jeg kunne ikke tenke på moren min uten å gråte. Den første og sterkeste morskjærligheten jeg følte under svangerskapet, følte jeg for min egen mor. En gang gikk hun rundt slik jeg gikk rundt nå, mens jeg sparket henne fra innsiden, i en tid jeg har glemt og hun alltid vil huske.

Jeg skjønte at jeg kommer fra en lang, lang rekke av mødre. Det gjør vi alle som en. Det er ingen annen vei til livet enn via livmoren, og nå var jeg selv en dør, en vei inn. Og å være mor er å gå tung og alene-sammen med en fremmed, og ofte, svært ofte, er det å være redd. Jeg tenkte på farmor. Jeg tenkte på mormor, med sine seks barn, på oldemor med sine tolv barn.

Jeg leste alle bøker på nytt og tenkte på alle fødslene og svangerskapene som skjer i bisetninger i verdenslitteraturen. Jeg tenkte på juleevangeliet, på Maria høygravid og førstegangsfødende skumpende på ryggen til et esel, på å stå vaggende og tung foran herberget og ikke slippe inn, kanskje stønnende av rier. Og jeg tenkte: At jeg ikke har sett dette før, hvor sterkt patriarkatet er i alle fortellingene våre, der barn blir født i bisetninger.

Jeg gledet meg til fødselen. Jeg gledet meg til at kroppen skulle ta kontroll og gjøre det jeg var sikker på at den kunne: Føde.

Jeg var så naiv. Jeg var høy på den romantiske idéen om fødselen som noe vakkert, noe jeg var skapt for å håndtere. Kanskje trengte jeg å være så høy, slik at jeg ikke skulle være redd på forhånd. Jeg jublet da de første riene tok tak. Det gjorde jeg ikke så lenge.

Hvordan finner vi et språk for smerte andre kan forstå? Jeg ble sugd inn i et rom dypt inne i meg selv jeg ikke visste at fantes. Hver ri trakk meg lengre inn. Til slutt fantes det ikke noe annet. Jeg hadde øvd på en smertelindrende pusteteknikk med følgende mantra: Sa Ta Na Ma. Fødsel, liv, død, gjenfødelse. Under øvelsene hadde jeg syntes at mantraet var vakkert. Fanget i smerterommet endret mantraet seg. Jeg kjente hvor nær fødsel og død er hverandre. Dette var ikke noe kroppen min «kunne». Det var en kraft inne i meg som forvandlet nedre del av kroppen til skålen i en morter og fratok meg all kontroll.

Jeg hadde trodd jeg skulle finne en eller annen styrke i meg selv jeg ikke visste at jeg hadde, at naturen hadde noe å lære meg. Og dét hadde naturen: Den lærte meg at den er grusom.

Hadde jeg forsøkt å føde min førstefødte utenfor et ordentlig sykehus, ville både barnet og jeg gått til grunne. Det var ingenting jeg kunne ha gjort på forhånd, ingenting legene eller jordmødrene kunne ha sett på kontroll. Det var bare en liten og livsfarlig biologisk tilfeldighet.

De sier at fødsel ikke er en sykdom, men det dør 500 000 kvinner i barsel i året på verdensbasis. Etter hastekeisersnittet var jeg ikke rørt av naturens mirakel. Jeg var rørt over vestlig sivilisasjon, over velferdsstaten og moderne medisin. Og av det tynne, høye skriket vi hørte ljome gjennom operasjonsstuen: Den andre kroppen blitt sin egen. Sa Ta Na Ma.

Det er åtte uker siden. Jeg skriver dette med fingrene seige av morsmelk, med den andre kroppen sovende i bæresjalet. Han snorker.

Barsel må få sitt eget innlegg. Det var ingenting jeg hadde lest som kunne forberede meg på hvordan det ville være. Jeg trodde naivt nok at «morsrollen» var en sosial konstruksjon jeg kunne forme som jeg selv ville. Det var før jeg skjønte at puppene mine begynte å renne hver gang babyen skrek, at han ville kjenne igjen kroppen min som om det var hans egen. Det hadde den jo nettopp vært.

Så jeg har levd i dette vakuumet av melk og gråt og bittesmå hender med sørgerender og tenkt på Hélène Cixous og at jeg må fange denne opplevelsen med språk. Fordi jeg savnet et annet språk om svangerskap, fødsel og barsel enn det jeg hadde lest mens jeg selv gikk gravid. Men til nå har det ikke gått, fordi jeg har ikke fått hendene fri. Det har vært noen andre i dem. 

Censor the body and you censor breath and speech at the same time. Write yourself. Your body must be heard. – Hélène CixousThe Laugh of the Medusa

 

30 tanker på “Om å bli mor

  1. Ja, sånn er det. Husker jeg leste et dikt om amming som kannibalisme (barnet spiser meg) mens jeg var midt oppi det, jeg husker at diktet snakket til meg, men ikke lenger følelsen av å bli spist opp.
    Heldigvis glemmer vi smerten, men desverre glemmer vi ordene også. Så takk for ordene!

  2. Du skriver godt Ida. Meget godt.

    Du skriver slik vi fleste opplever det, men ikke klarer å sette ord på, eller klarer å si fra om. Jeg har prøvd 3 ganger, prøvd å nyte tre ganger, prøvd å føde tre ganger, jeg klarte føde to, men et keisersnitt og noen stifter på størrelse med den største plakatstiftemaskinen du får tak i, de svei i 2 uker, jeg kunne ikke gå, ikke løfte, ikke sitte, ikke stå. Og med en blodprosent på nesten under målet for aktuellt å prøve å reise seg.
    De to gangene jeg prøvde å føde, så klarte jeg det, men ikke uten alt du kan få tak i av smertestillende, sprøyter i ryggen og svenske jordmødres terskel for å gi lystgass, den er gal, den er vill, du vet til slutt ikke forskjell på gul og rød saft og du nekter mannen din å drikke rød om du selv får gul…likt for alle!!…så er det barsel, den søte tida med nurket, den koselig ammestunden.
    Ja, jo, det er kos, sånn akkurat rett før tennene kommer, sånn rett etter den værste sårheten har gitt seg, strandskjellene er glemt og babyene får i seg passe nok til at du får lufttørket mellom hver økt. Så kommer tennene, så er man igang igjen og leiter etter skjellene, salven og gode råd. Men altså, det er fint og det er min opplevelse.
    Og oppi alt det her så skal babyen ha litt mat, sånn vanlig mat, nei, ikke sånn vi spiser, men sånn rein, en og en matvare, knust, ikke for mye, ikke for lite, kanskje fisk, nei ikke fisk. Og ihvertfall ikke honning, det er sant.

    Jaja, jeg har et bilde i hodet mitt som går igjen når jeg tenker tilbake. Det er når jeg dusjer, prøver å dusje og alt renner, tårene renner, melka renner, og ja, det andre som vi ikke snakker om, renselsen, den bare skal ut enten om du vil eller ikke, enten om du får tak i Tena Lady Night på dagtid eller ikke.
    —-Når tårene renner og du mister full kontroll når du akkurat har fått litt kontroll over tingene og kan ta deg en dusj, da skjønner du at du ikke er som alle andre, eller som du trodde, eller kanskje er du det. Kanskje dette er selve livet.

    Og til slutt Ida – du klarer det som kommer framover. Du blir bedre til å skrive og, helt sikker – fordi du har flere følelser og putte på ordene.

    Barselhilsen fra 3 barnsguttemor som en gang gikk med lufttørkede pupper ute for å bestille kaffelattemacchiatotogo:)

  3. Jeg har lest og hørt mange fortelle om det å bære barn, fødselen og tiden etter. Din fantastiske gode penn er den første jeg kan relatere meg til. Denne printer jeg ut og limer inn i albumet til min sønn nr2, om jeg får lov.

    Tusen takk !

  4. Jeg liker beskrivelsene dine. Noen er like og noen ulike mine egne. Spesielt enig i det patriarkalske aspektet ved graviditet og fødsel og hvordan det utøves sosial kontroll over den gravide kroppen. Jeg kjenner meg også igjen i forbindelsen mellom fødsel og død. Jeg har født 5 ganger, normale fødsler uten smertelindring, men det kommer til et punkt der man kjenner forbindelsen mellom de to ytterpunktene.

  5. Åh Ida, Ida, Ida! Dette var fantastisk fint å lese. Det er jo sånn det er, selv om det kan være veldig forskjellig og det er 20 år siden jeg gjorde det. Jeg håper du får hendene fri nok til å samle alle disse erfaringene om noen år. Fordi verden trenger å lese det.

  6. Endelig en tekst som ligner noe jeg kan forstå og gå med på. Når jeg fortalte at vi ventet barn, fikk jeg lange «åååå» og «du blir å forandre deg så mye!», sagt som om det var en bra ting. Jeg likte den jeg var.

  7. Fantastisk godt skrevet! Det er to år siden jeg var i dine sko, og det jeg sitter igjen med av WTF-punkter handler mest om barsel. Der er det mye rart. «Alle» sier at man glemmer smertene, søvnløsheten, fortvilelsen når barnet ikke skjønner seg på puppen eller når man selv ikke skjønner hva barnet vil, og de svarte tankene rundt spørsmålet «er dette bra nok, gjør jeg det riktige nå…?» Og jeg tror nok man glemmer den andelen av disse følelsene som drives frem av en selv, men jeg kommer hvertfall aldri noensinne til å tillate meg å glemme at størstedelen av det som gjorde barseltiden min til et helvete, det var det helsepersonell som stod for. En gjenganger hos oss var nemlig det at JEG ikke fikk lov til å ha noen egenverdi i det hele tatt. Min helse var bare viktig i den forstand at ble jeg for dårlig så ville det skade barnet. Akkurat hvor grensen for «for dårlig» gikk fikk jeg aldri noe klart svar på, og et par år seinere er vi ikke i tvilsom hvorfor. Men mer om det seinere. Jeg kunne ikke få smertelindring fordi det ikke var bra for barnet – og at utdrivingen ble dårlig av for mye adrenalin, det fikk jeg bare meditere meg ut av. Ta ansvar for adrenalinresponsen, kalte man det. Skulle likt å sett leger si det til en nylig omskåret mann. Men barselkvinner er i en boks for seg. For ammingen var viktigere enn noe annet – så lenge de kunne krysse av for at jeg ammet barnet, så spilte ingenting annet noen rolle. Vi fikk så mye kjeft for delammingen at var det ikke for at helsesøster var en engel så tror jeg virkelig at jeg ville ha stukket av. Gått rett ut døra en dag og bare gjemt meg et sted til ungen var stor nok til at vi kunne gi flaske i fred. Jeg gråt fordi ingenting var kos med barnet i en hverdag der ALT gjorde så grusomt vondt og ting alltid endte med at jeg satt der og skummet som en tirret vannbøffel, rett og slett fordi det var helt håpløst å ha det sånn. Og de sa det var «vanlig med litt ubehag; man kan ikke forvente at kroppen er helt den samme, men du hadde jo en lett fødsel og ingen komplikasjoner.» «Vi ser dette så ofte nå om dagen; kvinner må slutte å ha slike høye forventninger til seg selv i barseltiden!» Det var som om jeg satt der og klaget over at jeg ikke orket å sykle birken det året. I realiteten kom jeg med den figurative lua i handa, og fortalte at jeg var nødt til å få fred, smertestillende, operasjon, hva som helst, for kjernefamilien holdt på å rakne i sømmene. Vi var ikke på samme planet engang. Men hey, bare vi ammet, så gikk det så bra, for amming beskytter mot depresjon, og barn som ammes lenge har bedre tilknytning og ferre atferdsproblemer. Normale meg ville glatt ha spurt om de hadde statistikk på hvor mye av denne forskjellen som kan forklares av at mødre som ikke tilfeldigvis opplever ammetrøbbel slipper unna den påtrengende misjoneringen, og dermed er mer stabile overfor sine barn. Og ja, Normale meg ville så klart bedt dem dra til helvete, og gått rett hjem og kjøpt flasker, for deretter å ta en sit-in på sykehuset til jeg fikk prate med noen som hadde mer peiling enn de har i barselomsorgen. Men Normale meg var ikke der, og Oxytocinpåvirkede meg var så paff over å bli avfeid som menneske, å ikke anerkjennes som uavhengig individ, at hun bare gikk hjem og gråt enda mer. Og heiv kopper i gulvet på badet når far og barn var ute. Utrolig hvor mye stygt servise man får for en femtilapp på Maritabutikken i et knipetak.

    Selv to år etter fødsel er jeg ennå like rasende, langt der inne, over hvordan vi ble regelrett tvunget til å ødelegge den første tiden, vel, det første året ble det faktisk, og over all den ydmykelsen jeg har møtt i helsevesenet selv etter at man begynte å innse at det som var såååååå normalt faktisk var en fysisk skade. Og ikke minst får vi stadig høre at «ja, her burde dere jo bare tatt grep selv, siden det gikk sånn utover hverdagen.»

    Så mens det stod på skulle vi altså tvinges til å fortsette, koste hva det koste ville. Men når de nå i retrospekt selv ser den kostnaden, da snur man glatt på saken og sier at her skulle vi visst bedre, selv veid opp mot en hær av pågående fagpersoner. Det er klart.

    Det vi sitter igjen med er en permanent fysisk skade, en sånn en som de knapt tør å nevne i gravidbladene du vet, og en klar konklusjon: Når det gjelder fødsel og barsel så er det bare å stå på kravene og gjøre som man selv ønsker, for uansett hvilken løsning man velger så er det ingen som gir deg medalje, og kjeft risikerer du å få uansett. Vokser ting seg så stort at magefølelsen ber deg rømme, så SLUTT. For det er bare du som skal stå i det, både der og da og etterpå.

    Ta vare på deg selv, elsk deg selv, for ellers greier du ikke å elske de rundt deg ordentlig. Og da blir det ikke noe gøy. Hvis det betyr at du ønsker å få tilbake kroppen din, få tilbake definisjonsmakten når det gjelder meieriet, gi flasker nå og da fordi du bare må komme deg ut og være Gamle Ida, kjøpe ei kjempedyr bukse i Fremtidig størrelse eller printe ut rådene fra NHI ene og alene for å fyre opp i peisen med dem…. Vel, ta det fra en som vet det: GJØR DET!

  8. Jeg kjente meg så utrolig godt igjen, takk for denne teksten! Jeg blir provosert over den romantiserende naturlighetskulten som gjennomsyrer nesten alt som skrives om svangerskap og fødsel. Det var så befriende å lese dette. Jeg og mitt barn var nære på å dø, og jeg skjønner så godt hva du mener når du skriver om det rommet innvendig, som smertene dro deg inn i. Mitt rom var skjærende hvitt, og jeg vil aldri glemme det. Det er fem år siden. Vi overlevde pga keisersnitt i siste liten, men de ventet alt for lenge. Helt enig med deg, takk for moderne medisin og velferdsstaten. Selv om jeg etter min opplevelse ønsker meg en heving av kvaliteten på fødsels- og barselomsorgen.

  9. Veldig, veldig godt skrevet. Takk for at du deler ordene med oss!
    Jeg venter om 3 måneder. Hver gang jeg hører noen si «å så gøy, det blir kos!» eller noe i den gata, så svarer jeg «ja vi får håpe det!» Eller «ja de sier så de som har greie på det».
    Det føles som om jeg går i et slags tåkehav, livet er mest nøytralt, vondt, skummelt og litt spennende. Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg gleder meg, og da gjør jeg vel kanskje ikke helt det. Jeg aner jo ikke hva som venter! Hvem som er der inne, hva som vil kreves av meg.. Hvordan vil kjæresten takle det, han som ikke ville og ikke er klar i det hele tatt? Jeg er innstilt på at livet kan bli et mareritt, mens jeg håper på at det skal bli fint. At fødselen skal gå bra, at barnet er friskt, at ammingen går greit, at mannen vil smelte, at det skal ha hvert vært det, disse månedene som har vært de vanskeligste i mitt liv.
    Også jeg som alltid har tenkt på det å bære fram et barn som noe magisk. Jeg klarer ikke kjenne magien her jeg går, kanskje bare er lite snev når jeg legger hånda på magen og får et spark tilbake.

    • Kjære deg, dette blir bra – helt sikkert. Om ikke graviditeten eller barseltida oppleves akkurat magisk, blir det fint til slutt. Selvsagt vet du ikke hva som venter. Det blir garantert annerledes enn du hadde forestilt deg – noe på godt og noe på vondt. Men bra blir det – på sin måte.

  10. Tusen takk for teksten! Ikkje fordi eg har opplevd det på same måten som deg med mine tre svangerskap og fødslar, men fordi du på ein så skarpsett og velformulert måte løftar dette underet det er at barn kjem til verda, ut av bisetningane. Klokt, usentimentalt og varmt. Eg ser fram til å lesa det du kjem til å skriva om dette. Lykke til vidare med barseltida. Veldig mykje fell på plass heilt av seg sjølv undervegs.

  11. Gleder meg til å lese mer, hvis du finner det språket. Foreløpig er du der «vi fleste av oss» er, med klisjéaktig billedspråk og dramatiserende om invasjonen (ser du, jeg er der også) av kroppEN.
    Liker perspektivet ditt, uansett, og at du leiter etter det språket. Go girl 🙂

  12. Fantastisk godt skrevet. Jeg ble tatt rett tilbake til mitt svangerskap og min grusomt smertefulle fødsel. Det fins ingen ord som beskriver dette, men du greide det.

  13. Tilbaketråkk: God helg!

  14. Tilbaketråkk: Om amming og livet som pattedyr | Ida Jackson

  15. Tilbaketråkk: Kystkultur i litteraturen - Helga EggebøHelga Eggebø

  16. Fint skrevet. 🙂
    Doris Lessing er forresten den eneste forfatteren jeg har lest som ikke behandler graviditet og fødsel i en bisetning. Les «A proper Marriage» om du ikke har.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s