“Alle har en mor et sted. (…) De har lidd for vår skyld, og oftest et sted hvor vi ikke kunne se dem.” – Lydia Davis, fra teksten Mødre, Det hun visste
For åtte uker siden ble jeg mor. I ni måneder var jeg en dobbelt-kropp: To hjerter, to hjerner, fire nyrer og et helt nytt organ jeg aldri hadde hatt før: En morkake.
Kroppen min likte ikke å gro det nye organet. Med morkaken kom kvalmen. Jeg hadde vært gravid i seks uker da egg og bacon skiftet smak i munnen min. Det smakte treflis, petroleum, talkum. Det er viktig å spise sunt i svangerskapet, sto det overalt. Magre meieriprodukter, grovt brød, mørkegrønne grønnsaker. Jeg hørte rådene messe inne i meg som et kor i en gresk tragedie mens jeg saumfarte dagligvarebutikkene etter rognebærgelé, grapefrukt og Bitter lemon: De eneste tre tingene jeg kunne tenke meg å spise.
De første tolv ukene krympet den gamle kroppen mens den nye kroppen vokste. Jeg spiste for en kvart. Den bygget seg selv med syv kilo Ida Gammel årgang, samt folatpillene jeg skyldte ned med bitter brus og salte kjeks.
Den nye kroppen vokste. Jeg så den som et spøkelse på ultralydsskjermen med gjennomsiktige sprellende armer og fire hjertekamre som åpnet og lukket seg. Jeg hørte lyden av hjertet og gråt: Det er en passasjer her. Det er noen som kommer.
Så tok kulturen oss igjen. Å være dobbelt-kropp var å melde seg inn i en fortelling om Den gravide kvinnen, om ni magiske måneder med forberedelser og forventninger. Jeg fikk en liste med påbud og forbud så lang at det minnet mest om reglene for en religiøs sekt. Alle måltider måtte begynne med et forhør: Er denne vasket? Pasteurisert? Økologisk? All aktivitet måtte granskes. Er dette trygt? Du vet vel at du ikke skal sove på ryggen eller drikke kaffe, hvert fall ikke mer enn to kopper, at intervalltrening og badstu kan føre til spontanabort?
De første ukene levde jeg i en sekulær gudsfrykt mens jeg leste mammabøker, mammablogger, hang i mammagrupper på Facebook og lot meg fylle med mammaangst. Så ble jeg sint og lei. Så brøt jeg det ene gravid-tabuet etter det andre, til det bare var vin og noen andre få forbud igjen. Jeg forstod at jeg ikke behøvde å ha svangerskap som hobby hvis jeg ikke ville: Kroppen inne i kroppen grodde uansett.
Så forsvant kvalmen. I noen måneder merket jeg ingenting. Jeg bare visste at vi var to. Så vokste magen seg stor, så stor at jeg ble sykmeldt. Jeg ble sjokkert over meg selv. Jeg var jo en sånn kropp som kunne jobbe gjennom alt. Men det hadde skjedd en maktovertakelse inne i meg: Den andre kroppen tok mer plass for hver dag som gikk, og selv om jeg ble større og større, føles det som om jeg krympet. Jeg var bare kokongen rundt den andre kroppen som tok spenntak der inne, hylsteret rundt hæler og knær som laget spisse støt mot mellomgulvet, dype dunk i bekkenet.
Jeg spiste mindre og mindre, magesekken hadde ikke plass. Åndedrettet mitt ble lite og trangt, lungene hadde ikke plass.
Når jeg slo opp tverrsnitt av gravide kropper, forstod jeg at alle organene mine hadde flyttet på seg. Når det rumlet i magen min, hørtes det ut som om det kom fra ryggen. Det ga meg klaustrofobi, selv om det ikke var meg som lå tett sammenpakket: Det var det den andre kroppen som var.
Jeg var varmere, også. Kroppen i kroppen hadde skrudd opp termostaten. Jeg tilbragte nettene oppe på dynen, slumrende med en kjempepute mellom bena for å støtte magen, en annen under bena for at de ikke skulle hovne opp og et berg under hodet for ikke å bli vekket av halsbrann.
Jeg sov ikke lenger selv. Den andre kroppen sov meg. Plutselig kunne jeg bli så søvnig så brått og så sterkt at jeg måtte løpe til sengen slik andre løper på do.
Og jeg spurte meg selv: Hvem er jeg nå? Hvem er jeg, nå som kroppen min er to kropper og ingenting ved meg er som før?
Jeg kunne ikke tenke på moren min uten å gråte. Den første og sterkeste morskjærligheten jeg følte under svangerskapet, følte jeg for min egen mor. En gang gikk hun rundt slik jeg gikk rundt nå, mens jeg sparket henne fra innsiden, i en tid jeg har glemt og hun alltid vil huske.
Jeg skjønte at jeg kommer fra en lang, lang rekke av mødre. Det gjør vi alle som en. Det er ingen annen vei til livet enn via livmoren, og nå var jeg selv en dør, en vei inn. Og å være mor er å gå tung og alene-sammen med en fremmed, og ofte, svært ofte, er det å være redd. Jeg tenkte på farmor. Jeg tenkte på mormor, med sine seks barn, på oldemor med sine tolv barn.
Jeg leste alle bøker på nytt og tenkte på alle fødslene og svangerskapene som skjer i bisetninger i verdenslitteraturen. Jeg tenkte på juleevangeliet, på Maria høygravid og førstegangsfødende skumpende på ryggen til et esel, på å stå vaggende og tung foran herberget og ikke slippe inn, kanskje stønnende av rier. Og jeg tenkte: At jeg ikke har sett dette før, hvor sterkt patriarkatet er i alle fortellingene våre, der barn blir født i bisetninger.
Jeg gledet meg til fødselen. Jeg gledet meg til at kroppen skulle ta kontroll og gjøre det jeg var sikker på at den kunne: Føde.
Jeg var så naiv. Jeg var høy på den romantiske idéen om fødselen som noe vakkert, noe jeg var skapt for å håndtere. Kanskje trengte jeg å være så høy, slik at jeg ikke skulle være redd på forhånd. Jeg jublet da de første riene tok tak. Det gjorde jeg ikke så lenge.
Hvordan finner vi et språk for smerte andre kan forstå? Jeg ble sugd inn i et rom dypt inne i meg selv jeg ikke visste at fantes. Hver ri trakk meg lengre inn. Til slutt fantes det ikke noe annet. Jeg hadde øvd på en smertelindrende pusteteknikk med følgende mantra: Sa Ta Na Ma. Fødsel, liv, død, gjenfødelse. Under øvelsene hadde jeg syntes at mantraet var vakkert. Fanget i smerterommet endret mantraet seg. Jeg kjente hvor nær fødsel og død er hverandre. Dette var ikke noe kroppen min “kunne”. Det var en kraft inne i meg som forvandlet nedre del av kroppen til skålen i en morter og fratok meg all kontroll.
Jeg hadde trodd jeg skulle finne en eller annen styrke i meg selv jeg ikke visste at jeg hadde, at naturen hadde noe å lære meg. Og dét hadde naturen: Den lærte meg at den er grusom.
Hadde jeg forsøkt å føde min førstefødte utenfor et ordentlig sykehus, ville både barnet og jeg gått til grunne. Det var ingenting jeg kunne ha gjort på forhånd, ingenting legene eller jordmødrene kunne ha sett på kontroll. Det var bare en liten og livsfarlig biologisk tilfeldighet.
De sier at fødsel ikke er en sykdom, men det dør 500 000 kvinner i barsel i året på verdensbasis. Etter hastekeisersnittet var jeg ikke rørt av naturens mirakel. Jeg var rørt over vestlig sivilisasjon, over velferdsstaten og moderne medisin. Og av det tynne, høye skriket vi hørte ljome gjennom operasjonsstuen: Den andre kroppen blitt sin egen. Sa Ta Na Ma.
Det er åtte uker siden. Jeg skriver dette med fingrene seige av morsmelk, med den andre kroppen sovende i bæresjalet. Han snorker.
Barsel må få sitt eget innlegg. Det var ingenting jeg hadde lest som kunne forberede meg på hvordan det ville være. Jeg trodde naivt nok at “morsrollen” var en sosial konstruksjon jeg kunne forme som jeg selv ville. Det var før jeg skjønte at puppene mine begynte å renne hver gang babyen skrek, at han ville kjenne igjen kroppen min som om det var hans egen. Det hadde den jo nettopp vært.
Så jeg har levd i dette vakuumet av melk og gråt og bittesmå hender med sørgerender og tenkt på Hélène Cixous og at jeg må fange denne opplevelsen med språk. Fordi jeg savnet et annet språk om svangerskap, fødsel og barsel enn det jeg hadde lest mens jeg selv gikk gravid. Men til nå har det ikke gått, fordi jeg har ikke fått hendene fri. Det har vært noen andre i dem.
Censor the body and you censor breath and speech at the same time. Write yourself. Your body must be heard. – Hélène Cixous, The Laugh of the Medusa
37 kommentarer til “Om å bli mor”
[…] og hushald og gifta seg med menn som døydde frå dei. Hundre år fekk meg til å minnast eit innlegg eg las av Ida Jackson, kor ho skriv om kor slitsamt og altoppslukande det er å bli mor: “At jeg ikke har sett […]
[…] Mitt innlegg om å bli mor (2016) […]
[…] Den kritikerroste serieavslutningen på Girls et annet. Nettserien Melk et tredje. I da Jacksons blogginnlegg om barseltiden gikk viralt. I lang tid har kvinner måttet underspille sin rolle i reproduksjonen for ikke å […]
[…] på Krisemaksimering, eller Ida Jackson, som har skrevet det ene gode innlegget etter det andre om svangerskap, barsel og alt som følger […]
Fantastisk vakkert skrevet!
Hej Ida,
mitt första barn kom till världen med akut kejsarsnitt för tre veckor sedan. Jag uppskattade aldrig att vara gravid eller såg fram emot att föda och är i efterhand så oerhört tacksam för modern sjukvård – utan den hade varken jag eller mitt barn levt idag. Så otroligt fin text du skrivit om moderskap och förlossning, stort tack.
Takk. Nydelig beskrevet. Varmt, nært, sårt, røft, hudløst. Akkurat sånn som barnet. Og mammajobben. Jeg liker ikke ordet “morsrolle”. Jeg liker ordet jobb. Mammajobb. Å være mamma er ikke en hatt jeg kler på meg. Å være mamma er meg. Kjernen i meg. Og hadde noen sagt det til meg, før jeg fikk ungene, at kjernen i meg skulle bli en mamma, hadde jeg vist dem fingeren, flirt og bestilt en øl. Jeg var faen ingen mamma, og ikke faen om jeg skulle la det forandre meg – hvis jeg nå en gang skulle være så tjukk i huet og romantisk forstyrret at jeg endte med å pådra meg avkom! Jeg var en rappkjefta, bråkjekk ungdom med trefarget hår og en skarp kommentar til patriarkatet, borgerskapet, frueskapet og alt annet jeg så som etablert og stivnet. En systemkritiker på jakt etter et system å kritisere, og overbevist om at moderskapet var noe patriarkatet fant opp for å holde kvinner nede.
Jeg er mye av det jeg var fremdeles. Antiautoritær, høylytt, systemkritisk. Ganske sikker på at det å gjøre kvinnen til bærer av, og ansvarlig for seksualmoralen var en sjakktrekk som satte kvinnen sjakk matt uten at hun helt fikk det med seg. Og kjernen av meg er mamma. Til to gutter. Unge menn nå. Tjue og seksten.
Løsrivelsen begynner før du er klar. Når han første gang går alene opp til en kompis. For å ringe på, spørre om han andre vil komme ut og leke. Da kjenner du det. Grepet rundt hjertet ditt. Rykket. Trangen til å følge etter, spionere på ham. Fireåringen som vil klare selv. Som risikerer å bli avvist. Skuffet. Kidnappet. Forsvinne like plutselig som han var der. Da kjenner du at hjertet ditt er i ham, og at hjertet ditt akkurat nå har tatt seg en spasertur på egen hånd – utenfor kroppen din. Entusiastisk, boblende av lykke, og dumt som et hjerte kan være, mens hjernen sitter igjen hjemme – med angst.
Årene raser forbi. Ikke det første. Og ikke det andre heller. Men fra han begynner i barnehagen og til han er ferdig med videregående, rekker du akkurat å snu deg. Lenge nok til at du ikke fikk det med deg, det magiske, definerende øyeblikket da han gikk fra småbarn til stor gutt, stor gutt til tenåring, tenåring til ungdom, ungdom til voksen. Og er du heldig, og tett nok på til å gi ham rom til å være, ser du at han er alt det på én gang. Stor, og liten. Nær, og langt borte. Hudløs og herdet. Han strekker deg til du er større enn du trodde du kunen bli, og enda litt til. I det som var en ungjente, tar en mamma plass. Og mamma er stor og mektig. Mamma er det mektigste, tøffeste, sterkeste kvinnen i verden. Det har hun alltid vært.
De vokser til. Opp. Ut. Og likevel, selv nå som de står med halve kroppen, minst, i sitt eget liv og bare så vidt henger fast ved meg, kjenner jeg det. Følelsen av at hjertet mitt er ute og surrer rundt helt på egen hånd. Jeg kjenner det når han ikke sender en melding for å fortelle at han overnatter hos dama. Jeg kjenner det når han er på disco med tiendetrinn. Jeg kjenner det når terroralarmen går i London og vi hadde tenkt oss dit i sommer. At trangen til å holde tilbake, beskytte, er like sterk som trangen til å slippe fri, til å la dem prøve seg på livet, og livet prøve seg på dem.
Jobben min er snart gjort. De er ganske snart klare nå, til å reise fra meg.
Jeg skal bli bare én kropp igjen. Jeg tror det går fint. Jeg er så uendelig mye større enn jeg var.
Fint skrevet. 🙂
Doris Lessing er forresten den eneste forfatteren jeg har lest som ikke behandler graviditet og fødsel i en bisetning. Les “A proper Marriage” om du ikke har.
[…] og hushald og gifta seg med menn som døydde frå dei. Hundre år fekk meg til å minnast eit innlegg eg las av Ida Jackson, kor ho skriv om kor slitsamt og altoppslukande det er å bli mor: «At jeg ikke har sett […]
[…] Sånn ble det ikke. Jeg var så full av smertestillende etter hastekeisersnittet at hendene mine var numne. Jeg husker ikke hva jeg sa. Det gjorde ingenting. Det viste seg at jeg hadde satt en nyfødt dyrunge til verden, en famlete hvalp som bare ville spise og snuse. […]
[…] Ida Jackson har skrevet et innlegg om å bli mor. […]
Fantastisk godt skrevet. Jeg ble tatt rett tilbake til mitt svangerskap og min grusomt smertefulle fødsel. Det fins ingen ord som beskriver dette, men du greide det.
Veldig bra!!
Gleder meg til å lese mer, hvis du finner det språket. Foreløpig er du der “vi fleste av oss” er, med klisjéaktig billedspråk og dramatiserende om invasjonen (ser du, jeg er der også) av kroppEN.
Liker perspektivet ditt, uansett, og at du leiter etter det språket. Go girl 🙂
Nydelig skrevet!
Tusen takk for teksten! Ikkje fordi eg har opplevd det på same måten som deg med mine tre svangerskap og fødslar, men fordi du på ein så skarpsett og velformulert måte løftar dette underet det er at barn kjem til verda, ut av bisetningane. Klokt, usentimentalt og varmt. Eg ser fram til å lesa det du kjem til å skriva om dette. Lykke til vidare med barseltida. Veldig mykje fell på plass heilt av seg sjølv undervegs.
Wow! Du er fantastisk flink til å skrive!
Takk ❤️
takk <3
Veldig, veldig godt skrevet. Takk for at du deler ordene med oss!
Jeg venter om 3 måneder. Hver gang jeg hører noen si “å så gøy, det blir kos!” eller noe i den gata, så svarer jeg “ja vi får håpe det!” Eller “ja de sier så de som har greie på det”.
Det føles som om jeg går i et slags tåkehav, livet er mest nøytralt, vondt, skummelt og litt spennende. Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg gleder meg, og da gjør jeg vel kanskje ikke helt det. Jeg aner jo ikke hva som venter! Hvem som er der inne, hva som vil kreves av meg.. Hvordan vil kjæresten takle det, han som ikke ville og ikke er klar i det hele tatt? Jeg er innstilt på at livet kan bli et mareritt, mens jeg håper på at det skal bli fint. At fødselen skal gå bra, at barnet er friskt, at ammingen går greit, at mannen vil smelte, at det skal ha hvert vært det, disse månedene som har vært de vanskeligste i mitt liv.
Også jeg som alltid har tenkt på det å bære fram et barn som noe magisk. Jeg klarer ikke kjenne magien her jeg går, kanskje bare er lite snev når jeg legger hånda på magen og får et spark tilbake.
Kjære deg, dette blir bra – helt sikkert. Om ikke graviditeten eller barseltida oppleves akkurat magisk, blir det fint til slutt. Selvsagt vet du ikke hva som venter. Det blir garantert annerledes enn du hadde forestilt deg – noe på godt og noe på vondt. Men bra blir det – på sin måte.
Takk ❤
Jeg kjente meg så utrolig godt igjen, takk for denne teksten! Jeg blir provosert over den romantiserende naturlighetskulten som gjennomsyrer nesten alt som skrives om svangerskap og fødsel. Det var så befriende å lese dette. Jeg og mitt barn var nære på å dø, og jeg skjønner så godt hva du mener når du skriver om det rommet innvendig, som smertene dro deg inn i. Mitt rom var skjærende hvitt, og jeg vil aldri glemme det. Det er fem år siden. Vi overlevde pga keisersnitt i siste liten, men de ventet alt for lenge. Helt enig med deg, takk for moderne medisin og velferdsstaten. Selv om jeg etter min opplevelse ønsker meg en heving av kvaliteten på fødsels- og barselomsorgen.
Fantastisk godt skrevet! Det er to år siden jeg var i dine sko, og det jeg sitter igjen med av WTF-punkter handler mest om barsel. Der er det mye rart. “Alle” sier at man glemmer smertene, søvnløsheten, fortvilelsen når barnet ikke skjønner seg på puppen eller når man selv ikke skjønner hva barnet vil, og de svarte tankene rundt spørsmålet “er dette bra nok, gjør jeg det riktige nå…?” Og jeg tror nok man glemmer den andelen av disse følelsene som drives frem av en selv, men jeg kommer hvertfall aldri noensinne til å tillate meg å glemme at størstedelen av det som gjorde barseltiden min til et helvete, det var det helsepersonell som stod for. En gjenganger hos oss var nemlig det at JEG ikke fikk lov til å ha noen egenverdi i det hele tatt. Min helse var bare viktig i den forstand at ble jeg for dårlig så ville det skade barnet. Akkurat hvor grensen for “for dårlig” gikk fikk jeg aldri noe klart svar på, og et par år seinere er vi ikke i tvilsom hvorfor. Men mer om det seinere. Jeg kunne ikke få smertelindring fordi det ikke var bra for barnet – og at utdrivingen ble dårlig av for mye adrenalin, det fikk jeg bare meditere meg ut av. Ta ansvar for adrenalinresponsen, kalte man det. Skulle likt å sett leger si det til en nylig omskåret mann. Men barselkvinner er i en boks for seg. For ammingen var viktigere enn noe annet – så lenge de kunne krysse av for at jeg ammet barnet, så spilte ingenting annet noen rolle. Vi fikk så mye kjeft for delammingen at var det ikke for at helsesøster var en engel så tror jeg virkelig at jeg ville ha stukket av. Gått rett ut døra en dag og bare gjemt meg et sted til ungen var stor nok til at vi kunne gi flaske i fred. Jeg gråt fordi ingenting var kos med barnet i en hverdag der ALT gjorde så grusomt vondt og ting alltid endte med at jeg satt der og skummet som en tirret vannbøffel, rett og slett fordi det var helt håpløst å ha det sånn. Og de sa det var “vanlig med litt ubehag; man kan ikke forvente at kroppen er helt den samme, men du hadde jo en lett fødsel og ingen komplikasjoner.” “Vi ser dette så ofte nå om dagen; kvinner må slutte å ha slike høye forventninger til seg selv i barseltiden!” Det var som om jeg satt der og klaget over at jeg ikke orket å sykle birken det året. I realiteten kom jeg med den figurative lua i handa, og fortalte at jeg var nødt til å få fred, smertestillende, operasjon, hva som helst, for kjernefamilien holdt på å rakne i sømmene. Vi var ikke på samme planet engang. Men hey, bare vi ammet, så gikk det så bra, for amming beskytter mot depresjon, og barn som ammes lenge har bedre tilknytning og ferre atferdsproblemer. Normale meg ville glatt ha spurt om de hadde statistikk på hvor mye av denne forskjellen som kan forklares av at mødre som ikke tilfeldigvis opplever ammetrøbbel slipper unna den påtrengende misjoneringen, og dermed er mer stabile overfor sine barn. Og ja, Normale meg ville så klart bedt dem dra til helvete, og gått rett hjem og kjøpt flasker, for deretter å ta en sit-in på sykehuset til jeg fikk prate med noen som hadde mer peiling enn de har i barselomsorgen. Men Normale meg var ikke der, og Oxytocinpåvirkede meg var så paff over å bli avfeid som menneske, å ikke anerkjennes som uavhengig individ, at hun bare gikk hjem og gråt enda mer. Og heiv kopper i gulvet på badet når far og barn var ute. Utrolig hvor mye stygt servise man får for en femtilapp på Maritabutikken i et knipetak.
Selv to år etter fødsel er jeg ennå like rasende, langt der inne, over hvordan vi ble regelrett tvunget til å ødelegge den første tiden, vel, det første året ble det faktisk, og over all den ydmykelsen jeg har møtt i helsevesenet selv etter at man begynte å innse at det som var såååååå normalt faktisk var en fysisk skade. Og ikke minst får vi stadig høre at “ja, her burde dere jo bare tatt grep selv, siden det gikk sånn utover hverdagen.”
Så mens det stod på skulle vi altså tvinges til å fortsette, koste hva det koste ville. Men når de nå i retrospekt selv ser den kostnaden, da snur man glatt på saken og sier at her skulle vi visst bedre, selv veid opp mot en hær av pågående fagpersoner. Det er klart.
Det vi sitter igjen med er en permanent fysisk skade, en sånn en som de knapt tør å nevne i gravidbladene du vet, og en klar konklusjon: Når det gjelder fødsel og barsel så er det bare å stå på kravene og gjøre som man selv ønsker, for uansett hvilken løsning man velger så er det ingen som gir deg medalje, og kjeft risikerer du å få uansett. Vokser ting seg så stort at magefølelsen ber deg rømme, så SLUTT. For det er bare du som skal stå i det, både der og da og etterpå.
Ta vare på deg selv, elsk deg selv, for ellers greier du ikke å elske de rundt deg ordentlig. Og da blir det ikke noe gøy. Hvis det betyr at du ønsker å få tilbake kroppen din, få tilbake definisjonsmakten når det gjelder meieriet, gi flasker nå og da fordi du bare må komme deg ut og være Gamle Ida, kjøpe ei kjempedyr bukse i Fremtidig størrelse eller printe ut rådene fra NHI ene og alene for å fyre opp i peisen med dem…. Vel, ta det fra en som vet det: GJØR DET!
Fantastisk!
Glimrende tekst, Ida!
Vakkert og vemodig
Endelig en tekst som ligner noe jeg kan forstå og gå med på. Når jeg fortalte at vi ventet barn, fikk jeg lange “åååå” og “du blir å forandre deg så mye!”, sagt som om det var en bra ting. Jeg likte den jeg var.
ps. Gratulere med jobben du har gjort, og ønsker dere alt godt i fremtiden.
Ja! 🙂
Åh Ida, Ida, Ida! Dette var fantastisk fint å lese. Det er jo sånn det er, selv om det kan være veldig forskjellig og det er 20 år siden jeg gjorde det. Jeg håper du får hendene fri nok til å samle alle disse erfaringene om noen år. Fordi verden trenger å lese det.
Jeg liker beskrivelsene dine. Noen er like og noen ulike mine egne. Spesielt enig i det patriarkalske aspektet ved graviditet og fødsel og hvordan det utøves sosial kontroll over den gravide kroppen. Jeg kjenner meg også igjen i forbindelsen mellom fødsel og død. Jeg har født 5 ganger, normale fødsler uten smertelindring, men det kommer til et punkt der man kjenner forbindelsen mellom de to ytterpunktene.
Jeg har lest og hørt mange fortelle om det å bære barn, fødselen og tiden etter. Din fantastiske gode penn er den første jeg kan relatere meg til. Denne printer jeg ut og limer inn i albumet til min sønn nr2, om jeg får lov.
Tusen takk !
Du skriver godt Ida. Meget godt.
Du skriver slik vi fleste opplever det, men ikke klarer å sette ord på, eller klarer å si fra om. Jeg har prøvd 3 ganger, prøvd å nyte tre ganger, prøvd å føde tre ganger, jeg klarte føde to, men et keisersnitt og noen stifter på størrelse med den største plakatstiftemaskinen du får tak i, de svei i 2 uker, jeg kunne ikke gå, ikke løfte, ikke sitte, ikke stå. Og med en blodprosent på nesten under målet for aktuellt å prøve å reise seg.
De to gangene jeg prøvde å føde, så klarte jeg det, men ikke uten alt du kan få tak i av smertestillende, sprøyter i ryggen og svenske jordmødres terskel for å gi lystgass, den er gal, den er vill, du vet til slutt ikke forskjell på gul og rød saft og du nekter mannen din å drikke rød om du selv får gul…likt for alle!!…så er det barsel, den søte tida med nurket, den koselig ammestunden.
Ja, jo, det er kos, sånn akkurat rett før tennene kommer, sånn rett etter den værste sårheten har gitt seg, strandskjellene er glemt og babyene får i seg passe nok til at du får lufttørket mellom hver økt. Så kommer tennene, så er man igang igjen og leiter etter skjellene, salven og gode råd. Men altså, det er fint og det er min opplevelse.
Og oppi alt det her så skal babyen ha litt mat, sånn vanlig mat, nei, ikke sånn vi spiser, men sånn rein, en og en matvare, knust, ikke for mye, ikke for lite, kanskje fisk, nei ikke fisk. Og ihvertfall ikke honning, det er sant.
Jaja, jeg har et bilde i hodet mitt som går igjen når jeg tenker tilbake. Det er når jeg dusjer, prøver å dusje og alt renner, tårene renner, melka renner, og ja, det andre som vi ikke snakker om, renselsen, den bare skal ut enten om du vil eller ikke, enten om du får tak i Tena Lady Night på dagtid eller ikke.
—-Når tårene renner og du mister full kontroll når du akkurat har fått litt kontroll over tingene og kan ta deg en dusj, da skjønner du at du ikke er som alle andre, eller som du trodde, eller kanskje er du det. Kanskje dette er selve livet.
Og til slutt Ida – du klarer det som kommer framover. Du blir bedre til å skrive og, helt sikker – fordi du har flere følelser og putte på ordene.
Barselhilsen fra 3 barnsguttemor som en gang gikk med lufttørkede pupper ute for å bestille kaffelattemacchiatotogo:)
Utrolig godt å lese, både ida sitt innlegg og ditt svar!
fantastisk!
Ja, sånn er det. Husker jeg leste et dikt om amming som kannibalisme (barnet spiser meg) mens jeg var midt oppi det, jeg husker at diktet snakket til meg, men ikke lenger følelsen av å bli spist opp.
Heldigvis glemmer vi smerten, men desverre glemmer vi ordene også. Så takk for ordene!