Like litt mindre, blogge litt mer

Det siste året har jeg nesten sluttet med sosiale medier. Twitterkontoen samler støv og jeg har slettet Instagram fra telefonen. Jeg er mindre på Facebook for hver dag som går.

Jeg har ikke sluttet som del av en digital detox. Etter at babyen kom for halvannet år siden, ble jeg uvel av å se de røde varslingsikonene på telefonen. Det var ikke vanskelig å slutte. Jeg slettet en masse apper og savnet dem ikke.

Men etter noen analoge uker kjente jeg at jeg savnet noe annet, en lengsel etter noe som ikke var der nå. Plutselig skjønte jeg at det var Internett jeg savnet.

Vent litt, Ida. Er ikke sosiale medier og Internett to ord for den samme medieopplevelsen? Den glade scrollinga mens du venter på t-banen?

Ikke for meg. Å sitte på Instagram og savne Internett var like logisk som å sitte i Dyreparken i Kristiansand og savne skogen. Jeg vokste opp med et friere og villere Internett. Nå satt jeg her og liket de samme tingene som alle andre.

Plutselig merket jeg at jeg hadde tilbragt masse tid i en veldig kommersiell og veldig masete sfære.

Jo mindre jeg brukte kontoene mine i sosiale medier, jo mer desperate ble de etter å få meg tilbake.

Hver gang jeg logget meg på Facebook, forsøkte Facebook å flørte med meg.

Hei, Ida! HEI IDA! Se på dette minnet fra fire år siden!

Ida! Så godt å se deg igjen! Se, du har vennejubileum med en fjern bekjent i dag!

Ida! Vi savner deg! Du har lagt igjen data her i 10 år, og vi vil så gjerne ha 10 år til! Kom igjen!

Jo mer Facebook flørtet, jo mer fristet var jeg til å slette kontoen min.

Det er klart, Messenger var en annen grunn.

Messenger, mammapermens evige mas.

Ja, jeg hater Messenger:

  1. Det er så lav terskel på å sende folk meldinger på Messenger at jeg får flere meldinger enn jeg klarer å lese, langt mindre svare på.
  2. Folk bruker Messenger-trådene som chatt. Det gjør at samtalene blir uendelige og det er umulig å bli «ferdig» med en utveksling uten å forlate tråden, som folk ofte kan bli stressa og såre av at du gjør.
  3. Alle kan se om du har lest hva de har skrevet, og mange blir stresset om du ikke svarer umiddelbart. Som jeg ikke får til, fordi punkt 1.
  4. Som fører til at du får ENDA FLERE MELDINGER PÅ MESSENGER fra folk som er redde for at de har sagt noe galt og så må jeg si «Nei, jeg hadde bare ikke tid til å svare deg fordi ungen min akkurat kastet en sko i do/en banan i bh-en min/en ball i stekepanna»
  5. Selv om jeg har lyst til å si: «Kjære deg. Pust rolig. Den angsten du føler på akkurat nå er designet av noen, den er ikke naturlig forekommende. Det er bare et stort, multinasjonalt selskap som synes at jeg sjekker mobilen min litt for sjelden, og bruker dine følelser til å presse meg til å gjøre det oftere. Snedig, ikke sant?»

Per i dag er både Facebook og Messenger en så stor del av infrastrukturen i livet mitt at det ikke bare er å hoppe av. Det er her jeg kjøper brukte barneklær og får med meg når ting skjer på det lokale biblioteket mitt. Så istedenfor å slette fullstendig, har jeg bare tatt en storrengjøring der.

For det er ikke så mange år siden at Facebook var en privat bakhage der du delte ting du ville delt i en konfirmasjonstale eller et julebord med jobben. Nå er ting som deles like offentlig som en artikkel i Aftenposten. Så jeg har gått gjennom profilen min og slettet med dette som utgangspunkt. Ville jeg latt en avis publisere dette bildet? Ikke? Da hører det ikke hjemme på Facebook heller.

Målet er å frigjøre tid brukt på sosiale medier for å være mer ute i Internett-skogen jeg savner. Jeg begynte å blogge i 2006 fordi jeg likte tanken på å kunne skrive fritt, uten å måtte spørre noen om lov. Og bloggen er her fortsatt, vi har bare blitt så vant til å tenke på blogger som inntektskilder eller reklame i disse dager. Det er mindre allmenning og mer Aker Brygge her nå. Å skrive gratis på norsk, på et sted folk kan lese uten å logge inn og uten å måtte legge igjen noe personinformasjon, er en radikal ting.

Så: Velkommen tilbake til bloggen min. Jeg har savnet den. Og her kan du lese så mye du vil. Vi trenger ikke være venner på noe sosialt nettverk for at du skal gjøre det. Du trenger ikke å følge meg. Og setter du pris på det du leser, kan du gjøre mer enn å bare dele teksten, du kan gjenbruke den. Den er Creative Commons-lisensiert. Vel bekomme.

 

9 kommentarer om “Like litt mindre, blogge litt mer

  1. Jeg er helt enig. Jeg bruker knapt Twitter, men er aktiv på Instagram og har bygget en profil og en strøm basert på hva jeg selv vil se. Facebook tar mer tid enn hva jeg ideelt sett har behov for, og jeg savner akkurat som deg å skrive mer selv.

    Så ja, jeg tar oppfordringen din! 🙂

  2. Enig i alt du skriver her, nå tok jeg meg i å savne det «gamle nettet» selv. Håper «Facebook-eraen» med kommersielle sosiale medier som vet alt om oss går over på et tidspunkt, selv om det kanskje er urealistisk.

    Har hatt en liten pause fra sosiale medier selv, og det er utrolig hvor lite jeg savner feks Facebook og Instagram når jeg først er borte fra dem.

  3. Hurra Ida, du har vært savnet!
    Hilsen gammel, anonym bloggleser fra 2006 som du aldri har møtt og som ikke er venn med deg på noe medium, men somhiver seg over tekstene dine når de dukker opp 😊

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.