“Hei, Ida, bloggen her. På tide å sjekke inn. Hva er det du driver med om dagen?”

“Jo, du skjønner, jeg startet for meg selv, og før jeg visste ordet av det, var jeg med på en start-up også.”

“Fysjom! Start-up er et av de styggeste ordene jeg vet. Har du ingen medfølelse med en stakkars blogg?”

“Ok, ok. Jeg er med på å lage en ny dings som ikke finnes fra før, og vi tjener ingen penger ennå. Bedre?”

“Mindre romantisk, i det minste. Hva skal dere lage?”

“En smartere banktjeneste som gjør det mulig for deg som ikke har penge-hue å være økonomisjef i din egen bedrift.”

“Hvorfor har de spurt deg? Er ikke du gammel kommunist og litteraturviter? Og teller på fingrene?”

“Jeg er faktisk ekstremt opptatt av penger. Har jeg ikke fortalt deg det?”

“Ikke et kløyva ord. Men du er grisk, altså?”

“Haha, du misforstår. Jeg er opptatt av følelser, ikke sant? Og du skal lete lenge etter et mer mer betent tema enn økonomi.”

“Ah. Hvem er det du skal lage denne greia med?”

“Wilhelm Joys Andersen, selvfølgelig.”

“Har ikke dere kranglet om den beste måten å jobbe på de siste femten årene?”

“Jo, og det er sånn man blir bestevenner.”

“Dere er så tenåringsjenter, ass.”

“Mer gamle kjerringer.”

“Men Ida, på ordentlig: Var ikke grunnen til at du erklærte at du “aldri skulle jobbe for deg selv mer” at du hadde gått på trynet økonomisk?”

“Det stemmer. Jeg hadde akkurat fått 200 000kr i skattesmell og trodde jeg skulle dø.”

“Fordi du var dust og gjorde regnskapet selv?”

“Jeg tviler på at en regnskapsfører hadde hjulpet noe særlig. Jeg var 23 år og hadde tjent mer penger på firmaet mitt enn jeg trodde det var mulig å tjene, og så feilberegnet jeg hvor mye jeg skulle betale i skatt, og brukte opp litt for mye av det. Vips, så hadde jeg gjeld til verdens verste kreditor: Staten.”

“Jeg kan ikke huske at du har skrevet om den skattesmellen før?”

“Nix. Jeg holdt helt kjeft om det. Jeg skammet meg for mye, rett og slett.”

“Men du blogget om å få en psykiatrisk diagnose? Og om å overspise? Jeg skammet meg da du skrev de tekstene der. Men du la dem ut likevel. Ikke tenk på bloggen, lzzm.”

“Det var ikke bare skamfullt. Det var skummelt også. Det er ordentlige konsekvenser når du føkker opp økonomisk. Husk at jeg hadde enkeltpersonsforetak på den tiden. Juridisk sett var firmaet mitt og jeg samme skattemessige enhet. Hadde jeg ikke vært så ung og blakk som jeg var, hadde jeg satt boligen min over styr.”

“Så det var derfor du gikk gjennom alt styret med å stifte AS denne gangen?”

“Jupp. Delvis for å kunne tabbe meg ut uten å herpe privatøkonomien min, og delvis for å forbli en del av velferdsstaten. For å sitere staten sjøl: “Som innehaver av enkeltpersonforetak vil du ha dårligere sosiale rettigheter enn om du er arbeidstaker.”

“Det der er ikke akkurat reklame for å ha enkeltpersonsforetak, Altinn. Men hvordan klarte du å betale ned gjelda, da?”

“Jeg brukte all lønn og all inntekt fra boksalg på det i flere år. Pluss at samboeren tok mye mer av faste utgifter i huset enn meg. Så ingen kjapp eller spennende løsning der, gitt.”

“Så dølt.”

“Ja. Penger er skummelt og penger er dølt. Det er derfor vi burde snakke mer om det. Det er trygghet og tannlegetimer, nattesøvn og selvstendighet. Det er rammevilkårene for livene våre. Det er derfor jeg vil lage verktøy som skal gjøre det teknisk umulig å gjøre den typen tabber jeg gjorde i 2010.”

“Så du kan sende det du lager tilbake til deg selv i en tidsmaskin?”

“Ja, helst.”

“Men er ikke det å ha dummet seg ut med penger en berikende erfaring, da? Handler ikke hele start-up-greia om å feire sine egne feil? Fail more, fail better?”

“Det der er det verste jeg vet. Det er jo ingen som feirer ordentlige tabber. Det er mer at folk lager inspirerende foredrag om hva de lærte av å legge ut noe flaut på Instagram. Å tabbe seg ut økonomisk er som å tabbe seg ut mens du kjører bil. Det var ikke noe “fail better” da en jeg kjenner kjørte med sommerdekk på glatta, for å si det sånn. Det var bare farlig.”

“Nå ranter du.”

“Jammen næringslivet er så pinglete! Alle formuleringer har dress og slips på. Du ser innlegg av typen “4 grunner til at start-ups mislykkes” og så er alle grunnene glatte formuleringer av typen “problemer med markedet” og “problemer med finansieringen”. Det er ingen som sier noe så direkte som at ting gikk galt fordi “Stor kunde avbestilte akkurat i det du hadde en stor regning som forfalt”. Det er så stor avstand mellom språk og virkelighet at jeg får utslett.”

“Haha, det er derfor du vil lage ditt egen ting! Dét har jeg sett før. Halve manuset til Jenter som kommer ble skrevet etter at du hadde sinna-lest Tracy Cox Hot Sex.”

“Jepp. Og jeg skrev slankeblogg fordi jeg var så drittlei tekster av typen “15 sunne matvarer som gjør deg feit”.

“Det må da være greit å minne folk på at de ikke kan spise ubegrenset med protein-barer?”

“Den typen blogginnlegg er skrevet til tynne mennesker som er redde for å bli tjukke. Da jeg veide 100 kg og lette etter noen som visste hva det ville være si å være feit og skulle begynne å trene, fant jeg ut at dette var noe de som alltid har trent visste svært lite om. Og sånn er tekstene om pengetrøbbbel, også. Økonomer elsker å gi råd om økonomi, men de vet ingenting om å være redde for vinduskonvolutter.

“Men det gjør du.”

“Hell, yes.”

“Men burde folk som driter seg ut økonomisk ha egne firmaer? *kremt* Spør for en venn.”

“Burde alle nye arbeidsplasser lages av det segmentet av befolkningen som har Excel som førstespråk?”

“Kanskje ikke.”

“Dessuten er det mange bransjer det er nesten umulig å jobbe i uten å drive for seg selv. Det er veldig få faste fotografstillinger der ute.”

“Jo, jo.”

“Poenget er: Jeg skal bruke denne start-upen som anledning til å snakke om penger på en mer sårbar og direkte måte. Det hjelper ikke å bare lage en ny dings. Vi må også lage noen nye premisser for samtale. Det burde ikke vært sånn at den største hemmeligheten jeg hadde i tjueåra var at jeg betalte ned skattegjeld.”

“Det er ikke hemmelig lenger nå, Ms Internet Oversharer.”

“Noen må jo begynne for å få samtalen i gang.”

“Hvorfor i allverden skal folk gidde å snakke om skumle og flaue ting for å hjelpe deg å lage et kommersielt produkt, da?”

“Fordi jeg tror at samtalen blir relevant for mange flere enn de som er i målgruppen for produktet jeg skal lage. Det er ikke alle som vil ha sitt eget firma, men alle har en økonomi.”

“Men det at alle har en økonomi er jo ikke synonymt med at alle er interessert i det?”

“Jeg tenker sånn: Hvis jeg har skammet meg over noe, kan jeg umulig være alene om det. Det kjipeste er alltid det mest allmenne.”

“Åkei, vi får se. Hva skal pengefolka som har orden i sysakene sine og Excel som førstespråk finne på da?

“De kan melde seg på det nyhetsbrevet her for å få mer detaljerte oppdateringer om selve produktet. Vi kommer til å dele smaksprøver og verktøy folk kan teste ut fortløpende. Men du, kjære blogg, er forbeholdt angst og beven.”

“Stakkars meg.”

“Åh, jeg vet du liker det.”

“Hysj nå. Det er lesere her hvert øyeblikk.”