Jeg har bidratt med en tekst i antologien «Det skjer nå – fortellinger fra en feministisk revolusjon».  Det er en bok om de aller vanskeligste spørsmålene. Redaktør Helena Brodtkorb oppsummerer boken med å parafrasere Margaret Atwood:

Jeg tenkte jeg skulle dele et utdrag av teksten min med dere.

Kroppen snakker ut (utdrag)

Det begynner med at de tar av meg genseren. Det er i hvert fall det jeg husker som begynnelsen, men hvem vet hvor denne typen minner egentlig begynner. Under gen- seren har jeg en for liten push-up-bh. Den kneppes foran, ikke bak. De skjønner ikke mekanikken, vrenger den av. Så er vi avkledd, brystene mine og jeg. Jeg har ingen flat- brystede minner. De var der da jeg fikk mensen som tiå- ring. De var ømme og enorme.

Når jeg nå er avkledd, er jeg fjorten år og føler meg som en erfaren bryst-innehaver. Jeg står der på det lille hybelkjøkkenet i flombelysningen, brystvortene snurper seg og blir harde i den kalde luften. Jeg kan alltid dra til dette stedet, lukte min egen tenåringssvette, kjenne pulsen banke i tinningen. Jeg kan skru det på. Jeg kan ikke skru det av. Jeg husker det jeg antar er fjortenåringens perspektiv: hvor mye jeg skammet meg over puppene som henger lange og tunge nedover brystkassen min, over brystvortene som peker nedover. En del av meg er redd jeg støter dem som har kledd av meg, med kroppen min. Men jeg er redd for noe annet også. At de skal ta av meg buksene også. Det er delvis på grunn av trusene jeg vet vil komme for en dag, Sloggi med en blodflekk i skrevet. Men også på grunn av noe stramt, noe hardt, noe som får luften til å stå stille.

Jeg puster ikke inn. Lyden er som under vann. De andre snakker, men det når meg ikke. En klar lyd: flasken som blir ristet. Godteri-skum fra Svinesund, liksom- barberskum med solbær-smak. En metallisk banking, gassen som slippes ut, skummet som snart dekker brystene mine. En hånd med svarte hår på. Jeg vet hva skummet smaker. Jeg kan ikke ha smakt på det. Huden smaker for meg. Seigt, syntetisk, et sted mellom blått og fiolett i farge, en snurpende følelse der hår og porer møter kliss. Jeg ser ned på dem. De ser meg inn i øynene og gliser, tungene lange og kjøttfargede, de lager slimspor i skummet.

Tre ansikter ser opp på meg: To gutter som for meg er menn, kanskje tjue år, og en jente på min egen alder. Jenta er initiativtager, men ser ut som om hun er i fritt fall. Jeg ser inn i øynene på den ene mannen i det han lukker munnen sin om brystvorten min. En aggressiv utfordring: Ikke vær prippen nå. Så avbrytes vi av stemmen til den tredje gutten, den eneste i rommet som ikke slikker overkroppen min, stemmen til tilskueren utenfor. Jeg husker ikke hva han sier, men jeg skjønner at han har sett hvor ukomfortabel jeg er, at han vet at jeg ikke vil dette. Lyden av stemmen hans gjør at jeg forstår at jeg har lov til å stritte imot, lov til å redde meg selv, og jeg husker ikke mer før jeg vet at jeg er innelåst på do med mobiltelefonen og ringer alle jeg kjenner for at noen skal komme og hente meg.

La oss bremse her, ved dette øyeblikket, et jeg alltid kan påkalle, men som ofte kommer ubedt. Alle tekster blir først levende når noen leser dem, så jeg vet at du er der, og at det er svært sannsynlig at du ikke har lyst til å være her med meg. Jeg har skrevet inn entrehaker om noe du ikke vil høre om, men ikke klarer å rive deg løs fra.

Kanskje er du som meg. Kanskje kjenner du at det knyter seg i magen, at pulsen øker, at kjeven strammer seg. Kanskje mitt ubedte minne påkaller et minne hos deg som ligner. Kanskje er du sint på meg nå, fordi fortellingen om det yppige, avkledde barnet vekker et raseri du ikke kan rette noe sted. Jeg viser deg urett du ikke kan gjøre godt igjen. Ingen av oss kan reise tilbake i tid og ta på meg genseren. Kanskje kjenner du på ubehaget ved å bli med meg til et så privat sted. Kanskje er du bekymret for de etiske og estetiske konsekvensene av at jeg har skrevet en slik tekst. Kanskje lurer du på hvordan de anonymiserte avklederne ville forsvart seg om jeg ga dem muligheten. Kanskje lurer du på om det jeg skriver, er sant.

Velkommen til #metoo. Siden den første kampanjen vellet over sosiale medier, har vi vært i dette rommet sammen. La oss bli her og utforske det. Denne teksten er en bevisstgjøringsgruppe for aktivister og skeptikere, et kreativt verksted og en svart messe i morens, datterens og den ufrivillig avkledde kroppens navn.

Det er lov ikke å orke. Du kan legge boken fra deg. Men kom tilbake senere. For minnene du har i kroppen din, kommer til overflaten uansett, om og om igjen. Når du er klar, vil jeg at du skal ta med deg alle tekstene du nesten skrev, alle statusoppdateringene som ble liggende i kladd, alle historiene du hadde lyst til å sette #metoo på, men måtte holde inne i deg siden de bodde på sam- me sted i kroppen din som en ukontrollerbar kvalme. Jeg bygger en smeltedigel til dem her. Kom og sleng dem oppi når du er klar.

Det er lov å være bekymret på den dannede offentlighetens vegne. Men ikke snu i døren. Jeg befaler deg å bli med inn. Jeg vet at det var mange tilskuere som leste med en blanding av forundring, bekymring, avsky og sjenanse. Hvis du er en av dem som skrev – eller var fristet til å skrive – «#NotMe», som får behov for å sitere Habermas og snakke om grenser, vil jeg at du skal ta med deg hele ambivalensen og skepsisen og putte det i gryta. Vi trenger deg.

Vi bygger ingen bevegelse hvis den ene delen av offentligheten holder pusten fordi temaet er for tett på deres eget liv, mens den andre delen av offentligheten tier stille fordi de synes tematikken er for intim til at de har lov til å ytre seg.

Jeg vil ikke at du skal «like» denne teksten.
Jeg driter i om du er «enig» med meg.
Jeg vil at du skal sette fyr på den.
Jeg vil at du skal injisere den og la den drive deg til å løpe, til å knuse.
Jeg vil at du skal ringe meg midt på natta og fortelle meg hvor feil jeg tar, og si det til meg så høyt du kan med de styggeste ordene du har brukt.

Jeg vil at du skal tvinges til tastaturet for å pepre internett med utsagn som får deg til å skamrødme.

Jeg vil at du skal bli så sint at vi kan bruke raseriet ditt som drivstoff.

Vi skal videre, skjønner du. Vi kan ikke stoppe her. Luften er full av fragmenterte fortellinger. Som offentlighet rykket vi til, kremtet «men dette er uakseptabelt», satte ned en komité for å forhindre seksuell trakassering der vi jobber og håpet at fortellingene skulle forsvinne. Men den nødvendige konsekvensen av #metoo er ikke at partiledere og toppsjefer kommer med symbolske utspill om at kvinner ikke burde oppleve dette. De er godt ment, men de fungerer som en oppfordring til å holde kjeft. «Takk for at du sa fra, sånn skal det ikke være, vi har tatt affære, håper vi slipper å høre denne historien igjen.»

Det er nemlig ikke sånn at hvis ingen blir voldtatt i 2019, er kvinnefrigjøringen et faktum. Det er ikke sånn at hvis ingen blir kløpet i rumpa på julebordet 2018, trenger vi ikke et 8. mars-tog neste år. Det er ikke sånn at hvis ingen kvinner i Norge mottar meldinger av typen «Kjør meg inn i din røv», så er vi endelig i mål. Målet med #metoo er ikke at alle cis-kjønnede menn skal heve hvitt flagg i grisepratkrigen. Det er derfor jeg kaller inn til dette verkstedet.

Vi er i flo. Kroppene til alle kvinnene som har lignende opplevelser som meg, flør. Vi har oppmerksomheten nå, jernet er skikkelig varmt, og du vet hva vi må gjøre da?

Vi må dælje til.

Et begrep til bålet: «Sjokkerende». Som i «#metoo er sjokkerende». Å ha vært utsatt for et seksuelt overgrep er ikke unormalt. Det er ikke et marginalt fenomen. Det gjør det ikke til en hverdagslig sak, men sjokkerende er det ikke. Vi har forskningsbelegg for at vold og voldtekt er et folkehelseproblem.

Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress utførte en livsløpsundersøkelse om forekomsten av vold og voldtekt i befolkningen i 2013–2014. De intervjuet ca. 5000 mennesker om erfaringene deres, halvparten menn og halvparten kvinner. De sikret seg et bredt utvalg av befolkningen.

Tallenes tale er klar. 9,4 prosent av alle kvinnene sier at de har blitt voldtatt. 55 prosent av dem sier at det skjedde før de fylte 18 år. 45 prosent av dem sier at de fryktet for liv og helse da det skjedde. Vi snakker ikke om «gråsone- voldtekter». Vi snakker svartsonevoldtekter, rødsonevold- tekter, dør-jeg-nå-voldtekter. Vi snakker om opplevelser du mest sannsynlig ikke delte på Facebook eller Twitter under #metoo fordi de er for drøye, for personlige, for voldsomme. Men opplevelsene finnes, og de sitter i kroppene til en stor del av Norges befolkning. Det rare er ikke at mange delte under #metoo. Det rare er hvor lite vi snakker om voldtekt i førsteperson.

9,4 prosent er mange. Det er litt flere enn dem som får brystkreft. Jeg tviler på at vi får en sløyfe å putte på jakka, en voldtekts-måned der Lindex selger rapeawareness-truser i en artig farge. Litt avhengig av hva slags demografiske data du bruker, overlapper den i størrelse med gruppen «annen seksuell legning enn heterofil» og «funksjonshemmede». Men vi snakker ikke om tilrettelegging og politisk frigjøring for oss som har vært utsatt for overgrep. Vi snakker bare om hvordan vi skal forhindre at det skjer igjen.

Å ha vært utsatt for overgrep er å ha to jobber: å håndtere konsekvensene av ditt eget traume, og å håndtere hvor- dan du viser eller forteller verden om det. Samfunnet er ikke rettferdig. Mannen min har mye ekstra arbeid knyt- tet til det å bruke rullestol. Han kan ikke ta bussen i Oslo slik jeg kan. Han kan ikke gå på Nasjonalgalleriet slik jeg kan. Han kan ikke hente post i butikk slik jeg kan. Jeg ville gjerne nullet ut alle trappene i Oslo i morgen, men det er et politisk tiårsprosjekt. Men det jeg kan gjøre, er å anerkjenne at han gjør arbeid jeg slipper, fordi jeg har privilegier han ikke har.

Han er ikke den eneste. Alle som skraper mot patriarkatets harde kanter kompenserer for det kroppslig. Jeg opplever likestillingsideologien som en «suck it up, buttercup»-ideologi. Vi sier: «Flere damer/skeive/ funkis/ikke-hvite inn i styrerommet, det er for få!» Og så later vi som om at det å passe inn i et rom tilrettelagt for den hvite, mannlige normalen ikke er en ekstra arbeids- oppgave.

Jeg var utsatt for seksuell vold før jeg visste hva sex var. Det gav meg en ekstra arbeidsoppgave. Jeg har måttet bruke mye lengre tid på å bli komfortabel i min egen hud, på å finne ut hvordan jeg skal være meg med et traume i kroppen. Derfor hadde det vært fint å kunne stryke «administrere egen sjokkerende og gruoppvekkende fortelling» fra to-do-listen og bare kunne eksistere som en relativt vanlig dame som det har skjedd noe relativt vanlig (og fælt) med.

Jeg tror at den store samfunnsmessige endringen begynner med at vi øver oss på å tåle historiene, tåle at det ikke finnes noen magisk oppreisning som gjør det «godt igjen», og at det – i beste fall – er en svært lang politisk vei mellom nå og det at problemet forsvinner.

La oss flytte inn i en verden der alle disse historiene er sanne, der statistikken over seksuelle overgrep i Norge er sann, der vi tåler at forferdelige ting har skjedd uten at de det skjedde med, «ble ødelagt» av den grunn. By oss noe mer enn et blaff i offentligheten. By oss ikke noe smått.

Vil du lese hele? Da kan du kjøpe boka her. Jeg har kuttet ut en god del for å kjøre den Internettvennlig.

PS: Vi fikk terningkast 5 i VG og og terningkast 4 i Dagbladet.