Det er snart jul. Alle aviser er fulle av oppsummeringer av hva som var årets beste bøker. Jeg misliker de listene, fordi – helt ærlig – hvem bryr seg om hvilket år en bok kom ut? Jeg vet ikke om noen (utenom en helt bestemt type kulturjournalist) som setter seg ned og spør: «Hva er det mest aktuelt at jeg leser nå?» De fleste av oss vil bare lese noe skikkelig bra, og bryr oss ikke om boken kom ut i 2006 eller 2016.

Men det er snart jul, og det betyr at du antageligvis skal kjøpe noe til noen. Jeg foreslår bok. Det er nemlig ingenting som er så kjedelig som en lang romjul og ingenting å lese, og hver jul jeg ikke får bok, så kjenner jeg at jeg er litt skuffet.

Nå skal det sies at jeg ikke kjøper bøker til andre som jeg ikke har lest selv. Sånn sett er denne listen litt teit. Den burde kanskje hete: God bruk av byttelappen på bomkjøp-gaveboka.

På en annen side: «Bøker jeg likte så godt at jeg vil gi videre» er et fint parameter for å oppsummere leseåret 2019. En god presang-bok er nemlig ikke bare en fin bok, det er en bok du hever stemmen når du snakker om. Derfor var dette en morsom liste å skrive. Her er de fire jeg var mest begeistret for i 2019 (og nei, dette innlegget er ikke reklame):

Heftige bånd av Vivan Gornick

Eller hvilken som helst annen bok av Vivian Gornick. VIVIAN! GORNICK! Rop navnet fra hustakene, syng det i dusjen, satan så bra denne boken var. For å sitere Per Petterson: «Jeg har fått en ny venn.» Jeg kan si «Dette er en bok om mødre og døtre, det er et memoar», men det dekker det ikke, fordi det er så mye av denne boken som rett og slett handler om hvor godt den er skrevet, om rytme og byskildring og dialog. Å gjenfortelle handlingen er litt som å forsøke å forklare hvorfor kaffe er så digg. Du må liksom være morgentrett og drikke den selv for å skjønne greia. Gakk hen og les.

Oversatt til norsk av min gode venn Johanne Fronth-Nygren, så du får en nydelig leseropplevelse uansett hvilket språk du velger. Hun har også skrevet et intervju med Gornick i Vinduet som du kan lese og bli enda litt mer forelsket. I både Gornick og Johanne. Dette Paris Review-intervjuet er også gull.

Livet med Dolly Wilde av Catilin Moran

Eller How to build a girl, som den heter på engelsk. Dette er et godt eksempel på en bok som ikke er ny, og en forfatter jeg kjenner godt fra før, men som likevel var en av årets lesefester. En ting er at denne romanen er morsom. Sånn «le pinlig høyt og plutselig så du vekker hele huset»-morsom. En annen ting er at den er den beste romanen jeg har lest som handler om tenåringer og fattigdom, om trygd og Tatcher. En roman som skriver seg inn i den beste tradisjonen etter Dickens: Bøker om arbeidsliv og penger. Og musikk og masturbasjon, selvfølgelig. Det er jo en bok av Caitlin Moran, tross alt.

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn

Dette var årets norske roman for meg. Jeg vet, den kom ut i fjor, men jeg leste den i år, og jeg tipper det er plenty av ivrige lesere der ute som ikke har lest den ennå, heller. Jeg kjøpte den og var sånn «jeg likte novellene hennes, denne er sikkert fin lesning ÅHEISANN OK SHIT BANDITT» og så sang jeg «Mariaaaa, Mariiaaa, I just met a girl named Mariaaaaa» for meg selv fordi folkens, Maria Kjos Fonn er en av de mest ambisiøse og spenstige nålevende norske forfatterne, viser det seg. Du skjønner: Verdenslitteraturen er full av triste, emo, skadde, suicidale og spiseforstyrrede kvinner, der hva nå enn som feiler dem er et symbol for noe annet, et litterært virkemiddel, ikke en faktisk tilstand du kan sette deg inn. På samme måte som at trebenet til Captein Ahab ikke er et faktisk manglende ben, men et symbol på besettelsen hans. Men Kjos Fonn skriver en roman der hun skildrer livet til noen med faktiske traumer, faktisk dissosiasjon, faktisk rus og psykiatri. Det er et ambisiøst prosjekt og så godt gjennomført at jeg måtte streke under ting og hytte med neven og sånn. Dette er den beste skildringen av psykiatri på norsk siden Amalie Skram. I tillegg har den bøttevis med beksvart humor.

Noe tapt og noe vunnet av Tara Westover

«Du må lese Tara Westover!» sa Kristin Storrusten til meg. «Jada, jada» sa jeg. Og så leste jeg den, og så viste det seg at ja, det måtte jeg jo. Den gikk ned i et glefs. Hvis du er i markedet for memoarer (som markedsføres som romaner når de oversettes til norsk, irriterende nok) som handler om hvit makt, å være møkkete, konspirasjonsteorier og hvor hardt det er mulig å jobbe for å late som om man passer inn, så er Educated (som boken heter på engelsk) noe for deg. Den var definitivt noe for meg. Og den er noe for deg hvis du lever et voksenliv som er langt, langt unna omgivelsene du vokste opp i. Dette er en bok det er mye å si om, og det er kanskje nettopp derfor jeg tenker på det som en gavebok. For noen ganger vil man gi bort bøker så man ikke er alene om å ha lest dem.

Avslørende hva man liker

Som du ser: Mine fire favoritter er alle førstepersonsfortellere, to av dem er memoarer, to av dem er coming of age-fortellinger med fattigdom og traumer i sentrum. Kjerringa leser som hu skriver, kan du si. Men det er jo også det artige med å se andres «disse må du faktisk lese»-lister: Å anbefale er så personlig! Jeg har bøker jeg har gitt folk i gave i mange år nå, som Chronology of Water og Bloodlands, og som jeg alltid kommer tilbake til. Har du lest dem, vet du ganske mye om hva jeg er opptatt av (traumer og andre verdenskrig), og ikke minst hvilke budskap jeg gjerne vil dele med dem jeg er glad i (verden er grusom og jeg elsker deg).

Hvilke bøker har du lest i år som du vil at andre også skal lese?
Hvilke bøker gir du bort igjen og igjen?