Derfor bør du slutte å følge meg på Instagram

Eller: Hvordan jeg sluttet å følge nesten alle, og begynte å like Instagram mye bedre.

Folkens, la oss snakke om “feeden” din. Det oversettes gjerne til “strøm”, men helt ærlig: Det mangler assosiasjonen til at noe mater deg. En strøm høres ut som en elv som flyter forbi. En feed høres ut som pelletsdispenseren i hamsterburet. Derfor foreslår jeg å døpe om stedet du scroller gjennom for å se om det har skjedd noe nytt siden sist. Det er ikke strømmen. Det er ikke feeden. Det er mater’n.

Vi snakker mye om at sosiale medier er for distraherende (og det kan det jo være), og om at allegoritmene bestemmer for mye av hva vi ser når (og det gjør de jo).

Men vi snakker lite om et mer grunnleggende problem med sosiale medier: En av hovedgrunnene til at sosiale medier er distraherende og at allegoritmene har for mye makt, er at mater’n din er for full.

Det er fordi alle har blitt oppfordret til å følge og følge i snart ti år, men ingen har bedt deg om å fjerne noe.

Samtidig har vi gått fra en tid der det var om å gjøre for alle virksomheter å “komme seg på” sosiale medier til at hver eneste Kiwi og lokale Ark-sjappe har sin egen konto i alle kanaler. Du har fulgt og fulgt og fulgt, og flere og flere artige/interessante/sosialt forpliktende kontoer har kommet til.

En av grunnene til at folk ikke tømmer den overfylte feeden, er at det regnes som frekt å fjerne venner og avfølge folk. Reduksjon i følgertall kan føre til spekulasjoner og drama. Hvorfor er ikke X venn med meg på Facebook lenger? Ånei!

Men dere: Jeg tar ikke vare på alle papiraviser jeg leser. Jeg har ikke tatt vare på Vinduet fra i fjor eller heftet med strikkeoppskrifter jeg er ferdig med. Ikke bare det: De siste ti årene har jeg tatt jevnlige utrenskninger i bokhyllen for å kunne fortsette å supplere med nye bøker. Ikke fordi jeg ikke likte bøkene som gikk til bruktbokhandel, men fordi bokhyllen blir full. Jeg er forfatter. Mannen min er forfatter. Vi elsker bøker, men vi hadde druknet i bøker hvis vi aldri kvittet oss med noen av dem.

Men sosiale medier er bygget på prinsippet om at jeg skal ta vare på absolutt alt, siden de primært lever av å selge informasjonen om hva jeg liker videre til annonsører.

Men bokhyllemetaforen fungerer ikke, siden sosiale medier også er fullt av fatisk kommunikasjon (eller small talk på godt engelsk). Det betyr at mater’n også fylles opp med postkort, bursdagskort, kvitteringer, invitasjoner og huskelapper du aldri ville tatt vare på i skuffen, men som lagres her til evig tid.

Jeg pleide å ha en analog telefonbok der jeg førte inn numrene til alle jeg kjente. Når jeg byttet telefonbok, tok jeg ikke vare på nummeret til folk jeg snakket så vidt med på fest fem år før. Vennelisten min på Facebook, derimot. Der er det flust av folk jeg ikke husker hvem er.

Sosiale medier blir dermed som en bokhylle full av gamle aviser, visittkort, og nabosladder, reklame og nabosladder som hele tiden genererer nytt innhold. Ikke rart vi blir distrahert! Og ikke rart at det er blitt utviklet komplekse systemer for at Facebook og Instagram kan gjette på hva du har mest lyst til å se. Du følger så mange ting at det er umulig å se alt som faktisk deles.

Jeg har brukt de siste årene på å forsøke å temme de sosiale mediene jeg deltar i.

Jeg har skrudd av varsler.

Jeg har begrenset skjermtid.

Og likevel: Jeg klarte ikke fri meg fra minnet om at Internett pleide å være et morsomt sted.

Noe jeg gledet meg til.

Noe jeg koste meg med.

Noe som føltes som mitt.

Et godt internett-minne: Jeg pleide å lese mange blogger på RSS. Det var ikke distraherende. Det var digg. Jeg begynte å abonnere på blogger jeg syntes virket spennende og jeg sluttet å abonnere når jeg gikk lei. Og så kom jeg på at sånn har jeg det fortsatt når jeg følger podcasts.

Hm, tenkte jeg. Hvorfor føles det så annerledes enn Instagram?

Jo, fordi det ikke er noen forventning om at podcastene som jeg abonnerer på, skal abonnere tilbake på meg. Jeg får må aldri trykke “liker” på noe som helst. Og ingen av vennene mine ser hvilke podcaster jeg hører på. Jeg får ha alenetid med innholdet mitt, og det gjør det mye enklere å bare abonnere på ting jeg faktisk lytter til.

Denne erkjennelsen fikk meg til å forstå hvordan jeg skulle få et morsommere Internett: Jeg måtte bare slutte å følge med på så mange.

Jeg satte meg ned med Facebook og Instagram og sluttet å like og følge. Det var en interessant utforskning. Jeg hadde helt glemt storparten av det jeg liker. Jeg ser det jo ikke lenger. Mater’n er så full at det jeg ser først, er det vennene mine har likt. Det betyr at de tingene som jeg liker best, ikke har sjangs.

Jeg kunne også se hvor mye livet mitt har endret seg de siste ti årene. “Ah, dette var tiden jeg jobbet i SNL og fulgte masse universiteter!” “Åja, dette var tiden jeg lærte meg å løpe!” “Haha, så mange bæresjal! ALLE bæresjalene!”

Jeg telte ikke hvor mange jeg sluttet å følge. Jeg bare skuffet unna. Og tok jevnlige pauser, fordi du blir faktisk sperret eller eller flagget om du slutter å følge for mange ting på en gang.

Resultatene var dog fantastiske. Plutselig så jeg masse ting jeg hadde lyst til å se. Hvem skulle tro at sånt gikk an?

Etter mange, mange runder med å slutte å følge folk på Instagram, fikk jeg et enda mer revolusjonerende resultat: Jeg fikk beskjed om at jeg hadde sett alt folk hadde delt det siste døgnet. Jeg kunne bli “ferdig” med Instagram slik jeg kunne bli ferdig med papiravisen.

Plutselig var det ikke en tidstyv. Det var en passelig pause.

Nå er det din tur til å få et morsommere Internett. Det er enkelt – og likevel overraskende vanskelig å gjennomføre. Det dukker opp masse rare følelser når du slutter å følge noen.

Derfor har jeg laget en liten liste med gode grunner til å slutte å følge meg for å vise at det ikke er så farlig.

Gode grunner til å slutte å følge meg:

  • Du ser meg i mater’n og har glemt hvem jeg er. Har du glemt hvorfor du følger noen, får du lov til å slutte.
  • Du følger meg fordi du føler at du “burde”. Ingen noe på nettet. Å følge folk ut av plikt, er som å spise godteri du ikke synes er noe godt. Gi slipp.
  • Du følger meg fordi du kjenner meg i virkeligheten. Personlig har jeg funnet ut at jeg ikke liker å følge folk jeg kjenner godt . Jeg blir ofte emo av å se viktige begivenheter på sosiale medier før jeg får vite om dem RL, selv om jeg forstår at mange deler ting fra livet sitt etter hvert som de skjer. Løsningen på dette er å slutte å følge folk jeg kjenner godt, så jeg kan få gleden av å høre ting fra dem direkte.
  • Du følger meg fordi jeg irriterer deg. Ohoi, så mange jeg har fulgt fordi de irriterer meg! Og tingen er: Jeg mener ikke at du må slutte å følge din favoritt hate-watch. Det er lov å godte seg over folk man ikke liker. Spørsmålet er om du føler deg bedre eller dårligere etter å ha sett noe fra en bestemt person i mater’n. Føler du deg dårlig, er det ingen grunn til å fortsette å følge.
  • Du følger meg fordi jeg følger deg. Det pleide å være sånn at alle skulle følge alle tilbake, men vi er for mange til det nå, folkens. Følg meg fordi du liker å se det jeg deler. Du skylder ingen å følge tilbake.
  • Du føler at du burde “følge med” på meg av jobbgrunner. Men du, å scrolle i vei på Instagram er ikke å jobbe med Instagram. Profilen min er åpen. Sett av en tid du går innom og sjekker den. Dette kan du gjøre uten å fylle opp mater’n.
  • Du var interessert i noe jeg drev med før, men så har jeg sluttet å gjøre det. Folk er overraskende sjelden en konsistent merkevare. De bytter jobber og får nye besettelser og glemmer å legge ut innhold. Hvis jeg var artig i 2010 og kjeder deg nå, så står du fri til å slutte å følge med.
  • Du følger meg fordi du er redd jeg kommer til å bli sur om du slutter. Hei, sjelevenn. Har du også litt sosialangst? Jeg OG! Særlig på Internett! Men jeg lover: De færreste av oss sitter og kikker på listen over folk som følger oss og grubler på hvorfor X og Y forsvant. Og hvis den du slutter å følge, blir sur, så kan du dele dette innlegget med dem. Og kanskje ha en liten samtale om sosial angst? De har det nok, de også.
  • Du følger meg fordi du håper at jeg vil følge deg tilbake og dermed få flere følgere. Hei, sjelevenn nummer 2! Jeg har vært der! Nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet: Det er innholdet du deler som gjør deg verdt å følge. Jeg vet at Instagram jobber aktivt for at alle under 10K følgere skal føle at de MÅ FÅ FLERE så de kan få den magiske klikk i story-funksjonen, men du vil ikke ha ti tusen tilfeldige folk som følgere. Du vil ha de folka som faktisk vil se det du har å dele, ellers drukner du bare i ti tusen overfylte matere og må kjøpe synlighet.
  • Du ser meg i mater’n og det “does not spark joy”: Kom igjen, Instagram er din tidtrøyte. Da må den gjøre deg glad, OK? Gleder du deg ikke til å se meg, så ta meg vekk. Du kan alltids følge meg igjen senere hvis du savner meg.

Hvor mange er passe?

Jeg anbefaler å komme ned i ca 100 du følger på Instagram. Jeg synes at ca 30 sider og grupper på Facebook holder i massevis. Da har du få nok til å få litt variasjon i mater’n og samtidig få nok til å se alt, og bli ferdig med det. Men her er folk forskjellige. Kanskje du har mer tid til å scrolle enn meg, og vil følge med på nærmere 200? Uansett anbefaler jeg å gjøre det samme med materen som jeg gjør med bokhyllen: Når noe nytt kommer inn, så må noe gammelt gå ut. Følger du noen nye, må du slutte å følge noen gamle.

Klar for å slutte å følge folk?

Jeg anbefaler deg å sette av en uke og slutte å følge omtrent to hundre om dagen. (NB: Flere har sagt til meg at de ble flagget av å avfølge betraktelig færre enn min anbefaling. Det ser ut som om det er individuelle forskjeller på hvor fort du blir flagget for avfølging. Begynn pent med noen få om dagen!) Avfølger du noen hver dag, får du endret materen din raskt. Har du lyst til å dele erfaringene dine, så kan du tægge det med #følgfærre2020, og så kommer jeg til å SØKE OPP det du har delt og like og kommentere og stå i. Jeg kommer dog neppe til å følge deg. Men du trenger ikke følge meg heller! Du kan selvfølgelig tagge meg på Instagram også (bonus hvis du gjør det for å feire at du har sluttet å følge meg, hoho.)

Premien er et artigere og mindre masete Internett! Det går an.

10 thoughts on “Derfor bør du slutte å følge meg på Instagram”

  1. Er så enig. Endte opp med å slette alle jeg ikke egentlig var venn med i virkeligheten på Insta, og jeg endte også opp med å like appen så mye bedre.

    1. Så gøy å høre! Jeg tror “venn i virkeligheten” kan være en bra modus for noen – og for andre er et “read only”-instagram med bare artige fremmede like gøy. Men det er noe med at appen forandrer seg når du endrer bruken, rett og slett. (Selv om Instagram nå forsøker å få meg til å like flere ting hele tiden. “Du har likt tre ting som var tagget med følgende hashtag denne uken. Følg hashtag.” Neitakk.)

  2. “Jeg anbefaler deg å sette av en uke og slutte å følge omtrent to hundre om dagen. Da unngår du å bli flagget, og du får likevel endret materen din raskt.”

    Jeg avfulgte 30 stykk, så ble jeg blokket av instagram og nå får jeg ikke lov å avfølge flere 😐

    Fortsatte med å mute da. Ikke like effektivt men.

    1. Oi! Her gjør de store forskjeller fra konto til konto, ser jeg! Kanskje det har noe med mengden folk du følger fra før av å gjøre? Beklager dårlig råd om flagging, skrur ned antallet i selve hovedinnlegget!

      1. Antageligvis noe sånt! Heldigvis ble det raskt fikset og er på -150 kontoer nå, skal skrelle av en 100 til i dag (med museskritt) B-)

        Ellers var IG veldig mye morsommere bare fra i går til i dag så takk for tips!

  3. Pingback: Ut av ateist-skapet: Å folde hender og lese tarotkort i smug – Ida Jackson

  4. Jeg har avfulgt ca 50 og det gikk fint. Det som ikke gikk fint var at jeg fikk en kommentar fra en følger som skrev: Hvorfor har du avfulgt meg?
    Jeg hadde ikke lyst til å svare, men ble veldig lei meg og syntes det var vanskelig. Jeg har hatt angst for å poste etter dette og tanken om å bare slutte og poste helt på kontoen min har streifet meg veldig. Det jeg vil si og råde andre til er å ikke bli så veldig personlig med fremmende på instagram, uansett om de er superhyggelige og du får et vennskapelig forhold. Det er ikke et menneske du faktisk kjenner IRL og plutselig oppdaget jeg at – nei, jeg tror ikke vedkommende og jeg har så mye til felles, og jeg syntes kommentarene vedkommende kom med plutselig var litt småsure, litt belærende, litt strenge… da mistet jeg helt lysten. Nå har dette mennesket ganske mange tusen følgere og jeg syntes det var litt snålt at vedkommende oppdaget at jeg avfulgte (har skjønt at kanskje den personen bruker en bot).
    Men ok, det er sånn jeg har det i kveld. Jeg vet det er dumt at jeg gir dette mennesket makten her nå, men jeg er litt sensitiv av meg og føler veldig på slike ting.
    Vanskelig, veldig vanskelig!

    1. Jeg skjønner godt du ikke vil si! For en kjip opplevelse, er så lei for at det skjedde med deg. Du får lov til å lenke til meg og skylde på meg, men jeg må også få lov til å si: Dette er ikke ditt problem. Dette er den andre personens problem. Du trenger ikke forklare hvorfor du redigerer ditt eget rom på nettet, og når personen legger nøye merke til hvem som kommer og går på følger-listen, så er de nok over gjennomsnittlig bekymret og engstelig for sosiale ting. Stor, stor klem!

Leave a Reply to EliseT Cancel reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.