Ut av ateist-skapet: Å folde hender og lese tarotkort i smug

Narren på vei ut i det ukjente. Første – eller nulte kort i Store arkana. Og slik jeg føler meg når jeg plasker ut i med dette innlegget. Alt kan skje. Men det kan det jo alltid. Like greit å bare rusle videre.

En gang var jeg ung og skeptisk. Så skeptisk at jeg hadde en bloggserie som het skeptikerskolen, der jeg gikk gjennom alt jeg ikke trodde på og forklarte folk hvorfor det var teit.

Eller: En gang var jeg i mitt livs største omveltning/krise/transformasjon/sammenbrudd, og brukte bloggen min til å dekonstruere livssynet mitt og sette det sammen igjen. Resultatet ble en serie som het skeptikerskolen, som blant annet inneholdt tekster som: “En av de siste samtalene mellom Gud og meg“.

Eller: En måte å strukturere selvbiografien min på, er å beskrive den gjennom en serie religiøse kriser.

Noen kriser, i rekkefølge

  • Da jeg som veldig kristen trettenåring ble forelsket i en jente og leste Paulus.
  • Da jeg som fjortenåring fant Wicca og initierte meg selv som heks
  • Da jeg som sekstenåring leste Johannes Åpenbaring og ble overbevist om at jeg kom til å ende i ildsjøen på grunn av heksevirksomheten min
  • Da jeg som nittenåring og sinnakristen snublet ut i en Richard Dawkins-grøft og ikke kom meg opp igjen uten å avsverge meg all religion. Dermed måtte jeg skrive livet mitt på nytt. Resultatet ble denne bloggen.

Bloggen resulterte i skrivejobber for Humanetisk forbund og en sterk, ateistisk identitet. Det er bare at det viste seg å være vanskeligere å være konsekvent ateist enn jeg først hadde trodd da The God Delusion snudde opp ned på livet mitt.

Tingen var: Jeg trengte den omveltningen. Det var fint å skrive for Humanetisk forbund, og jeg hadde godt av å snu opp ned på barnetroen. Men religion er ikke noe du kan skru av og på.

Vi er et protestantisk land, og ordet “religion” henger tett sammen med ordet “tro”. Tror du på Gud er synonymt med Er du religiøs?

Men religion er mye mer enn overbevisning. Det er ritualer og vaner, det er noe du gjør.

Og selv om jeg bestemte meg for å ikke være kristen, var det vanskelig å slutte å gjøre kristen.

“Jeg er selvfølgelig ateist, men jeg be aftenbønn, ellers får jeg ikke sove.”

“Hvis jeg blir veldig redd, hjelper det med en salme.”

“Jeg blir alltid så rørt når jeg er i kirken.”

Osv.

Da jeg trodde jeg skulle dø under hastekeisersnittet, sang jeg Deg være ære. Det var ikke “et valg”, salmen kom skytende gjennom kroppen.

Derfor har jeg kommet frem til at det er hederlig å kalle meg selv kristen. Tross alt får ikke sekulære og ikke-praktiserende muslimer slutte å være muslimer, så hvorfor skulle praktiserende, men lite troende kristne miste sin merkelapp?

Å være kristen er lite selvfølgelig som at jeg er riksmålsbruker: Det er ikke noe jeg har valgt. Det er noe jeg har vokst opp med og ikke klart å riste av meg, uansett hvor mye jeg har prøvd. Da er det like greit å omfavne det. Alt annet er uærlig: Jeg synes “sju” er styggere enn “syv”, og jeg klarer ikke endre det, like lite som jeg klarer å bytte ut “Fadervår” med “Vår far”.

I en tid der samtalen om religion blir mer og mer polarisert, og det å kalle seg selv “kristen” blir synonymt med å heie på Sylvi Listhaug, tror jeg det er sunt at de daffere av oss anerkjenner at vi er en del av tradisjonen.

Tyve år med Tarot

Samtidig som jeg ikke bare er kristen. Jeg har også andre religiøse praksiser jeg har oppsøkt selv. Som å legge tarotkort.

Det var nettopp tarotkortene som begynte serien Skeptikerskolen: Du kan lese første innlegg, “Spådomskunst og sjarlataner”, skrevet av Ida anno 2008.

Det interessante med teksten, er at den tar utgangspunkt i at jeg alltid har syntes at tarot var tullete, og jeg omtaler meg selv som “en ateist med en kortstokk”.

Jeg skriver ikke at jeg fikk tak i min første tarotstokk som trettenåring og at jeg brukte flere år på å biblioteket på å om Golden Dawn, Aleister Crowley og forhistorien til Marseilles-kortene. Jeg hopper over fjortisen som brukte kveldene på å tegne sine egne kort og føre inn lange beskrivelser av de 78 kortene. Jeg tar ikke med alle Osloturene for å gå på Lille Arkana.

Kort sagt: Jeg annerkjenner ikke at Tarot er et komplisert system det tar tid å lære seg. Å gjøre det ville nok vært for sårbart. Det var bedre å gjøre narr av alle som hadde latt seg lure av spådamevirksomheten min.

(Er det noe det er lurt å være skeptisk til, så er det sannhetsgehalten i selvbiografiske tekster. Værsågod.)

Stavenes ess. En gnist med kreativ energi. En invitasjon. Et rungende ja.

Derfor føltes det som om jeg begynte å smugrøyke da jeg kjøpte en ny tarotstokk i 2012.

Jeg hadde jo sluttet!

En del av Ida: Kødder du med meg? Du tror jo ikke på de greiene der!

En annen del av Ida: Neida, neida, jeg skal bare…ha…et…lite…trekk. Ah. Ja. Stavenes ess. Riktig avgjørelse å kjøpe tarotstokk, ja.

En del av Ida: Dette bør du holde sjukt hemmelig, fy fader så flaut. NEI ikke kjøp røkelse også, hersens hippe-kjerring, hvorfor må du være så klisje?

En annen del av Ida: Såså, vi får en kvittering og trekker det av på skatten, det er for kunsterisk utvikling, det har ingenting med åndelighet å gjøre.

En del av Ida: Ok, ok, bare gjem posen i ryggsekken og hold kjeft. Husk at vi er Ansvarlige Ateister her.

Siden har jeg lagt tarot mer eller mindre hver dag. Det er en stor del av hvem jeg er. Ikke så rart, siden jeg har holdt på siden år 2000.

Tarot og traumehåndtering

De siste årene har Tarot blitt mer trendy. Det betyr at det kommer underlige Aftenposten-oppslag, men også at det har kommet flere interessante stemmer på banen. En som har vært viktig for meg, er Lindsay Mack, som har podcasten Tarot for the Wild Soul. I fjor sommer tok jeg et av onlinekursene hennes, som handler om Tarot og traumer. For meg ble dette kurset et vendepunkt.

Plutselig så jeg tarotpraksisen min i et nytt lys. Mack, som har kompleks PTSD, forteller om hvordan tarotkortene fungerer som en megler mellom henne og den kaotiske hjernekjemien hennes. Det er en måte hun kan kommunisere med seg selv når hun ikke får kontakt med seg selv.

Dette kjenner jeg meg igjen i. Kortene er både meg og ikke-meg, og siden de er bilder, går de utenom den “vanlige” indre dialogen min. Når det koker i hodet, er kortene en bedre mental hurtigtast for meg enn det meste annet.

Mack fikk meg til å innse at tarotstokken i sekken ikke er røykpakken min, men medisinen min. Det har vært – og er – et uvurderlig verktøy for meg.

(NB: Tarot er ikke terapi! Det er som meditasjon: Noe mange av oss driver med og har god effekt av, men som ikke kan fikse alt – eller er for alle.)

En annerledes samtale om religion

Samtidig er grunnen til at tarot fungerer for meg knyttet til den religiøse praksisen min. Jeg kunne ikke fått samme effekt av å bygge en relasjon til Svarteper eller Spardame. Medisinen kommer nettopp fordi jeg har en relasjon til symbolene og tradisjonen. Og jeg tror denne relasjonen er sterkere på grunn av den kristne bakgrunnen min. Dette er et symbolspråk som ender i oppstandelse og evangelister i skyene, uansett hvor New Age regnes som.

Jeg merker at jeg synes at det er ekstra pinlig å snakke om denne koblingen.

En ting er å komme ut av Tarot-skapet.

En annen ting er å koble det til kristendommen, det minst kule av alt.

Tingen er at jeg likte ateist-identiteten min så godt.

Det føltes trygt. Anstendig, voksent, stuerent.

Jeg skulle virkelig ønske jeg ikke var så religiøs som jeg er.

Men er det noe jeg har lært av å skrive fra det skamfulle stedent (om alt fra skattesmell til seksuelle overgrep), så er det at jeg sjelden er alene.

Ikke at du også har en hemmelig tarotpraksis. Jeg er litt rar.

Men jeg tror vi er mange som har et underlig, språkløst forhold til religionen vi har vokst opp med. Jeg har lyst på en samtale med utgangspunktet i dette vanskelige stedet. Aller helst med dem som får skikkelig fnatt og bakoversveis av ordet “kristendom”.

Tingen er at jeg er ikke så opptatt av å overbevise noen, eller å diskutere hva som er “sant”: Jeg er mer interessert i å finne et nytt vokabular for religiøst mangfold.

Da jeg var på mitt mest religionskritiske, ville jeg helst at hele verden skulle innrømme at den tok feil, så vi kunne slutte med religion en gang for alle. Og så klarte jeg ikke å slutte med religion selv en gang.

Derfor tenker jeg å starte samtalen her, ved å bruke denne palimpsesten av en blogg for å vise hvor mange meninger og følelser og erfaringer det går an å ha og ombestemme seg etterpå.

Hvis du vil høre mer om tarotkort og kristendom og vanskelige følelser, så kan du følge meg på Instagram (jeg har laget en dedikert @tarot_ida-konto du finner her) eller melde deg på nyhetsbrevet under. (Eller du kan la være! Jamfør forrige innlegg.)

33 thoughts on “Ut av ateist-skapet: Å folde hender og lese tarotkort i smug”

      1. Dette blogginnlegget – og kommentartråden! Så utrolig fine og reflekterte folk er!

        Jeg hadde motsatt reise av deg – familien min er ateister, i den grad at jeg ikke fikk gå i speideren men i stedet unge pionerer (som var rimelig udde i ullevål hageby på 90-tallet, og som jeg tror nå må være nedlagt). Men, så fant troen meg, og så ble jeg døpt som 25-åring. Nå er begge barna mine døpt, vi går i kirken på søndager og ber aftenbønn. For meg handler det om tilhørighet, vel så mye som tro – jeg får en sånn enorm følelse av å komme hjem i kirken.

        Jeg hørte en gang Henrik Syse si at mange nordmenn som svarer nei når utlendinger spør om de er kristne ikke har skjønt spørsmålet – de fleste av oss er kulturelt kristne, selv om vi ikke er troende. Det kan man selvsagt være veldig kritisk til. Samtidig tror jeg dette også skader kirken selv, på en måte: nettopp fordi man holder en seremoniell funksjon for store deler av samfunnet, og fordi man i økende grad er seg bevisst tidligere maktovergrep, vil kirken være et sted for alle og blir dermed lett et hjem for ingen. Kirken slår seg til ro med at folk kommer på julaften, i bryllup, begravelse og dåp, uten en gang å spørre om de som kommer kanskje også har lyst til å komme innom på en vanlig gudstjeneste. Kirken friend zoner liksom seg selv, selv om den egentlig er veldig veldig interessert.

        Da jeg døpte datteren min i Frankrike, der min mann er fra, var presten hjemme hos oss på kaffe to ganger i forkant, der vi diskuterte vår tro, og sammen valgte salmer og sanger til dåpen. I tillegg ble vi begge bedt om å lese brev til vår datter i dåpen, der vi forklarte hvorfor vi valgte å døpe henne. I Norge, da vi nylig døpte min sønn, hadde vi ett møte med presten i forkant, 20 foreldre i kirken, der vi gikk gjennom hvordan vi skulle tenne dåpslyset og viktigheten av å gå sakte opp kirkegulvet. En slående forskjell, som for meg er så symptomatisk for hvor tilbakelent den norske kirken er i møte med folk.

        Beklager tidenes lengste kommentar: )

  1. Dette med å være en “sekulær kristen” minner meg om da jeg studerte i USA og for første gang møtte venner som var sekulære jøder. Etter å ha lært en del om jødiske høytider, bar mitzwah, tradisjonell mat, osv., ble jeg litt overrasket da jeg forsto at tross det å være jøde var en stor del av identiteten, var det ingen av vennene mine som egentlig trodde på Gud. Så jeg syns absolutt det skal være lov å være kulturell kristen.

    (Måtte også fnise litt av “du kan følge meg på instagram” etter forrige innlegg. Selv er jeg dinosaur nok til å lese bloggen via RSS-leseren Feedly.)

    1. Det som er så interessant når man sammenligner med jødedommen, er jo at “å tro på Gud” ikke er en stor del av jødedommen i det hele tatt! Som Harold Bloom sier: Hvis du tar utgangspunkt i at det finnes en allmektig Gud – hvorfor skulle denne Guden bry seg om DU trodde på ham? For meg har det vært øyeåpnende å skjønne at det å lure på om jeg tror nok på Gud til å kalle meg protestantisk kristen er en sentral del av det å være veldig protestantisk kristen. De fleste religiøse tradisjoner er ikke så opptatt av tro som oss som har en trosbekjennelse som en sentral del av greia. Så heia kulturell kristen-merkelappen!

      Jeg lo av at du fniste, jeg endte opp med å legge inn en kommentar om det i innlegget over 😀

  2. Spennande! Med meg er det musikken, trur eg. Eg har jo sunge i kor som hadde som fast oppgåve å synge i gudstenester, og det var noko av det koselegaste eg gjorde. Og store oratorier? Viss eg ikkje syng sjølv så grin eg, vekselsvis med å irritere meg over dei som syng feil.

    1. Jeg ELSKER kirkekor. Det var en av mine første “passer jeg egentlig i Humanetisk forbund”-øyeblikk, når jeg ble invitert til å være med i et humanistisk kor der jeg ble lovet Ingen Kristne Sanger. og jeg var litt sånn “folkens, det er ikke noe gøy å synge i kor hvis det ikke er noen kristne sanger, det er jo halve poenget med kor!”

      Kor-irritasjoner er egentlig et eget blogginnlegg. Koz og klemz fra evig annen alt. <3

      1. Skriv gjerne mer om kor! 🙂 Selv sang jeg i TenSing i (unormalt) mange år, og har sunget i kirkekor etter det også, og liker godt å synge religiøs musikk, men nå synger jeg faktisk i HEF sitt kor og synes det er veldig morsomt! Fint å syne noe annet enn det jeg er vant til.

  3. Jeg har vokst opp uten noen form for religiøs bakgrunn. Ingen i familien har tilhørt noe kirkesamfunn eller snakket om tro i det hele tatt, og jeg har alltid blitt oppfordret til å tenke selv og undersøke og studere. Jeg hadde alternativ livssynskunnskap i stedet for kristendom og jeg er konfirmert borgerlig (noe jeg i ettertid har blandede følelser for: innholdet i det vi lærte var skikkelig bra, men praksisen med sekulær _konfirmasjon_ er ganske teit). Alt dette har resultert i at jeg, som drar meg fortere enn jeg liker mot 50, føler meg usedvanlig trygg på min plass i universet og i tiden. Jeg er ikke redd for å dø. Har vært veldig nær flere ganger gjennom livet. Så det å være død skremmer meg ikke, annet enn at jeg vil få med meg mest mulig liv først. Min manglende redsel og ro ble forsterket etter at jeg holdt på å dø flere ganger over to måneder for tre år siden (alvorlig sykdom som jeg strengt tatt ikke burde ha overlevd). Jeg hadde et par “klassiske” nær døden-opplevelser i den perioden, og heller ikke det fikk meg til å bli kristen.

    Når jeg har samtaler med kristne om det som går dypere enn eller på siden av bibelen, såi merker vi ofte at vi snakker om det samme, bare med ulike ord og tilnærminger. Det de kaller Gud, har jeg ikke noe eget navn på, men jeg kan forstå og selv føle noe som minner om hva de mener med det (vel, ikke når de snakker om en Gud som observerer alt du gjør og tenker, og som dømmer deg eller som du kan be til for å vinne en fotballkamp eller som skal gjøre deg frisk). Jeg trenger ikke en dogmatisk innpakning som kristendommen eller lignende. Men jeg tenker mye på det å være menneske, og at det på mange måter egentlig handler om å være grei, både mot en selv og andre og alle andre naturens medorganismer. Jeg trenger ikke religiøs moral, jeg har det jeg trenger innebygget, og jeg jobber kontinuerlig med å bli en bedre utgave av meg selv. Men jeg anerkjenner at dette bare er sånn JEG har det, og at andre tenker komplett annerledes enn meg. Og det er jo helt greit, så lenge man lar folk leve i fred, være den de behøver å være, og ikke invaderer lovverk og samfunn med religiøse strukturer som griper inn i min og andres frihet.

    1. Malin! For en nydelig kommentar! Jeg kjenner at denne kunne vært åpningen på et essay, nesten. Du er inne på så mange ting jeg har tenkt på og grublet på og vil utforsker mer.

      Som hele greia med sekulær konfirmasjon: For meg er det Utrolig Tydelig at vi er et skikkelig kristent, gjennomprotestantisk land NETTOPP når du ser på alle de sekulære variantene av kristne tradisjoner som man møter gjennom f.eks Humanetisk forbund. Jeg føler noen ganger at vi er så dårlige på religiøst mangfold her i landet nettopp fordi det sekulære er protestantisk kristendom minus Gud og ikke noe annet.

      Og jeg kjenner veldig godt igjen å snakke om “Gud” som noe man kan kjenne igjen uten å ha et dogmatisk system for det. Ei heller tror jeg man _blir_ kristen av nær døden-opplevelser. Jeg tror det er mer sånne ganger hvor vi som er vokst opp veldig kristent og ikke forholder oss til det plutselig husker at vi er det?

      Det interessante med avslutningen på kommentaren din – om invaderende lovverk etc, er at jeg jo tenker at vi har en ramme rundt det norske samfunnet som er veldig knyttet til religiøse strukturer, bare at vi ikke snakker om det. For meg er det underlig at hele landet skal ha fri til Pinse og Himmelfart, som tross alt er to ganske sære kirkedager, når vi for eksempel kunne feiret Abortlovs-dagen isteden (som på mange måter er en mer universelt forankret verdi i samfunnet som helhet.) Og likevel er kirkeåret en så “naturlig” ting for oss at vi ikke egentlig tenker over at det er ganske lite inkluderende at det bare er ett livssyn som har lagt de røde dagene i kalenderen.

      1. Det med den kristne kalenderen har jeg tenkt mye på. Man burde kunne få et likt antall livssyns-helligdager pr. år som man selv kunne fordele som man vil. På den måten kunne Norge være åpent hele året og det ville ikke være like vanskelig å få folk til å jobbe alle timene som tross alt trengs, særlig i helsevesenet.

  4. Jeg kan ikke belegge dette med forskning, men kan man fjerne gudstro som ble plantet i et barn? Jeg erfarer det gang på gang hos både kristne og muslimer, som er de to religionene folk jeg kjenner tilhører. Mange tar avstand fra gudstroen sin, til religionen og alt det der i en periode i livet. Så blir de voksne, får barn og vips, så dukker den opp igjen i en eller annen form. Jeg synes det er helt naturlig. Jeg har aldri fått eller blitt gitt noen gudstro, og jeg tror det er komplett umulig for meg å tro verken på guder, hekser eller stjernenes posisjon på himmelen. Men jeg kjenner til det med å ha et korporlig forhold til noe, politikk, for eksempel. Ikke at jeg har stemt Høyre noen gang, men kanskje kunne jeg det. Jeg ville likevel vært sosialist i mitt hjerte. Den grunntanken kan rett og slett ikke ryddes ut av meg. Det er komplett umulig. Den ble gitt meg som barn og er en del av meg.

    Jeg vet ikke om det er sammenlignbart, men det gjør i hvert fall at jeg forstår og respekterer folk jeg kjenner som gjenopptar forbindelsene med en barnetro av noe slag, en politisk grunntanke eller hva det måtte være.

    1. Jeg husker at du sa til meg: “Men kan du slutte å tro da, Ida?” Det var i et av kommentarfeltene til skeptikerskolen og jeg ble SÅ PROVOSERT! Og nå har det gått ti år og jeg tenkte på deg da jeg skrev innlegget. “Jaja, så fikk Hege rett, lell.” Fordi det henger sammen med å få barn. Det første halvåret sønnen min levde, forsøkte jeg meg med bare sekulære nattasanger, fordi jeg _skulle_ ikke gi det videre. Og så ble jeg sånn “Hvor sprø er jeg hvis jeg insisterer på å ikke synge den nattasangen jeg liker best, fordi det betyr at jeg må snakke med ungen om “O fader i det høye” når han får et språk og spørsmål?”

      Det er morsomt du sier det med politikken, fordi første gang jeg ble kjent med noen som var 100% oppvokst i Arbeiderpartiet og som skjønte at jeg aldri hadde gått i et 1. mai-tog da jeg var barn, så var det som om jeg skulle møtt noen som aldri hadde spist påskeegg. Så det er jo ritualer og livssyn i de greiene der, også.

  5. Veldig interessant blogginnlegg. Jeg er vokst opp med barnetroen min, det vil si aftenbønn og en underliggende tro på at det finnes “noen” der som man kan be til om man behøver hjelp (eller til å vinne en fotballkamp, som Malin sier :). For meg ble det nesten litt tvangstanker over det isteden, at jeg MÅTTE be Fadervår (klarer heller ikke helt å ta til meg den derre endringen til “Vår Far”) før jeg sovnet, fikk dårlig samvittighet alle de gangene jeg sovnet før jeg rakk å be ferdig, inkludert alle mine egne tillegg (“La det aldri blir krig i Norge, pass på alle som har det vondt, la aldri huset vårt eller noen vi kjenner sitt hus brenne” osv osv osv osv).Som ung voksen ble jeg mer og mer opptatt av naturvitenskap og hvorfor ting er som de er, og sluttet å forsøke å integrere Skapelsen med The Big Bang, men forsonet meg mer og mer med at Bibelen er full av historier som skal lære oss noe, men ikke nødvendigvis er sanne gjenfortellinger. Da moren min ble akutt syk og døde, og vi satt i fire dager ved hennes seng innen hun trakk sitt siste pust, bestemte jeg meg for at dette ikke gikk lenger. En Gud som kunne tillate noe sånt (mamma hadde hatt nok av prøvelser i livet, hun fortjente bedre enn å dø, liksom) var ikke en gud jeg kunne tro på. Sånn. Ferdig med det. Men jeg visste jo ikke noe mer enn noen annen om det virkelig finnes noe mer der ute, så jeg erklærte meg for agnostiker. Det hender jeg er i situasjoner der jeg tenker “Nå hadde det vært fint å ha noen å be til som kunne passe på meg eller vise meg hvor jeg skulle gå”, men jeg vet at for meg er det ikke sånn. Det funker ikke sånn. Jeg må finne veien sjøl. Jeg har ikke noen problemer med å høre kristne sanger i kor, men de gir meg ikke annet enn musikalsk glede. Jeg kan gjerne gå i kirken i bryllup eller dåp, men jeg synes sjelden at presten bruker ord som gir særlig troverdighet.

    Ellers stiller jeg meg fullstendig bak Malins ord: “Men jeg anerkjenner at dette bare er sånn JEG har det, og at andre tenker komplett annerledes enn meg. Og det er jo helt greit, så lenge man lar folk leve i fred, være den de behøver å være, og ikke invaderer lovverk og samfunn med religiøse strukturer som griper inn i min og andres frihet.” Og at det var et bra forslag at man fikk et visst antall livssynsfridager man kunne fordele etter ønske.

    1. Verene, dette er også et så nydelig essay! Jeg både kjenner meg igjen og får frysninger og nyter det gode språket ditt. Særlig den frenetiske aftenbønnen kan jeg kjenne så godt igjen! Jeg ble også grepet av døden og bruddet, bare fordi det er så tydelig for meg at selv om jeg tar på meg denne kristenhatten (som jeg ikke synes er spesielt stilig), så kjenner jeg også på det Julia Cameron skriver: Om opplevelsene der fortellingene våre om Gud kræsjer inn i det ekte livet vårt og vi ender opp med å måtte endre på hvordan vi ser på verden. Amen til å finne ut av ting sjøl. Det er kanskje derfor jeg kjenner meg så heksete med årene: At jeg forbeholder meg retten til å stå helt alene og kjenne etter, og følge det kompasset jeg har inni meg. (det kan også være at jeg tilbragte i overkant mange minutter inne på bloggen din og så på julekort.)

      1. Haha, takk for ros 🙂 Godt å vite at jeg ikke har ødelagt språket mitt helt (jeg har bodd i Sverige de siste årene, så språkforvirringen er påtagelig innimellom).
        Det der med å stå trygt i seg selv er nok noe som kommer med årene også. Man blir tryggere og velger å gå sin egen vei uten å bry seg like mye om hva andre gjør og hva de mener man bør gjøre.
        Jeg ble veldig fascinert av Tarotkortene dine og hvordan du bruker dem. Ingenting er vel bedre om man kan bruke det til å reflektere sine egne tanker rundt. De kan jo ofte være vanskelige å få tak i, synes jeg så et konkret hjelpemiddel til det må jo være bra, synes jeg,

        Morsomt at du var innom bloggen min og så på kortene mine 😀 Det er en av mine pasjoner og måter å slappe av på. Det er en slags mindfullness i å bare få sitte å være betingelsesløst kreativ. Legg til at den andre pasjonen er videoproduksjon, så er det ikke så rart at jeg akkurat har startet en YT-kanal om å lage kort og annet papirkunstaktig. Jeg blir eldre – derfor tør jeg.

        Keep up the good work!

  6. Herregud; jeg kjenner meg igjen i så mye av dette, selv om det hos meg selvsagt fortoner seg annerledes. Jeg er oppvokst katolsk, og uansett hva jeg gjør av øvelser, mentalt og fysisk, så er det noe med disse innøvde ritualene det er helt umulig å legge fra seg når jeg entrer en katolsk kirke, uansett hvor i verden.

    Å ha hatt et vanskelig liv, å oppleve at ingenting av det man gjør makter, og man har gitt opp gudstroen og blitt hardnakka ateist, og livet fortsetter å være vanskelig, var det naturlig for meg å involvere meg stadig dypere inn i det alternative. Det gikk over stokk og stein, som du vet, så jeg kuttet tvert og ble også anti-alternativist og knallhard kritiker; jeg kunne, fordi jeg visste hva jeg snakket om.

    Så går tiden, og kjipe ting skjer igjen, også med mennesker rundt meg, og jeg tar meg i å misunne folk som har noe, noe som er litt sterkere. Som har tiltro til de store linjene, og klarer å se det som noe annet enn fiksert inn i ett eneste bilde. Jeg studerer voodoo, og forstår at alle de latterlige ritualene har en misjon, omtrent som du beskriver: Meditasjon, eller hva man enn foretar seg billedlig for å kvitte seg med vonde ting. For når alt kommer til alt, handler jo livet om bilder og arketyper, for å si det ekstremt enkelt.

    Så i hemmelighet kjøpte jeg meg en ny tarotstokk, den gamle kastet jeg sammen med alt annet alternativ-ræl jeg kvittet meg med for 12 år siden. Og jeg oppdager nettopp det: At det ikke handler om magisk mumbojumbo, men mer som en mulighet til å se annerledes på ting, til å bearbeide på indre og billedlige måter.

    Så leser jeg at du har holdt på med dette i mange år. At det er akkurat deg gir meg en slags carte blanche. Hahaha. takk!

    1. Catecatta! <3

      Jeg var med en god venn som har vokst opp katolsk på messe i Roma, og så at katolisismen sitter i kroppen. Det var litt som å være med på en dansetime der jeg var ny og han kunne utenatt.

      Kom ut av kortskapet og inn i den deilige, åndelige gråsonen med meg! Jeg står 100% inne for den alternative kritikken jeg kom med i min tid, men siden alt dette er snakk om fortolkningstradisjoner, mener jeg at det er helt fint å finne en ny og politisk progressiv relasjon til disse greiene uten å ta tusen kroner for å skremme folk mens man gnir dem med en grønn banan, for å sette det på spissen.

      1. Ja! Hørte på et program om noe av det samme i dag, om hvordan vi blir mer og mer sekulære og tenker at en psykolog kan hjelpe meg å greie ut alt jeg ikke takler. Jeg tenker noe av det samme, at det å ikke ha _noe_ gjør det på er vis vanskeligere å være menneske, å deale med shit, for shit kommer til å hende. Er ikke helt i mål med tankevirksomheten, men når noen som jeg respekterer så mye som deg, som jeg vet er klok og lynende skarp, så er det enklere å strekke seg litt og utvide tankerommet. Takk. ❤️

  7. “Tja”. Jeg har lite problemer med personlig tro, uansett form. Mitt problem med religion ligger i “tvangen” den påfører, skammen, etc. Dette varierer jo veldig alt etter hvilken alvorsgrad man er religiøs, og hva man selv velger å bruke som rettesnor, så klart, og er vel i hovedsak noe de mest “ekstreme” kristne (og for så vidt andre trosretninger mer, gjerne) bruker som argumenter.

    Og deri ligger vel kanskje noe av det beste med å være “sekulær kristen”, særlig i Norge. Du kan fint tro på en gud, uten å være tvunget til å samtidig fordømme homofili, eller abort, eller andre grunnleggende menneskerettigheter. Noe jeg synes er ganske fint.

    Selv burde jeg kanskje muligens vært religiøs? Jeg mener, jeg er vokst opp med kristen mor, i alle fall, selv om vi aldri har hatt noen tradisjon for å gå i kirken eller be aftenbønn e.l. I tillegg har jeg hatt en del av mors familie som er Jehovas Vitner, og det… er en helt annen diskusjon. De har forsøkt å inkludere resten av familien inn i den kulten (sorry, men det er den eneste beskrivelsen jeg klarer å finne), og det ble heldigvis ikke noe av. Jeg har dog lest ganske mye litteratur fra JV, og det er mange fine bilder, men logikken / sammenhengen er totalt fraværende. Og dermed sier det stopp for meg. Jeg er både døpt og konfirmert i kirken, men jeg innrømmer gjerne at det sistnevnte var for å tekkes den eldre garde i familien, og generelt for å få gaver og ha en fest… det var egentlig den eneste grunnen til at jeg konfirmerte meg: jeg ville ha gaver og penger. Materalistisk 14-åring? Oh, you bet.

    Jeg har ikke funnet noen overbevisende grunner til å tro på gud, av noen årsak. Jeg ber ikke, jeg banner, det gjør jeg, og jeg bruker nok “gud” og “faen” og slikt, men det baserer seg mer på språklig tradisjon – jeg har ikke noe forhold til noen av dem.

    Mesteparten av familien min har også en viss tilkobling til kirken – kirkelige bryllup, begravelser etc. Ettersom jeg har / hadde en stor familie, så har jeg tilbrakt mye tid i kirker opp gjennom, men som regel har det kun vært “kan vi bli ferdig snart”. Jeg liker kirkebygg, og jeg har mange ganger ønsket at jeg kunne ta over en og bygge bolig – men det er kun arkitektonisk basert, og har ingenting med “sakrament” å gjøre. Jeg bare synes gotiske kirkebygg er stilige 🙂

    Selv er jeg nok ibarka ateist, selv om jeg kanskje bunner mer til agnostiker, om man skal se helt teknisk på det. Om noen kommer med overbevisende beviser på at det finnes en gud, så skal ikke jeg sloss om det – men enn så lenge, så er det forsvinnende lite av det, gitt.

    1. Det første eg tenkte på då eg las innlegget ditt, Ørjan Langbakk, er dette med skam. For sjølv om det norske samfunnet på mange måtar er svært sekulært, så er menneske fulle av skamkjensle, kanskje endå meir enn før. Det synest eg er interessant.

  8. Jeg legger kommentar nr. 2 inn her jeg. (Kanskje burde vi kopiere inn den forrige tråden også, og bevege oss helt vekk fra FB? Legger det forrige jeg skrev inn i replikkene mine her, jeg.)

    Det er en ting som har slått meg, og som du vel bekrefter med denne posten, mye av kritikken rundt alt som er “alternativ” har vært basert på for liten kjennskap til hvor komplekst dette feltet er, både i innhold og i hva folk har bruk for fra det og hvordan folk forholder seg til det.

    Den eneste teksten som jeg har lest som ga mening var Martin Ystenes sin, Retten til å leve til man dør fra 2002, der han har fulgt en venn gjennom kreft behandlinger hvor han tok i bruk alt av alternativt, og hvor det går opp for Ystenes litt mer av hva dette handler om. Han skrev dette:

    ” Men på ett viktig punkt har arbeidet med tv2.no/kreft vært voksenopplæring for meg, og det er dette: Jan Monrad ville bruke alle sine krefter mot kreften, han ville utforske alle muligheter og han visste hva han gjorde. Han var ikke et skjelvende aspeløv som løp etter alle som lovet mirakler, han var bevisst at han beveget seg i det ukjente, at han ikke kunne forvente noe, og at han til og med kunne gjøre vondt verre. Han var klar over at kreften kunne ha forsvunnet av seg selv, og at alt det andre han gjorde kan ha vært årsaken til at helsen sviktet.

    – – –

    Men den viktigste tanken som har slått meg er dette: Hvorfor har ingen fortalt meg det før? Nei da, jeg venter ikke at folk skal ringe meg opp og informere meg om den slags, men jeg har tross alt vært mer opptatt av diskusjonene rundt alternativ medisin enn de aller fleste andre. Og det er ikke dette aspektet som har vært dominerende i debatten.”

    (https://forskning.no/alternativ-behandling-etikk-kommentar/kommentar-retten-til-a-leve-til-man-dor/1187031)

    Den gangen jeg leste den teksten for første gang slo det meg at svaret på det spørsmålet fra Ystenes var: Fordi det er så opplagt. Man tenker ikke på å si det opplagte. Og når det blir sagt, så opplever man vel at det ikke egentlig blir lyttet til heller, fordi slike diskusjoner som oftest ikke handler om å lytte til den andres erfaringer og tanker for å forstå, de handler om egne argumenter for å ikke forstå.

    Med alternative ting så har man bestemt seg på forhånd, og som ellers i livet, man bryr seg ikke med å skjønne, det holder med å få bekreftet eget syn på livet. Og det er lett når det også er synes de har, de man helst vil bli likt av og ser opp til.

    Selv ikke når man kobler alternativt til kvinnelig, og latterliggjør det aspektet går alarmen på og sier at her må det være noe grunnleggende galt, for en slik kobling for så å latterliggjøring er nesten alltid tegn på at noe ikke hengler helt på greip, det er en varsellampe som tyder på at man lener seg på hersketeknikker og fordommer mer enn kjennskap til et tema.

    1. Skriv mer om dette, Beate. Det er så mye vanskelige gråsoner rundt språk og selvbestemmelse og syn på verden. Jeg har fremdeles et veldig vanskelig forhold til alternativ medisin på grunn av mye feilbehandling/ikke-behandling i oppveksten, og likevel har jeg et minst like vanskelig forhold til konvensjonell medisin, som veldig ofte simpelthen ikke er på mitt og mines parti (mannen skriver mye om dette i boken sin – om funksjonshemming og det medisinske, mener jeg.) Vi trenger å tråkke opp nye stier her.

  9. Modig og interessant tekst! Jeg, og sikkert mange andre, har så lett for å tro at andre egentlig er helt like som meg selv, men dette forklarte i grunnen godt noen personer som jeg har hatt vanskelig for å forstå. Hilsen ei som trodde på Gud kun fordi jeg trodde lærerne mine var smartere enn meg og visste noe jeg ikke visste, men som overhodet ikke føler på noen tilknytning til religion.

    1. Elsker denne kommentaren, Karen! Jeg tror det er derfor samtalen om hva religion er bør være større enn hva vi “tror” er sant. Jeg har gode venner som har vokst opp minst like kristent som meg og som aldri fikk noe større relasjon til religionen overhodet, og jeg har venner i ateistiske miljøer som er breddfulle av salighet. Jeg skal ikke si at det finnes et røkelse&ritual-gen, men det er utrolig store forskjeller på hvordan vi er skrudd sammen.

  10. Gøy når kloke folk kommer ut av tarot-skap! Selv var jeg innbarka ateist i et halvt liv. Til det kom en periode med utfordringer der den vante fornuften og logikken og analysene ikke strakk til. Jeg måtte sprenge de grensene. Da oppdaget jeg tarot, og også noen andre utvalgte formidlere av det mange vil kalle alternativt. For meg gir det tanken og sinnet større rom å bevege seg i, det kan bringe meg ut av repeterende mønstre som bare er hakk i plata. Jeg behøver ikke tro, bare ønske å se nye ting eller se fra andre perspektiver. Jeg forstår ikke helt dette med at man må bekjenne seg til å tro eller å avvise. For meg er det nok at det føles utvidende for forestillingsevnen, og at det kjennes som et godt alternativ til å sitte fast. 🙂 Jeg ser det kanskje mer som beslektet med den kreativiteten vi har når vi drømmer, og som forfattere har kontakt med når de er i flyt.

  11. Tusen takk for denne posten, Ida! Den fikk meg til å ta frem tarotkorstokk(ene) min(e) igjen og jeg har gått og grunnet på ting du har skrevet rundt dette i flere uker nå – og det har gjort meg glad. Jeg er glad for at du har begynt å blogge igjen: Ikke enig i alt, men setter alltid pris på å lese deg og det du skriver gir meg ofte nyttige ting å tenke på – blir ofte en slipesten for egne tanker.

    Min indre rasjonalist føler sterkt for å presisere at jeg hverken er religiøs eller bruker Tarot til å spå med, men denne posten satte i gang mange spennende tankeprosesser knyttet til Tarot. Jeg har sikkert ikke lest like dypt som deg, men hadde også en periode tidlig i tenårene hvor jeg leste mye om astrologi, frenologi, Aleister Crowly, det okkulte osv. før jeg beveget meg over til filosofi og gjorde samme øvelse med det. Tarot begynte jeg vel å bruke i slutten av tenårene, mer som en måte å reflektere over det jeg stod i /ubevisste energier/ komme i kontakt med mindre bevisste deler av meg selv enn til å spå med. Jeg har alltid hatt mer sansen for Jungianske tilnærminger til terapi hvor man jobber med energier og arketyper (passer godt med Tarot) enn for Freudiansk (hvor jeg, som er flink til å snakke for meg, bare snakker meg bort).

    Jeg samlet visst nesten på Tarotkortstokker en periode også, for har fire – og den jeg har brukt desidert mest, en basert på gresk mytologi, kjenner jeg at jeg fortsatt har sterk tilknytning til og mange minner knyttet til. Etter å ha lest deg har jeg tatt kortene frem igjen, tenkt på hva de har betydd, gjort meg kjent med de på nytt, husket at dette jo var et veldig nyttig bevisstgjøringsverktøy for meg en lang periode – og lovet meg selv å ta det i bruk igjen.

    Jeg hadde to kvinnelige mentorer tidlig i tyveårene: Den ene var rasjonalist til fingerspissene, den andre, Alison, var Wicca-prestinne og en av de første kvinnelige datakonsulentene i Silicon Valley (på 60-tallet). Alison var opptatt at vi burde balansere si f.eks logikk og teknologi med andre tilnærminger slik hun gjorde. Jeg husker ikke helt ordene hun brukte for å beskrive det, i mitt hode er det lagret som “Appolonian vs, Dionysian”, som muligens blir helt feil – men det du skriver her og har skrevet om Tarot denne måneden har fungert litt som en påminnelse i Alisons ånd (hun døde i 2004) om ikke å glemme dette. I min mest brukte Tarotkortstokk er Narren dessuten nettopp Dionysus 😉

    1. DETTE INNLEGGET! Åh, Kristine <3 Jeg tror jo at det er plass til det mystiske i det rasjonelle, hvis det gir noen mening? Jamfør det appoloniske vs det dionysiske. Jeg elsker å tenke Narren som Dionysos, mye mer sexy enn Waits kobling av kortet til Uranus. Jeg tenker også på disse kortene som prosesskort: Du må ikke ha samme overbygning som meg for å bruke dem på en måte som er forsvinnende lik min. Noe av det for meg å omfavne kristendommen handler om å anerkjenne at det er DETTE som er mitt rotsystem, enten jeg vil eller ei. Nå ble jeg også nysgjerrig på hvilke kort du har :D

      1. Det mystiske i det rasjonelle må jeg nok tenke litt på, men jeg skjønner egentlig godt det du skriver om kristendom og religion: Å ha det som rotsystem høres ut som en veldig god metafor.

        Selv har jeg bare ikke samme bakgrunn. Men, muligens litt inspirert av Alison (som bodde i Ecclectia og selv oversatte det som “bits and pieces from everywhere”), har jeg plukket med meg forskjellige ritualer og greier jeg liker fra forskjellige tradisjoner, som keltisk og kinesisk nyttårsfeiring – og tarot.

        Kortene jeg har brukt mest er “The Mythic Tarot” av Liz Greene/Juliet Sharman-Burke/Tricia Newell, det er der Dionysus er Narren (med Zevs i bakgrunn som ørn). Jeg liker også godt Osho Zen Tarot, brukt av og til, som har veldig sterke/slående illustrasjoner men er bygd opp ganske annereledes fra trad. tarot (andre trumfkort og litt andre benevnelser i minor arcana, som “suit of rainbows”).

        Dessuten måtte jeg jo bare kjøpe “The William Blake Tarot” i sin tid fordi jeg alltid har vært fascinert av Blake, og den kombinerer motiver fra kunsten hans med hans mytologiske system. Dvs er også veldig annerledes fra trad. tarot i oppbygning, men veldig fokusert på kreativitet (bla. suit of painting, suit of music osv, men lite brukt). Tarot of The Witches, som visstnok kalles “the James Bond tarot” el. fordi den ble brukt i “Live and Let Die” tror jeg aldri jeg har brukt. Den eier jeg sannsynligvis mest fordi jeg har bodd et år i Brighton hvor det er så usannsynlig mange sjarmerende butikker som selger sånt.

  12. Pingback: Hvordan velge tarotkort? – Ida Jackson

Leave a Reply to MalinKOslo Cancel reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.