Slik sluttet jeg å være tjukk, del 1

Advarsel! Denne teksten handler om mat og fedme og slanking og spørsmålet om hvorvidt det er etisk og bærekraftig å spise dyr. Det er også bilder av meg med lite klær på i innlegget, som det jo kan være at du ikke digger. Det er med andre ord veldig lov å ikke lese denne teksten.

Jeg tar utgangspunkt i at du som leser er voksen og har et ansvarlig forhold til eget matinntak. Jeg forsøker å skrive om slanking på en så ordentlig måte jeg kan, men hvis du har jobbet hardt for å slutte å slanke deg, så kjenn etter om du faktisk skal lese denne teksten. At jeg har krympet, er ikke en invitasjon til at du skal forsøke å krympe mer, du også.

La oss begynne på maxvekt

Mange: “Oi…det…var lenge siden. Du ser så…annerledes ut? Jeg kjente deg nesten ikke igjen.”

Jeg: “Ja, jeg har blitt veldig mye tynnere.”

Mange: “Eheheh, ja. Ja det har du. Jøss. Jeg ville liksom ikke si det, det er jo…”

Jeg: “Det går bra, jeg har gjort det med vilje. Du får lov til å si det.”

En del: “Er ikke det deilig? Jeg husker hvor deilig det var da jeg ble slankere, da torde jeg å være med på bilder og sånn, takke jeg ja til å stå på scenen.”

Jeg: “Oh, honey. Jeg har alltid likt å være på bilder, jeg.”

Bilde av undertegnede på hennes tjukkeste. Usminket, litt skamklippet og med hjemmelaget skjerf og likevel: Så fornøyd med å bli fotografert. Bildet er tatt av Christian Søgjerd i 2008, og jeg koste meg skikkelig.
Jeg gikk ikke av veien for å stå på scenen eller være på kamera, heller. Her er jeg, 24 år, kledd i min beste Manillusion-kjole og veldig seriøs med mikrofonen. Tatt på lanseringen av Store norske leksikon i 2012.

Vi har en fortelling om at “tjukk” betyr: “Noen som tar så mye plass at de ikke får lov til ta plass.” Det er en av de farligste fortellingene i kulturen vår. Opp, alle jordens tjukkaser!

Jeg har aldri slanket meg for å få plass til “Hele meg”. På slankebloggen jeg hadde i 2013: Legg fra deg kaka og løp deg en tur skrev jeg en motivasjonsliste med grunner som:

“Jeg vil gjerne slippe blødende gnagsår på innsiden av lårene når jeg går meg (sic!) kjole i varmen. Jeg har hørt at mindre lår hjelper.”

Ida, 25 år

Så sant som det er sagt, yngre jeg. Så sant som det er sagt.

(Selv om det går kjappere å kjøpe seg en anti-gnagesår-truse fra Thigh Society. Anbefales! Ikke reklame, bare mitt eldre jeg alltid slår et slag for lange underbukser. Farmor gikk med string og ulltruse samtidig, for være sexy og unngå blærekatarr. Vi kan alle lære av farmor.)

Da jeg skrev Legg fra deg kaka var jeg Hun Som Fulgte Statens Kostholdsråd slavisk. Jeg spiste lettyoghurt og telte kalorier og spiste fullkorn og skar vekk fett og trente seks ganger i uken. Jeg spiste til og med makrell i tomat hver dag selv om jeg synes det er vondt. Det hadde en dramatisk effekt, som jeg tok bilder av fordi jeg er meg.

Fremgangsbilder fra 2013. Du kan se hvordan vommen går fra “fastlegen er bekymret” til “folkehelsas sjelefred”

Men så, omtrent da jeg gikk fra “fedme” til “overvektig” på BMI-skalaen, stoppet vektnedgangen fullstendig. Det var ikke sånn at jeg gikk mye opp i vekt, jeg bare gikk ikke lenger ned. I etterkant har jeg skjønt at det ikke var så merkelig.

Konvensjonell slanking fungerer sånn: Du blir tynnere av å redusere kalori-inntaket. For å opprettholde en høy vekt, trenger du mye kalorier. Da er det lett å redusere. For å fortsette å være i kalori-minus og gå ned, må spise mindre og mindre og trene mer og mer for å fortsette å gå ned. Problemet med å spise bittelite og trene masse, er at du blir helt sinnsykt sulten. Jeg kom til et punkt hvor jeg enten måtte slutte å trene eller slutte å slanke meg. Jeg valgte trening. Men det betydde at slankebloggen sluttet på overvektig. Det var litt kjipt.

Men ikke kjipt.

Jeg hadde nådd storparten av målene mine: Jeg var så lav BMI at jordmor ikke maste om vekten min da jeg var gravid. Jeg kunne kjøpe klær i størrelse L og M i de fleste vanlige klesbutikker. Jeg var egentlig “i mål”.

Spørsmålet er ikke om du er “slank nok”, men slank nok til å hoppe i fallskjerm. Slankingen hadde aldri føltes så verdt det som da det viste seg at jeg var lett nok til å hoppe tandem.

Jeg ble mor.

Jeg ammet helt avsindig mye.

Jeg spiste mer enn jeg hadde spist i hele mitt liv, fordi du blir sulten av å amme.

Jeg husker at jeg før fødselen hadde kjøpt flere bøker om å bli en sprek mamma, og hadde en plan om å “få kroppen tilbake”, men det viste seg at hverken å spise mindre mat eller tilbringe lange timer på spinning var særlig realistisk for den nybakte mor. Jeg måtte gi opp identiteten som sporty treningsfantom, og erkjenne at jeg var noen som hadde vært gjennom et stort kirurgisk inngrep og hadde dramatisk redusert alenetid.

Så jeg ga faen. Farvel, tanker om kosthold og trim.

Helt til babyen gikk fra å spise seks ganger i løpet av en natt til null. Plutselig ammet jeg mye mindre, og hadde en baby som sov mye mer.

Så hvorfor sov ikke jeg mer? Jeg våknet sulten og hul slik jeg pleide i tretiden på natten og var frustrert, fordi ungen sov, men jeg sov ikke.

“Jeg sover mye bedre når jeg gjør Whole30

Det var frasen som gikk igjen på mamma-podcaster, på blogger, i ulike grupper.

“Jeg sover bedre under Whole30.”

Jeg hadde hørt om Whole30 før. Jeg hadde tross alt prøvd CrossFit, der mange spiste såkalt steinalderkosthold, og Whole30 var en intensiv månedskur med steinaldermat. Jeg hadde ristet på hodet av det. Alle visste jo at sunn mat = havregryn med lettmelk.

Men så kom det anekdote etter anekdote om bedre søvn.

Og her er greia, folkens: Når du våkner mange ganger hver natt og vet at du har en halvannetåring som roper “MAMMA MAMMA” kl 05…da gjør du hva som helst for å få sove.

Så jeg endte opp med å lese It Starts with Food, boken som er utgangspunktet for Whole30. Det er mange grunner til at jeg kan anbefale boken, men det var ikke primært fagstoffet i den som berørte meg. Det var beskrivelsen av sult-mønsteret hos folk forfatterne hadde coachet.

Det var første gang jeg leste at det fantes en annen måte å være i verden på enn å alltid være sulten. Det fantes folk der ute som ikke måtte spise en liten snack annenhver time. Og jeg fant en beskrivelse av hvordan mitt høykarbo-lavfett-kosthold antageligvis var skyld i at jeg våknet sulten midt på natten.

Og da bestemte jeg meg for at: Ok, jeg kan gjøre hva som helst i én måned. Og hvis det er mulig å slutte å være sulten hele tiden og sove dypt, så er det de to tingene som vil gjøre mammalivet mitt mye, mye enklere.

Alt jeg lot være å spise i tredve dager:

  • Alle kornprodukter, inkludert ris, mais, havre og quinoa
  • Alle melkeprodukter
  • Alle belgfrukter, både linser, bønner, soya og peanøtter
  • Alle søtningsmidler, både kunstige og naturlige (ingen honning, ingen agave, ingen stevia)
  • All alkohol
  • Alle typer tilsetningstoffer, som MSG
  • Alle typer mat som trigget overspiserefleksen min (og her måtte jeg legge til mat etter hvert som refleksen ble trigget i løpet av opplegget. Farvel, hasselnøttsmør.)
  • Alle mat som forsøkte å gjenskape en mat jeg lengtet etter, om pannekake av søtpotet eller sjokoladekake med daddel og mandelmel
  • Alle ting som helt opplagt var en snack, som potetgull laget av rødbete eller veldig søte fruktsmoothier

Jeg fulgte også disse reglene

  • Ikke veie seg på 30 dager
  • Ikke måle seg med målebånd på 30 dager
  • Ikke telle kalorier på 30 dager
  • Ikke småspise på 30 dager. Frokost, lunsj, middag og ingenting i mellom.
  • Ikke spise når du ikke er sulten. Hvordan vet du at du er sulten? Har du lyst på fisk? Ikke? Da er du nok ikke ordentlig sulten.
  • Sitte ned og spise maten med kniv og gaffel som et måltid, ikke momse på farten eller ved pulten.
  • Ingen måltider som bare var frukt eller bare var nøtter. Litt frukt og nøtter kunne inkorporeres i måltidene, men ingen banan på farten.

Får du åndenød av denne listen? Dette er ikke for alle.

Men de 30 dagene forvandlet livet mitt fullstendig.

Den store forvandlingen

Uten å gå inn på spørsmålet om gluten er bra for deg eller ei:

Ved å fjerne alle muligheter for brød eller liksombrød, måtte jeg finne på noe helt annet å spise. Ved å ta ut alle typer søtning, måtte jeg ikke bare venne meg til at maten smakte mindre søtt. Jeg måtte også slutte med alle former for lettbrus og tyggis og pastill, som jeg alltid pleide å ha i kjeften.

I løpet av de første 30 dagene, opplevde jeg å bli mett for første gang i mitt liv. Jeg begynte å kunne gå lengre strekk uten å spise, og jeg merket at maten smakte helt annerledes. Paprika var søtt. Gulrot var kjempesøtt. Frukt var en smakseksplosjon.

To uker uti begynte jeg å sovne som en sten. FitBiten viste at jeg hadde begynt å sove 1,5 timer mer hver natt av å gå på W30. Det føltes som om jeg hadde fått en ny hjerne, også.

En dag, i slutten av måneden, sto jeg i dusjen og strøk meg selv over kroppen. Var den i ferd med å endre konsistens? Senere, når måneden var over og jeg veide og målte meg selv, hadde ikke bare tallet på vekten minket. Magen hadde krympet betraktelig.

Jeg kunne ikke gå tilbake til å “spise som vanlig” igjen. Jeg begynte å lese mye mer om mat.

Da jeg gikk på CrossFit, fikk jeg anbefalt Gary Taubes’ bøker om fett og sukker og lavkarbo utallige ganger. Jeg ble bare sur av det. Nå var jeg klar for å lese dem.

Jeg er glad for å at jeg leste dem etter Whole30. Nå visste jeg at “mat” ikke bare handlet om “vekt”: Det handlet om søvn og konsentrasjon, om jevn energi. Jeg gikk inn i lavkarbo-land og har vært der siden.

Første dag av Whole30, november 2017
Våren 2018.

“Du må ha hatt en sinnsykt disiplin!” har folk sagt til meg.

Men nei. Det krevde viljestyrke å slanke seg i 2013. Da var jeg sulten hele tiden og passet på hvert gram. Det vanskeligste med å gå steinalderkost/lavkarbo/ketogen diett, var at jeg tråkket utenfor det etablerte kartet og spiste feil. Når jeg hadde vent meg til å spise “feil” (masse fett, ikke noe gryn), var det ikke noe stress å holde på planen. Jeg var ikke sulten. Jeg hadde masse energi. Jeg sov godt.

Men det er sosialt vanskelig å ha en hemmelig og komplisert kostholdsendring. Og jeg merket at jeg følte meg som en gal Zarathustra når jeg første begynte å forklare hvorfor jeg ikke ville ha pasta. Særlig siden jeg fant ut at jeg hadde det best med en ultra-lavkarbodiett: En ketogen en.

Verdens minst bærekraftige kosthold?

All lavkarbo er basert på at du spiser dyr. Og det er fullt mulig å ha et lavkarbo-kosthold som gjør alle klimaverstinger verre. Jeg kunne levd på industrikjøtt og importert avokado med ekstra vannkrevende mandelmel på toppen og kroppen min ville vært utrolig fornøyd. Men vi spiser ikke i et vakuum.

Derfor har jeg brukt det siste året på å forsøke å finne en bærekraftig, ketogen diett. En der jeg spiser på en måte jeg kan stå inne for og ikke bare skrur opp det norske forbruket av soyaforet kjøtt litt ekstra.

For tingen er: Veganerne har rett. Det finnes ikke noe som heter vegetarianer. Ikke i realiteten. Spiser du egg, dreper du haner. Du bare spiser dem ikke opp. Spiser du brunost, dreper du kje. Selv vegetarisk ost uten løpe, krever at kalver må fødes – og dermed også drepes, før eller senere. Alle melke og verpe-dyr blir gamle og dør.

Jeg har kommet frem til at jeg er for å drepe dyr og spise dem.

Jeg tror på et landbruk basert på at dyr bæsjer for gjødsel, der matrester spises av griser og geiter, der vi spiser gamle høner og melkekyr, der vi spiser hele dyret og alle de underlige grønnsakene. Jeg har ikke noe problem med å spise maur og stillehavsøsters. Noen må ta ansvar og lage mat av den kongekrabben, og da må den drepes først. Jeg gjør det gjerne sjøl. Jeg er vokst opp med blod på hendene og fiskeslo i håret.

Men å spise bærekraftig kjøtt, betyr å spise gammelt, fett kjøtt. Det betyr å spise blodmat, innmat og koke kraft på bein. Det betyr å gi opp kostholdsråd basert på at alle kan kjøpe ubegrenset kyllingfilet og underlige melkeprodukter som Skyr. Det er å spise kyllingskinn og kyllingfett og kraft kokt på krås og kyllingføtter. Det betyr å se på melk som den hellige luksusvaren den er, og behandle den der etter.

Det er å ta et oppgjør med en helse-industri som er opptatt av at alle skal løpe rundt i mikroplastklær og bøtte ned myseproteinpulver. Det er ikke grønt å kjøpe to par joggesko i året fordi du sliter dem til plastavfall på tredemølla. Vi må tenke sunt på nytt.

Dette er viktig for meg: Jeg kan ikke si “Jeg ble tynn av å spise ketogent!” uten å si: “Skal du spise som meg, må du spise så vi ikke spiser opp kloden.”

Jeg har brukt de siste årene på lage et kosthold som er bærekraftig for både meg selv og verden, og det føles på tide å skrive om det. Det føles uærlig å skrive om det uten å skrive om slankingen, dog. De henger nemlig sammen. Jeg hadde ikke endt opp med det kostholdet jeg har, hvis det ikke hadde vært den eneste tingen som virkelig fungerte.

Og ja, dette er del 1. Si fra hva du har lyst til å høre om i del 2. Jeg tipper jeg må svare på “Er du ikke redd for å dø av infarkt når du spiser så mye mettet fett?!?”

Men!

Du må melde deg på nyhetsbrevet under hvis du vil ha mer detaljert info om hva jeg spiser, hvilke apper jeg bruker. Jeg kommer til å bruke bloggen til å skrive mer allmenne innlegg om mat og bærekraft, men for å få konkret informasjon som “hvor mange gram karbohydrat spiser Ida?”, så må du velge det aktivt. La oss prøve å gjøre verden til et mindre spiseforstyrret sted, eller hva?

7 thoughts on “Slik sluttet jeg å være tjukk, del 1

  1. Jeg leste slankebloggen din da du skrev den, og leser den fremdeles regelmessig når jeg kjenner at jeg trenger en motgift til alt annet på nettet. Har tenkt lenge på at jeg burde takke deg for den! Den hjelper meg til å normalisere tankene når jeg får for mye dritt i feeden. Så tusen takk! Jeg setter veldig pris på at både skriver om både forskning og følelser. Jeg er i utgangspunktet veldig lite interessert i keto, jeg er ganske 2013-Ida (minus kjøtt) når det kommer til kosthold, men synes holdningene dine til det forfriskende og gode. Gleder meg, og er veldig spent! Ser for meg det blir tankevekkende, lærerikt og morsomt.

    1. Tusen takk, Agnes! Velkommen til andre perspektiver på hva som funker og ikke funker, jeg har ikke fasiten, men håper det blir interessant å følge uansett!

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.